Deilig brunch og de siste timene i Lyon

Søndag. God morgen, Lyon.

Vi starter dagen med hver vår kaffekopp og et glass appelsinjuice, før vi slenger på oss yttertøy og drar på kafé for å kose oss med en stor deilig brunch sammen med disse to fine menneskene som vi har overnattet hos siden fredag.

Brunch, sammenslått frokost-lunsj, har de siste årene blitt riktig så trendy, om man skal dømme ut fra sosiale medier, influensernes egne bilder fra venninnebrunch eller kjærestebrunch, og ikke minst hvor vanskelig det er å få reservert bord på disse kafeene som tilbyr egne menyer spesiallaget for anledningen.

Også vi har kastet oss på trenden.

For å gi helgeturen en ekstra hyggelig avslutning, tar samboerparet oss med til deres favorittsted for en koselig søndagsbrunch, en kafé som er innredet i interiørtilen shabby chic, og heter Les Cafetiers, kaffekokerne betyr det.

Bordet vårt, lokalets aller siste ledige bord, ettersom vi ikke husket på å reservere før to timer i forveien, er akkurat stort nok til fire personer. Under varmelamper, sitter vi på den bittelitte uteserveringen, den som rommer intet mer enn fire bord. Sett bort fra naboen i etasjen over kafeen, en mann eller kvinne som spiller grusom fransk rap-musikk på nattklubb-lydnivå, er atmosfæren lun, avslappet. Brunch-menyen består av nypresset eplejuice, valget mellom kaffe eller te, åpen sandwich full av snadder, valget mellom salat eller yoghurt og granola, og en søt avslutning i form av croissants og sitronkake. En eksplosjon av farger og smaker, sunt og delikat, men milde himmel så mett jeg, vi alle, ender opp med å bli!

Etter en deilig brunch, føles det godt, og høyst nødvendig, å kunne strekke på beina og ta oss en spasertur gjennom et av byens hippeste nabolag, Croix-Rousse, bydelen kjent for sitt spennende uteliv og sin fargerike gatekunst som pynter opp bybildet.

Et stort tivoli er i dag bydelens hovedattraksjon, fullt av liv, blinkende lys, hylende tenåringer i full fart med adrenalin på høyt nivå, barn som ler, ballonger, karuseller som snurrer, neonfarger, dårlig musikk, churros og sukkerspinn. Min kjære elsker tivoli, berg-og-dalbaner og høy fart, dessverre er han sammen med verdens kjedeligste person når det kommer til slike aktiviteter, meg, jeg som har ekstrem høydeskrekk og fobi mot det meste av karuseller. Jeg som ikke engang liker sukkerspinn.

Min kjære ser lengselsfullt bort på den største av karusellene, og deretter på meg. Jeg vet hva han tenker, han vet hva jeg tenker, vi går videre.

Vi forlater tivoliet og spaserer forbi noen franske brasserier og en åpen plass, omtrent tom for mennesker, med unntak av oss og noen skatere med sine longboards. Denne plassen er dessuten også et fint utsiktspunkt, et fint sted for oss som liker å titte på elven som renner gjennom byen, på landemerker, på bylandskapet, former, farger, arkitektur, vi liker å ta bilder, min kjære og jeg, av hverandre, oss to sammen, av utsikten, den som nå er delvis skjult bak et tykt lag med tåke, den samme tåken som lå over Lyon også igår.

Videre spaserer vi nedover ei lang og bred gate, vi titter inn vinduet til et kunstgalleri, jeg ser et stort maleri, motivet er en svært realistisk hjerne, den ligger på et bord, vemmelig, sier jeg, bildet minner meg om en scene fra skrekkfilmen Hannibal, uten at jeg ønsker å utdype dette noe videre. Et annet maleri viser en naken kvinnekropp, nakne bryster.

Flere gallerier holder til i denne gata, kunst i forskjellige stilarter, forskjellige former, forskjellige ideer.

Jeg liker denne bydelen. Den er langt mindre pen enn gamlebyen, langt mindre typisk fransk, men livlig er den, fargerik og urban, kunstnerisk og kul.

Ved foten av den lange gata, ender vi opp på en kafé hvor alt av interiør er rødt og gult, med gule vegger dekorert med innrammede fotografier i sort-hvitt. Fotografiene er alle tatt i Paris, avbildet er noen av de mest kjente landemerkene, metroen, og vanlige mennesker på gata.

