Smaken av Rhônedalen

“Vinsmaking… Halv elleve. Du tuller nå, ikke sant?”

Han rister på hodet. Det vil ta oss førti minutter å kjøre dit, og de har reservert lunsj til halv ett. Vi må være tilbake igjen rundt tre for ikke å ødelegge babyens rutiner. Babyen. Jeg klarer fortsatt ikke å ta det innover meg at de nå har blitt foreldre, at de skal flytte ut fra byen, at de har kjøpt et hus på landet, et hus hvor de vil bo til de blir gamle, et hus de håper barna vil arve etter dem. Over to år har gått siden vi var her sist, her i Lyon på besøk i deres liv. Den gang var de like gamle som oss, nå er de ti år eldre.

Det er lørdag, jeg våkner opp på sovesofaen med shortsen gnagende i rumpa og håret utstående til alle kanter. Barneskrik og hodepine har holdt meg våken gjennom natta, og Julien har ligget som ei sjøstjerne ved min side, klemt meg inn i sofaryggen og holdt meg fanget i samme stilling til daggry.

Barnets far dukker opp med chocolatines til frokost, pain au chocolat som de sier i Lyon og Paris og alle andre steder nord for Toulouse. Med store øyne sier han unnskyld på vegne av den lille, “ingen problem”, svarer både Julien og jeg med munnen full av bakst.

Vi setter kursen mot Ampuis og Rhônedalen for å besøke vinprodusenten E. Guigal, et stort og anerkjent navn i en prisklasse ingen av oss har råd til å nyte mer enn en sjelden gang i blant.

Før vinsmakingen starter, blir vi invitert til en liten omvisning i underetasjen, hvor vinhusets eier har laget sitt eget vinmuseum fullt av gammelt utstyr og antikke keramikkmugger som vinen i sin tid ble skjenket fra.

Vi får smake seks forskjellige viner før klokka rekker å slå tolv. Nydelig vin fra Côte-Rôtie, Saint-Joseph og Châteauneuf-du-Pape. Vin av ypperste kvalitet, vin jeg heller ville foretrukket å smake på kveldstid enn like etter frokost.

I samme landsby, Ampuis, nyter vi dagens lunsjmåltid på en vinbar-og bistro. Vi diskuterer alt det fine vi har opplevd de siste to årene, de små øyeblikkene mellom nedstenginger og strenge tiltak.

Våre venner forteller om deres siste ferietur før den lille kom til verden, vi forteller om vår første ferietur etter bryllupet, vi viser hverandre bilder, de anbefaler oss å reise til Thailand, vi anbefaler dem å dra til Hellas. Den lille sover søtt i vogna, uforstyrret av våre stemmer, av klirrende glass og bestikk mot tallerkenene, uforstyrret av fremmede som ler og musikken som høres i bakgrunnen. Akustisk gitar og franske sangtekster.

Vi tar oss en siste spasertur gjennom landsbyen, druerankene strekker seg så langt øyet kan se. De er brune nå på vintertid, død natur som i nær fremtid vil reise seg, farges grønn, synge våren inn. Jeg gleder meg til den tid, jeg gleder meg til våren.

Våre venners bil leder oss tilbake til Lyon, til en avslappende lørdagskveld med spekemat og moderne jazz, jeg tror jeg har blitt nyforelsket i jazz. Men vinsmaking halv elleve, det vil jeg heller unngå i fremtiden.

Søndagen møtes med nok et gjesp og enda mer unnskyld-bakst fra bakeriet. Himmelen i Lyon er blå, og barnet til våre venner stråler som ei sol. Hun griper tak i fingeren min og smiler, jeg smiler tilbake. Neste gang jeg ser henne vil hun ikke lenger huske hvem jeg er, hun vil være større, hun vil både løpe og snakke, og alt vil nok en gang være annerledes.

Om ti dager reiser jeg til Pézenas for å leve forfatterlivet i en hel uke, det vil si, lange dager og kvelder foran datamaskinen, mens jeg resten av tiden vil sitte på kafé og observere menneskene rundt meg. Jeg gleder meg!

