Smaken av Rhônedalen

“Vinsmaking… Halv elleve. Du tuller nå, ikke sant?”

Han rister på hodet. Det vil ta oss førti minutter å kjøre dit, og de har reservert lunsj til halv ett. Vi må være tilbake igjen rundt tre for ikke å ødelegge babyens rutiner. Babyen. Jeg klarer fortsatt ikke å ta det innover meg at de nå har blitt foreldre, at de skal flytte ut fra byen, at de har kjøpt et hus på landet, et hus hvor de vil bo til de blir gamle, et hus de håper barna vil arve etter dem. Over to år har gått siden vi var her sist, her i Lyon på besøk i deres liv. Den gang var de like gamle som oss, nå er de ti år eldre.

Det er lørdag, jeg våkner opp på sovesofaen med shortsen gnagende i rumpa og håret utstående til alle kanter. Barneskrik og hodepine har holdt meg våken gjennom natta, og Julien har ligget som ei sjøstjerne ved min side, klemt meg inn i sofaryggen og holdt meg fanget i samme stilling til daggry.

Barnets far dukker opp med chocolatines til frokost, pain au chocolat som de sier i Lyon og Paris og alle andre steder nord for Toulouse. Med store øyne sier han unnskyld på vegne av den lille, “ingen problem”, svarer både Julien og jeg med munnen full av bakst.

Vi setter kursen mot Ampuis og Rhônedalen for å besøke vinprodusenten E. Guigal, et stort og anerkjent navn i en prisklasse ingen av oss har råd til å nyte mer enn en sjelden gang i blant.

Før vinsmakingen starter, blir vi invitert til en liten omvisning i underetasjen, hvor vinhusets eier har laget sitt eget vinmuseum fullt av gammelt utstyr og antikke keramikkmugger som vinen i sin tid ble skjenket fra.

Vi får smake seks forskjellige viner før klokka rekker å slå tolv. Nydelig vin fra Côte-Rôtie, Saint-Joseph og Châteauneuf-du-Pape. Vin av ypperste kvalitet, vin jeg heller ville foretrukket å smake på kveldstid enn like etter frokost.

I samme landsby, Ampuis, nyter vi dagens lunsjmåltid på en vinbar-og bistro. Vi diskuterer alt det fine vi har opplevd de siste to årene, de små øyeblikkene mellom nedstenginger og strenge tiltak.

Våre venner forteller om deres siste ferietur før den lille kom til verden, vi forteller om vår første ferietur etter bryllupet, vi viser hverandre bilder, de anbefaler oss å reise til Thailand, vi anbefaler dem å dra til Hellas. Den lille sover søtt i vogna, uforstyrret av våre stemmer, av klirrende glass og bestikk mot tallerkenene, uforstyrret av fremmede som ler og musikken som høres i bakgrunnen. Akustisk gitar og franske sangtekster.

Vi tar oss en siste spasertur gjennom landsbyen, druerankene strekker seg så langt øyet kan se. De er brune nå på vintertid, død natur som i nær fremtid vil reise seg, farges grønn, synge våren inn. Jeg gleder meg til den tid, jeg gleder meg til våren.

Våre venners bil leder oss tilbake til Lyon, til en avslappende lørdagskveld med spekemat og moderne jazz, jeg tror jeg har blitt nyforelsket i jazz. Men vinsmaking halv elleve, det vil jeg heller unngå i fremtiden.

Søndagen møtes med nok et gjesp og enda mer unnskyld-bakst fra bakeriet. Himmelen i Lyon er blå, og barnet til våre venner stråler som ei sol. Hun griper tak i fingeren min og smiler, jeg smiler tilbake. Neste gang jeg ser henne vil hun ikke lenger huske hvem jeg er, hun vil være større, hun vil både løpe og snakke, og alt vil nok en gang være annerledes.

Om ti dager reiser jeg til Pézenas for å leve forfatterlivet i en hel uke, det vil si, lange dager og kvelder foran datamaskinen, mens jeg resten av tiden vil sitte på kafé og observere menneskene rundt meg. Jeg gleder meg!

Gastronomi, kjærlighet og første mann til mølla i Lyon

Fredag kveld.

Iført varm fuskepels og støvletter i semsket skinn, var jeg klar for å møte kulden jeg trodde ville ha en tydelig tilstedeværelse på disse første november-dagene, her i Lyon, storbyen som ligger vest for de franske alpene. På fjellet snør det garantert, hadde vi reist på helgetur til alpene ville vi nok fått kjenne på kulden, den som enda ikke har rukket å komme seg frem til Lyon, på fjellet ville det vært nødvendig å pakke seg godt inn i varmt tøy, sannsynligvis med ullundertøy og tykke sokker. I Lyon ble vi møtt med tolv grader og grå himmel, høstvær, ingen regn, ingen vind, bare grått og mildt.

Etter å ha blitt transportert med tog fra flyplassen, og deretter reist videre med t-bane, ankommer vi stasjonen ved navn République, området hvor vi skal bo de neste to døgn. Ut av t-banen, opp trappen og inn gaten til høyre. Der står min kjære og jeg foran en moderne høyblokk på fem etasjer, store balkonger står vendt mot gaten, vi skal på besøk til kjæresten min sin studiekamerat fra de glade dagene på ingeniørskolen i Paris, vi skal overnatte hos ham og hans samboer.