Med kaffen servert, diskuterer vi disse bildene, vi forsøker å analysere dem, hvem er disse menneskene, hva tenker de på, hvorfor er det Paris og ikke Lyon som pryder kafeens vegger?

Samtidig er det morsomt å tenke på at både jeg, min kjære og hans kamerat, har alle bodd i nettopp Paris tidligere. Og nå, nå bor han her i Lyon og vi i Toulouse, og her sitter vi og prater om fotografier som skildrer livet i byen vi en gang levde i selv.

Overkbe

Regnbue

Utsikt Lyon

Gaæge

Lyon bilfe

Det nymoderne, det historiske og det sensuelle i Lyon

Søte croissants og pain au chocolat, ferske baguetter og hjemmelaget syltetøy, den behagelige duften av nykvernet kaffe, den friske smaken av fersk klementinjuice, en herlig overraskelse å våkne til, en herlig lørdagsmorgen på vennebesøk i Lyon.

Vi nyter frokosten langsomt og koser oss, samboerparet gir oss ei liste over steder vi bør besøke og ting man ikke kan forlate Lyon uten å ha gjort, lista er lang. Gamlebyen og den spennende gaten hvor mange Michelinstjerne-restauranter holder til (Rue de Bœuf), den flotte basilikaen Notre Dame de Fourvière, det romerske teateret, utsiktspunktet ved Notre Dame, klokka har allerede rukket å bli elleve, det er tid for å komme seg ut, det er tid for å bli ordentlig kjent med Lyon!

Romersk teater

For å komme frem til det romerske teateret, tar vi kabelbane, som i seg selv er en morsom liten opplevelse verdt å få med seg. Blant ruinene av det romerske teateret og hva som ser ut til å ha vært en romersk landsby i sin tid, vandrer vi med sakte steg, oppover, opp flere trappetrinn, opp til toppen, der hvor vi får utsikt over ruinene, over byen, det moderne og det historiske, side om side.

Vi spaserer videre til det som etter min mening er et av byens store høydepunkt, den vakre basilikaen Notre Dame de Fourvière. Denne neo-gotiske kirken ble ferdig konstruert på 1800-tallet, og er et av byens viktige historiske landemerker. Generelt er dette noe jeg virkelig kan trekke frem som en positiv side ved alle verdens religioner, all den nydelige kunsten og arkitekturen som eksisterer nettopp på grunn av menneskers tro, håp og kjærlighet til en eller flere guder. Jeg undrer hvor mange timer, dager, måneder, år, hvor mye marmor, glass, maling, hvor mange hender som har bidratt, hvor mye det har krevd av alle involverte, å kunne skape alle disse nydelige detaljene som har formet basilikaen til den nasjonalskatten den er.

Notre Dame de

Akkurat som både Sacré-Cœur i Paris og Notre-Dame-de-la-Garde i Marseille, ligger også denne basilikaen lokalisert på byens høyeste punkt, med utsikt over hele Lyon.

Solstrålene varmer forsiktig gjennom den gråkledde himmelen. Vi blir værende her en liten stund, ved utsiktspunktet, vi speider utover, vi ser Rhône-elven, broene, skyskraperne, en av skyskraperne har fått kallenavnet le crayon, fordi den ligner på en fargestift. Hadde det ikke vært for denne uheldige tåken som har lagt seg over byen, ville vi fått et enda bedre inntrykk, blå himmel ville også vært fint, men dette blir kanskje for mye å forlange på en novemberdag som denne.

En zigzag-sti, tilrettelagt for denne ellers så bratte bakken, fører oss nedover, tilbake til sentrum, forbi røde, gule og oransje busker og trær, vi tråkker på døde løv i disse rødlige nyansene, høstens fargespekter.

Vi spaserer gjennom gamlebyen, gjennom små skjulte passasjer, smale gater, forbi typisk lyonnesiske bouchons, disse tradisjonelle bistroene som ser ut som de kunne vært tatt rett ut av en gammel fransk film. Vi går forbi en gammel forretning som lager silke, forbi vinbarer, forbi små kunstgallerier, det hele har en vintage estetikk, j’adore!

Gamlebyen

Sulten melder seg, vi kjøper oss hver vår quiche med purreløk og terte med roquefort, pære og svisker fra en traiteur i gamlebyen, deilig smaker det, dette lille måltidet som vi nyter på en benk på den store åpne plassen, Place Bellecour.

