Hvorfor det er de små tingene som avgjør…

“Neimenn, se! FitBit’en min vibrerer som bare juling og gratulerer meg med fyrverkeri på skjermen. Så gøy!”.  You made it. 10 000 steps, stod det. Etter flere timer med vandring i sentrum for å bli bedre kjent med byen og byens mange forskjellige bydeler,  er det kanskje ikke så rart.

Jeg jubler. Over noe så trivielt som dette.

“Du er så merkelig, du”, sier Julien.  Hver eneste dag. Ja, jeg er kanskje merkelig, hvis merkelig betyr å bli glad av alle de små tingene som mange andre overser.

Jeg føler fortsatt på den “magien” som jeg følte som barn. Fordi, jeg er et stort barn. Kall det Peter Pan-syndrom, kall det hva du vil. Jeg nekter å vokse opp, hvis det å vokse opp betyr å gi slipp på gleden over noe smått og “meningsløst”.

Hadde det vært opp til meg, ville jeg fortsatt gått kledd like klin kokos som det jeg gjorde da jeg var yngre. Hadde jeg hatt en jobb som ikke krever at jeg ser rimelig streit ut, hadde jeg sikkert hatt både pastell-lilla hår, galaxy-negler og glitret fra topp til tå.

“Husker du hvor lykkelig jeg ble av å stå og se på stjerneskudd, midt på natta, ute på den engen sammen med deg?”, spør jeg ham. Han nikker. Selfølgelig husker han det.

“Du kjenner meg. Jeg trenger ikke drøssevis med gaver for å bli lykkelig. Ei heller å bli dratt med på 5-stjerners hotell eller på Michelin-restaurant”, sier jeg til ham.

Å være her i Toulouse gjør meg definitivt lykkelig.

Og gårsdagens gleder bestod av å drikke te på balkongen, nyte sola, kose meg med en kopp kaffe på kunst-kafé, vandre gjennom en nydelig park, ta bilder av ekorn, holde hender med kjæresten, spise godteri, romantisk middag på restaurant.

Dagen kunne ikke blitt noe bedre enn dette.

“Du burde være glad for at du har en kjæreste som blir glad av småting som å se en fin sommerfugl flakse forbi, eller av å spise en god sjokolade”, sier jeg til ham.

Han nikker bekreftende og smiler. Men jeg er uansett merkelig, mener han.

På en god måte.

parken

fontene parken

fransk park

selfie parken

ekorn

ponnier

kaffekos

bygningen

kirke

triumfbue blomster

kaffekos

 

 

Advertisements

Jeg elsker denne byen og alt den gir meg

To dager har gått siden vi kom hit, til denne fantastiske byen jeg snart kan kalle mitt hjem. En by full av liv, full av smilende mennesker, en by full av muligheter.

Politibetjente som smiler og ønsker deg en god dag. Servitører som vitser og ler. Butikkansatte som pakker varene for deg, for å gi best mulig service. Baristaer som kommer innom bordet ditt for å høre om alt står bra til, om kaffen falt i smak.

Det høres ut som et eventyrland. Som Kardemommeby eller Mummidalen. Noe som ikke eksisterer. Men jo, det gjør det faktisk.

Det kommer nok en dag hvor vi vil oppleve sinne, frustrasjon, frykt eller tristhet her også. Men jeg tviler på at det kommer til å bli på samme nivå som i hovedstaten.

Mennesker her har en mye mer avslappet (og optimistisk) holdning til livet. Og så hjelper det kanskje litt at været her nede er langt mye bedre enn i Paris?

Ah, her sitter jeg i morgenkåpen min og drømmer meg bort.

Vil det bli lett for meg å få nye venner her?

Burde jeg melde meg på et eller annet kurs for å bli kjent med andre mennesker (utenfor jobb)? Matlagingskurs? Dansekurs? Yoga? Språkkurs?

Alle disse sommerfuglene i magen er en god bekreftelse på hvor mye jeg gleder meg til å få flyttet alle sakene mine ned hit.

Ah, det føles som å være…forelska. Kan man virkelig bli forelska i et sted?

Toulouse kalles la ville rose, som betyr “den rosa byen”. Dette på grunn av byens mange bygninger laget av rød teglstein, noe som kjennetegner denne vakre byen i Sør-Frankrike.

