Castelnau-de-Montmiral, nok en sjarmerende middelalderlandsby

Pinsesøndagens neste utflukt gikk til Castelnau-de-Montmiral, nok en sjarmerende landsby i Tarn, et distrikt kjent for sine fine viner fra Gaillac og sine mange bevarte landemerker fra middelalderen. Jeg vil etter hvert skrive et lengre innlegg om Tarn som reisemål for en ukes bilferie, hvor jeg kan love dere en rekke flotte severdigheter med kort kjøreavstand fra hverandre. 

Etter å ha besøkt skogens festning, den historiske landsbyen Puycelsi, dro vi altså videre til Castelnau-de-Montmiral, en av mange idylliske middelalderlandsbyer som er verdt å besøke, når man først begir seg ut på en spennende bilferie gjennom et område som har vært hjem for munker, grever og korsfarere. En reise tilbake i tid til middelalderen, men også en lærerik reise for nysgjerrige vinentusiaster og erfarne vinkjennere som ønsker å besøke sørvestfranske vingårder. Er det noe området rundt Gaillac er kjent for, så er det nettopp vinturisme. Store og små vingårder, noen av dem med overnattingsmuligheter, samtlige tilbyr dem gratis vinsmaking for sine besøkende.

Castelnau-de-Montmiral, er en befestet landsby bygget langs toppen av et berg, med utsikt mot den frodige Grésigne-skogen og den 53 kilometer lange elven Vère som renner gjennom dalens grønne landskap.

Landskap natur

Landsbyen ble grunnlagt i 1222 av Greve Raymond VII av Toulouse, og har som Puycelsi en velfortjent plass på listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France), takket være sin gamle sjarm med bindingsverk og stein, sine bevarte middelalderhus og flotte monumenter, deriblant den historiske byporten Portes des Garrics (Garrics er det occitanske ordet for eiketrær).

IMG_20200605_145326

I hjertet av sentrum ligger landsbyens viktigste arkitekturskatt fra middelalderen, markedsplassen Place des Arcades, fortsatt et møtepunkt hvor mennesker samles over et måltid og et par glass vin eller en kaffe på en av plassens uteserveringer. Her ligger også turistkontoret, landsbyens rådhus og et tre stjerners hotell ved navn Hôtel des Consuls.

Markedsplassens historie er en langt mindre festlig affære. En gapestokk som man fortsatt den dag i dag kan se rester av på Place des Arcades, stod plassert nettopp her, brukt til å straffe og ydmyke utro kvinner og tyver foran hele landsbyens folk. De fleste som den gang ble utsatt for en slik straff, ville deretter rømme fra landsbyen, langt bort til steder hvor ingen ville gjenkjenne dem.

En annen bit av landsbyens historie finner man i kirken Notre Dame de l’Assomption, som huser en altertavle fra 1400-tallet og et juveldekorert kors som en gang tilhørte grevene av Armagnac, og en statue av “Pietà”, en billedlig representasjon av Jomfru Maria som sørgende holder den livløse kroppen til sin sønn Jesus Kristus i armene.

Julien og jeg tok oss god tid til å traske rundt, fotografere alle kriker og kroker. Vi skulle gjerne ha tatt oss en liten lunsj på markedsplassen, hadde ikke restaurantene holdt stengt. Først to dager senere, på tirsdag, åpnet alt av spisesteder og barer i Frankrike igjen, for første gang på nesten tre måneder.

Vi forelsker oss i hver eneste en av disse vakre gamle landsbyene som vi besøker, vi forelsker oss i husene med bindingsverk og gamle middelalderporter, brune eller blåmalte skodder mot grå steinvegger og blomster og planter som smykker ethvert gatehjørne.

Jeg har lyst til å bli værende på et sted som dette, i en uke eller to, kanskje en hel måned, jeg vil la tankene vandre og la inspirasjonen føre pennen videre på en reise hvor landsbyer som Castelnau-de-Montmiral blir et bakteppe for historier som bare lengter etter å bli manifestert.

Klokka nærmet seg etter hvert fire. Vi kjørte de tolv kilometerne videre nordøstover til Château Adélaïde, vingården hvor vi skulle tilbringe natt til pinsemandag, en liten séjour en amoureux med vin og middag og overnatting på en koselig liten trehytte med utsikt mot vingårdens drueranker, en bitteliten virkelighetsflukt før en ny arbeidsuke stod for tur.