Forrige helg i Dordogne

Tenk at vi allerede har nådd april, nok en påske som vil bli tilbrakt hjemme med en bok ute på balkongen og sjokoladeegg foran oss på bordet. Det er deilig å sitte ute i sola og lytte til fuglekvitter fra trærne i nabolaget, nesten like deilig som smaken av påskesjokoladen fra konditoriet, der hvor vi vanligvis handler makroner og maisbrød.

Vi har vært på flere nye visninger denne uka og vurderer å gi bud på en bolig i nabogata. I utgangspunktet hadde ingen av oss et ønske om å sette i gang et oppussingsprosjekt, noe vi derimot har begynt å vurdere etter visning nummer ti, forvandle noe middelmådig til vår store drømmeleilighet.

Forrige helg feiret vi kjærligheten, en siste feiring av noe som helst før jeg forhåpentligvis vil få gjort noe koselig på fødselsdagen min, feiret den på et mer eller mindre normalt vis i mai måned.

Jeg dro på biltur til Dordogne sammen med min kjære, langs idylliske landeveier, gjennom sjarmerende landsbyer med sine lysebrune steinhus. På et overnattingssted i Trémolat, nøt vi en romantisk feiring av våre seks år som kjærester. Vi ble oppgradert fra dobbeltrom til junior suite og ble servert et helaftens Michelinstjerne-måltid på rommet, en nydelig liten virkelighetsflukt fra lørdag til søndag.

Et hotell ved navn Le Vieux Logis, med en nydelig hage som vi fikk gleden av å spasere rundt i, bare han og jeg. Vi nøt det fine været, stillheten og naturens skjønnhet, jeg skulle ønske der og da at vi kunne bli værende lenger enn bare den ene natten.

Fra å drømme meg bort i naturen, slappet jeg deretter av i suitens boblebadekar, før han og jeg ikledde oss hotellets morgenkåper og tøfler og nøt hver vår kopp kakao før vi omsider skiftet til kveldens antrekk. Begge gikk vi for Ralph Lauren, han med sin bordeaux poloskjorte, jeg med min røde kjole, den langermede kjolen som han først så meg i da han inviterte meg ut på vår aller første date, en snøkledd dag i Tsjekkia.

Selv om vi først ble kjent over internett, da jeg jobbet i USA og han bodde i Paris, møttes vi for aller første gang i den tsjekkiske hovedstaden, Praha. Historien er lang, en smule komplisert, men også ganske fin, det samme kan jeg si om våre første måneder sammen i Paris, før virkeligheten inntraff og livet i en banlieue parisienne, forstaden Villejuif, ikke lenger var så hyggelig som jeg trodde det skulle være.

Vi har det mye bedre her i det solfylte sørvest, med kort avstand fra vakre steder som dette koselige hotellet i Dordogne, bare en to timers kjøretur unna byen vi bor i. Middagen hos Le Vieux Logis var forresten fantastisk, med torsk og panna cotta av fennikel til forrett, før vi nøt hver vår kalvefilet med sellerikrem og sjymarinerte poteter til hovedrett, etterfulgt av en liten ostetallerken og til slutt en deilig sjokoladekreasjon til dessert.

Den natten sov jeg bedre enn jeg hadde gjort på lenge, selv om jeg på ingen måte hadde fått nok søvn, siden vi tross alt hadde valgt å være bortreist på nøyaktig det tidspunktet da klokka skulle bli stilt en time tilbake.

Jeg våknet lykkelig, en siste smak av romantikk før landet gikk inn i sin tredje lockdown bare en uke senere, nok en nedstengt påske, heldigvis uten påkrevde attester og uten forbud mot å forlate hjemmet i mer enn en time og lengre enn en kilometer per dag.

I neste innlegg vil jeg dele flere bilder fra Le Vieux Logis, kanskje også en liten video. I mellomtiden ønsker jeg dere alle en hyggelig påskefeiring, med eller uten sjokolade, påskekrim, brettspill, hyttetur og alt det andre man gjerne forbinder med denne høytiden.

Deilig mat og kjærestekveld i byen Mirande

Jeg lever for disse øyeblikkene, disse koselige stundene, de fine minnene vi skaper sammen, han og jeg, der vi reiser ut på små og store eventyr i nærområdet. I sommer ferierer vi ikke bare innenlands, men vi holder oss også innenfor grensene til regionen vi bor i, vårt store spennende Occitanie.

