Sørland og sommergleder

Tid til hobbyer har det blitt lite av de siste ukene, lite tid til å lese og skrive, lite tid til serier og filmer, lite tid til annet enn møter med vigsler, sminkør, dekoratør, catering og alt annet som har med bryllupsfesten å gjøre, alt samtidig som jeg pakker de siste fire årene ned i flytteesker.

Neste mandag overtar vi den nye leiligheten, for første gang skal jeg bli eier av egen bolig. Sekstitre kvadratmeter med stor terrasse, bare 140 meter fra min nåværende adresse, samme gate, men kortere avstand til bakeriet og tapasrestaurantene som vi liker så godt.

Siden jeg liker å dele bilder og fortelle historier i kronologisk rekkefølge, fortsetter jeg skildringene hvor jeg avsluttet forrige gang, det vil si i Mandal, selv om turen føles så lenge siden nå. Alt føles fjernt, nå som hver eneste dag er like travel som den forrige, nå som jeg konstant går rundt med dårlig samvittighet fordi jeg aldri, bortsett fra i helgene eller sene kveldstimer, husker å ta meg tid til å slå av en prat med venner og familie på sosiale medier.

Alt går bra, men alt er likevel svært kaotisk.

På det norske sørlandet var ingenting kaotisk. Alt var bare ren, skjær idyll og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg utvidet min norgesferie for å tilbringe en hel måned sammen med familien. Deilig var det å våkne i Mandal, overskyet himmel men likevel en nydelig sjøutsikt. Jeg våknet uthvilt etter en god natts søvn i komfortabel hotellseng med myke puter og luftige dyner. Min mor og jeg nøt en spennende frokost fra buffet med bredt utvalg, vårt eneste mål for dagen var å finne ut hva vi ønsket å utforske, hvor vi ønsket å gå tur og hvilken restaurant vi utover ettermiddagen hadde lyst til å besøke.

Vi tok oss en lang spasertur langs Sjøsanden og videre til Risøbank, et vakkert parkområde med veksthus og bryllupslokaler. Nysgjerrige som vi jo var, tok vi oss en titt innom veksthuset før vi satte kursen mot strendene for å fotografere blått vann og hvit sand. Vi trasket deretter videre langs lange turstier i grønne omgivelser, før vi til slutt innså hvor langt unna hotellet vi hadde havnet. Slitne, etter å ha spasert i flere timer uten pause, beveget vi oss i sakte tempo mot sentrum og vurderte samtidig å droppe restaurant-middag til fordel for å sitte på sengekanten med såre føtter og takeaway-mat på nattbordet.

Men smerten var ikke så langvarig som vi hadde fryktet. Vi klarte å komme oss ned til sentrum, ned til spisestedet SMOI for å spise pizza og drikke vin, før vi tok oss et nytt glass vin i hotellbaren og fortsatte kvelden med latter og selfies på hotellets takterrasse. Latter, fordi jeg et nervøst øyeblikk trodde jeg hadde ødelagt terrassedøra etter å så vidt ha rørt det allerede løse håndtaket før det gikk i gulvet. Da vi uten håndtak likevel klarte å skyve døra halvåpen, listet vi oss ut på taket for å ta bilder av utsikten. Og hverandre.

Vi sovnet nok en gang til en episode av svensk krim på TV-skjermen. Iført pyjamas og godt pakket inn i dyne, hygget jeg meg med krim og smågodt, som om det skulle vært påske. Neste morgen sjekket vi ut, og ble hentet av min stefar som var kommet med bil for å tilbringe de neste tre nettene sammen med oss på et nytt sted, en feriedestinasjon hvor jeg aldri tidligere hadde vært.

Fra Mandal dro vi videre til vår neste sørlandsperle, sjarmerende lille Søgne, hvor vi ble velsignet med varmt sommervær hver eneste dag. Jeg ble til og med brun av å være der, av å vandre rundt i shorts og t-skjorte. Som nevnt tidligere var alt sammen bare ren, skjær idyll.

