Rosehagen i Paris – Fortellinger fra hverdagen

Vår, 2015.

Om en drøy uke skal vi ferie fødselsdagen min sammen, bare han og jeg, uten nærværet av min familie og mine venner. Alle som kjenner meg, har dessverre blitt vandt til at jeg forlater dem gang på gang, i forsøk på å finne meg selv og finne noen form for mening med dette livet jeg har blitt tildelt.

Som en konsekvens, trekker mennesker seg unna og går videre med sine liv mens jeg går videre med mitt. Men slik er det jo uansett når man blir voksen og dette har jeg akseptert. Noen velger å gifte seg, få barn og leve et stabilt og rolig liv. Andre flytter fra sted til sted i søken på noe nytt og spennende mens de blindt prøver å løpe fra alderdommens klør.

Fra tid til annen møtes vi over en kopp kaffe eller et glass vin når jeg er på besøk hjemme i Norge, og får oss en god latter etter hver setning som startes med “husker du da…”

Året er 2015.

Jeg har møtt en mann som jeg tror kan være mannen i mitt liv.

Mine venner har sine tvil. Han ligner jo ingenting på noen av de guttene jeg har vært involvert med tidligere. Ingen skateboard under føttene eller BMX-sykkel å trikse med, og heller ingen gitar eller trommestikker som blir tatt i bruk på en liten scene i et konsertlokale et eller annet sted i Norge eller i England. Ikke har han tatoveringer, og heller ikke halvlangt hår som stikker frem under lua eller capsen.

Glem ikke at jeg er eldre nå. Jeg ser etter andre kvaliteter. Og dem har jeg funnet i ham.

Trygghet. Latter. Vennskap. En skulder å gråte på. En hånd å holde i. Gode, varme klemmer. Lange samtaler om alt og ingenting. Forståelse. Samarbeid. Motivasjon og glede. Ekte forelskelse. Ekte kjærlighet.

Livet er ikke alltid en dans på roser, men av og til er det deilig å sette livet på pause og la seg omringes av roser mens man danser til lyden av ingenting.

Min utkårede bor en liten gåtur unna noe av det vakreste utkanten av Paris har å by på;

Rosehagen i L’Hay les Roses.

Han kjøper makroner fra det koselige lille bakeriet like over veien fra inngangen til rosehagen, og får dem servert i en liten hvit eske med håndtak. Han tar esken i den ene hånden, og holder sin andre hånd i min. Hans varme håndflate og myke hud mot min gir meg en følelse av trygghet.

“Jeg skulle gjerne gitt deg en bukett med roser, men jeg gir deg heller en hel rosehage i stedet”, spøker han. En rosehage som selvsagt deles med alle andre besøkende. Men jeg liker likevel å late som at alle disse rosene tilhører meg, og bare meg.

Jeg liker å late som at vi er alene sammen i denne rosehagen, bare han og jeg.

Vi setter oss på en benk og gir hverandre et lett kyss. Han legger den hvite lille esken på fanget sitt og åpner den forsiktig. Duften av de deilige makronene gir meg vann i munnen. Vi deler hver eneste en, og gir hverandre tilbakemelding på hvilke vi synes smaker best. Jeg foretrekker vanilje, han foretrekker sitron. Jeg ser ham inn i øynene og smiler fornøyd. Han smiler tilbake. Rosene soler seg i varmen av den sterke sola og sommerfugler flakser forbi. Det høres for vakkert ut til å være virkelig, så jeg klyper meg i armen. Nei, jeg drømmer ikke. Dette er vakkert, og dette er virkelig.

Vinter, 2018.

Vi bor ikke lenger en liten gåtur unna denne vakre rosehagen.

Vi bor nå flere hundre mil unna både den og alt det vi kjente til, den gang da vi var et nyforelsket par som naivt lukket øyne og ører for alle utfordringene som skulle stå for tur. Sammen har vi likevel kjempet oss gjennom hver eneste en av dem.

Ja, for kjærligheten vår er fortsatt like vakker, selv når vi ikke sitter på en benk og spiser makroner, omringet av roser og omfavnet med kyss fra de varme solstrålene.

Sammen skaper vi en magi jeg ikke trodde fantes, før jeg møtte ham. Kanskje vil vi lage oss vår egen lille rosehage, den dagen vi skaffer oss et lite hus ute på landet, her i det herlige Sør-Frankrike?

Omringet av roser, der hvor vi kan danse til lyden av ingenting.

roser

rose

blomster

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Å bevege seg ut på et nytt, spennende og ukjent terreng!

I går gjorde jeg noe jeg aldri skulle trodd jeg kom til å gjøre.

