Hvorfor jeg dropper å reise hjem til Norge i sommer

Onsdag denne uka, den femtende juli, åpnet Norge grensene for EU. Lenge hadde jeg ventet på dette øyeblikket, lenge vurderte jeg å bestille flybilletter, ta første fly til Norge etter å ha vært borte fra mitt hjemland i ett og et halvt år.

Jeg hadde gledet meg til å tilbringe noen dager i hovedstaden, besøke Frognerparken og Aker Brygge, før jeg deretter ville ha reist på hyttetur et eller annet sted på sørlandet, kanskje Risør, og avsluttet ferien med hjemmekos hos familien min i Stavanger.

Ettersom jeg ikke lenger har en jobb å gå til men likevel får inn penger på konto fra arbeidsgiver, har jeg jo både tid og mulighet til å reise hjem på norgesbesøk for å være sammen med mennesker jeg ikke har sett på over ett år. Jeg hadde sett frem til å handle bøker og klemme mammaen min og nyte norsk natur og kose meg med nystekte kanelboller på kafé.

Så hvorfor har jeg ombestemt meg?

Å planlegge et septemberbryllup som fortsatt står i fare for å bli avlyst, er mildt sagt, unnskyld ordbruken, et helvete for tiden. Både venner og familiemedlemmer har de siste ukene ringt meg i frustrasjon, med den ene dårlige nyheten etter den andre, enkelte har også kritisert vårt valg om å ikke utsette bryllupet (som i tilfelle ville blitt utsatt hele to år frem i tid da både lokalet, vigsleren og cateringleverandøren har hele agendaen fullbooket for både neste år og starten på året etter).

Det jeg trenger, for ikke å havne så dypt ned i mørket at jeg ikke klarer å komme meg ut igjen, er distraksjoner. Lysglimt. Fine små øyeblikk, kjærlighet og latter, smaken av sommerferie. Lukten av klorvann, følelsen av vått badetøy mot huden og den søte smaken av fløyelsmyk iskrem. Gleden som sprer seg til kinnene hver gang vi kjører forbi de vakre gule solsikkeengene ute på landet. De deilige duftene og pikante smakene av tapasretter på uteserveringene i sentrum. Spansk musikk og skåling med rødvinsglass.

Slik situasjonen er nå, har jeg det faktisk bedre her i Frankrike. Her hvor jeg sammen med min samboer kan dra på biltur og la telefonen ringe på lydløst nivå, la meldingene tikke inn, ignorere det hele en liten stund. Her hvor vi kan leie hytte eller leilighet langt unna alt og alle, med en stor hage full av blomster og sommerfugler og bier. Vi vil smøre inn hverandres skuldre med solkrem, faktor femti med duft av kokos, her hvor vi kan kose oss, bare vi to, med plasking i svømmebasseng under solfylt himmel.

Musserende

Vi vil la alle bekymringer bli liggende igjen hjemme, fordi han vet godt hvor mørke disse siste månedene har vært for meg, for oss alle, og hvor sårt jeg trenger små lysglimt å se frem til.

Denne midlertidige lykken, ved bassengkanten, slik som avbildet for to helger siden, betyr absolutt alt for meg akkurat nå.

Dessuten er det viktig å støtte sitt eget nærmiljø. Fra og med neste uke vil det bli obligatorisk å bruke munnbind alle steder innendørs i Frankrike, med unntak av i private hjem og på hotellrom. Mange vil sannsynligvis unngå å reise til denne delen av Frankrike nettopp på grunn av dette, med tanke på at Toulouse hverken ligger direkte ved kysten eller på fjellet, og stort sett baserer turismen på museer, kunstgallerier, sine historiske landemerker (Basilikaen Saint-Sernin, Saint-Étienne katedralen, Jakobinerklosteret) og gastronomi. Innendørsaktiviteter og shopping.

Mitt kjære Occitanie er for øvrig den regionen som har hatt færrest nye smittetilfeller.

I dag er det fredag, ikke en Airbnb-ute-på-landet-med-iskald-øl-i-kjøleskapet-og-oppvarmet-basseng-i-hagen type fredag, men likevel en fin solskinnsdag hvor vi ser frem til å grille ute på balkongen før jeg i morgen drar tilbake til Grenade for å prøve den rosa kjolen hos skredderen og handle grønnsaker på det ukentlige bondemarkedet.

Skål

Uansett om bryllupet blir gjennomført eller avlyst, jeg blir hvor jeg er og dropper å reise hjem til familien på sommerferie. Jeg får heller ta meg en ekstra lang juleferie i Norge i år. Forhåpentligvis med snø.

…og til de av dere som har planlagt å reise til Frankrike i sommer, husk munnbind. Og solkrem. Og godt humør. Bon voyage!

Hyllest og inspirasjon – kvinner som er seg selv!

