Bortreist samboer og hyggelig alenetid i Toulouse

Forrige helg var det bare jeg.

Min kjære forlot meg til fordel for å dra på helgetur sammen med kollegene sine. På hyttetur til Andorra, for å stå på ski i Pyrénéenne og spise raclette foran peisen.

Og det synes jeg faktisk er helt greit. Bedre enn greit, om jeg så må være ærlig. Jeg trenger denne alenetiden, stillheten, mannefri.

Hver gang han reiser bort, selv for en liten stund, anser jeg som nok en gyllen anledning til å finne på akkurat hva jeg ønsker når jeg ønsker. Enten det er å spise hvor jeg vil eller kokkelere hva jeg vil på kjøkkenet, skrive i fred og ro, tilbringe en time i samme klesbutikk uten å kjøpe noe, høre på tullete musikk som ingen liker, danse naken i stua eller synge i dusjen.

Fredag, månedens siste fredag, jeg ønsker kollegene mine en god helg, før jeg spurter ned alle trappetrinnene, ned tre etasjer og ut døra, ut i frisk luft, hjem for å hente badedrakt før en deilig time med aquabike står for tur.

Etter å ha syklet på ergometersykkel i boblebad i førti minutter, føler jeg meg både avslappet og full av adrenalin på samme tid. Til middag har jeg bestemt meg for å lage asiatisk-inspirert suppe med lime, ingefær og chilli, servert med risnudler og små vårruller. Kvelden avslutter jeg i sofakroken med romantisk komedie på tv skjermen, det myke blå pleddet trukket godt over min joggedresskledde kropp.

En ny dag starter tidlig. Allerede klokka sju, hopper jeg i dusjen, hvor jeg synger for full hals og avslutningsvis masserer hårkur inn i de lange brune lokkene. Kun en liten time senere ringer noen på døra, et leveringsbud som har kommet for å levere en pakke som jeg i dagevis har gledet meg til å motta. I en stor eske ligger en hvit mønstret veske og et par lilla joggesko. Slike innkjøp ville skapt store reaksjoner i hjemmet, om min kjære ikke hadde vært bortreist. Du har for mange vesker, du har altfor mange par sko, skal du kjøpe noe nytt må du kaste noe gammelt, ville han furtet.

Og dét til tross for at jeg nylig donerte bort åtte bæreposer med klær.

Jeg tar umiddelbart den nye vesken i bruk og fyller den med personlige eiendeler. Nøkler, lommebok, mobiltelefon, lommespeil og leppestift, solbriller, ei bok, neglefil og tyggegummi.

Den eneste planen jeg har for denne lørdagen er å nyte sola, gå en lang tur gjennom sentrum og eventuelt spise lunsj på vegansk restaurant, ja, hvorfor ikke, jeg kan jo gi meg selv en kjøttfri lørdag for en gangs skyld.

Gatene er fulle av liv, fulle av glade mennesker på handletur, på utekafé, stemningen er på topp, akkurat som været, jeg går på vegansk kafé.

Sovaga heter den.

IMG_20190330_202535_453

Jeg bestiller meg en såkalt Buddha bowl, en salat  hvor ingenting i skålen er blandet, alt ligger side om side, alt ser fint ut, men ikke alt passer sammen. Fullkornskjeksen og guacamolen blandes i fin harmoni, couscous og bitter chutney, derimot, fungerer ikke for meg.

Vegansk restaurant

Sakte spiser jeg, mens jeg leser første del av romanen Breakfast at Tiffany’s av Truman Capote og drømmer meg bort til New York og en tid flere tiår før min tid. Min kjære sender meg bilder av snøkledde fjell og en selfie av sitt smilende selv iført lue og skibriller. Tilbake sender jeg bilde av salaten min, og forteller ham at det er varmt her i Toulouse.

Jeg spaserer videre forbi Capitole, mot nabolaget Esquirol og Carmes, jeg har ingen planer, jeg har ingen mål, jeg vandrer, jeg observerer.

Helt ut av det blå mottar jeg en sms fra en kollegavenn som lurer på om jeg kan møte ham foran en av byens blomsterbutikker for å hjelpe ham å velge en bukett til ei dame han har lyst til å imponere på deres sjette date.

Våren er her, romantikken blomstrer, jeg sender en søt melding til min kjære.

Toulouse foto

Toulouse gater

Advertisements

Det er deilig å være norsk i Frankrike: De vanligste spørsmålene jeg får

Nå som jeg har startet i ny jobb hvor jeg er eneste utlending i teamet, så er det kanskje ikke så rart at jeg allerede har måttet vende meg til drøssevis av spørsmål fra nysgjerrige franske kvinner (og noen menn) om forholdet mitt, kulturen min, landet mitt og, tja, hele livshistorien min, sånn egentlig.

Å spise opp lunsjen min på kontorets lille kitchenette, gikk treigere enn forventet, da den ene kvinnen etter den andre flokket seg rundt den “eksotiske” damen fra nord, for å få besvart alle sine spørsmål – og for å prate om SKAM. Ja, SKAM har kommet til Frankrike – og folk er hekta!