Middelalderl

IMG_20200605_145009

Advertisements

Champagnecocktail, vegansk mat og pratsom Uber-sjåfør

Iført et par marineblå ballerinasko som jeg aldri har brukt før, trasker jeg de to kilometerne fra det rolige kvartalet jeg bor i, gjennom de livlige gatene hvor mange spennende barer og restauranter holder til, forbi burlesque-teateret Kalinka (som jeg i snart ett år har forsøkt å overtale samboeren min til å bli med på), over den historiske broen Pont Neuf og videre gjennom smale handlegater, gjennom det store lørdagsmarkedet på Place du Capitole og opp heisen til 6. etasje i det luksuriøse magasinet Galeries Lafayette, som sikkert mange kjenner best i Paris.

Sjette etasje er hvor man finner en av byens mest trendy barer, en rooftop lounge med utsikt utover store deler av byen. Selvsagt kan ikke utsikten måle seg med den man får fra takterrassen til Galeries Lafayette i Paris (Eiffeltårnet, Notre-Dame, Sacré Cœur), men jeg foretrekker likevel cocktail-loungen på taket i Toulouse over kafeteriaen i Paris.

Å sitte på cocktailbar alene ville jeg aldri gjort på kveldstid, men klokka ett på ettermiddagen føler jeg det går sånn noenlunde greit. Så lenge det kun er snakk om én drink. Hadde det ikke vært fordi jeg ønsket å være der nettopp for å beundre utsikten, hadde jeg nok heller bestilt meg noe alkoholfritt, sannsynligvis en kaffe latte, på enten La Fiancée eller Sweet Home, to kaffebarer jeg virkelig elsker. Men, jeg ville ha utsikt, så da blir det champagne-basert cocktail med skogsbær og kanel. Den smaker forfriskende og noe orientalsk, med sitt hint av krydder.

En veps stikker innom bordet mitt, men stikker heldigvis ikke meg. Den er mer interessert i vesken min med blomsterbroderi enn i både cocktailen jeg drikker og huden jeg lever i. Jeg blir likevel vettskremt og søler litt champagnecocktail på skjørtet.

Det regner. Jeg har ikke tatt med paraply, så fingrene krysses for at jeg rekker å komme meg frem til spisestedet jeg har lyst til å sjekke ut, uten å se ut som om jeg har tatt meg en svømmetur i Garonne-elven like før lunsj.

Det viser seg at den vegetariske restauranten som jeg ønsket å besøke, holder stengt ut måneden grunnet sommerferie. I samme gate ligger heldigvis en annen restaurant innenfor samme kategori; en vegansk og glutenfri restaurant. Alle som kjenner meg, vet godt at jeg hverken er veganer eller på glutenfri diett. Men alle som kjenner meg, vet også at jeg liker å smake på alt som er nytt og annerledes (så lenge det ser appettittelig ut). Det drypper vann fra håret. Kameraet holder jeg godt gjemt under dressjakken som en form for beskyttelse mot de mange tusen regndråpene som treffer meg i full fart.

Restauranten heter Invita. Jeg setter meg ved et bord dekket til to, som kun skal benyttes av én. Til hovedrett bestiller jeg en burger, med pommes frites av søtpotet. Et øyeblikk glemmer jeg at jeg befinner meg på et vegansk spisested og er sekunder fra å spørre servitøren om jeg kan få majones sammen med søtpotetene. Samtidig savner jeg å ha ost på burgeren. Men maten smaker likevel nydelig. Søtpotetene serveres med en pikant tomatsaus, og burgeren har en deilig pestosaus. Hamburgerbrødet er grovt og smaker hjemmebakt.

Vegansk burger

Til dessert bestiller jeg en rå bringebær-ostekake uten ost. Forfriskende, god og sikkert sunnere enn en vanlig ostekake. Denne serveres sammen med en liten kopp ingefær-te som passer fint som en avslutning på et spennende måltid, totalt annerledes fra hva jeg spiser til daglig.

IMG_20180825_194929_345

Etter å ha spist meg god og mett, trosser jeg regnet og beveger meg ut i handlegatene igjen. Jeg titter i butikker, hovedsakelig i herreavdelingen, på jakt etter en liten oppmerksomhet til min kjære som kommer hjem i morgen. Jeg kjøper en grå poloskjorte som jeg vet kommer til å falle i smak, og ender samtidig opp med ny høstjakke til meg selv fra dameavdelingen.

Føttene mine begynner å verke, og etterpåklokskapen inntreffer. Hvorfor valgte jeg å tre føttene mine inn i et par sko som jeg aldri har brukt før, med et naivt håp om at alt vil komme til å gå bra? Har jeg i voksen alder, enda ikke skjønt at man må starte i det små og petit à petit jobbe med å forme skoene til føttene de skal tjene?

Tydeligvis ikke.