På en nydelig solskinnsdag tidlig på våren, satt hun og jeg og fniste over hvordan vi sikkert så ut som to gamle bestemødre, der vi satt innpakket i enorme skjerf brukt som pledd, med hver vår nistepakke i fanget, på en gammel benk i den lille parken vi pleide å rømme til, hver gang vi behøvde å få kontoret og slitsomme kolleger på avstand. Vi observerte mennesker som spaserte forbi. Travle mennesker på vei til møter. Andre snakket i telefonen. Noen var på vei til kantinen som var felles for alle bedrifter i nærområdet. I gresset så vi fugler som jaktet etter meitemark. En regnsky hadde lagt seg over byen tidlig på morgenkvisten, og meitemark ville dermed ikke bli en umulig fangst for disse sultne fuglene. Til vår ergrelse, var trebenken vi satt på fortsatt fuktig etter regnværet.

Hun var den gang min kollega, er fortsatt min venninne og en kvinne jeg beundrer for alt som hun er.

Hun liker å strikke, brodere og sy sine egne klær; talenter jeg skulle ønske jeg hadde. Hun leser mange fine bøker, har reist jorda rundt helt på egenhånd, og drar støtt og stadig på diverse musikkfestivaler her i Frankrike. Jo mer underground musikksjangeren er og jo færre som vet hvem musikerne er, jo bedre er det.

Hun er utdannet innen litteraturvitenskap og har nettopp fått seg drømmejobben hos et av de største forlagene som utgir reiseguider på fransk. Hun er miljøbevisst, vegetarianer (som holder seg unna industriell mat) og feminist. Naturlig vakker, helt uten sminke, med en stil som ville inspirert selv alle bohème sjeler på Instagram og Pinterest, ja, selv jetsetterne på Coachella.

Minimalistisk, men gjennomført og selvsikkert, hun har en je ne sais quoi som slår festival-fashionistaenes look ned i støvlene.

Mens vi satt på denne fuktige benken ute i parken, spiste brødskiver og nøt solskinn, spurte hun meg hvilke planer jeg har for livet etter endt arbeidskontrakt. Flytteplaner? Reiseplaner? Karriere?

Jeg fortalte henne om alt jeg liker å gjøre, alt jeg brenner for, alt jeg ønsker å få til… men hvor urealistisk det hele egentlig er, med tanke på penger som må investeres, tid som må bli prioritert, andre ting som da vil falle bort og bli nedprioritert.

Hvordan klarer hun å få tid til både hobbyer, samfunnsengasjement, lese bøker, reise jorda rundt, lage vegetarisk mat fra bunnen av, dra på konserter og festivaler – og fortsatt jobbe fulltid?

Det kan kanskje høres ut som jeg er misunnelig. Jeg liker ikke ordet misunnelse. Et ord som er så negativt ladet, og danner splittelser oss kvinner i mellom. Nei, jeg velger heller å sette fokus på hvordan en kvinne som henne kan inspirere meg til å bli en enda bedre versjon av meg selv.

Jeg velger å beundre det faktum at hun følger sine drømmer, brenner for noe, og bruker sine talenter for alt det er verdt.

Jeg velger å hylle henne, for at hun er en forbilledlig kvinne. Naturlig, sterk og snill.

Jeg velger å respektere henne – og alle andre kvinner som tørr å være seg selv i en verden hvor altfor mange velger å gjemme seg bak usikkerhetens maske.

Au Revoir, Paris

Paris.

Over to år er gått siden jeg gikk av det toget på Gare de l’Est og aldri så meg tilbake.

En solfylt dag i April 2015.

Kjæresten min, som jeg kun hadde vært sammen med en kort periode, ventet tålmodig på meg på togstasjonen.

“Snart er vi sammen, igjen. Snart er vi sammen igjen!”

Vi kunne ikke la være å skrive disse ordene til hverandre, om og om igjen, fra hver vår telefon i hvert vårt land.

Nedtelling til denne dagen, denne timen, dette minuttet, hadde pågått i månedsvis.

Nå var vi sammen igjen.

Vi står fortsatt sammen, like sterke, han og jeg.

Men et nytt kapittel står for tur. Derfor sier vi “Au revoir, Paris”

Merci pour tout.

eiffeltårnet

hettekjole

cocktailer

operaen paris

rose

bok kafe

paris madeleine

utsikt paris

bøker

sortkledd

Hvordan jeg ble en bedre person av å reise alene – og tips til deg som vil, men ikke tørr

“Hva?! Skal du reise til New York…alene?!”

Denne reaksjonen ble en gjenganger blant både kolleger, venner og familie, da jeg fortalte dem at jeg skulle reise til den Amerikanske storbyen helt på egenhånd.

På den tiden bodde jeg allerede i USA, i Florida. Derfor var ikke en to timers flytur opp til Manhattan en spesielt skremmende utfordring. Den skumle delen kom etterpå. Tanken på å besøke en såpass stor by helt alene, ville sannsynligvis få meg til å føle meg liten, ensom og svært, svært fremmed.

Men slik var det faktisk ikke. Ikke i det hele tatt.

Jeg hadde det nemlig dritgøy. Ja, helt alene!