Takterrassetirsdag i Mandal

Før jeg fortsetter mine skildringer fra norgesferien som jeg allerede lengter tilbake til, vil jeg komme med en liten oppdatering på livet og alt som har hendt den siste uka. Vel, Julien og jeg har hatt katten til hans foreldre boende hos oss i tolv dager, mens de selv har vært travelt opptatt med flytting fra Paris-området til det solrike sørvest. Vi har i tillegg til kattepass, oppbevart deres planter på vår balkong og hatt flere fulle flytteesker stående i stua. Snart er det vår tur til å pakke ned alt vi eier og flytte til ny bolig, dessuten skal vi snart, etter tre utsettelser og over ett år med venting og frustrasjon, feire vår bryllupsfest på Château du Croisillat. Vi har mye å gjøre, mye å forberede, og for å være helt ærlig gleder jeg meg ikke til noe som helst. Mer om det en annen dag.

Hvor var det jeg avsluttet forrige gang, jo, jeg nevnte bussturen fra Kristiansand til Mandal. For anledningen var jeg kledd i blå linkjole og sorte sandaler, temperaturen var den varmeste jeg foreløpig hadde opplevd i løpet av norgesferien, jeg så derfor frem til å fiske ut badetøyet fra kofferten og smøre inn huden med solkrem. Jeg så frem til å spasere ned til stranda og la mine nakne føtter føle kontrastene fra den varme sanden og de kalde bølgene. Det skulle dessuten bli fint å slappe av på et strandhåndkle, sole beina og diskutere med min mor, min reisepartner gjennom den vestre delen av Agder.

To netter på det nye Mandal Hotel ventet oss, to netter på et nydelig rom med utsikt mot sjarmerende kafeer hvor mennesker samles over et glass eller et måltid. Utsikt mot båter, store og små, mot livet ved Mandalselva, elva som egentlig heter Marna. Vakre Marna på det idylliske Sørlandet.

Jeg kan ikke lenger huske mitt første møte med Mandal, det er så altfor lenge siden, jeg var bare et lite barn den gang, et barn som ikke brydde seg om annet enn å bade på stranda og spise pizza hos restaurantkjeden som den gang lot seg inspirere av amerikansk jazz og lot konseptet bli formet deretter, en kjede jeg nå har blitt kjent med på ny i annen by, denne gang i Toscana-inspirert drakt, for Italia er inn og sørstatspizza er tydeligvis ut.

Broen som knytter det spennende kulturhuset og det helt ferske hotellet til byens sentrumskjerne, er også relativt ny. Åtte år har den rukket å bli i år. Jeg husker fortsatt godt hvordan Mandal så ut før Adolph Tidemands bro, som den jo heter, ble offisielt åpnet, før kinoen og biblioteket flyttet inn på den andre siden av elven, før byen fikk et nytt overnattingssted for dem som ønsker noe litt mer luksuriøst enn campinghytter og feriesentere og noe litt mer internasjonalt enn det tradisjonelle hotellet som ligger midt i sentrum. Det finnes selvsagt flere alternativer også, et av dem skiller seg godt ut, det gamle fengselet som har blitt forvandlet til hostell.

Vi sjekket inn og skiftet tøy og gjorde som vi hadde planlagt. Med solkrem i sekken, håndklær i en pose og solbriller på nesa, dro vi til den samme stranda som for tjue år siden virket så mye bredere og mykere og flottere enn nå. Alt var flottere gjennom mine barneøyne, før jeg vokste meg større og mer skeptisk, og før livet ble altfor seriøst og det å bygge sandslott ble erstattet med å sitte på et håndkle og glo på forbipasserende.

Etter vår lille strandtur og et kort opphold på hotellrommet, krysset vi broen nok en gang, denne gang for å kose oss med hver vår cocktail på takterrassen til Tidemands Cafe. Woo Woo til meg og Screwdriver til min mor, hadde ikke prisnivået vært så høyt som det er i Norge, ville jeg gjerne ha bestilt en runde til og gitt kvelden emneknaggen takterrassetirsdag og hevet nok et glass med et smil. Skål for takterrassetirsdag, ville jeg kanskje sagt.

