Disse minnene vil vi ha med oss for alltid

Det regner i Toulouse i dag, vanndråper drypper ned fra tunge grå skyer og treffer Capitole og Pont Neuf og alle de andre kjente landemerkene her i la ville rose, den rosa byen. Byen er ikke rosa, men oransje og rød, som all mursteinarkitekturen som er så typisk for denne landsdelen.

Det regner, men det gjør meg ingenting. La oss danse i regnet, kjære, jeg vet at du ikke liker å danse, men la oss danse likevel, la oss svinge oss mens vannet spruter til alle kanter og søler til disse sorte lakkskoene og danner et mønster av bittesmå gråbrune flekker på denne sorte nylonsstrømpebuksa mi. Min kjole er sort med hvitt blomsterprint, kort men løstsittende, akkurat søt nok til å ikke være vulgær. Du liker den, sier du. Men jeg vet at du synes jeg ser finere ut i farger enn i helsort. Spesielt rødt, du elsker mine røde kjoler. Derfor eier jeg flere enn bare én. Selv er du kledd i sort skjorte og grå bukse, det er jeg som har valgt ut antrekket. Du ser bra ut, elegant og klassisk. Jeg elsker alt det klassiske, fra musikken til bilene til bekledning og gastronomi. Du elsker det mer enn jeg gjør, for jeg liker også alt det som befinner seg på den andre siden av spekteret, det sære, det uvanlige, det fargesprakende, det som de fleste ikke liker. Vaniljecola, for eksempel. Det hater jo du. Hat er et sterkt ord, men du sier at du hater det, og du sier det på en måte som får det til å høres dønn alvorlig ut. På samme måte som når jeg sier at jeg hater veps.

Du sier vi må reise til Bordeaux en dag, selv om du egentlig ikke liker Bordeaux, fordi du liker ikke menneskene derfra, Bordelais(e) kalles de, snobbete er de, sier du, og du synes vinen deres er oppskrytt, selv om du drikker den så lenge den er like gammel som deg eller enda eldre. Gammel årgang er regelens unntak, mener du. Du har aldri vært der, men du liker likevel ikke Bordeaux. Med sommerfugler i magen bare ved tanken på Bordeaux, gleder jeg meg til å reise dit, og lurer på når vi kan få skviset inn en liten helgetur, slik at jeg kan besøke La Cité du Vin, fornøyelsesparken for vinelskere, jeg vil bli rørt og forført av musikk og dans i det nydelige operahuset, jeg skal ikke spise canelé, de klissete kakene som smaker brent utenpå og understekt inni, for dem liker jeg ikke, men jeg skal spise andre lokale spesialiteter, jeg vet ikke hva, men det finner jeg ut når vi endelig kommer oss til Bordeaux.

Du sier du vil besøke Cap d’Agde neste sommer, ikke nudiststranda, men den andre. Du har fortalt meg at byen er kjent for Frankrikes mest beryktet og kanskje største nudiststrand, men det finnes enda en strand der også, og dit skal vi, der hvor ingen er nakne, for jeg vil ikke være naken blant en hel mengde fremmede mennesker, jeg tørr jo ikke å være naken i dusjen på treningssenteret engang. Jeg gleder meg derfor til å sprade rundt i den oransje bikinien min og en sort strandkimono på den andre stranda, jeg ser frem til å vandre langs havna iført hvit sommerkjole, kanskje i lin, og brune skinnsandaler, med solkrem smurt utover armer og bein og på nesetippen, mens jeg slafser i meg en forfriskende sorbet, solbær eller sitron, fra en artisan glacier, og titter på båtene som ligger til kai.

I nærheten av Cap d’Agde ligger byen Béziers, du sier vi må tilbringe en natt der, det må vi virkelig, sier du, og forklarer hvorfor vi må besøke Béziers. Det er en av Frankrikes eldste byer, sier du. Eldre enn romertiden, men romerne gjenoppbygget den, og har satt sine spor der. Du viser meg bilder, historiske landemerker og gammeldags sjarm, akkurat sånn jeg liker det, det ser romersk ut der, det kribler i magen, når reiser vi?

Du sier du vil ta meg med tilbake til Dordogne-distriktet, vi var på bilferie der for to år siden. Der kan vi kjøre langs grønne landeveier, besøke vingårder og sjarmerende småbyer, utforske grotter fulle av stalaktitter og stalagmitter, padle i kano langs den store elven som renner gjennom distriktet, padle forbi vingårder og slott, det er slik jeg håper du en gang vil fri til meg, på padletur ved drueranker og eventyrslott.