Var det fordi jeg er naturlig innadvendt og ikke har noe problem med å tilbringe tid alene med meg selv og mine tanker? Eller var det fordi vi som mennesker har blitt oppdratt til å tenke at ferier er forbeholdt vennene dine, kjæresten din og familien din? Er det fordi vi lever med en frykt for det ukjente, og en frykt for å bli utsatt for noe grusomt om man befinner seg på et helt nytt sted, uten et personlig nettverk?

Ikke vet jeg.

De fire dagene i New York var uansett starten på en helt ny, uavhengig livsstil og et bedre selvbilde. Dette var den terapien jeg ikke visste at jeg trengte – mot usikkerhet og nedstemthet. Ja, jeg ble faktisk mer lykkelig av å reise alene!

Endelig kunne jeg gjøre alt som jeg ønsket å gjøre, mens jeg var ute på reise. Jeg behøvde ikke lengre å ta hensyn til andre mennesker sine spisevaner, dietter, interesser, rutiner og døgnrytme.

Ikke var jeg lenger avhengig av å vente på at andre kunne ta seg fri, før jeg kunne dra ut i verden, heller!

I New York tok jeg en guidet tur rundt Manhattan, handlet bøker fra bokhandlere, spiste massevis av lokal gatemat, vandret gjennom Central Park og handlet klær fra secondhand-butikker.

(Guiden tok et par bilder av meg. På den tiden jeg kun hadde mobilkamera til bilder, og streker til øyenbryn…)

new york lol

Noen måneder senere reiste jeg alene til Boston, deretter  Washington DC, Minneapolis, Chicago, Savannah, Denver, San Francisco, Los Angeles og til slutt til San Diego. Siden jeg uansett var singel, føltes det dessuten helt greit å oppleve alle disse tingene på egenhånd.

Nå som jeg har samboer, er ikke tanken på å reise fra land til land og stat til stat, noe jeg kunne tenke meg å gjøre såpass flittig som jeg gjorde den gang da.

Tidligere i år tok jeg meg likevel friheten til å besøke Pisa i Italia, Girona i Spania og Narbonne i Sør-Frankrike uten noen andre enn Skybert på slep, ei uke da kjæresten var bortreist og jeg klødde i hele kroppen etter å få tilfredstilt vandrelysten min.

(bildet under er fra Narbonne)

narbonne frankrike

Å reise alene er likevel ikke noe man gjør helt uten forholdsregler.

Ønsker du å reise alene er det nemlig viktig å…

  1. Fortelle dine nærmeste hvor du skal, hvilket hotell, hostel eller Airbnb du har reservert, og hvilket klokkeslett du har beregnet ankomst og retur.
  2. Ikke vandre ute i mørket alene (sent på kvelden). Det greieste er å stå opp tidlig, få fullt utbytte av dagen og legge seg tidlig igjen.
  3. Vær forsiktig med hvem du stoler på. Ja, jeg må innrømme å ha dratt på Tinder-date i mangel på noe bedre å gjøre mens jeg har vært ute å reist, men i en såpass sårbar situasjon hvor man er fremmed i en ny by, kunne det aldri falt meg inn å dra hjem til noen eller invitere noen med til hotellrommet mitt.
  4. Orienter deg. Det er lett å gå seg vill, spesielt hvis GPS’en ikke funker helt som den skal, og da er det lurt å ha et by-kart i lomma/vesken. Det er heller ikke dumt å spørre folk om veien, om du skulle være usikker.
  5. Hold verdisakene dine godt skjult. Å veive med penger, dyre gadgets og luksuriøse merkeklær og smykker, bør du styre unna. Med mindre du ønsker å tiltrekke negativ oppmerksomhet. Et av mine kjære familiemedlem fikk skulderen knust og ble rundstjålet, fordi han ikke tenkte seg om før han dro opp en svær bunke med sedler, og samtidig hadde et dyrt kamera hengende rundt halsen.
  6. Putt verdisaker ned i en lomme utilgjengelig for klåfingra tyver. Jeg reiser stort sett alltid med samme håndveske. Den er full av “hemmelige” lommer som er vanskelige å nå. Den eneste gangen jeg har fått lommeboka mi frastjålet, var da jeg brukte en helt annen veske – på lokaltoget hjemme.

Hvordan pakker man til en slik tur?

Har du aldri reist alene før, anbefaler jeg at du starter med en 2-4 dagers tur til en destinasjon ikke altfor langt unna. På denne måten får du teste ut om dette er noe for deg eller ikke, uten at du risikerer å få panikkanfall og angre deg ihjel. Jeg kjenner enkelte som har hoppet rett ut i en 4-8 måneders backpacking-tur som sin første reise alene, men selv kunne det aldri falle meg inn å hoppe fra et stupebrett uten å dyppe tærne i vannet først. Smak og behag!

Å pakke til en 2-4 dagers tur:

Jeg pakket med meg speilrefleks-kamera (dette hadde jeg ikke i USA), laptopen min, en god bok (fordi det er kleint å spise på restaurant alene uten bok eller laptop), ladere, komfortable sko og et par antrekk på skift.

Nå er det vel bare for meg å ønske deg en riktig god tur!

(Bilder fra ø.v: San Diego, Beverly Hills, San Francisco, Chicago, Washington DC og Boston)