Som nevnt, elsker vi det vakre departementet Gers, et sørvestfransk område fullt av nydelige landsbyer, enorme solsikkeenger så langt øyet kan se, og som alle andre steder i Frankrike, et område fullt av sjarmerende overnattingssteder i alle prisklasser.

Som jeg skrev i gårsdagens innlegg, reserverte vi forrige helg en natt på Bed & Breakfast, en idyllisk perle ved navn La Seigneurie de Tillac, i harmoniske omgivelser med fin beliggenhet i en bitteliten eventyrlandsby, 114 kilometer vest for Toulouse.

Vi gledet oss til å tilbringe ettermiddagen ved svømmebassenget og deretter feire lørdagskvelden i den lille byen Mirande som ligger femten kilometer unna Tillac, med fin middag og hvert vårt glass vin på uteserveringen til den fransk-spanske restauranten Gout’R’mets.

I hjertet av Mirande ligger et rektangulært torg innrammet av hus bygget over byens arkader, en arkitekturstil typisk for mange av de gamle småbyene i Sørvest-Frankrike. Her finnes en rekke ulike spisesteder, en pizzeria, en iskrem-kafé, en bar, et par franske restauranter og to bakerier.

For kvelden hadde jeg valgt å ikle meg behagelige Birkenstocks og en lang blomsterkjole med høy splitt, en kjole som jeg kjøpte da jeg for et par år siden besøkte ei av mine beste venninner som den gang bodde i Cannes, byen kjent for sin store filmfestival, sin høye jetset faktor og sine vakre strender.

Julien var som vanlig stilig i poloskjorte og klassisk mørkeblå shorts. Han endte dessverre opp med å søle tomatsaus på den hvite skjorta, da han til hovedrett fikk servert en gryterett med fisk og skalldyr, deriblant blåskjell og kreps, en rett som skulle vise seg å være en utfordring å spise uten å lage et stort tomatsøl.

Før hovedretten ble servert og poloskjorta full av flekker, drakk vi hver vår lille apéritif, en halvliter til ham og en cocktail, en syrlig spritz, til meg selv. Vi fikk servert en pikant gaspacho og hjemmelaget accra (fritert kreolsk torskebolle), en mise en bouche for å vekke appetitten, sammen med ulike små rundstykker, lekre og nybakte.

Til forrett nøt jeg en sommerlig salat med ferske tomater, myk og god burrata-ost, friske salatblader, moden parmesan, pesto og balsamico, en sydlig forrett som passet meg perfekt på en varm og fin sommerdag som denne.

Min hovedrett bestod av langkokt lammekjøtt, mørt og saftig, med en deilig potetstappe og en provençal tapenade-lignende olivensaus. Deilige smaker i fin harmoni, en smak av Sør-Frankrike på sitt beste.

Selv om magesekken egentlig ikke hadde plass til mer mat, endte jeg likevel opp med å bestille en fransk klassiker som aldri skuffer, den kremete vaniljedrømmen med sitt knasende lokk av smeltet sukker, desserten crème brûlée.

Etter kveldens hyggelige måltid, tok vi oss en liten spasertur under nattehimmelen som nå hadde lagt seg over Mirande, delvis for å fordøye middagen, men også fordi vi var nysgjerrige på denne lille byen.

Rolig trasket vi forbi de andre restaurantene på torget og videre gjennom en liten gate som ledet oss til den vakre Sainte-Marie kirken. Det nydelige kirkebygget så nesten en smule dystert ut der vi betraktet det i mørket.

Vi avsluttet kvelden relativt tidlig til en lørdag å være, for å få en god natts søvn før en deilig frokost på La Seigneurie de Tillac. En viktig start på en spennende søndag hvor planen var å besøke to nye landsbyer før hjemreise, Lavardens og Sarrant, i tillegg til å ta en nærmere titt på områdets mange flotte solsikkeenger.

Mange spennende planer fremover!

Jeg gjespet høylytt og letet frem nøkkelen fra bunnen av den store, stappfulle vesken som bar på både matboks, pocketbok, headset og diverse duppeditter som jeg stadig glemmer bort. Hårstrikk, tyggis og kulepenn vil jeg jo uansett få bruk for før eller siden, så derfor kan dem jo like greit bli liggende der.