Alt jeg visste på forhånd, var at jeg var invitert til å bli med på et “hobbykurs”. Hva dette hobbykurset innebar, ante jeg ikke. Malekurs? Juleverksted? Matlagingskurs?

Jeg hadde ikke den minste anelse.

Kurset var arrangert i regi av kommunen, i samarbeid med en miljøvernsorganisasjon som jobber med å opplyse folk om gjenbruk og resirkulering, med et mål om å få flest mulig til å snu om sin livsstil til det mer miljøvennlige.

Åpent for alle, og totalt kostnadsfritt – her hadde vi ingenting å tape. Tverrt imot. Vi var kommet for å lære noe nytt og (forhåpentligvis) spennende.

Nytt og spennende ble det. Uten tvil. Vi skulle nemlig lære å sy med symaskin!

Sist jeg i det hele tatt tok i en symaskin, var da jeg gikk på barneskolen. Den gang lærte vi å lage pynteputer, ved å sy putetrekk som ble fôret med…var det bomull?

Siden den gang, har jeg aldri rørt en symaskin igjen. Sist jeg sydde for hånd var det kun for å redde buksa (og verdigheten) til Julien. Olabuksa hans revnet totalt mens vi var på ferie i Tyskland med foreldrene mine. Uhellet hendte like før vi var i ferd med å forlate hotellrommet vårt for å møte foreldrene mine over lunsj på en restaurant i Hamburg. I full panikk, letet jeg frem det lille sy-kittet som lå på badet, sammen med de andre toalettsakene tilbydt av hotellet. Jeg sydde igjen den enorme “franske åpningen”, og slik unngikk vi å drite ut kjæresten min foran foreldrene mine. Og alle andre, for den saks skyld.

Jeg har alltid vært misunnelig på dem som kan sy.

Jenny Skavlan som syr om ensomme, forlatte Fretex-plagg og gir dem nytt liv og en helt unik look. Eller Paola fra Mexico, hun jeg delte leilighet med da jeg bodde i USA, hun som sydde alle klærne sine selv og alltid gikk kledd i helt fantastiske kjoler med matchende vesker (også laget av henne). Eller den kollegaen jeg en gang hadde, som alltid gikk kledd i nydelige kjoler – alt laget fra kjedelige laken og bestemorens gamle gardiner.

Da jeg satte meg ned foran symaskinen jeg ble tildelt, tenkte jeg “Mon Dieu, dette kommer jeg aldri til å klare”.

sykurset

Jeg tok tydeligvis feil. Å sy en kjole kommer jeg nok aldri til å mestre, men å klippe i stykker et gammelt laken og sy en liten gymbag eller sekk til å putte skittentøy eller sko oppi mens jeg reiser, det fikk jeg til!

sykurs

Stolt av meg selv og av alle andre på kurset som heller ikke hadde peiling på symaskiner, måtte jeg nesten ta meg et glass rødvin til lunsjen og skåle med alle de fine damene (og den ene mannen) som mestret å lage noe kreativt og nyttig.

lunsj

Lunsjen (og vinen) ble utrolig nok også spandert av kommunen.

lunsjbord

Deilig filet mignon surret med bacon, på en seng av risotto, med gorgonzola-saus. Det smakte som en drøm. Magnifique!

filet mignon

At et sykurs skulle vise seg å være så gøy, hadde jeg aldri trodd.

Nå er jeg gira. Nå frister det å besøke mine nærmeste secondhand-butikker og kjøpe med meg alt som trenger en ordentlig makeover, alt som ellers ville blitt liggende og samle støv helt til butikken til slutt ender opp med å ødelegge plagget for å lage plass til annet tøy.

Men først må jeg kurses litt til. Og så enda litt til.

Før jeg endelig tørr å kjøpe meg en symaskin.

symaskin

sy om

 

 

Hvordan jeg ble en bedre person av å reise alene – og tips til deg som vil, men ikke tørr

“Hva?! Skal du reise til New York…alene?!”

Denne reaksjonen ble en gjenganger blant både kolleger, venner og familie, da jeg fortalte dem at jeg skulle reise til den Amerikanske storbyen helt på egenhånd.

På den tiden bodde jeg allerede i USA, i Florida. Derfor var ikke en to timers flytur opp til Manhattan en spesielt skremmende utfordring. Den skumle delen kom etterpå. Tanken på å besøke en såpass stor by helt alene, ville sannsynligvis få meg til å føle meg liten, ensom og svært, svært fremmed.

Men slik var det faktisk ikke. Ikke i det hele tatt.