Utover ettermiddagen møter de oss i sentrum, samboerparet, de viser oss mer av hva denne storbyen har å by på, vi spaserer forbi nasjonalteateret, det store kunstmuseet, vi besøker en boutique hvor man kan lage sin egen parfyme og egen kosmetikk, himmelen er fortsatt grå, men det er ikke kaldt ute, vi fryser ikke der vi spaserer rundt, men min kjære putter hånden min i sin, og fører den ned i hans store varme jakkelomme, likevel. En kjærlig liten oppmerksomhet, han elsker å reise til nye destinasjoner sammen med meg, han er lykkelig over å få tilbringe tid sammen med kameraten sin igjen, ett år etter forrige gang de møttes, lykkelig er også jeg som får ta del i alt dette sammen med ham.

På kvelden drar vi til konserthallen L’amphithéâtre, for å se burlesque-show med dronningen av vintage og sensualitet; nydelige Dita Von Teese. Min kjære var i utgangspunktet skeptisk til showet, strippeshow, kalte han det, men snart ville også han kose seg med dette sofistikerte stykket som kombinerer teater, dans, humor, sensualitet, alle de glitrende kostymene, og den fengende musikken som hører til det formidable femtitallet. Alle kvinnelige tilskuere, inkludert meg selv, er i kveld kledd opp i sine fineste kjoler, med røde lepper og store krøller. Jeg skulle ønske hver dag kunne vært som denne, en hverdag full av pent kledde gentlemen og glamorøse kvinner, festlig musikk med refrenger som omhandler milkshake-dates på diner, og svingdans på konsert.

Grunnet foto-og videoforbud, som selvsagt skal respekteres, vil showet kun leve videre i mitt minne, og bli husket med et smil. Resten av helgen har derimot fått en fin liten plass i både minnet, og på kameraets minnekort.

Hldr

Lyon

IMG_20181106_215426

 

 

Gastronomi, kjærlighet og første mann til mølla i Lyon

Fredag kveld.

Iført varm fuskepels og støvletter i semsket skinn, var jeg klar for å møte kulden jeg trodde ville ha en tydelig tilstedeværelse på disse første november-dagene, her i Lyon, storbyen som ligger vest for de franske alpene. På fjellet snør det garantert, hadde vi reist på helgetur til alpene ville vi nok fått kjenne på kulden, den som enda ikke har rukket å komme seg frem til Lyon, på fjellet ville det vært nødvendig å pakke seg godt inn i varmt tøy, sannsynligvis med ullundertøy og tykke sokker. I Lyon ble vi møtt med tolv grader og grå himmel, høstvær, ingen regn, ingen vind, bare grått og mildt.

Etter å ha blitt transportert med tog fra flyplassen, og deretter reist videre med t-bane, ankommer vi stasjonen ved navn République, området hvor vi skal bo de neste to døgn. Ut av t-banen, opp trappen og inn gaten til høyre. Der står min kjære og jeg foran en moderne høyblokk på fem etasjer, store balkonger står vendt mot gaten, vi skal på besøk til kjæresten min sin studiekamerat fra de glade dagene på ingeniørskolen i Paris, vi skal overnatte hos ham og hans samboer.

Ved den høye jernporten som skiller uvedkommende fra blokkas beboere, blir vi møtt med kyss på kinnene og spørsmål om flyturen, om været der hjemme på våre sydvestlige kanter, om jobb, hva vi driver med, om vi trives. Kusinen til han vi er kommet for å besøke, skal også overnatte hos dem i natt, hun er politikvinne, jøss, tenker jeg, av en eller annen grunn blir jeg svært fascinert men også en smule redd hver gang jeg møter en politibetjent, til tross for at jeg ikke har noe som helst å skjule.

Leiligheten er stor, nyoppusset og moderne, stor stue med hvite vegger pent dekorert med fine malerier, motiver som blomster og dyr, malt i nyanser av grått og blått, stuen er fargekoordinert med disse maleriene, grå skinnsofa, lysegrå kommode i tre, blå pyntegjenstander, kjøkkenet er helt nytt, hvitt, tre hvite vegger og én mørkeblå vegg som bryter opp alt det hvite, det sterile. Selv på toalettet henger et grått og hvitt maleri over en lysegrå kommode. Ingenting er overlatt til tilfeldigheten i dette hjemmet.