Jeg tok heisen opp til andre etasje og åpnet den ulåste døra til leiligheten vår. Lukten av ratatouille og chorizo pølser ga magen min en påminnelse om hvor sulten jeg faktisk var, etter å ha overlevd en lang og slitsom dag på kontoret. Min flinke samboer som stod ved kjøkkenbenken og kokkelerte, la kjøkkenkniven forsiktig fra seg på skjærebrettet og omfavnet meg med et stort kyss.

“Jeg har en overraskelse til deg”, sa han og pekte i retning stuebordet.

En nydelig blomsterbukett med store vakre solsikker og diverse blomsterarter i forskjellige nyanser av lilla, prydet det sorte IKEA-bordet vårt. Jeg som hadde hatt en dårlig start på denne uken (både på arbeidsplassen og øvrig) fortjente denne lille oppmerksomheten, mente han.

Jeg fikk nesten tårer i øynene, så rørt som jeg ble, der jeg stod og holdt godt rundt kjæresten min og takket om og om igjen for at han er nettopp den han er. For at han tenker på meg der han passerer blomsterbutikken som ligger like ovenfor gaten fra dagligvarebutikken vi pleier å handle hos. For at han ser meg, når jeg ønsker å bli sett. Og lytter når jeg trenger å bli lyttet til. Jeg krever ikke å bli forstått, men jeg trenger å bli hørt. En blomsterbukett og en deilig middag laget med kjærlighet, ja, det gjør underverker for humøret.

Resten av kvelden gikk til å planlegge diverse reiser og aktiviteter som venter oss nå på sensommeren, til høsten og tidlig på vinteren. Vi har satt inn penger på en felles sparekonto hver eneste måned i snart et halvt år, og hadde egentlig tenkt å kjøpe ny sofa for det endelige beløpet. Men sofaen får heller vente.

Neste helg etterlater jeg min kjære til seg selv, fordi jeg skal ut på helgebesøk til venninna mi som bor i Cannes. Sammen skal vi på dagstur til Saint Tropez, og slappe av mens vi prater løst og fast om alle gleder, skuffelser og alle forandringer som har hendt i våre liv siden sist gang vi møttes.

I september skulle egentlig foreldrene mine komme på besøk til Toulouse, men grunnet salg av ferieleiligheten deres i England, er det kun moren min som er disponibel akkurat den uken jeg fikk tatt meg fri fra jobb. Etter å ha diskutert og gjort noen vurderinger, kom vi frem til at vi like greit kan reise på mor-datter tur sammen til hennes fine hjemland; Polen.

Og med dét har jeg nå en jentetur til Kraków og Wrocław å se frem til!

I oktober reiser Julien og jeg på helgetur til den nydelige middelalderbyen Carcassonne og til den lille byen Limoux, for å smake lokal vin og bli bedre kjent med områdets historie og severdigheter.

I november reiser vi på helgetur til Lyon for å bli kjent med den franske gastronomi-hovedstaden, men også for å se burlesque-ikonet Dita Von Teese sitt spektakulære show. Jeg skal ikle meg retroinspirert antrekk, og pynte meg med cateye-liner, røde lepper og store krøller. Old Hollywood, jeg elsker det!

Også i november, står en spennende to ukers ferie i Sør Afrika for tur (sammen med Julien og foreldrene hans). Vi skal på safari i Kruger Park, dykke med hvithaier i Cape Town, besøke vingårder, dra på hvalsafari, se pingviner, bo på glamping (glamorøs camping), spise lokale spesialiteter – og kanskje lære noen gloser på afrikaans og zulu!

Det som er morsomt, er hvor forskjellige alle disse turene kommer til å bli fra hverandre. Hva jeg kommer til å se og gjøre, og hvem jeg kommer til å dele disse opplevelsene sammen med.

Og du som leser, ja du vil få bli med på absolutt alle disse reisene (gjennom informativ og underholdende tekst og massevis av bilder).

Julehilsen fra Pyreneene

Lykkerus og julestemning har hevet energinivået mitt til et helt nytt nivå, og jeg smiler fra øre til øre her jeg sitter foran peisen, i stua som vi har dekorert med julepynt og telys.

Juletreet fikk vi dessverre ikke plass til å ta med oss i bagasjerommet da vi pakket bilen full av gaver, mat og drikke, og kjørte av sted til lille Saint Pierre i Pyreneene. I godt selskap med min kjære og hans foreldre, langt unna jobb, stress og mas.