Jeg hadde det nemlig dritgøy. Ja, helt alene!

Var det fordi jeg er naturlig innadvendt og ikke har noe problem med å tilbringe tid alene med meg selv og mine tanker? Eller var det fordi vi som mennesker har blitt oppdratt til å tenke at ferier er forbeholdt vennene dine, kjæresten din og familien din? Er det fordi vi lever med en frykt for det ukjente, og en frykt for å bli utsatt for noe grusomt om man befinner seg på et helt nytt sted, uten et personlig nettverk?

Ikke vet jeg.

De fire dagene i New York var uansett starten på en helt ny, uavhengig livsstil og et bedre selvbilde. Dette var den terapien jeg ikke visste at jeg trengte – mot usikkerhet og nedstemthet. Ja, jeg ble faktisk mer lykkelig av å reise alene!

Endelig kunne jeg gjøre alt som jeg ønsket å gjøre, mens jeg var ute på reise. Jeg behøvde ikke lengre å ta hensyn til andre mennesker sine spisevaner, dietter, interesser, rutiner og døgnrytme.

Ikke var jeg lenger avhengig av å vente på at andre kunne ta seg fri, før jeg kunne dra ut i verden, heller!

I New York tok jeg en guidet tur rundt Manhattan, handlet bøker fra bokhandlere, spiste massevis av lokal gatemat, vandret gjennom Central Park og handlet klær fra secondhand-butikker.

(Guiden tok et par bilder av meg. På den tiden jeg kun hadde mobilkamera til bilder, og streker til øyenbryn…)

new york lol

Noen måneder senere reiste jeg alene til Boston, deretter  Washington DC, Minneapolis, Chicago, Savannah, Denver, San Francisco, Los Angeles og til slutt til San Diego. Siden jeg uansett var singel, føltes det dessuten helt greit å oppleve alle disse tingene på egenhånd.

Nå som jeg har samboer, er ikke tanken på å reise fra land til land og stat til stat, noe jeg kunne tenke meg å gjøre såpass flittig som jeg gjorde den gang da.

Tidligere i år tok jeg meg likevel friheten til å besøke Pisa i Italia, Girona i Spania og Narbonne i Sør-Frankrike uten noen andre enn Skybert på slep, ei uke da kjæresten var bortreist og jeg klødde i hele kroppen etter å få tilfredstilt vandrelysten min.

(bildet under er fra Narbonne)

narbonne frankrike

Å reise alene er likevel ikke noe man gjør helt uten forholdsregler.

Ønsker du å reise alene er det nemlig viktig å…

  1. Fortelle dine nærmeste hvor du skal, hvilket hotell, hostel eller Airbnb du har reservert, og hvilket klokkeslett du har beregnet ankomst og retur.
  2. Ikke vandre ute i mørket alene (sent på kvelden). Det greieste er å stå opp tidlig, få fullt utbytte av dagen og legge seg tidlig igjen.
  3. Vær forsiktig med hvem du stoler på. Ja, jeg må innrømme å ha dratt på Tinder-date i mangel på noe bedre å gjøre mens jeg har vært ute å reist, men i en såpass sårbar situasjon hvor man er fremmed i en ny by, kunne det aldri falt meg inn å dra hjem til noen eller invitere noen med til hotellrommet mitt.
  4. Orienter deg. Det er lett å gå seg vill, spesielt hvis GPS’en ikke funker helt som den skal, og da er det lurt å ha et by-kart i lomma/vesken. Det er heller ikke dumt å spørre folk om veien, om du skulle være usikker.
  5. Hold verdisakene dine godt skjult. Å veive med penger, dyre gadgets og luksuriøse merkeklær og smykker, bør du styre unna. Med mindre du ønsker å tiltrekke negativ oppmerksomhet. Et av mine kjære familiemedlem fikk skulderen knust og ble rundstjålet, fordi han ikke tenkte seg om før han dro opp en svær bunke med sedler, og samtidig hadde et dyrt kamera hengende rundt halsen.
  6. Putt verdisaker ned i en lomme utilgjengelig for klåfingra tyver. Jeg reiser stort sett alltid med samme håndveske. Den er full av “hemmelige” lommer som er vanskelige å nå. Den eneste gangen jeg har fått lommeboka mi frastjålet, var da jeg brukte en helt annen veske – på lokaltoget hjemme.

Hvordan pakker man til en slik tur?