For en uke siden tok du meg med til Cordes-sur-Ciel, en idyllisk middelalderlandsby bare en drøy time unna hjemmet vårt, men flere århundre tilbake i tid. De som sier tidsmaskiner ikke finnes, har aldri vært på biltur gjennom Frankrike, det er sikkert og visst. Om fire dager reiser vi nok en gang tilbake i tid, denne gang til Limoux og Carcassonne, ja, den nydelige festningsbyen Carcassonne med sin middelalderbebyggelse og sine enorme bymurer. Jeg gleder meg, kjære, jeg danser for oss, for hvor heldige vi er som kan gjøre alt dette sammen. Det er så fint, så fint som det bare kan være, ja, tenk at i Limoux skal vi bo på junior suite og spise fin middag på dyr restaurant, som fintfolk skal vi leve, du og jeg, i hvertfall for en natt.

Jeg tillater meg selv å danse i regnet, for selv under den mest stormfulle himmel, vil du være der sammen med meg, du strekker ut hånda, og sammen reiser vi ut på eventyr og skaper minner som selv den verste stormen aldri vil kunne ta fra oss.

(bilder fra Cordes-sur-Ciel)

Butikk

Sti

Advertisements

Jeg har aldri følt meg så fattig som da jeg var “nyrik”

Denne historien ønsker jeg å fortelle deg som nettopp har arvet en formue, vunnet i pengespill, blogget deg til toppen av pengeberget eller på en hvilken som helst annen (lovlig) måte gått fra å være vanlig dødelig til å bli nouveau riche over natta – på lånt tid.

Jeg har vært der – og kastet bort halve formuen…og med dét et hav av gylne muligheter.

Første gang var da jeg som 18-åring endelig fikk tilgang til barnefondet som var satt opp i mitt navn av bestefaren min. På den tiden jobbet jeg som dårlig betalt pizzaservitør og levde et nitrist liv sammen med en kjæreste som jeg tilga for både utroskap og for å ødelegge mine personlige verdisaker (med fylla som unnskyldning for hver minste ting). Ikke kunne jeg flytte hjem, heller. Foreldrene mine ønsket nemlig ikke å ha meg boende hjemme hos dem fordi jeg tross alt var myndig og gammel nok til å klare meg selv. De ville leve sine liv i fred og ro i hver sin bolig, sammen med nye kjærester – og da passet det seg ikke å ha bagasje (tenåring) i hus.

Barnefondet og alle pengene som lå oppspart på sparekonto ble derfor sett på som den gylne billett til et bedre liv…og slik endte jeg opp med å flytte til England, skulke mesteparten av undervisningstimene (som foreldrene mine hadde betalt for) på språkskole, handle inn haugevis av klær, ta altfor mange tatoveringer og piercinger, feste hver eneste helg, spise ute flere ganger i uka, og handle inn metervis med hår extensions, vipper og alt mulig slags annet dilldall som skulle få meg til å føle meg pen, interessant og verdifull.

Da er det jo ironisk at pen, interessant og verdifull faktisk er det siste jeg tenker, når jeg nå tenker tilbake på hvordan jeg følte meg i denne perioden av livet mitt.

Med mye penger, kommer mye oppmerksomhet – fra feil hold. 

Falske venninner flokket seg rundt meg som fluer på en fersk hundebæsj, og attraktive gutter dukket opp fra alle kroker og kanter for å utnytte min generøsitet, ved å spille på følelsene mine og la meg spandere både gaver og middager. Ryktet gikk i den ytre vennekretsen og spredte seg som ild i tørt gress fra venners-venner videre til venners-venners-venner – og brått hadde jeg mange nye venner som alle gledet seg over å bli venn med meg. Mennesker som egentlig bare var kommet for å suge seg til meg som blodigler og tømme bankkontoen for alt den var verdt.

Det tok meg to år, før jeg endelig vendte nesa hjemover til Norge. Skamfull. Mislykket. Blakk.

Spol fremover; sju år lengre frem i tid.

I sju år hadde jeg nå tatt meg sammen, videreutdannet meg og levd som alle oss vanlig dødelige, med helt alminnelige jobber, vanlig lønn, store og små regninger – og med et stramt matbudsjett å forholde seg til frem til lønna dukket opp på konto.

I hele sju år. Frem til året da pappa døde.

Vi har alle forskjellige måter å sørge på, og forskjellige måter å reagere på når noe grusomt først hender. Min umiddelbare reaksjon var sjokk, deretter gikk det over til ekstrem sorg, og til slutt; trangen til å oppføre meg så uansvarlig som bare mulig for å stenge ute alt det vonde…

Å la meg få tilgang til arven kort tid etter tragedien inntraff, var dessverre ingen god idé – og noen burde ha vært der for å beskytte meg fra meg selv, der og da.

Og samtidig beskytte meg fra Instagram – roten til alt ondt.

Å titte på bilde etter bilde av photoshoppede vakre kvinner iført skreddersydde merkeklær, designervesker og sko som koster det samme som husleien min, var noe av det verste jeg kunne finne på å gjøre, i en slik sårbar situasjon som det jeg var i.