Det tok oss ikke mer enn to og en halv time å komme frem til denne sjarmerende hytta som skal huse oss under denne fine høytiden. Gjennom hele bilturen har vi vært heldige og fått kjøre forbi mye vakkert og spennende. Slott, gamle kirker og monumenter, landsbyer og nydelig landskap, fjell og fossefall – og selv en liten bit av Spania, før vi returnerte til den franske delen av Pyreneene. Bilturen har vekket vandrelysten i oss alle, og vi har derfor bestemt oss for å ta en tur til Andorra første juledag, for å utforske enda et nytt land, som i tillegg ligger like i nærheten av hvor vi befinner oss akkurat nå!

Som sagt har vi ingen juletre her på hytta, og alle julegavene våre ligger derfor pent plassert på en kommode i stua.

Ideen om å feire jul på hyttetur langt oppe i fjellet, langt borte fra alt og alle, er en fin teori og fungerer forsåvidt greit i praksis også. Men problemfritt, nei, det forventet vi heller aldri at det skulle bli. Kjøkkenet mangler redskap, håndklær må vi dele på, mange av ingrediensene til morgendagens kokkelering har vi glemt igjen hjemme.

Snøen uteblir og sola stikker frem og varmer oss med femten varmegrader. Lue trenger jeg ikke. Ei heller den tykkeste vinterjakken min. På trass slenger jeg på meg både jakken og lua likevel – for nå er det jo jul, og snøen, den skimter jeg, et sted der ute på toppen av fjellet!

Ta meg med tilbake…

Ta meg med tilbake til solfylte ettermiddager på utekafé, lange spaserturer gjennom smale brosteinbelagte gater og småby-idyll i nordvest-Frankrike.

Dinan, Dinan, jeg lengter tilbake til denne sjarmerende perlen i regionen Bretagne.

Pannekakelunsj, fargerike blomster, pittoreske hus og fortryllende landskap.

Det tok oss rundt fem timer å kjøre fra Paris til Dinan, et av mange stopp på en fem dager lang kjærestetur. Han skulle ta meg med til Saint Malo og Mont Saint Michel, og vi endte like greit opp med en dagstur til Dinan da vi først var ute på eventyr – min bedre halvdel og jeg.

Jeg elsket samtlige destinasjoner, men likevel var det noe spesielt med Dinan som jeg ikke helt kan sette fingeren på. Byen inspirerte meg til å ønske å gjøre noe kreativt, som å skrive en roman eller male et bilde. Kanskje skrive en historie om to totalt ulike personligheter som finner hverandre, og finner kjærligheten i denne lille koselige byen. En by som fortjener så utrolig mye mer oppmerksomhet enn det den får i dag.

Ah, jeg lengter tilbake til de gode sommerminnene og de bekymringsfrie øyeblikkene.

Er det ikke ironisk, med tanke på at vi snart skal feire jul?

Man vil vel alltid ha det motsatte av hva man allerede har. Og akkurat nå ønsker jeg intet annet enn en lang og deilig ferie – og da føles det naturlig å mimre tilbake til bedre vær og fine steder hvor jeg har vært så heldig å få feriere.

Sommerminner og fransk idyll

Med solbrent nese og en like solbrent kjæreste, vandret jeg gjennom den botaniske hagen i Rennes, en by kjent for sitt store studentmiljø og mange barer.

Vi var på besøk i denne sjarmerende byen i Bretagne i Frankrike, ikke for å sjekke ut nattelivet, men for å nyte siste etappe av vår biltur gjennom Normandie, og ja, en liten brøkdel av nydelige Bretagne.

Dette var i fjor sommer, like etter at jeg hadde kommet tilbake til Frankrike etter en to ukers ferie i Norge og Sverige, og like før en uke med frivillig arbeid i Moldova. Aldri før har jeg hatt en så innholdsrik og spennende sommer. Gjett om jeg lengter tilbake!

Vi feiret den franske nasjonaldagen på stranda i den historiske byen Saint-Malo, og holdt kjærlig rundt hverandre mens vi nøt synet av stjernehimmel, strand og krystallklart vann som dannet refleksjoner fra himmelen. Vi var der for å se på det tjue minutter lange fyrverkeri-showet, kveldens store høydepunkt. Godt mettet etter et deilig måltid med crêpes og cider, og godt fornøyde over å få være på kjærestetur sammen, for første gang på flere måneder.