Min kjære og hans kamerat, prater løst og fast om alt som har hendt siden de så hverandre sist, alt bortsett fra dette tabuemnet som definerte slutten på hans tid i Paris, og starten på hans nye liv i Lyon. En affære gjennom et helt år, kjærlighet som blomstrer på feil sted til feil tid, et dårlig utgangspunkt med en likevel happy ending. Han stråler av lykke, om det er Lyon eller kjærligheten som er hovedårsaken, om det er befrielsen, en kombinasjon av alt, det er det nok bare han som vet, hun er forresten en helt nydelig person, denne kvinnen, hennes myke stemme, snille og omsorgsfulle væremåte, hun virker tvers gjennom god.

Sammen med samboerparet og politikusinen, tar vi t-banen de fire stasjonene inn til kjernen av gamlebyen, for å spise middag på en bouchon Lyonnais, betegnelsen for den tradisjonelle lyonnesiske typen bistro.

Les Lyonnais

Vi spaserer over en stor åpen plass, La Place Bellecour, som sies å være den femte største av slike i Frankrike. Plassen blir brukt til byens mange store arrangementer, får vi vite, min kjære spør om også byens julemarked vil avholdes her, men julearrangementet er det en annen åpen plass som har ansvar for, en triveligere og noe mer intim plass, blir vi fortalt.

Utenfor bistroen har det allerede formet seg en kø. Spisestedet tar ikke reservasjoner, men baserer seg på “førstemann til mølla”-prinsippet. En sur herremann bryter denne regelen og dytter alle unna, som en bulldozer, han kjefter og sier vi står i veien, vi som så høflig står på rekke i kø, uten å ergre oss så altfor mye over situasjonen, han har reservert bord, sier han, det går ikke ann å reservere bord her, men han har reservert, påstår han. En servitør møter ham i døren, rister på hodet og beklager, han må stille seg i kø, akkurat som alle andre, forteller han, men herremannen godtar ikke et nei, han kverulerer, lydnivået øker, restaurantens gjester stirrer og hvisker, seg i mellom, servitøren gir etter og lar herremannen og hans to døtre få et bord likevel. Han kommer sikkert til å spytte i mannens suppe, spøker politikvinnen. Alle i køen ler, og håper hun har rett.

Les lyonnais

Tjue minutter står vi i kø, men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, er det jo noe som heter. Den samme servitøren som måtte lide kjeft fra herremannen, smiler og ønsker oss velkommen, han beklager for ventetiden, fredagskvelder pleier som oftest å bli ganske travle, forklarer han, en karaffel fylt med vann plasseres på bordet, menyene deles ut, vi bestiller en flaske rødvin, Côte du Rhône, og får servert en skål fylt med sprøstekt baconsvor, en liten appetittvekker for å gjøre ventetiden lettere for rumlende mager.

Innbakt spekepølse

Både min kjære og jeg ønsker å smake byens lokale spesialiteter, og starter den tre-retters lyonnesiske opplevelsen med en saucisson de Lyon, lokal spekepølse, husets variant er innbakt, servert i rødvinssaus. Til hovedrett får jeg servert en annen lokal spesialitet, Le Tablier de Sapeur, oksefett fra magepartiet, panert og servert med husets hjemmelagde tartarsaus, en merkelig matopplevelse. Desserten er også lokal, rød praliné er en lyonnesisk spesialitet, så i kveld er det pralinerterte som nytes som en fin avslutning.

En liten spasertur gjennom gamlebyen føles deilig etter dette store, spesielle måltidet, denne kulturelle opplevelsen som er så viktig i en by som denne, Lyon, som tross alt er gastronomiens hovedstad, her i Frankrike. Byen har flere Michelinstjerne-restauranter enn noen annen fransk by, dessuten må det nevnes at den deilige vinen fra Rhône-Alpes området, ja, den burde høre hjemme i et hvert vinkabinett.

Vi vender tilbake til leiligheten, spiller brettspill til langt ut på natten med kjæresteparet og politikusinen, vi drikker flere kopper med rykende varm te av forskjellige slag, smått begynner det å krible i magen, jeg gleder meg til morgendagens sightseeing og kveldens Dita Von Teese-burlesque show.

Fuskepels

Praliner