Jeg hadde jo nemlig råd til å bli akkurat som dem.

For første gang i hele mitt liv, satte jeg mine bein i lokalene til dyre desingerkjeder og handlet både pumps fra Louboutin, diverse varer fra Marc Jacobs, flere ti-talls Michael Kors vesker, Guess-kjoler, Ralph Lauren-skjorter og alt mulig annet som jeg hverken hadde bruk for, og som heller ikke bidro til å gjøre meg lykkeligere på noe som helst vis.

Tvert imot.

Jeg var fortsatt like usynlig på Instagram, fortsatt like ubetydelig i det store verdensbildet, fortsatt like ulykkelig for å ha mistet pappa…

…men denne gang med et skap fullt av klær som ikke kunne vaskes i vaskemaskinen.

Klær, sko og vesker som jeg den dag i dag fortsatt ikke har kvittet meg med, og heller ikke liker å bruke – da de minner meg om en tid da jeg hadde det vondt i mitt eget skinn.

Louboutin-skoene klarer jeg ikke engang å se på lenger, uten å føle forakt og tenke på alt det andre jeg kunne brukt disse sju tusen kronene på.

Heldigvis tok jeg til fornuft etter den verste sørgeperioden var over, og brukte penger på noe mer enn kun overfladisk tøys.

Jeg sitter igjen med minner for livet fra alle reisene som jeg dro på på egenhånd, og sammen med venner – ekte venner som betalte for seg selv, og fortsatt står ved min side gjennom tykt og tynt. Jeg har også læt meg fransk på språkkurs, gått på andre faglige kurs, og vært på spennende foredrag og seminarer.

Og til slutt endte jeg opp med å skaffe meg jobb (og kjæreste) i Frankrike og sluttet helt med å ta penger fra sparekonto. Ikke fordi jeg igjen var i ferd med å gå tom (som absolutt ikke er tilfelle) –  men fordi jeg innså noe som svært mange i samme situasjon dessverre lukker øynene for;

Jeg innså at jeg har aldri følt meg så tom innvendig, så fattig, som det jeg gjorde da jeg var “nyrik” og trodde at dette skulle løse alle mine problemer og usikkerheter.

Penger løser mange problemer, slik som regninger og gjeld. Ønsket om videreutdanning. Lysten etter å reise og å skape minner med dem man er glad i. Kjøp av bolig. Og muligheten til å investere.

Men kjærlighet og ekte, langvarig glede – det som er aller mest verdifullt – det koster absolutt ingenting.

sti

 

 

Rosehagen i Paris – Fortellinger fra hverdagen

Vår, 2015.

Om en drøy uke skal vi ferie fødselsdagen min sammen, bare han og jeg, uten nærværet av min familie og mine venner. Alle som kjenner meg, har dessverre blitt vandt til at jeg forlater dem gang på gang, i forsøk på å finne meg selv og finne noen form for mening med dette livet jeg har blitt tildelt.

Som en konsekvens, trekker mennesker seg unna og går videre med sine liv mens jeg går videre med mitt. Men slik er det jo uansett når man blir voksen og dette har jeg akseptert. Noen velger å gifte seg, få barn og leve et stabilt og rolig liv. Andre flytter fra sted til sted i søken på noe nytt og spennende mens de blindt prøver å løpe fra alderdommens klør.

Fra tid til annen møtes vi over en kopp kaffe eller et glass vin når jeg er på besøk hjemme i Norge, og får oss en god latter etter hver setning som startes med “husker du da…”

Året er 2015.

Jeg har møtt en mann som jeg tror kan være mannen i mitt liv.

Mine venner har sine tvil. Han ligner jo ingenting på noen av de guttene jeg har vært involvert med tidligere. Ingen skateboard under føttene eller BMX-sykkel å trikse med, og heller ingen gitar eller trommestikker som blir tatt i bruk på en liten scene i et konsertlokale et eller annet sted i Norge eller i England. Ikke har han tatoveringer, og heller ikke halvlangt hår som stikker frem under lua eller capsen.

Glem ikke at jeg er eldre nå. Jeg ser etter andre kvaliteter. Og dem har jeg funnet i ham.

Trygghet. Latter. Vennskap. En skulder å gråte på. En hånd å holde i. Gode, varme klemmer. Lange samtaler om alt og ingenting. Forståelse. Samarbeid. Motivasjon og glede. Ekte forelskelse. Ekte kjærlighet.

Livet er ikke alltid en dans på roser, men av og til er det deilig å sette livet på pause og la seg omringes av roser mens man danser til lyden av ingenting.

Min utkårede bor en liten gåtur unna noe av det vakreste utkanten av Paris har å by på;

Rosehagen i L’Hay les Roses.