Ved den høye jernporten som skiller uvedkommende fra blokkas beboere, blir vi møtt med kyss på kinnene og spørsmål om flyturen, om været der hjemme på våre sydvestlige kanter, om jobb, hva vi driver med, om vi trives. Kusinen til han vi er kommet for å besøke, skal også overnatte hos dem i natt, hun er politikvinne, jøss, tenker jeg, av en eller annen grunn blir jeg svært fascinert men også en smule redd hver gang jeg møter en politibetjent, til tross for at jeg ikke har noe som helst å skjule.

Leiligheten er stor, nyoppusset og moderne, stor stue med hvite vegger pent dekorert med fine malerier, motiver som blomster og dyr, malt i nyanser av grått og blått, stuen er fargekoordinert med disse maleriene, grå skinnsofa, lysegrå kommode i tre, blå pyntegjenstander, kjøkkenet er helt nytt, hvitt, tre hvite vegger og én mørkeblå vegg som bryter opp alt det hvite, det sterile. Selv på toalettet henger et grått og hvitt maleri over en lysegrå kommode. Ingenting er overlatt til tilfeldigheten i dette hjemmet.

Min kjære og hans kamerat, prater løst og fast om alt som har hendt siden de så hverandre sist, alt bortsett fra dette tabuemnet som definerte slutten på hans tid i Paris, og starten på hans nye liv i Lyon. En affære gjennom et helt år, kjærlighet som blomstrer på feil sted til feil tid, et dårlig utgangspunkt med en likevel happy ending. Han stråler av lykke, om det er Lyon eller kjærligheten som er hovedårsaken, om det er befrielsen, en kombinasjon av alt, det er det nok bare han som vet, hun er forresten en helt nydelig person, denne kvinnen, hennes myke stemme, snille og omsorgsfulle væremåte, hun virker tvers gjennom god.

Sammen med samboerparet og politikusinen, tar vi t-banen de fire stasjonene inn til kjernen av gamlebyen, for å spise middag på en bouchon Lyonnais, betegnelsen for den tradisjonelle lyonnesiske typen bistro.

Les Lyonnais

Vi spaserer over en stor åpen plass, La Place Bellecour, som sies å være den femte største av slike i Frankrike. Plassen blir brukt til byens mange store arrangementer, får vi vite, min kjære spør om også byens julemarked vil avholdes her, men julearrangementet er det en annen åpen plass som har ansvar for, en triveligere og noe mer intim plass, blir vi fortalt.

Utenfor bistroen har det allerede formet seg en kø. Spisestedet tar ikke reservasjoner, men baserer seg på “førstemann til mølla”-prinsippet. En sur herremann bryter denne regelen og dytter alle unna, som en bulldozer, han kjefter og sier vi står i veien, vi som så høflig står på rekke i kø, uten å ergre oss så altfor mye over situasjonen, han har reservert bord, sier han, det går ikke ann å reservere bord her, men han har reservert, påstår han. En servitør møter ham i døren, rister på hodet og beklager, han må stille seg i kø, akkurat som alle andre, forteller han, men herremannen godtar ikke et nei, han kverulerer, lydnivået øker, restaurantens gjester stirrer og hvisker, seg i mellom, servitøren gir etter og lar herremannen og hans to døtre få et bord likevel. Han kommer sikkert til å spytte i mannens suppe, spøker politikvinnen. Alle i køen ler, og håper hun har rett.

Les lyonnais

Tjue minutter står vi i kø, men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, er det jo noe som heter. Den samme servitøren som måtte lide kjeft fra herremannen, smiler og ønsker oss velkommen, han beklager for ventetiden, fredagskvelder pleier som oftest å bli ganske travle, forklarer han, en karaffel fylt med vann plasseres på bordet, menyene deles ut, vi bestiller en flaske rødvin, Côte du Rhône, og får servert en skål fylt med sprøstekt baconsvor, en liten appetittvekker for å gjøre ventetiden lettere for rumlende mager.

Innbakt spekepølse

Både min kjære og jeg ønsker å smake byens lokale spesialiteter, og starter den tre-retters lyonnesiske opplevelsen med en saucisson de Lyon, lokal spekepølse, husets variant er innbakt, servert i rødvinssaus. Til hovedrett får jeg servert en annen lokal spesialitet, Le Tablier de Sapeur, oksefett fra magepartiet, panert og servert med husets hjemmelagde tartarsaus, en merkelig matopplevelse. Desserten er også lokal, rød praliné er en lyonnesisk spesialitet, så i kveld er det pralinerterte som nytes som en fin avslutning.

En liten spasertur gjennom gamlebyen føles deilig etter dette store, spesielle måltidet, denne kulturelle opplevelsen som er så viktig i en by som denne, Lyon, som tross alt er gastronomiens hovedstad, her i Frankrike. Byen har flere Michelinstjerne-restauranter enn noen annen fransk by, dessuten må det nevnes at den deilige vinen fra Rhône-Alpes området, ja, den burde høre hjemme i et hvert vinkabinett.

Vi vender tilbake til leiligheten, spiller brettspill til langt ut på natten med kjæresteparet og politikusinen, vi drikker flere kopper med rykende varm te av forskjellige slag, smått begynner det å krible i magen, jeg gleder meg til morgendagens sightseeing og kveldens Dita Von Teese-burlesque show.

Fuskepels

Praliner