Da jeg ventet på bussen fra jobb, sammen med en kollega, kom en mann bort til oss for å slå av en prat – fordi han lurte på hvor jeg kom fra, jeg med min annerledes aksent.

Dette skjer støtt og stadig. Nysgjerrige mennesker som lurer på hvor jeg kommer fra, fordi uttalen røper at jeg ikke kommer herfra når jeg snakker fransk. Som oftest er det bare koselig med mennesker som ønsker å komme i kontakt på bakgrunn av dette.

Jeg er jo stolt av å være født og oppvokst i det lille landet oppe i nord. Da jeg bodde i Norge fikk jeg dessuten også slike spørsmål i ny og ne, da jeg kanskje ser litt annerledes ut enn den “stereotypiske” nordmannen. Med polsk mamma er det kanskje ikke så rart.

rogalending

Så hva er de vanligste spørsmålene jeg får i Frankrike? Og hvordan svarer jeg?

  1. Jeg har så lyst til å se nordlys. Du har sikkert sett det så mange ganger at du kanskje har gått lei? Nei, jeg har faktisk aldri sett nordlys. Dessverre. Jeg kommer fra sørvest-landet, og sjansen for å se nordlys der er omtrent lik null. Det er en like stor drøm for meg å se det, som  det er for deg!
  2. Du er sikkert veldig flink til å stå på ski? Jeg er faktisk helt elendig. Har prøvd totalt tre ganger i hele mitt liv, og aldri egentlig hatt interesse for det. La meg heller bygge snømann, ha snøballkrig og lage snøengler, før jeg setter meg ned og slapper av med kakao og kvikklunsj.
  3. Spiser du mye laks? Nei, jeg liker ikke laks. Jeg er svært kresen på fisk, og spiser bare hvit fisk. Da helst sammen med tapenade, i krydret saus, i taco (med en stor dose krydder, guacamole og salsa) eller som panert fiskefilet.
  4. Kom du hit på grunn av kjæresten din? Ja, i utgangspunktet gjorde jeg det. Men i motsetning til hva mange tror, har jeg fortsatt mine egne drømmer og prosjekter som jeg jobber med å realisere. Disse blir ikke satt til side på grunn av en mann. Tverrt imot. Kjæresten min oppmuntrer meg til å leve mitt liv som jeg selv ønsker. 
  5. Lærte du fransk på skolen som barn, eller lærte du språket etter du kom hit? Én drøy uke etter å ha kommet til Paris, startet jeg på språkkurs for å lære meg det grunnleggende. Tre måneder senere gikk jeg over til å pugge på egenhånd, se franske filmer og tv-serier, høre på fransk musikk, og øve sammen med kjæresten.
  6. Hvilket språk snakker du med kjæresten din? Både fransk og engelsk. Alt etter humøret, egentlig. I starten snakket vi kun engelsk med hverandre. Han snakker flytende engelsk, og det gjør jeg også. Derfor har vi aldri hatt problemer med kommunikasjon, oss i mellom. Kulturelle misforståelser, derimot…
  7. Hva er de største kulturforskjellene mellom Norge og Frankrike? Oh la… her kunne jeg skrevet en hel bok. Eller, romanen jeg skriver handler jo delvis om nettopp dette. La meg ta ett eksempel her, og heller spare resten til et eget innlegg.  Faire la bise. Kysse på kinnene (eller, i luften) hver gang man hilser på noen. Jeg trodde først at dette var forbeholdt nære venner, men neida, slik vil jeg måtte hilse på alle kollegene mine hver eneste dag – for å ikke risikere å gjøre meg selv upopulær. Kolleger, venner, venners venner, familie, familiens venner, familiens venners venner. Dette gjør vi ikke i Norge. Ikke i det hele tatt. Og hvertfall ikke på jobb. 
  8. Det er sikkert ekstremt kaldt og store mengder snø der du kommer fra? I Stavanger blir det aldri ekstremt kaldt. Ekstremt varmt blir det heller ikke. Storm og regnvær omtrent året rundt var vel ikke den Skandinavia-fantasien franskmennene hadde forestilt seg, da det spørsmålet ble stilt.
  9. Har kjæresten din lært seg norsk? Liker han Norge? Ja, han elsker Norge – men han synes det er svært dyrt å feriere der. Spesielt med tanke på at han liker å spise ute, smake lokale spesialiteter, og ikke akkurat får muligheten til å smake så mye tradisjonell norsk mat hos foreldrene mine (polsk mor og britisk stefar). Han har lært seg noen norske gloser. Halvparten av dem er stygge ord som jeg håper han helst holder for seg selv.
  10. Savner du hjemlandet ditt? Det går ikke én dag hvor jeg ikke savner Norge. Jeg savner vennene mine, familien min, maten, kulturen. Hadde jeg hatt friheten og økonomien til det, ville jeg kjøpt en leilighet både her og i Norge, og pendlet frem og tilbake. Kanskje en dag…

Bor du/eller har du bodd i utlandet? Kommer du selv fra et annet land og er bosatt i Norge?

Del gjerne din erfaring i kommentarfeltet!

(alle bildene i dette innlegget er tatt hjemme i mitt kjære Rogaland)

mosterøy