Han kjøper makroner fra det koselige lille bakeriet like over veien fra inngangen til rosehagen, og får dem servert i en liten hvit eske med håndtak. Han tar esken i den ene hånden, og holder sin andre hånd i min. Hans varme håndflate og myke hud mot min gir meg en følelse av trygghet.

“Jeg skulle gjerne gitt deg en bukett med roser, men jeg gir deg heller en hel rosehage i stedet”, spøker han. En rosehage som selvsagt deles med alle andre besøkende. Men jeg liker likevel å late som at alle disse rosene tilhører meg, og bare meg.

Jeg liker å late som at vi er alene sammen i denne rosehagen, bare han og jeg.

Vi setter oss på en benk og gir hverandre et lett kyss. Han legger den hvite lille esken på fanget sitt og åpner den forsiktig. Duften av de deilige makronene gir meg vann i munnen. Vi deler hver eneste en, og gir hverandre tilbakemelding på hvilke vi synes smaker best. Jeg foretrekker vanilje, han foretrekker sitron. Jeg ser ham inn i øynene og smiler fornøyd. Han smiler tilbake. Rosene soler seg i varmen av den sterke sola og sommerfugler flakser forbi. Det høres for vakkert ut til å være virkelig, så jeg klyper meg i armen. Nei, jeg drømmer ikke. Dette er vakkert, og dette er virkelig.

Vinter, 2018.

Vi bor ikke lenger en liten gåtur unna denne vakre rosehagen.

Vi bor nå flere hundre mil unna både den og alt det vi kjente til, den gang da vi var et nyforelsket par som naivt lukket øyne og ører for alle utfordringene som skulle stå for tur. Sammen har vi likevel kjempet oss gjennom hver eneste en av dem.

Ja, for kjærligheten vår er fortsatt like vakker, selv når vi ikke sitter på en benk og spiser makroner, omringet av roser og omfavnet med kyss fra de varme solstrålene.

Sammen skaper vi en magi jeg ikke trodde fantes, før jeg møtte ham. Kanskje vil vi lage oss vår egen lille rosehage, den dagen vi skaffer oss et lite hus ute på landet, her i det herlige Sør-Frankrike?

Omringet av roser, der hvor vi kan danse til lyden av ingenting.

roser

rose

blomster

 

 

 

 

 

 

 

 

Da jeg lærte å akseptere meg selv

Veien til et lykkelig liv kan for mange være en lang og komplisert ferd. Allerede som unge tenåringer blir vi satt i en posisjon hvor vi må ta viktige avgjørelser for fremtiden. For noen funker dette helt fint. De tar den utdanningen de ønsker, jobber hardt mot et mål og ender opp med både drømmekarriere, drømmehus og drømmepartner. Andre ender opp med å prøve, feile, prøve igjen – og begraver samtidig den store drømmen om en karriere som kanskje blir sett på som urealistisk og bortkastet tid.

I stedet utdanner de seg innen et fagfelt de ikke brenner for – fordi det gir større jobbmuligheter og  blir sett på som enn mer tradisjonell vei å gå. Men kan man bli lykkelig av å kaste bort sitt potensiale og sin lidenskap for å heller bli halv-flink til noe man ikke engang liker å bruke tid på?

Er det ikke bedre å bli best i en jobb man elsker, enn middelmådig i en jobb man ikke liker?

Foreldre, lærere og medelever påvirker i mange tilfeller hvilken vei man velger å ta i yrkeslivet. Samtidig påvirker media og reklame hvordan vi ønsker at andre skal se oss.

Vi lever i en tid hvor vi aldri føler oss bra nok som vi er, hverken innvendig eller utvendig. Vi ønsker å bli oppfattet som perfekte på alle plan. Smarte, pene, hippe, kule, flinke, slanke, sterke, uknuselige.

Da jeg var yngre, fikk jeg høre mange slemme kommentarer om hvor feit rumpa og lårene mine var, hvor tjukt håret mitt var, hvor tjukk jeg var, hvor tykke lepper jeg hadde (“fiskemunn”). Jeg var “ekkel” og “rar” fordi jeg er halvt polsk. Med en mamma som i tillegg jobbet på Fretex. Brukte klær ble omtalt som stygt, ekkelt og kun for “fattige”. Familien min hadde jo svært bra økonomi, så hvorfor gikk jeg kledd i gammelt brukttøy?

I dag er det derimot trendy å handle brukt. Ordene retro og vintage brukes flittig, og Fretex blir jevnlig besøkt av stilige kvinner og menn som pryder motebildet. Og når det gjelder hvor mamma kommer fra, vel, den slemmeste av jentene i klassen endte selv opp med å flytte til Polen for å studere medisin. Ironisk, ikke sant?

På bakgrunn av alle de slemme kommentarene jeg har fått opp gjennom årene, har det tatt lang tid før jeg endelig lærte å akseptere meg selv for den jeg er.

