Venninnetid og gratis lykke på den Franske Riviera

Jeg er glad. Virkelig glad.

Rød som en kokt hummer, med legger fulle av betente myggstikk som ligner enorme blåmerker, er jeg ikke akkurat et glamorøst eksempel på et heldig kvinnemenneske som nettopp har returnert fra helgetur på den Franske Riviera. Samtidig kunne jeg ikke vært mer fornøyd enn det jeg er nå. Denne helgen har vært helt fantastisk!

Ikke har jeg spradet rundt i designertøy eller i bikini fra store kjente motehus. Ikke har jeg grillet kroppen til et gyllenbrunt nivå ute på dekk på en privat båt eid av noen i vennekretsen til familien min. Ikke har jeg menget meg sammen med glamorøse mennesker som drikker champagne for å slukke tørsten og spiser blini med kaviar når lysten på litt snacks melder seg. Eller, litt champagne ble det, jo. Og trøffel. Focaccia smørbrød med sort trøffel er jo ikke akkurat hverdagskost.

Luksusbåter, luksushotell, kjendiser og dyre merkevarer danner dette svært så stereotypisk bildet av hvordan en helg i Cannes og Saint Tropez ser ut. Men byene har jo så mye mer å tilby, for alle og enhver, og jeg kan helt ærlig si at jeg har blitt glad i Cannes, forelsket i Saint Tropez og lykkelig over å ha fått muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med ei av mine beste venninner.

De myke sandstrendene i Cannes, med behagelig vanntemperatur og små forsiktige bølger som såvidt treffer deg i det du vasser ut i vannet, er nøyaktig hvordan en badestrand skal være. Byens eldste bydel, Le Suquet, er en bortgjemt perle og et fantastisk utsiktspunkt.

Saint Tropez har den gamle sør-franske sjarmen som jeg elsker. Smale gater med blomsterkledde vegger, kunstgallerier – og da vi var der; et stort lørdagsmarked på torget.

Jeg kunne sikkert tatt meg råd til luksuriøse ting om jeg ønsket det. Å spise haute gastronomie er jo absolutt en fryd. Men, selv i byer som Cannes og Saint Tropez er det slettes ikke noe problem å feriere selv uten å ha et høyt budsjett å forholde seg til. Du vil fortsatt kunne kose deg med sol, bading, kulturliv og restaurantbesøk!

Når det er sagt, selv når man faktisk kan, er det ikke alle som ønsker å spise et fem retters måltid på dyr restaurant, overnatte på luksushotell eller dra ut på nattklubber som VIP Room – selve mekkaet for jetsettere og pretensiøse statusjegere.

Med liten håndbagasje og kamera på slep, fløy jeg med lavprisfly fra Toulouse og dro videre med ekspressbuss fra Nice til Cannes. Etter en lang og slitsom arbeidsdag hadde jeg nå hastet meg fra punkt A til B, for å besøke ei av mine nærmeste venninner. Hun som jeg skulle feire bursdagen sin sammen med for noen måneder tilbake, hadde det ikke vært for flystreiken som ødela muligheten vår for en gjenforening.

Ett helt år har gått siden sist vi så hverandre, men fortsatt er vi like nære som før. Forrige gang besøkte jeg henne i London. Nå bor hun i Cannes. Neste år flytter hun til Paris.

I London bodde hun på kollektiv sammen med ni andre mennesker. Nå leier hun en koselig liten leilighet helt for seg selv i Le Cannet, et fredelig sted som ligger tjue minutter med buss fra Cannes.

Stadig beklaget hun seg og sa at det ikke er noe å finne på i nabolaget hennes. Ingen spennende barer, kjedelige butikker, altfor stille og rolig. Altfor mange pensjonister. Cannes var heller ikke noe spesielt spennende, mente hun. Livredd for at jeg skulle finne på å kjede meg denne helgen, kom hun stadig med ideer til utflukter og aktiviteter som vi kunne ta buss eller ferge til.

