Landsbyen Conques: Pilegrimsferd og vakre omgivelser

Flere notater fra denne påskeferien på tur sammen med familien. Kameraet mitt knipser i full fart, foto etter foto, jeg sitter igjen med så mange spennende bilder med flotte farger, de fineste suvenirene jeg kunne ønsket meg.

Flere notater og flere oppdateringer, nest siste feriedag er nok en regnfull dag i det vakre grønne Aveyron.

IMG_20190507_184949_642

Ute på eventyr mellom daler og fjell, vi følger smale veier langs fjellveggen, landskapet minner meg om Norge, om den fine sørvestlandsnaturen som jeg har vokst opp med.

Landskapet ligner det norske sørvestland, med sine nakne fjellvegger, de smale veiene og den urørte naturen, det gjør det så absolutt, men dette er det franske sørvest.

De idylliske små landsbyene, steinhusene og de mange blomsterdekorerte veggene avslører at dette er Frankrike, dette er fransk bygderomantikk, som tatt ut fra gamle malerier og romaner. Like vakkert som norsk trehusbebyggelse, men totalt annerledes.

Lørdag, en ny dag i det sjarmerende eventyrhuset i landsbyen Coubisou. Jeg våkner tidlig på morgenkvisten, noe jeg har gjort hver eneste dag i løpet av denne ferien. I dag våkner jeg med et smil om munnen, lykkelig over å se min kjære her ved min side. Han og jeg skal utforske en ny landsby, i dag blir det bare oss to på tur, i dag er det den kanskje mest populære landsbyen i hele Aveyron distriktet som skal besøkes; den nydelige middelalderlandsbyen Conques.

IMG_20190507_183228_864

Conques, og klosterkirken Sainte-Foy, er historisk kjent som et populært stoppested for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela i Spania. Den romanske klosterkirken er på UNESCO’s liste over verdens kultur-og naturarvsteder, hvor man også finner flere av de historiske monumentene som besøkes langs denne berømte pilegrimsruten.

Klosterkirken Sainte-Foy

Vi spiser frokost sammen med mine foreldre før vi knytter skolissene og slenger på oss yttertøy, fotoapparatet pakker vi med oss, og paraply, ja, paraply må vi huske å ta med, været vil nok ikke klarne opp med det aller første.

Rundt en time tar det oss å komme frem til dagens utvalgte destinasjon. En idyllisk landsby i grønne omgivelser, Dourdou-elven renner gjennom Conques, gjeiter som beiter ved fjellveggen lydes i bakgrunnen. Den historiske klosterkirken ligger i hjertet av bebyggelsen, et majestetisk monument som er selve kronen på kunstverket. Er det noe mange av disse franske småstedene er, så er det jo nettopp kunstverk.

Conques Frankrike

Vi tar en selfie sammen foran klosterkirken, han bøyer seg ned og jeg står på tærne, smiiiil. Vi gliser til kameraet, sender bilder til mine foreldre og deretter til hans foreldre, alle skal få se hvor fint det er her, hvor heldige vi er som har fått muligheten til å komme hit på dagstur. Dere skulle ha blitt med oss hit, skriver jeg til min mor, før vi vandrer videre fra gate til gate for å passe på å ha sett absolutt alt som finnes her på dette vakre lille stedet.

Kjæreste selfie

Wisteria-planter har dessverre svært kort levetid men flotte er de, disse lilla blomstene som henger grasiøst over husvegger og murer rundt omkring i landsbyen, og overalt ellers i landet. Mange av husene i Conques pyntes med friske grønne busker, enkelte også med flagg som vaier i vinden. Jeg elsker disse husene, sjarmerende murhus med bindingsverk i tre, så koselige, så eventyrlige de er.

IMG_20190507_185051_617

De smale brosteinbelagte gatene leder oss til butikkvinduer, og til bakerier som lokker folket til seg med den forførende lukten av deilige kaker. Vi ledes forbi små pubber og spisesteder, og forbi suvenirbutikker som selger religiøse artikler og lokale spesialiteter.