Ja, jeg har noen ekstra kilo på kroppen, jeg har svært blek hud, øyenbrynene mine kommer aldri til å vokse ut til å bli det dem engang var, før jeg plukket dem ihjel som tenåring. Jeg får kviser, jeg har fet hud og tørt hår, og runde kinn.

Ja, jeg er halvt polsk. Og jeg er stolt av mitt opphav, og glad for at jeg har blitt oppdratt med to forskjellige kulturer i hjemmet.

Ja, jeg tok en yrkesfaglig utdanning jeg angret på. Jeg fullførte den, og gikk videre til noe annet etterpå. Drømmen min er ikke lagt på hylla, men sjongleres sammen med denne ordinære jobben som betaler regningene.

Ja, jeg har akseptert at jeg er bra nok som jeg er, med mine skavanker og alt som følger med. Alt som gjør meg annerledes, gjør meg stolt. Hvorfor skal man ønske å være akkurat som alle andre?

Har du tro på at du er perfekt akkurat som du er, kan du oppnå nøyaktig hva du vil. Med bra selvtillitt, viljestyrke og evne til å gi blanke i hva andre sier, kan du oppnå det meste.

Så hvilket lag ønsker du å spille på?

Team “vær som alle andre og gjør som alle andre sier” eller Team “vær deg selv og gjør det som gjør deg lykkelig”?

(bildene er fra Angers i Frankrike. Vingård øverst, foran slottet i Angers under)

slottet

 

Å bevege seg ut på et nytt, spennende og ukjent terreng!

I går gjorde jeg noe jeg aldri skulle trodd jeg kom til å gjøre.

Alt jeg visste på forhånd, var at jeg var invitert til å bli med på et “hobbykurs”. Hva dette hobbykurset innebar, ante jeg ikke. Malekurs? Juleverksted? Matlagingskurs?

Jeg hadde ikke den minste anelse.

Kurset var arrangert i regi av kommunen, i samarbeid med en miljøvernsorganisasjon som jobber med å opplyse folk om gjenbruk og resirkulering, med et mål om å få flest mulig til å snu om sin livsstil til det mer miljøvennlige.

Åpent for alle, og totalt kostnadsfritt – her hadde vi ingenting å tape. Tverrt imot. Vi var kommet for å lære noe nytt og (forhåpentligvis) spennende.

Nytt og spennende ble det. Uten tvil. Vi skulle nemlig lære å sy med symaskin!

Sist jeg i det hele tatt tok i en symaskin, var da jeg gikk på barneskolen. Den gang lærte vi å lage pynteputer, ved å sy putetrekk som ble fôret med…var det bomull?

Siden den gang, har jeg aldri rørt en symaskin igjen. Sist jeg sydde for hånd var det kun for å redde buksa (og verdigheten) til Julien. Olabuksa hans revnet totalt mens vi var på ferie i Tyskland med foreldrene mine. Uhellet hendte like før vi var i ferd med å forlate hotellrommet vårt for å møte foreldrene mine over lunsj på en restaurant i Hamburg. I full panikk, letet jeg frem det lille sy-kittet som lå på badet, sammen med de andre toalettsakene tilbydt av hotellet. Jeg sydde igjen den enorme “franske åpningen”, og slik unngikk vi å drite ut kjæresten min foran foreldrene mine. Og alle andre, for den saks skyld.

Jeg har alltid vært misunnelig på dem som kan sy.

Jenny Skavlan som syr om ensomme, forlatte Fretex-plagg og gir dem nytt liv og en helt unik look. Eller Paola fra Mexico, hun jeg delte leilighet med da jeg bodde i USA, hun som sydde alle klærne sine selv og alltid gikk kledd i helt fantastiske kjoler med matchende vesker (også laget av henne). Eller den kollegaen jeg en gang hadde, som alltid gikk kledd i nydelige kjoler – alt laget fra kjedelige laken og bestemorens gamle gardiner.

Da jeg satte meg ned foran symaskinen jeg ble tildelt, tenkte jeg “Mon Dieu, dette kommer jeg aldri til å klare”.

sykurset

Jeg tok tydeligvis feil. Å sy en kjole kommer jeg nok aldri til å mestre, men å klippe i stykker et gammelt laken og sy en liten gymbag eller sekk til å putte skittentøy eller sko oppi mens jeg reiser, det fikk jeg til!

sykurs

Stolt av meg selv og av alle andre på kurset som heller ikke hadde peiling på symaskiner, måtte jeg nesten ta meg et glass rødvin til lunsjen og skåle med alle de fine damene (og den ene mannen) som mestret å lage noe kreativt og nyttig.

lunsj

Lunsjen (og vinen) ble utrolig nok også spandert av kommunen.

lunsjbord

Deilig filet mignon surret med bacon, på en seng av risotto, med gorgonzola-saus. Det smakte som en drøm. Magnifique!

filet mignon

At et sykurs skulle vise seg å være så gøy, hadde jeg aldri trodd.