Jeg er ikke her for å være turist eller for å leke jetsetter, spøkte jeg innledningsvis, før jeg fortsatte; jeg er her for å tilbringe tid sammen med deg. Uansett hva vi ender opp med å finne på, så kommer jeg til å ha det gøy, fordi det er vi som finner på ting sammen.

Et lite øyeblikk så hun noe forvirret ut, men ansiktsuttrykket endret seg raskt til et smil. Et ekte smil.

Hun fortalte meg videre om venninner som hadde kommet på besøk og krevd at hver eneste dag sammen skulle gå til shopping, private strender med dyr inngangpris og soling men ikke bading (på grunn av sminke og løshår). Hver kveld skulle det festes på dyre utesteder. Alt skulle selvsagt dokumenteres på sosiale medier. Selfies og selvskryt hvert eneste ledige øyeblikk.

Venninna mi beskrev hvordan dette fikk henne til å føle seg enda mer ensom og alene enn det hun gjør når hun faktisk er alene. Hun vil jo gjerne at venninnene sine skal få lov til å gjøre det dem ønsker å gjøre når de først er på besøk i ny by, men samtidig har jo også hun egne behov, egne ønsker og et eget budsjett å forholde seg til. Når det gjelder telefonbruk og sosiale medier; er det ikke egentlig ganske frekt å bruke all sin tid på å snappe, instagramme og alt som er, når man først er på besøk hos noen man ikke har sett på lenge?

Vi endte likevel opp med å ta en dagstur til Saint Tropez. Men vi endte også opp med å tilbringe samme kveld på sofaen foran TVen hennes, mens vi så film og pratet om tiden da vi jobbet sammen i USA og hvor mye som har forandret seg siden den gang.

Vi tilbrakte også noen timer på stranda i Cannes. Den offentlige, vel å merke. I over en time svømte vi- og fløt rundt i det deilige vannet og hadde det like gøy som alle småbarna som plasket rundt oss. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvordan håret mitt så ut, akkurat der og da.

Ekte glede er ikke å se bra ut på sosiale medier eller å fronte den perfekte fasade.

Ekte glede er alle de ekte smilene, den genuine latteren, alle de gode samtalene og minnene som skapes sammen med dem man er glad i. Uansett budsjett.

Ekte glede er alt det man gjør som man glemmer å dele på sosiale medier.

Deler noen bilder fra Le Cannet, der hvor min venninne bor. Idyll, sier jeg.

frankrike le cannet

fontene restaurant

le cannet park

blomstervegg

Focaccia smørbrød med ost, skinke og sort trøffel. Deilig!

trøffel smørbrød

 

(Mer om både Cannes og Saint Tropez kommer i senere innlegg).

Virkelighetsflukt med konto i minus

“Jeg elsker antrekket ditt. Vil du komme inn for en gratis vask og styling hos oss?”, sa den høye, mørke (og svært kjekke) eieren av frisørsalongen som jeg jo faktisk hadde bestilt time hos nettopp denne dagen.

Hans ansikt lyste opp da jeg nevnte at jeg allerede var kommet for å friske opp min gyllenbrune hårfarge…og samtidig skjule de små grå hårstråene som først meldte sin ankomst det året jeg fylte tjuefem, og siden den gang har formert seg og blitt godt etablert.

Salongen tilbyr klipp og farge til halv pris av vanlig frisørpris, om man våger å gi lærlingene en sjanse. Med en fransk bankkonto som ligger i minus, og en norsk konto som jeg kun bruker når, ja, den andre kontoen ligger i minus, stod valget mellom å avbestille timen og gå min vei – eller legge håret mitt i lærlingenes hender.

Min økonomiske situasjon ble jeg først klar over like før jeg forlot leiligheten. Kun én dag etter å ha handlet klær på salg. Samme dag som frisørtimen. Dagen før manikyr-time (riktig nok hos ei venninne som gir meg halv pris).