Vi besøker en av de lokale pubene, han bestiller to øl, en til meg og en til seg selv. Det eneste vi mangler nå, det eneste som kunne gjort denne ettermiddagen enda bedre, er om regnet forsvant, om sola tittet frem, om vi kunne sittet på uteserveringen med solbriller på.

IMG_20190507_185316_860

Klosterkirke

Kirke innvendig

IMG_20190507_185428_414

Fransk

Desigu

Advertisements

Fargerike fornøyelser i Wrocław

Sjarmerende hus i alle regnbuens farger står på rekke og rad, og ønsker min mor og meg velkommen til idylliske Wrocław, en vakker by vest i Polen, i Silesia-regionen.

Denne polske perlen har jeg lenge ønsket å besøke, takket være…ehm, bilder på Instagram. Jeg som liker å grave/scrolle etter de skjulte skattene fremfor å kun reise til de store kjente feriedestinasjonene som folk flest drar til, kunne ikke la sjansen gå fra meg da denne mor-datter turen til min mor sitt hjemland stod for planlegging. I Polen er det som oftest byene Kraków (Auschwitz og saltgruver) , Gdansk (havneby med nærliggende strender) og hovedstaden Warszawa (shopping og spa) som får den største tilstrømningen med utenlandske turister. Likevel har Wrocław, kanskje takket være nettopp Instagram og diverse reiseblogger, gjort seg mer og mer synlig de siste årene og har allerede klart å lokke til seg store grupper med franskmenn og tyskere som høres og sees over alt, der hvor man finner turistattraksjoner i Wrocław.

Fargerik

Det går faktisk direktefly hit fra Sandefjord (Torp). Et annet alternativ er å gjøre som meg; tilbringe et par dager i Kraków (eller i Warszawa) og ta tog videre. Samme hvordan du planlegger å komme deg hit; er det noe jeg virkelig anbefaler på det varmeste, så er det å pakke sakene og komme seg hit til Wrocław (uttales forresten Vråtts-ouav) – en herlig feriedestinasjon for både familie, venner og kjærestepar!

For dagen har jeg pyntet meg med blå stripete kjole kjøpt på det lokale kjøpesenteret som vi var innom like etter gårsdagens restaurantbesøk i gammelt kloster, med accessoirer i mørkeblått, deriblant mine ballerinasko i kunstig skinn og min matchende veske (også i kunstig skinn), den med broderier. Solbrillene mine har jeg uheldigvis glemt igjen i leiligheten, og låner derfor moren min sine store runde briller som egentlig ikke passer til ansiktet mitt.

Vi spaserer rundt i gamlebyen og tar bilder av vakre bygninger i alle regnbuens farger. Disse byggene huser restauranter, kaffebarer, butikker, puber og sikkert også en del leiligheter i etasjene over. Vi stopper opp et lite øyeblikk for å fotografere det karakteristiske rådhuset med sine vakre små detaljer, dette majestetiske bygget som speider utover det fargerike torget. Ved rådhuset, som egentlig ligner mest på en kirke, får vi øye på et brudepar som poserer nydelig foran en fotograf som tar bilder til deres store dag. Her står dette heldige paret, blant turister og andre forbipasserende, og foreviger kjærlighetens dag.

Wrocław kirke

En by som denne er definitivt et perfekt sted for en slik fantastisk anledning. Tenk så fint å kunne feire romantikken i slike pittoreske omgivelser og i et hav av farger!

Lyserosa, pastellgult, mintgrønt, ferskenfarget, babyblått. Alle de vakre fargene får byen til å se fortryllende ut, som et bortgjemt eventyrland hvor tiden har stått stille og alt som finnes er gammeldags sjarm i fargerik innpakning…dette vekker lysten på store mengder godteri, og alt som er spiselig som blir kalt for unicorn-et-eller-annet som inneholder fargestoffer man helst ikke vil vite hvordan blir til. Ja, bare det å stå her og beundre alle disse fargene gir meg lyst til å spise is og smågodt og ri på enhjørninger og farge håret i havfruenyanser. La meg smake på regnbuen, la oss bli ett!