Nå er jeg gira. Nå frister det å besøke mine nærmeste secondhand-butikker og kjøpe med meg alt som trenger en ordentlig makeover, alt som ellers ville blitt liggende og samle støv helt til butikken til slutt ender opp med å ødelegge plagget for å lage plass til annet tøy.

Men først må jeg kurses litt til. Og så enda litt til.

Før jeg endelig tørr å kjøpe meg en symaskin.

symaskin

sy om

 

 

Lykkerus, Champagnerus

Skål for vårt nye liv. Et bedre liv. Et lettere liv. Skål for forandringer. Store, fantastiske forandringer!

I går handlet vi inn ei flaske champagne, kjeks krydret med rosmarin, champignonkrem med trøffelolje, og sorte oliven. Å starte kvelden med en liten apéro før restaurantbesøket er jo faktisk et must når man tross alt skal feire slike fabelaktige nyheter.

I ekte lykkerus champagnerus ringte vi foreldrene til kjæresten min, for å inkludere dem i feiringen vår. Mamma mottok også en telefon fra meg. Hun åpnet like greit ei flaske rødvin sammen med stefaren min for å feire meg på avstand. Foreldrene mine og svigerforeldrene mine, trenger ikke lenger å bekymre seg for Julien og meg. Flytteplanene våre er ikke lenger satt på vent. Mon Dieu, så fantastisk deilig det er å vite!

Et reservert bord for to ventet oss hos Le Saint Sauvage, en gastronomisk nytelse av et spisested, med en svært romantisk atmosfære. Her er det nok mange heldige damer som har blitt fridd til opp gjennom tidene. Når blir det min tur, da?

Etter forrett og dessert var magesekken min omtrent i ferd med å sprekke, men jeg kunne likevel ikke motstå å avslutte måltidet med en deilig bannoffee kake. Stor tabbe. Kaken var god, veldig god, men jeg klarte ikke å spise mer enn halvparten før magen sa stopp og Julien sa, “hva var det ikke jeg sa?”.

Bittert, stappet han i seg resten av kaken min. “Du skulle ikke ha bestilt dessert. Du klarer jo aldri å spise opp maten din”, mumlet han.

Nei, men hva er vel feiring uten kake?

helsort

champagnekos

byen

polaroid mat

 

 

Er dette noe å juble for, da?

Soverommet er et eneste stort rot, og det er virkelig hodet mitt også. Kaos. Forventninger. Pessimisme og optimisme som kriger over å ha størst påvirkning på følelsesplanet mitt.

Med en helt ny garderobe full av konservativt tøy som vil bli flittig tatt i bruk om jeg får den jobben jeg var på intervju for i forrige uke, sitter jeg her og gru-gleder meg over hva fremtiden vil bringe.

I dag ble jeg innkalt til andre-gangs intervju – og gjett om jeg er lykkelig!

Fire tusenlapper fattigere er jeg dessverre også, da det koster flesk å bestille flybilletter og Airbnb-leilighet kun seks dager før avreisedato. Gubben blir også med, da han også må få ordnet seg noen jobbintervjuer (siden det ikke ble noe av, forrige gang).

Han som er ingeniør (industriell design) burde jo i teorien være temmelig attraktiv på arbeidsmarkedet. Det var jo derfor han utdannet seg i den retningen i utgangspunktet.

Men, i et samfunn og en økonomi som stadig er i endring, er man aldri hundre prosent garantert noe som helst – annet enn døden og skattebetaling.

Derfor ser jeg ikke på denne jobbmuligheten (som for øvrig er i IT-bransjen) som noe som er “mitt” før jeg har kontrakten foran meg og sitter med kulepenn i hånda, klar til å signere.

Er jeg  først så heldig at jeg faktisk får denne jobben, kan du banne på at jeg skal feire. Soverommet (hos svigers) kan endelig ryddes, alt kan endelig pakkes ned igjen – og bli flyttet til en helt ny leilighet i det glade sør.

Champagne skal sprettes, parketten eller flisene skal danses på så heftig at det slår sprekker, og jeg skal smile så bredt at jeg får kramper i kjevepartiet.

Et steg nærmere et slikt scenario, men likevel langt, langt unna.

En invitasjon til et andre-gangs intervju er ikke noe jeg jubler over, pessimist som jeg er. Men jeg inviterte i det minste kjæresten til en kopp kaffe på favoritt-kaféen min i nærområdet, og i kveld skal det bli sushi.

Champagnen kan vente.

kaffekopp

kafebesøk

 

 

 

 

Hva som skjedde da jeg rømte til England for å finne lykken…

Da jeg først ble myndig, tok det ikke lenger enn et halvt år før jeg bestemte meg for å forlate hjemlandet mitt og bosette meg et helt annet sted for første gang.