Har du aldri reist alene før, anbefaler jeg at du starter med en 2-4 dagers tur til en destinasjon ikke altfor langt unna. På denne måten får du teste ut om dette er noe for deg eller ikke, uten at du risikerer å få panikkanfall og angre deg ihjel. Jeg kjenner enkelte som har hoppet rett ut i en 4-8 måneders backpacking-tur som sin første reise alene, men selv kunne det aldri falle meg inn å hoppe fra et stupebrett uten å dyppe tærne i vannet først. Smak og behag!

Å pakke til en 2-4 dagers tur:

Jeg pakket med meg speilrefleks-kamera (dette hadde jeg ikke i USA), laptopen min, en god bok (fordi det er kleint å spise på restaurant alene uten bok eller laptop), ladere, komfortable sko og et par antrekk på skift.

Nå er det vel bare for meg å ønske deg en riktig god tur!

(Bilder fra ø.v: San Diego, Beverly Hills, San Francisco, Chicago, Washington DC og Boston)

 

 

Er penger svaret på lykke?

Hvorvidt penger gjør en lykkelig kan diskuteres.

…men har du litt ekstra å rutte med, så har du også friheten til å kunne skaffe deg noe som kanskje kan være svaret på din personlige lykke – eller, i det minste lede deg i riktig retning. Og forme din fremtid deretter.

Her er mitt eget eksempel. Hadde det ikke vært for sparepenger og arv, hadde jeg ikke kunnet reise så mye som jeg har gjort de siste årene, og da hadde jeg heller ikke møtt kjæresten min, ei heller startet reisebloggen min eller hatt nok inspirasjon til å skrive boka jeg omtrent er ferdig å skrive (mer om det senere).

Takket være penger har jeg klart å kunne gå fra en livsstil og tilværelse som ikke så ut til å gå noen vei, hvor alt stod stille, til å komme meg noen babysteg nærmere dit jeg ønsker å være.

Ja, vi snakker babysteg foreløpig. For er det noe man skal vite når det gjelder lykke, så er det at absolutt alt krever tid og tålmodighet. Med mindre man har gullhår i ræva.

Tilbake til meg og mitt.

Siden 2013 har jeg blant annet:

  • Bodd 1 år i USA
  • Benyttet anledningen til å besøke forskjellige byer/stater i USA
  • Gått på TEFL-kurs i Praha, Tsjekkia (Teaching English as a Foreign Language)
  • Møtt kjæresten min, mens jeg var i Praha
  • Flyttet til Paris, Frankrike
  • Gått på språkkurs i Paris for å lære fransk
  • Gått på skrivekurs i Barcelona, Spania
  • Gått på markedsføringskurs i Essaouira, Marokko

Ingenting av dette ville vært mulig om jeg ikke hadde spart opp penger og prioritert å bruke dem på reiser og kurs, fremfor å bruke dem på altfor mange materielle goder. Ja, jeg er jo fortsatt dame, så jeg klarer ikke alltid å dy meg når jeg går forbi noe lekkert i et butikkvindu, men du skjønner tegninga.

Å bruke penger på materielle ting er faktisk ikke en dum idé, for enkelte. Alt kommer nemlig an på hvem du er, hva du duger til og hva du ønsker å gjøre i fremtiden.

Er du for eksempel en mote, interiør eller skjønnhetsguru, er det jo faktisk  en investering å bruke penger på det du ønsker å fronte – enten via sosiale medier, blogg, vlogg, eller i jobbsammenheng.

Er du derimot som meg, og ikke spesielt flink med mote og sminke, og hvertfall ikke penere enn gjennomsnittet, så er det bedre å finne på noe annet.

Hva er ditt talent?

Bruk det for alt det er verdt. Ikke nøl med å bruke penger på å forbedre det som forbedres kan, om muligheten er der. Du er allerede flink, så tenk hvor fantastisk dyktig du kan bli, om du bare jobber enda hardere og tar til deg alt du kan av råd fra erfarne fagfolk?

Har du et musikalsk talent? Kulinarisk talent? Kunstnerisk talent?

Reis ut i  verden, kurs deg, møt likesinnede, bli en super-versjon av deg selv.

Hva om du ikke har et spesielt talent?

Alle er flink til noe, men ikke alle er klar over det. Er du usikker på hva du er flink til, vil det faktisk gjøre deg godt å reise litt eller ta noen hobbykurs for å lære noe nytt. Hvem vet, kanskje får du en ny lidenskap underveis, mens du er ute i verden og leter etter deg selv og ditt talent?

Selv er jeg fortsatt ikke helt sikker på hva jeg har talent for (med mindre svadaprat og overtenking kan defineres som et talent), men jeg vet godt hva jeg liker å gjøre – og tar alt av utfordringer på strak arm, i jakten på min personlige lykke.

Med eller uten penger.