Polen

Vi velger å spise en sen lunsj eller tidlig middag, alt etter hvordan man velger å se på det. Dagens restaurantvalg faller på Kociołek (som på polsk betyr gryte), en litt utypisk polsk restaurant som tilbyr diverse stekte og kokte retter, med en fusion tvist.

Jeg bestiller en zapiekanka, en pizza-lignende rett med kylling, spinat og yoghurtsaus. Den spiser jeg egentlig raskere enn jeg burde ha gjort, men når noe smaker så godt er det vanskelig å roe ned tempoet. Stappmett, rister jeg på hodet så hardt at jeg nesten får nakkesleng, det øyeblikket min mor lener seg over bordet for å spørre meg om jeg har lyst på dessert. Nei, og atter nei!

Zapiekanka

Det eneste jeg ønsker nå er å bevege meg gjennom byens fargerike gater og bare nyte det å eksistere her i dette lille eventyrriket her i vest-Polen.

 

 

 

Gode vaner, gamle rutiner og den viktige balansen

“Iste, salte kjeks og hummus! Herregud så deilig!”, jublet jeg, etter å ha observert alle godsakene som min omtenksomme kjære hadde stelt i stand på stuebordet. Etter en slitsom dag på jobb med møter og altfor mange telefonsamtaler, etterfulgt av en intensiv time med trening på firmaets treningssenter, føltes det himmelsk å endelig kunne sette seg ned i sofaen og slappe av.

En real treningsøkt føltes uansett deilig for både kropp og sjel, til tross for hvor trøtt og sliten jeg nå skulle være – og hvor lite tid jeg sitter igjen med til overs. Jeg som skulle bake, se film og tilbringe ordentlig tid sammen med kjæresten i kveld. En tanke som nå oppleves som verdens mest urealistiske idé. Heldigvis kommer det en ny dag med nye muligheter i morgen.

Torsdag blir det forhåpentligvis en ny runde med trening. En ny runde, og kanskje en ny start på nye, gode rutiner. Slik som da jeg bodde i Oslo og trente to til tre ganger i uka, hver uke, fra klokka sju til halv ni på morgenkvisten. Jeg spiste sunt, balansert og stortsett bare mat laget fra bunnen av. Mye vegetarmat og mange friske, gode smoothies. Jeg praktiserte yoga og pilates. Jeg leste ShapeUp og beundret alle de flinke, sunne, fargerike instagramprofilene som oppfordret følgerne til å leve en sunnere livsstil.

Og så flyttet jeg til USA, trente sjeldnere, spiste dårligere mat og ga opp alle de gode vanene jeg hadde flettet så godt inn i hverdagsrutinene mine i Oslo.

Og til slutt flyttet jeg hit. Nå er jeg ti kilo tyngre enn da jeg bodde i Oslo, med dårlig hud og livløst hår. Å virkelig ta treningen på alvor, vil kunne bidra til å motivere meg på andre områder også.

Ja, jeg er glad i øl, vin, godteri og snacks – og jeg ønsker ikke å gi opp noe av dette. Det jeg trenger er en god balanse. Det kjernesunne i ukedagene, og det usunne til helgkos (og spesielle anledninger).

Og med dét har jeg satt meg et nyttårsforsett for det kommende året.

(bildene i innlegget ble tatt i Paris i sommer, under en annen anledning)

drikke vann

En mandag like blå som alle andre

Jeg stikker gaffelen gjennom en av de store, ostefylte gnocchiene og gnir den godt inn i pestosausen som flyter på det lille gule fatet mitt. Samtidig som jeg lar gnocchien godgjøre seg i sausen, titter jeg bort på kjøkkenbenken og sukker dypt.

Tanken på å ta oppvasken, rydde, vaske og lage matpakke til morgendagen, får meg til å føle meg alt annet enn glad for å ha kommet hjem fra jobb. Kan jeg ikke bare gå å legge meg, og sove helt til fredag?