Jeg handler alt jeg behøver av dagligvarer til denne grillingen som er planlagt for morgendagen, når min kjære kommer hjem fra ferien sin i Paris. Deretter bestiller jeg en Uber, sliten og vond til fots som jeg nå er.

Uber-sjåføren er en skikkelig utadvendt type, og skravla går i ett. Selv er jeg vanligvis ganske sjenert rundt mennesker jeg ikke kjenner, men vi ender likevel opp med å prate om det dårlige været, firmaet jeg jobber for, og hvorfor han trives så godt i jobben sin.

Han liker det sosiale aspektet. Alle de hyggelige menneskene han får mulighet til å bli kjent med, alle historiene han får høre. Mindre positivt er det at han må jobbe hele natta, omtrent hver eneste natt, og sjelden får tid sammen med kone og barn på kveldstid.

Jeg er jo faktisk utrolig heldig som har fri hver eneste helg. Og ikke minst, hver eneste natt. Aldri mer skal jeg klage over hvor leit det er å jobbe kveldsskift.

Jeg låser meg inn i leiligheten, bytter til pyjamas og lar beina hvile nakne på sofaen. De fortjener en pustepause, disse stakkars hovne føttene mine.

Selv med dårlig vær og vonde føtter, har jeg hatt en utrolig fin dag. Ja, jeg trives helt greit i mitt eget selskap, uten noen andre enn meg selv å ta hensyn til. Men foretrekker jeg dette over disse fine lørdagene ute sammen med min kjære? Nei. Absolutt ikke.

Lounge bar

Blått skjørt

Hustak Toulouse

 

 

 

 

Japansk hage, karibisk mat og sykkeltur på morgenkvisten

Lørdag, klokka halv åtte.

Som et déjà vu fra forrige helg, våkner jeg atter en gang grytidlig på morgenkvisten og blir liggende lys våken, fanget i mine mange hundre tanker som surrer rundt i topplokket. I morgen reiser samboeren min hjem til familien sin i Paris, og blir borte i en hel uke.

En travel uke bestående av familieselskap med tanter og onkler og kusiner og fettere, middag sammen med sine tidligere kolleger, utepils sammen med kompisgjengen fra ingeniørskolen og kvalitetstid sammen med foreldrene sine. Å få være festens midtpunkt er en rolle han trives godt med, en rolle han gjerne søker. Nå vil han få bade i denne oppmerksomheten i hele sju dager i strekk. Endelig vil han få lade opp store mengder med positiv energi utenfra. Et behov han ikke har fått tilfredsstilt til en like stor grad som ønskelig, etter at vi flyttet sørover ifjor.

Denne uken vil også jeg få lade opp like store mengder med positiv energi, men hos meg kommer den innenfra. Fordi, i motsetning til ham, liker jeg best å være alene. Bare meg, uten støy. La TV’en være avslått. Radio likeså.

Jeg gleder meg til en hel uke hvor jeg vil kunne nyte stillheten, lytte til alle disse tankene som spinner rundt, og ikke la meg distrahere av noe som helst. Jeg vil utfolde meg kreativt. Jeg vil fokusere kun på meg selv og mitt. Etter flere arbeidsdager bestående av mas fra kolleger og klienter, vil det bli deilig å bare kunne koble av når kvelden faller på, uten å behøve å ta hensyn til noen andre enn meg selv.

Her ligger jeg lys våken og studerer ansiktet til den sovende samboeren min, og føler meg samtidig slem da jeg ser frem til å hjelpe til med å pakke kofferten, for å deretter ønske ham en bon voyage, lukke døra og ønske stillheten velkommen.

Han våkner. Våre blikk møtes. Rolig stryker han meg på ryggen og kysser meg forsiktig på nesetippen. Han smiler. Jeg smiler tilbake. Jeg har ombestemt meg. Jeg vil ikke at han skal dra. “God morgen”, hvisker han. Jeg ønsker ham en god morgen tilbake, og foreslår å spise frokost ute på balkongen igjen, siden det jo er så hyggelig å spise ute og utnytte det nydelige sommerværet for alt det er verdt. Han er enig.

Like etter frokost slenger vi på oss noe tøy og løper ut i boden for å hente syklene våre. Udusjet og usminket, iført olashorts og en enkel grå t-skjorte, setter jeg opp håret i en løs hestehale og gjemmer ansiktet bak et par pilotbriller. Inne i boden pumper han luft i dekkene på den røde sykkelen min og den gule sykkelen sin. Samtidig står jeg på utsiden og ser på alle maurene som, på rekke og rad, marsjerer målrettet i retning østover. Jeg synes det er beundringsverdig hvor naturlig hardtarbeidende disse insektene er, og hvor flinke de er til å koordinere arbeidet. Jeg kunne aldri vært en maur, så uorganisert og lat som jeg egentlig er.