Når mørket faller, lyser byen opp. Bygninger og gatelys stråler om kapp, og byens mest kjente bro Pont Neuf (Nybrua) danner en nydelig refleksjon i vannet. Atmosfæren er bare helt…magisk.

Ja, dette er la vie en rose.

nybrua

toulouse gate

marked

god morgen

nattestid

kunst

natt byliv

rosa morgenkåpe

 

 

Hva er en “digital detox” og hvordan kan det gjøre oss lykkeligere?

I Januar reiste jeg til Marokko for å delta på et kurs i markedsføring for digitale entreprenører. Alle kursdeltagere ble tildelt hver sin bungalow som tilhørte en stor, nydelig villa – hvor selve kurset og foredragene ble holdt. Etter planen skulle alle kursdeltagere gjøre en god del research, oppdateringer på sosiale medier og lage egne reklamesnutter (noe jeg ikke har peiling på for fem øre) som senere skulle drøftes og gis tilbakemeldinger på. Slik ble det absolutt ikke.

kurs

Internettet fungerte ikke, og siden vi var utenfor Europa, kunne jeg heller ikke benytte meg av 4G på telefonen min. For en gjeng nett-avhengige kvinnfolk (og to menn) var dette mildt sagt krise. Nærmeste Wi-Fi tilgang var en tjue minutters kjøretur fra villaen, hos diverse kafeer og restauranter i sentrum av Essaouira, en havneby i vest-Marokko.

Videosnutter, sosiale medier og generell kontakt med venner og familie (mamma trodde for eksempel at jeg hadde blitt kidnappet av terrorister) ble det derfor ingenting av.

I stedet skjedde noe totalt uforventet.

Vi tok oss mer tid til å se hverandre, lytte til hverandre, prate med hverandre, og observere alt det fine rundt oss.

Vi satte oss på terrassen med hver vår kopp mynte-te, beundret den fine solnedgangen og pratet, lo og hørte på musikk. Etter hvert som timene (og dagene) gikk, ble abstinensene mindre og mindre, og jeg følte meg både mer uthvilt, lykkelig og virkelig “til stede”.

solnedgang

Alle var enige om at dette faktisk bare gjorde oss godt. Kursholderne ville til og med sette en såkalt “digital detox” på programmet for fremtidige kurs, da det fungerte effektivt som et middel for å få oss til å virkelig  tenke selv – uten noen form for distraksjon.

Mellom oss, ble vi alle enige om å selv fortsette med en slik detox i ny og ne, i vårt daglige liv. Og det anbefaler jeg alle andre også å gjøre.

marokko

Hvordan påvirker en “digital detox” humøret – og personlig lykke?

  • Bedre selvtillitt. Sosiale medier, da spesielt Instagram, bidrar til å  både bygge deg opp og dra deg ned i søla. Det er lett å bli avhengig av “likes”, og det er like lett å bli trist fordi man ikke får nok av dem. I tillegg er det fort gjort å sammenligne seg selv med andre og la misunnelsen ta overhånd. Ta en god pause fra å scrolle deg gjennom bilde etter bilde av pene mennesker du ikke kjenner, og fokuser heller på deg selv!
  • Mer tid til..alt. Det er utrolig hvordan produktiviteten når nye høyder så fort man mister tilgang til internett. Bare tenk på all den tiden du sløser bort på å ta BuzzFeed-tester (à la “hvilken pizza er personligheten din?” eller “hvilken McDonald’s meny gjenspeiler ditt sexliv?”), lese meningsløse artikler (og ihjel-trollede kommentarfelt) og se på katte-videoer på YouTube. Nettopp.
  • Du vil reflektere over livet. Fokuset ditt blir flyttet bort fra meningsløst pjatt. Tenk hvor fint det er å kunne sette seg ned og tenke på alt og ingenting. Hvem du er, hva du vil her i livet, hvordan du ønsker å tilbringe resten av uka, hvem du ønsker å tilbringe tiden din sammen med. Igjen, produktiviteten – og kreativiteten – når nye høyder.
  • Du legger merke til alle de små tingene. En vakker solnedgang eller stjernehimmel, en sommerfugl som flakser forbi, en hyggelig nabo som smiler og hilser på deg, en fet bil som kjører forbi, en fin kjole i et butikkvindu, en fristende kake fra et konditori. Husker du hvor magisk det føltes å se og oppleve alle disse tingene som barn? Slik er det fortsatt, så lenge du tillater deg selv å se verden med observante, nysgjerrige øyne.