Fredag. Dagen da jeg endelig skal få julefri fra kontorarbeid og de to enorme pc-skjermene som forårsaker at det svir i øynene og får meg til å vurdere briller. Fri. Helt frem til tredje januar.

Jeg tar av meg klærne og putter dem pent oppi skittentøyskurven, før jeg skrur på dusjen og lar vannet renne av seg, frem til det kalde ukomfortable, blir varmt og deilig.

Håret må vaskes, legger må barberes. I morgen skal jeg benytte meg av treningsrommet på jobb for første gang. Sammen med to kolleger, like etter arbeidsdagen er overstått. Kommer kjæresten min til å vente på meg hjemme i leiligheten? Kommer han til å lage middag til oss?

Med nyvasket hår og kroppen pakket godt inn i en varm og god pysjamas, trasker jeg over gulvet og titter bort på kjøkkenbenken igjen. Kjøkkenbenken har blitt som et symbol på at jeg ikke strekker til. Alt jeg ikke rekker å gjøre, alt jeg ikke orker å gjøre.

Reisebloggen min som jeg så lenge har vært lidenskapelig opptatt av, har ikke blitt oppdatert på en måned. Romanen jeg skriver, har jeg heller ikke jobbet med på en god stund nå. Bedriften som kjæresten og jeg ønsker å starte, har vi heller ikke kommet i gang med.

Jobben min tapper meg for energi, og etterlater meg totalt uten motivasjon til å gjøre noe som helst av det som jeg virkelig brenner for.

Kolleger spør meg stadig hva jeg leser, og hvilke filmer jeg ser for tiden. Selv film og bøker har jeg ikke motivasjon til lenger. Jeg orker knapt å smøre en brødskive, så hvorfor skulle jeg orke å lete frem en god bok eller film og bruke tid på å sette meg inn i et helt nytt alternativt univers i papirformat eller på pc-skjermen?

Jeg ser ut vinduet. Det er mørkt ute. Like mørkt nå, som da jeg dro på jobb. Jeg drar hjemmefra i mørket. Jeg returnerer hjem i mørket. Jeg stirrer ut på ingenting. Motivasjonen er lik ingenting.

Med andre ord, en helt vanlig mandag.

(bildene ble tatt i fjor i byen Lille, Nord-Frankrike)

lille

 

 

Dager, uker, måneder – Hvor går ferden etterpå?

Jeg teller ned dagene. Først til fredag og julelunsj med jobben; deilig fransk mat og vin sammen med helt fantastiske kolleger. Fine mennesker fra forskjellige bakgrunner, forskjellige generasjoner, med forskjellige ønsker og ambisjoner.

Deretter til julefeiring på fjellet sammen med familien til kjæresten. Snømann skal bygges, snø-engler skal lages, kaker skal bakes, og gaver skal deles ut. I godt lag sammen med min fine svigerfamilie som har stått på og gjort alt for at jeg og min kjære skal ha det bra.

Deretter til nyttårsfeiring, og nye nyttårsforsetter. Jeg klarer som regel aldri å holde disse løftene, men jeg liker å ha dem i bakhodet likevel. Idéen om å forbedre meg selv, bli flinkere, bli snillere, jobbe hardere, trene meg sterkere, slankere og penere. Champagne skal nytes, fyrverkeri skal beundres og nedtellingen til midnatt skal ende med et stort herlig kyss.

Litt etter litt, sniker Februar seg på, og spørsmålet “hva skjer nå?” blir mer aktuelt enn noensinne. Arbeidskontrakten går jo ut i slutten av måneden. Hva gjør jeg da? Burde jeg sende enda en ny søknad til den internasjonale bokhandelen jeg elsker å besøke? Burde jeg heller fortsette innenfor IT-bransjen, slik som nå? Eller søke jobb i reiselivsbransjen og bruke alt jeg har lært fra da jeg utdannet meg? Eller…. tørr jeg å hoppe ut i det totalt ukjente og gjøre noe helt annet?