Nå sitter jeg i min varme stue mens vintervinden uler utenfor vinduet, og hoster og harker og titter på alle de vakre feriebildene våre fra ifjor. De fine bildene vi har tatt sammen, mens vi har vært ute på eventyr i dette store, spennende landet – hvor vakre landskap, fin arkitektur og spennende historie venter rundt omtrent hvert eneste hjørne.

Thabor Botaniske Hage var, i tillegg til feiring av nasjonaldagen, mitt absolutte høydepunkt i Rennes. Høyt oppe på lista er også det utsøkte tre retters måltidet vi hadde på restauranten Les Brocanteurs. Jeg husker ikke engang hva jeg spiste, men at det smakte helt fantastisk, ja det husker jeg.

Og slik er det som regel alltid når vi reiser innenlands, fra by til by i Frankrike på biltur. Flotte parker, klassiske restauranter som serverer tradisjonelle regionale delikatesser, sjarmerende hoteller, nydelig landskap og blomster i alle regnbuens farger.

Er det rart jeg valgte å bosette meg her?

Leiligheten er endelig vår!

Etter en slitsom dag på jobb, etterfulgt av lang ventetid på en svært forsinket buss – var jeg endelig hjemme. Ja, hjemme. Det ordet lyder så fint akkurat nå.

Fordi denne gang snakker vi ikke om noe midlertidig hjem. Ingen Airbnb, ikke lenger på gjesterommet til svigermor – men hjemme hos oss, i vårt nye kjære hjem. Fra og med i dag er denne herlige to-roms leiligheten overtatt av Julien og meg!

Den ser kanskje ikke så fin ut, riktig enda. Med potensiale, det har den!

Vi har allerede planlagt hvordan vi ønsker å dekorere både vegger, gulv og møbler. Med et kjempestort verdenskart hengende på veggen, og en korktavle med utklipp fra reiseblader, som en påminnelse om stedene vi ønsker å besøke, samt aktivitetene vi ønsker å gjøre sammen. Vi vil printe ut våre mobil-selfies (i polaroid-format), tatt ute på reise både nært og fjernt, og henge dem på kjøleskapet for å feire kjærligheten og gleden over å få oppleve så mye gøyalt sammen.

Etter hvert skal vi kjøpe spisebord, stoler og ny sofa fra loppemarked eller fra nettannonser. Fine, brukte møbler, klare for et nytt liv hjemme hos oss.

En vase som kan pryde vårt fremtidige spisebord, og en bokhylle til alle bøkene mine – inkludert dem jeg ønsker meg til jul, Ja, dette gleder jeg meg til!

Jeg skulle ønske jeg kunne smile bredere og juble høyere – men jobben min tar virkelig knekken på meg, og øynene klarer jeg såvidt å holde åpne. Heldigvis er svigers på besøk for å hjelpe til med innflyttingen.

På fredag skal vi feire, juble og smile. Med kartonger, kofferter og sekker ute av syne!

Dette er leiligheten vår:

Sentral beliggenhet i sentrum av Toulouse (Storby sørvest i Frankrike)
2 soverom. Et av dem skal bli gjesterom/kontor med bokhyller, pc-bord og utstyr, sovesofa.
Bad, separat toalett.
Stue og åpent kjøkken. Kjøkken med bar, to kjøleskap og vinskap.
Romslig baklong med plass til bord, stoler og grill.
Alle beboere har egne partier av fellesområdet ute, hvor man kan dyrke frukt og grønnsaker.

Oppdateringer fra våre interiør/dekor-planer kommer det mer av senere!

En mann som har skjønt det!

Torsdag, vår siste dag i Toulouse, dro Julien og jeg på markedet for å søke inspirasjon til kveldens måltid. Airbnb-leiligheten manglet det meste av kjøkkenutstyr, og det var dermed begrenset hva vi kunne finne på.

Og slik endte vi da opp med å kjøpe fersk pasta og pesto. Og ei flaske rødvin fra en lokal vinbutikk på hjørnet. Regional vin, selvsagt. Fra Cahors (en liten by i sørvest-Frankrike).