Min kjære har kartlagt en sykkelrute som vi skal følge. Jeg har ikke helt skjønt hvor vi skal, men jeg følger etter og angrer ikke ett sekund. På en smal sti suser vi forbi flere ti-talls bjørnebærbusker og ivrige bærplukkere som fyller stråkurvene sine med saftige bær. Vi fortsetter videre mot en nedlagt busstasjon hvor tre forlatte busser står parkert, ihjeltaggede, med knuste ruter. Videre fortsetter ferden over en bro og forbi et lite grøntområde hvor et par campingvogner står parkert, og et eldre par sitter og nyter hver sin kopp kaffe (eller te) på en gammel trebenk. Vi ruller videre forbi byens kajakkanlegg og videre gjennom et lite skogholt. Her oppdager vi en bortgjemt perle; en stilig restaurant-og cocktailbar med stor terrasse, dekorert i fargerikt og morsomt dekor. Med beliggenhet langt unna støy fra sentrum, og med en nydelig utsikt mot Garonne-elven, er det ingen tvil om at dette er et sted vi ser frem til å tilbringe en soirée i nær fremtid. Etter å ha syklet tur i litt over en time, triller vi syklene tilbake inn i boden igjen, og tar heisen opp til leiligheten for å ta en velfortjent dusj, slappe av på balkongen og drikke hjemmelaget iskaffe.

For noen dager siden, under en real ryddeseanse, fant jeg en hvit kjole med kirsebærmotiv, liggende helt bakerst i det overfylte klesskapet mitt. Med prislappen fortsatt hengende på, var det ingen tvil om at denne kjolen aldri har fått æren av å få bli med meg på middag, på fest, på ferie eller på noen som helst andre aktiviteter som fortjener en fin kjole. Nå ligger min søte kirsebærkjole pent brettet på kontorstolen inne på garderobe-bibliotek-gjesterommet vårt, strøket og klar til å bli tatt med på date for aller første gang.

Vintage

Med røde lepper og matchende rød veske, overlater jeg ingenting til tilfeldigheten. En dæsj med Coco Mademoiselle, min nye favorittduft, og jeg føler meg helt fantastisk.

Vi tilbringer de sene ettermiddagstimene i le jardin japonais, den japanske hagen i Toulouse. Min kjære forteller meg at parken er omtrent lik de nydelige parkene han besøkte den gang han forelsket seg i Japan og reiste landet rundt for å bli kjent med historien, landskapet, menneskene og den interessante kulturen som er så totalt annerledes fra vår egen. Han ønsker å ta meg med dit, vise meg spennende byer og vakker natur, la meg smake autentisk japansk cuisine og invitere meg med på en reise dypt inn i minnene hans, for å gjenoppleve Japan og gjenoppleve forelskelsen – sammen med meg.

Jardin japonais

Drømmen om Japan må nok desverre bli satt på vent. Vi forlater den japanske hagen til fordel for de franske karibiske øyer, da kveldens utvalgte spisested byr på eksotiske smaker, fargerikt interiør og musikk som får deg til å ville reise deg fra bordet og danse i takt med den karibiske rytmen.

Dette er det flere gjester som faktisk gjør, til servitørens store glede. Den karibiske damen klapper og ler, og ser ut til å kose seg der hun danser fra bord til bord og serverer lekre retter som vil få enhver gjest til å drømme seg bort til hvite strender, store palmetrær og paraplydrinker i Karibia.

Acras

Til forrett bestiller jeg acras de morue (friterte fiskeboller med chilli), og nyter deretter en smakfull hovedrett med godt krydret lam og jackfruit. Til dessert kaster jeg meg over en tarte tatin à la banane (opp-ned terte med banan og kanel) som jeg glemmer å ta bilde av. Servitøren gir oss hver vår lille digestif, for å hjelpe på fordøyelsen (og skape stemning). En shot med aromatisert rom til ham, og en til meg. Vi skåler.

Karibisk rett

På vei hjemover begynner vi av en eller annen grunn å prate om musikken vi lyttet til gjennom tenårene, og ender til slutt kvelden med å ligge fullt påkledd på sengen og mimre tilbake til de bekymringsløse tidene mens lyden av nostalgi spilles på høyt volum.

Er vi sentimentale fordi han skal reise bort i morgen? Eller er det disse shottene med rom som vekker noe sårbart i oss?

Fint er det uansett å kunne drømme seg bort til et annet sted eller en annen tid.

Pinup kjole