Den gang var det et liv i England som var den store drømmen. Var det fordi barndoms-bestevenninnen min hadde flyttet dit noen år tidligere og startet et nytt og langt mer spennende liv i London? Eller var det fordi jeg elsket å gå på konserter, var fascinert av rock, metal og punk-miljøet og lengtet etter å møte flere likesinnede?

Likesinnede, som ikke kritiserte tatoveringene jeg hadde fått meg – og piercingene, som foreldrene mine truet med å dra ut om jeg ikke fjernet dem selv?

Som barn, opplevde jeg Stavanger som stort og spennende. Men som tenåring (med et sterkt behov for å uttrykke meg selv) ble alt plutselig veldig lite – og veldig grått og kjedelig (ja, været også).

Subkulturer fantes knapt. I butikkene gikk alt stort sett i det samme – nyanser av grått, brunt og sort. Alle gikk i like klær, hadde samme interesser og bodde i identiske hjem. Omtrent alle menneskene rundt meg så ut som kloner av hverandre og ingen “forstod meg”.

Slik opplevde jeg altså hjembyen min den gang da.

Jeg overtalte foreldrene mine til å sende meg til Oxford, på språkskole.

Etter planen skulle jeg da hjem etter to måneder på språkskole i England. Hjem til Stavanger.

Men jeg, jeg hadde en helt egen, hemmelig liten plan.Det dem ikke visste var at dette, for meg, var en inngangsbillett til et helt nytt liv i det landet jeg ønsket å bosette meg i.

Livet i England viste seg å være alt annet enn en dans på roser.

Likevel tok det meg 2 år før jeg turte å komme hjem igjen og vise alle at gresset kanskje ikke var grønnere på den andre siden.

Seksuell trakassering på gata, på bussen, ute i det offentlige rom, hadde jeg aldri før opplevd på det nivået som jeg opplevde i England. Ei heller økonomikrise, arbeidsledighet, fattigdom og andre store samfunnsproblemer som jeg hadde blitt godt skjermet fra i Stavanger.

De to månedene på språkskole klarte jeg ikke engang å fullføre uten å skulke en hel del. Hvorfor jeg skulket såpass mye som jeg gjorde, uten å engang tenke over hvor mye foreldrene mine hadde betalt for oppholdet mitt, kan jeg ikke gi noe godt svar på.

Å komme hjem til vertsfamilien skolen hadde plassert meg hos, var uansett et rent mareritt, da familien var ekstremt religiøs og ikke lot meg få lov til å høre på den musikken jeg ønsket (fordi rock, metal og elektronisk musikk var djevelens verk), se annet enn barnefilmer og kristen-TV (fordi action og sex-scener var djevelens verk) og ikke lot meg få spise “voksenmat” foran de yngste barna, men måtte vente til de hadde lagt seg før jeg kunne spise sammen med foreldrene.

Traumatisert av disse to månedene sammen med de fanatisk kristne, flyttet jeg videre på kollektiv og begynte å feste (altfor mye) sammen med andre musikk-interesserte, tattoo-engasjerte mennesker fra samme subkultur som meg selv.

Uten jobb, uten noen mål for fremtiden, sammen med nye venner som forstod meg. Venner som dessverre gravde meg lenger ned, fremfor å bygge meg opp og inspirere meg.

Noen av dem spilte i band og drømte om den dagen de kom til å slå igjennom og få platekontrakt. Andre drømte om å bli “MySpace-kjendis”. Ja, dette var den gang da MySpace var kult (spesielt i enkelte subkulturer). Akkurat som Nettby, i Norge.

Kjekke gutter med mørkt hår og tatoveringer, sjarmerte meg i senk og lovet meg at det skulle bli oss to, mot verden, for evig og alltid. Den ene etter den andre, forsvant ut av mitt liv omtrent så snart jeg var rukket å bli ordentlig kjent med dem.

Takket være ei venninne, oppdaget jeg en nettportal for amatør-modeller og fotografer, og tok diverse “alternativ”-modell oppdrag (alternativ er hva dem kaller de tatoverte og piercede, de rocka) for å tjene litt penger. Mye penger ble det aldri, for det var det kun de andre fotografene som kunne tilby. De som drev med pornografisk innhold.

Og det var jeg ikke interessert i.

Likevel var det flere og flere som prøvde å presse meg til å prøve å gå den veien.

Jeg gikk drastisk ned i vekt, og gråt meg selv i søvn omtrent hver eneste natt, men trodde likevel jeg hadde funnet meningen med livet. Fordi, det som ventet meg der hjemme – A4 tilværelsen – virket så langt mye verre enn fest, fyll, falske venner og en overfladisk livsstil i utlandet.

Jeg så på kusinene mine som skrekk-eksempler. Søte, blonde stereotypiske nordmenn. Gift, med barn, hvitt hus, stakittgjerde, volvo og bikkje.

