UNESCOs verdensarv: Canal du Midi og trappeslusene i Fonseranes

En tredje skildring fra vår oktoberhelg i Béziers, vår siste lille helgetur før Frankrike stengte ned for andre (og sannsynligvis ikke siste) gang.

Canal du Midi, en sørfransk kanal konstruert på 1600-tallet under styret til solkongen Ludvig XIV. Arkitekten bak kanalen som av UNESCO beskrives som en av de mest imponerende byggtekniske prestasjonene i moderne tid, het Pierre-Paul Riquet, en viktig figur i sørfransk historie, som i form av statue står foreviget i sentrum av byen min, Toulouse.

Denne historiske kanalen, som tidligere het Canal Royal en Languedoc, strekker seg over tjuefire mil, fra Atlanterhavskysten ved Bordeaux i sørvest til Middelhavskysten og byen Sète i sørøst. Like utenfor sentrum av Béziers ligger en av de store severdighetene som er verdt å få med seg om man vil bli bedre kjent med Canal du Midi: de ni slusene i Fonseranes (hvorav åtte fortsatt er i bruk).

Et imponerende trappesystem av sluser bestående av åtte kammere med økende høyde, hvor båtene føres opp eller ned 21,5 meter over en lengde på cirka 300 meter.

Sammen med Julien tok jeg meg en liten tur til denne ingeniørkunsten av en turistattraksjon, etter å ha tilbrakt formiddagen i sentrum av Béziers og deretter et par timer på stranda i havnebyen Valras-Plage.

Et nydelig parkområde var bygget rundt trappeslusene, en fornøyelse å besøke på en solfylt ettermiddag som denne.

Mens Julien var mest opptatt av å studere slusenes virkemåte, syntes jeg det var mer spennende å se på båtene som passerte gjennom portene, på menneskene ombord og på vannet som fosset ned trappene. En stor båt med boblebad på dekk fanget min umiddelbare oppmerksomhet. På en stol like ved siden av jacuzzien, satt en kvinne med mobiltelefonen sin i hånda. Hun, som alle oss nysgjerrige besøkende som var kommet for å se slusene, så også ut til å filme det hele fra sin egen vinkel.

Heldig var hun som fikk oppleve slik en nydelig båttur langs den sydfranske kanalen, flotte omgivelser og strålende vær, og et helt eget boblebad.

For hver port som ble åpnet, for hvert kammer som ble fylt med vann, stod Julien klar med telefonen, tydelig fascinert der han filmet både hennes båt og de neste båtene. Som så mange andre rundt oss, filmet han deres ferd gjennom slusene i Canal du Midi.

Helt siden vi flyttet til Toulouse for tre år siden har vi pratet om hvor fint det ville vært å leie en elvebåt, tilbringe en hel sommer langs kanalen, sove ombord på båten og besøke et titalls ulike sjarmerende småbyer på vår vei. Handle inn lokale spesialiteter og nyte frokost på dekk, rykende varme baguetter og ferske croissanter, før vi forlater gårsdagens destinasjon for å dra videre til noe nytt og like spennende.

En fin idé for sommeren etter neste sommer, det første året hvor det meste forhåpentligvis vil gå tilbake til å bli som tiden før coronakrisen. Neste år vil vi jo holde oss travelt opptatt med å ta igjen absolutt alt som vi i år ble tvunget til å utsette. Utdrikningslag, bryllupsfeiring med familien, bryllupsreise og en rekke konserter som vi hadde kjøpt billetter til før pandemien inntraff.

Tydelig var det at tiden fløy forbi mens vi stod der og fulgte med på båtenes ferd gjennom slusene. Vi hadde allerede vært der i to timer da vi innså at vi snart måtte haste oss tilbake til hotellet for å skifte klær og dra videre til La Maison de Petit Pierre, restauranten hvor vi hadde reservert bord for kvelden.

Selv med munnbind over nese og munn, valgte jeg å smile til kameraet, da Julien tok en siste selfie av oss sammen foran trappeslusene. En liten suvenir fra en spennende severdighet som ville gi oss mer enn nok å prate om under kveldens fine middag.