“Den store depresjonen” (Amerikas finanskrise på 30-tallet) ledet til en virkelighetsflukt i form av sang, dans og høyt pengeforbruk. Nitti år senere og på andre siden av Atlanterhavet, drømmer også jeg om et liv i sus og dus, som Daisy Buchanan fra romanen The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald. Men uten denne sørgelige lengselen etter enn annen mann enn den jeg har, selvfølgelig.

Et liv i sus og dus har jeg dog ikke råd til. Men heldigvis står det ikke like dårlig til med meg som det gjorde med mange av de rammede av finanskrisen i Statene på 30-tallet. Heldigvis.

Mens jeg satt med stumpen godt plantet i frisørstolen og lærlinghender i håret, bladde jeg i diverse moteblader og lot meg friste av vakre sommerkjoler i forskjellige farger og mønstre. Jeg la motemagasinene til sides og scrollet meg gjennom diverse nettbutikker for å finne tilsvarende kjoler og legge dem i handlekurven. Disse skulle jeg ikke kjøpe. Ikke enda. De skulle bare ligge der på vent. Ligge og godgjøre seg i denne digitale handlekurven frem til den dagen min konto ville gå i pluss igjen.

Jeg sukket. To timer senere var heldigvis dette triste minustegnet midlertidig visket bort fra minnet igjen. Et speilbilde av meg, meg med vakkert hår, var nok til å glemme hvordan det stod til med min franske konto. Den kjekke frisøren smilte og spurte om jeg var fornøyd. Javisst var jeg det. Jeg følte meg som en stjerne!

Samboeren min møtte meg utenfor salongen, og sammen spaserte vi gjennom det urbane nabolaget Saint Cyprien og videre til Carmes – et lite quartier som er fredelig, sjarmerende og fullt av restauranter og butikker som kan klassifiseres som très chic.

Vi fant oss en koselig liten vinbar med praktisk beliggenhet i skyggen av et stort tre, hvor vi kunne nyte frisk luft og samtidig holde oss skjermet fra solas varme stråler. Min kjære spanderte et glass rosévin og bestilte en pils til seg selv. Jeg skammet meg over å måtte fortelle ham om dette store stygge minustegnet som dominerte kontoen min, men han som tross alt lever sammen med meg har jo all rett til å vite slike ting.

Så snart min lille hemmelighet var røpet, gjorde han noe som fikk meg til å skamme meg enda mer. Han overførte penger til kontoen min. Er det ikke egentlig ganske ironisk hvordan jeg på en side romantiserer (det fiksjonelle) 30-tallet, men samtidig ikke liker noe som på den tiden var svært normalt for en kvinne; å motta penger fra en mann?

Klokka åtte denne kvelden hadde vi jo også en bordreservasjon som ventet oss, på fin restaurant. Dette behøvde heldigvis ikke min kjære å spandere, da jeg har mer enn nok av restaurant-sjekker å ta i bruk (noe de fleste arbeidstakere i Frankrike har krav på). Tre retters middag og ei flaske rødvin; en luksuriøs avslutning på en dag hvor man aldri skulle trodd at jeg egentlig gikk rundt med klump i halsen og bekymret meg for det finansielle.

Jeg teller ned dagene til lønnsslippen havner i postkassen og pengene strømmer inn igjen på konto.

Da skal jeg heve champagne-glasset høyt til værs og nyte smaken av franske bobler…mens jeg setter opp et budsjett i Excel, overfører noen tusenlapper til sparekonto – og krysser fingrene for at dette aldri skjer igjen!

michael kors

Jeg endte tilfeldigvis opp med å bestille både vegetarisk forrett og hovedrett på restauranten Les 2 font la Paire.
Forrett: Gaspacho av paprika, ost og mais, servert med crème fraîche, gressløk og tortilla chips

gaspacho

Hovedrett: Cannelloni av aubergine fylt med ost, krem av squash og pepperrot med sorte kikerter

vegetarrett

off shoulder topp

fransk