Samtidig hadde jeg jo ingen alternativ plan heller. Jeg levde i nuet, og fryktet fremtiden.

Til slutt nådde jeg det punktet hvor jeg begynte å vurdere å tjene disse ekstra pengene. Det var da jeg innså at det var på tide å vende nesa hjemover og få en normal jobb og en stabil hverdag.

Nå (flere år senere) bor jeg, igjen, i et annet land – og er fortsatt ugift, barnløs, eier ingen hus, ingen gjerde, ingen bil – og heller ingen bikkje.

Men det finnes en stor forskjell. Jeg har et mål for fremtiden. Kjæresten og jeg har egne mål, felles mål – ja, mange spennende prosjekter på gang.

Ja, en dag kommer vi til og med til å gifte oss og kjøpe bolig.

De to årene i England høres kanskje ut som bortsløst tid og penger, men det var det faktisk ikke. Ikke i det hele tatt.

Kanskje trengte jeg nettopp å utagere litt?

Kanskje behøvde jeg disse erfaringene til å forme meg til det mennesket jeg er i dag?

Og til å lære meg at…lykken ikke er hvor man befinner seg, men hvem man har i livet sitt.

(bildet under: meg, 2007)

emo bilde

 

 

 

 

 

 

Hvorfor det er de små tingene som avgjør…

“Neimenn, se! FitBit’en min vibrerer som bare juling og gratulerer meg med fyrverkeri på skjermen. Så gøy!”.  You made it. 10 000 steps, stod det. Etter flere timer med vandring i sentrum for å bli bedre kjent med byen og byens mange forskjellige bydeler,  er det kanskje ikke så rart.

Jeg jubler. Over noe så trivielt som dette.

“Du er så merkelig, du”, sier Julien.  Hver eneste dag. Ja, jeg er kanskje merkelig, hvis merkelig betyr å bli glad av alle de små tingene som mange andre overser.

Jeg føler fortsatt på den “magien” som jeg følte som barn. Fordi, jeg er et stort barn. Kall det Peter Pan-syndrom, kall det hva du vil. Jeg nekter å vokse opp, hvis det å vokse opp betyr å gi slipp på gleden over noe smått og “meningsløst”.

Hadde det vært opp til meg, ville jeg fortsatt gått kledd like klin kokos som det jeg gjorde da jeg var yngre. Hadde jeg hatt en jobb som ikke krever at jeg ser rimelig streit ut, hadde jeg sikkert hatt både pastell-lilla hår, galaxy-negler og glitret fra topp til tå.

“Husker du hvor lykkelig jeg ble av å stå og se på stjerneskudd, midt på natta, ute på den engen sammen med deg?”, spør jeg ham. Han nikker. Selfølgelig husker han det.

“Du kjenner meg. Jeg trenger ikke drøssevis med gaver for å bli lykkelig. Ei heller å bli dratt med på 5-stjerners hotell eller på Michelin-restaurant”, sier jeg til ham.

Å være her i Toulouse gjør meg definitivt lykkelig.

Og gårsdagens gleder bestod av å drikke te på balkongen, nyte sola, kose meg med en kopp kaffe på kunst-kafé, vandre gjennom en nydelig park, ta bilder av ekorn, holde hender med kjæresten, spise godteri, romantisk middag på restaurant.

Dagen kunne ikke blitt noe bedre enn dette.

“Du burde være glad for at du har en kjæreste som blir glad av småting som å se en fin sommerfugl flakse forbi, eller av å spise en god sjokolade”, sier jeg til ham.

Han nikker bekreftende og smiler. Men jeg er uansett merkelig, mener han.

På en god måte.

parken

fontene parken

fransk park

selfie parken

ekorn

ponnier

kaffekos

bygningen

kirke

triumfbue blomster

kaffekos

 

 

Au Revoir, Paris

Paris.

Over to år er gått siden jeg gikk av det toget på Gare de l’Est og aldri så meg tilbake.

En solfylt dag i April 2015.

Kjæresten min, som jeg kun hadde vært sammen med en kort periode, ventet tålmodig på meg på togstasjonen.

“Snart er vi sammen, igjen. Snart er vi sammen igjen!”

Vi kunne ikke la være å skrive disse ordene til hverandre, om og om igjen, fra hver vår telefon i hvert vårt land.

Nedtelling til denne dagen, denne timen, dette minuttet, hadde pågått i månedsvis.

Nå var vi sammen igjen.

Vi står fortsatt sammen, like sterke, han og jeg.

Men et nytt kapittel står for tur. Derfor sier vi “Au revoir, Paris”

Merci pour tout.

eiffeltårnet

hettekjole

cocktailer

operaen paris

rose

bok kafe

paris madeleine

utsikt paris

bøker

sortkledd