Etter sol og syrlige drinker, våknet jeg til en skuffende overskyet onsdag.

Som tatt ut av en krimroman?

Et sommersted, en strand fullpakket av badegjester i de varme sommermånedene, står øde og forlatt på disse kalde vinterdager. Sørlandsidyll forbinder vi kanskje ikke med truende skyer og iskald vind, men stemningsfullt, ja, det er det. Jeg fotograferer de hissige bølgene, de mørke skyene og den myke, kalde snøen. Bildene minner aller mest om bokomslagene man finner på krimromaner. Skulle jeg kanskje skrive krimroman som mitt neste prosjekt?

Jeg betrakter omgivelsene gjennom kameralinsen. Snart er vinteren over, og snart vil snøen smelte fra disse benkene, dette fyrtårnet og de vakre sanddynene som gjemmes under millionvis av iskrystaller. Snart, men ikke riktig enda.

Mamma har lånt bort sin lilla boblejakke til meg. Hun passer på meg som om jeg fortsatt var det lille barnet som nektet å gå med votter og lue. Den lille jenta som ville gå med sommerkjole året rundt og ikke forstod viktigheten av å kle seg godt når vinden uler og minusgradene kryper på. Alt jeg ønsket var å føle meg fin.

Innerst inne er jeg egentlig fortsatt denne lille jenta. Jeg nekter fortsatt å gå med hansker og trer sjelden på meg ei lue, med mindre jeg mener det gir antrekket det lille ekstra; en chic touch. Boblejakke synes jeg ikke er noe stas, og jeg føler meg som ei svær, lilla bolle her jeg trasker rundt i snøen iført mamma sin varme dunjakke.

Julien har sendt meg en liten oppdatering fra hjemmet vårt. De har hele tjue varmegrader i Toulouse nå. Sol og skyfri himmel. Åh, så deilig, tenker jeg. Bare tanken på å kunne sitte ute på balkongen iført sommerkjole og solbriller, får meg til å lengte tilbake til leiligheten vår.

Misunnelig er jeg, men likevel er jeg glad for å være på besøk i mitt vakre lille hjemland og ute på reise fra by til by, sammen med to mennesker som betyr alt for meg. Min mamma og min stefar.

Min lille familie i Norge…Som egentlig ikke er så norsk i det hele tatt. Mamma kom til Norge fra Polen på midten av åttitallet, og min kjære stefar kom hit fra England på slutten av syttitallet. De kom hit av totalt forskjellige grunner, og endte til slutt opp sammen – mange, mange år senere. Av ren tilfeldighet.

Og her er jeg, på besøk i Norge. Landet jeg er født og oppvokst i.

Vi titter ut mot havet og prater om livet, døden og alt i mellom. Ingenting er tabu. Med unntak av det faktum at jeg nekter å tre på meg hansker selv når minusgradene kjøler meg ned til det ukomfortable.

Når jeg dør, ønsker jeg å få min aske spredd i Nordsjøen, slik at både Norge og Frankrike kan få en del av meg, informerer jeg mine foreldre, mens vi lytter til den avslappende lyden av bølgeskvulp.

Ikke si sånt, sier min bekymrede mamma, som om jeg var i ferd med å planlegge en tidlig avskjed. Forhåpentligvis skjer det ikke før om mange, mange år, sier jeg, og smiler.

Hennes fortvilte øyne forteller meg at det er lurest å avslutte dette dystre temaet, så vi går tilbake til å knipse flere bilder. Av meg, av henne, av stefaren min.

Bilder av vinterversjonen av den ellers så idyllisk badestranden Sjøsanden  i Mandal.

Den ultimate inspirasjonskilde til å skrive en krimroman helt utenom det vanlige.

snøkledde benker

lilla boblejakke

sjøsanden vinter

mandal sjøen

rødhette mamma