På vei tilbake til leiligheten med papirposer fulle av godsaker fra den Italienske delikatessebutikken, passerte vi flere spennende restauranter, kafeer og butikker. Vi lot øynene vandre fra butikkvindu til butikkvindu, og pratet om hvor fint det ville vært å bodd i et nabolag som har alt man trenger – og litt til.

Vi som er vandt til å bo litt på utkanten, et lite stykke unna alt og alle.

Julien tok tak i hånda mi og pekte på et chocolaterie (Bello&Angeli). Ikke en hvilken som helst sjokoladebutikk, men en som har vunnet flotte priser. Hvor hver eneste sjokoladebit inneholder unike ingredienser hentet fra forskjellige deler av verden, hos lokale produktører.

“Jeg vil kjøpe en eske konfekt til deg, for å feire at du har fått ny jobb, og fordi jeg elsker deg”, sa han og lot meg velge de konfektbitene jeg ønsket.

For snart tre år siden, var det nettopp en eske konfekt, et postkort med et fint bilde av Eiffeltårnet og en liten bamse, som skulle til for å vinne hjertet mitt.

Nå, snart tre år senere, er han fortsatt like oppmerksom på de små detaljene. Han vet hvor høyt jeg verdsetter romantikk….og sjokolade.

Jeg skryter stadig av hvor fantastisk han er, kjæresten min. Perfekt er han absolutt ikke, det er det jo ingen som er. Men å vedlikeholde hverdagsromantikken – det er han flink til!

Jeg fikk jobben i Sør-Frankrike!

Toulouse, ma belle ville, la ville rose – her kommer jeg. Milde makaron så lykkelig jeg er!

Jobbintervjuet i går gikk tydeligvis langt bedre enn forventet. Selv trodde jeg at alt hadde gått helt på tryne og at de to som intervjuet meg så på meg som en eneste stor vits.

Den ene karen hadde ordentlig bred sør-fransk dialekt og jeg skjønte ikke bæret av hva han spurte meg om enkelte ganger. Dermed ble det til gjentatte “pardon?” fra min side, og klein stillhet mellom hver gang jeg var for flau til å innrømme at jeg fortsatt ikke forstod spørsmålet. Jeg ville jo ikke at han skulle tro at fransken min var så ræva at jeg ikke skjønte bæret av hva som foregikk.

I tillegg spurte de meg hvordan tysk- og spansk-kunnskapene mine var. Hvilke kunnskaper? Jeg svarte at, som nordmenn flest, kan jeg bestille øl på begge språk og telle til ti. Og det er omtrent det hele. Som om ikke flytende engelsk, norsk og fransk var nok?

Jeg reiste meg opp og takket for tiden deres. Dypt skuffet over meg selv for å ikke være flerspråklig nok, ikke skjønne franske dialekter godt nok, og med en følelse av at jeg kunne utdypet svarene på hvert eneste spørsmål langt bedre enn det jeg gjorde – samt stille langt flere spørsmål til arbeidsgiver.

Som et siste forsøk på å desperat klamre meg til denne jobbmuligheten, slo jeg på sjarmen og fortalte dem hvor høyt jeg elsker Frankrike, hvor glad jeg er i fransk mat, kultur – og ikke minst byen Toulouse og Sør-Frankrike generelt. Jeg fortalte dem at jeg elsker vin fra Bordeaux, Bergerac og Gaillac i sørvest-Frankrike, og gleder meg til å dra på biltur rundt omkring i distriktet (i helgene), for å besøke diverse vingårder og slott.

Kanskje var det dette som skulle til for å bli pekt ut som den rette kandidaten? Eller var de elendige svarene jeg ga til spørsmålene deres, ikke så elendige likevel?

Helt uforventet mottok jeg i dag den telefonen jeg trodde aldri kom til å komme. Jeg rakk knapt å komme meg ut av dusjen før arbeidsgiveren ringte meg opp for å fortelle meg at jobben er min. Med håndkle rundt kroppen og håndkle-turban på hodet, satt jeg der og gliste fra øre til øre.

Jobben er min. Med oppstart 1. Desember!

Så i kveld skal det feires med god mat og champagne. La vie est belle!

I anledning jobbintervju, gikk jeg kledd i en blazer fra H&M, topp fra Primark, jeans fra Monki, sko og veske fra La Halle (fransk kjede).