Uvitenhet er en skummel ting, men samtidig veldig spennende. Jeg tar enhver utfordring med et smil og gleder meg til å se hva som venter meg her i Toulouse, og ellers der ute i den store verden!

vinter

Nåværende humør: Drømmende. Søkende. Inspirert.

Her er derfor tre franske låter som jeg elsker akkurat nå og ønsker å dele;

Headhuntet til jobb – og funnet drømmelokale til bryllup!

Endelig et steg nærmere flytting til Sør-Frankrike. Endelig kom det mirakelet jeg har ventet på.

I går kveld reiste vi på besøk til Toulouse, byen vi har tenkt å bosette oss i. Kjæresten min og jeg.

Og i dag har jeg vært på jobbintervju!

Et helt uventet jobbintervju hos et firma som valgte å headhunte meg av alle folk. Meg. Lille meg som kun har fått avslag etter avslag på de jobbene jeg har søkt på etter at forrige arbeidskontrakt ble fullført. Og så blir jeg en av de heldige utvalgte til intervju til en stilling jeg aldri ville tatt intiativ til å søke på på egenhånd.

Ikke fordi jeg ikke ønsker jobben. Tverrt i mot. Jeg kunne aldri funnet på å søke på en slik jobb fordi jeg faktisk mangler relevant utdanning og tidligere arbeidserfaring innenfor dette feltet.

Jeg har alltid unngått å søke på stillinger hvor jeg mangler relevant erfaring. Ved å fokusere såpass hardt på hva jeg ikke er, har jeg tydeligvis også oversett alt det jeg faktisk kan bidra med. All erfaringen jeg har i fra andre felt, alle mine interesser og hobbyer – alt som jeg er.

Den jeg er, er den kandidaten headhunteren var interessert i å komme i kontakt med.

Alt som jeg ikke er fra før, kan jeg formes og læres opp til å bli. Mine styrker er, i dette tilfellet, viktigere enn mine svakheter.

Hvorvidt jeg får jobben eller ei, gjenstår å se. Jeg krysser fingrene og alt som krysses kan.

Dette jobbintervjuet har uansett gitt meg den selvtillitts-boosten jeg trengte.

Nå smiler livet, og første dag i Toulouse har foreløpig vært helt fantastisk. Tidlig på morgenkvisten gikk vi ut for å handle ferske baguetter fra et bakeri like rundt hjørnet.

Etter jobbintervjuet mitt var overstått, stakk vi innom en kaffebar og slappet av med hver vår kaffe latte. Julien skjønner ikke helt den sensasjonen ved å sitte timevis på kafé med en overpriset kopp kaffe, hvor over halvparten uansett består av melk. Det er jo en eneste stor klisjé at jeg sier dette, men det handler jo faktisk om atmosfære, gjør det ikke det?

kaffekos

Utover formiddagen besøkte vi det mest kjente bygget i Toulouse, det neoklassiske bygget Capitole. Som dessuten er Tinghuset i Toulouse.

capitole tinghus

Tinghusets store sal er åpen for besøkende, og vi ble anbefalt å ta en tur innom. Gjett om jeg ble forelsket!

tinghuset

Dette er fransk historie, fransk kultur, fransk romantikk – på sitt beste.

tinghus

Her er det ikke vanskelig å drømme seg bort til en helt annen tid, og føle seg som en fransk dronning.

tinghuset

Salen blir ofte brukt for vielser – sikkert med en veldig lang venteliste å forholde seg til. Jeg ga beskjed til Julien at han får kjappe seg å fri til meg, fordi det er her vi skal gifte oss. Han ble tydeligvis like forelsket i Capitole som meg, fordi enig i at dette var et perfekt sted for vår fremtidige vielse, det var han!

capitole

Et steg nærmere ny jobb, et steg nærmere flytting – og kanskje også et steg nærmere bryllup?

sør frankrike