Et fint lite gjensyn med Mirepoix

Junimånedens nest siste søndag.

Jeg sjekket værmeldingen for Mirepoix, deretter Stavanger. Tretti varmegrader både her hos oss og der hjemme hos mine foreldre. Å holde meg oppdatert på nyhetsbildet, været og norsk kulturliv har alltid vært viktig for meg, for å føle at jeg fortsatt har en fot innenfor det norske samfunnet.

Vi pakket sammen sakene og takket det trivelige britiske ekteparet, eierne av feriehuset, for et hyggelig opphold. Vårt lille paradis disse siste to dagene, i fredelige omgivelser med vin og grilling på terrassen, solskinn og bading i svømmebassenget.

Som en runde med Tetris, stablet vi de mange eskene fulle av vinflasker oppå hverandre inn i bilens bagasjerom, sammen med trillekofferter, kjølebag og suvenirer fra Carcassonne.

Søndag og avslutning på helgeturen, pakking og hjemreise, en siste ettermiddag med lek og moro før ei ny (og siste) arbeidsuke stod for tur.

Hjem skulle vi ikke riktig enda, ettermiddagen ønsket vi å tilbringe i Mirepoix, den sjarmerende byen hvor Julien og jeg feiret vår første kjærestetur etter endt karantene, og vårt første besøk på vinbar etter endt lockdown i mai.

Vi var så lykkelige den dagen, der vi vandret rundt og knipset bilder av byens idylliske sentrumsgater og den flotte markedsplassen, vi var så fornøyde der vi skålte med hvert vårt glass vin, ikledd sommerklær, ferietøy. Vi sendte et titalls bilder til hans foreldre, til mine foreldre, dere ville ha elsket denne byen, skrev vi.

Siden vi nå var på helgetur sammen med foreldrene til Julien, i et område ikke så altfor langt unna Mirepoix, så vi på dette som en fin mulighet til å ta dem med til de samme gatene, den samme vinbaren, slappe av med hvert vårt glass fruktig rødvin eller forfriskende hvitvin fra Ariège, sammen med lokalprodusert ost og spekemat fra Pyreneene.

Mirepoix uteli

I motsetning til mai måned og vår forrige tur til Mirepoix, holdt alt av kafeer og restauranter åpent denne gang. Sommerkledde mennesker nøt sine lunsjmåltid over fine diskusjoner på spisestedenes uteserveringer, mens servitører løp frem og tilbake der de tørket overflater, ryddet bort tomme fat og sjonglerte glass, karafler og dagens meny på sine serveringsbrett.

Vinbar

Vi satte oss ved et bord for fire på uteserveringen til vinbaren som tilhører hotellet La Maison des Consuls, hvor vi endelig fikk muligheten til å smake rødvin fra vingårdene i nærheten av feriehuset hvor vi nettopp hadde overnattet, vin med betegnelsen AOP Malpère. Lekker spekemat, deilige franske oster og ferske baguetter, kunne vi bedt om noe bedre?

Ost og spekemat

Måltidet kostet oss ikke mer enn tolv euro, et glass vin cirka tre eller fire. Jeg undrer hva jeg ville fått for en tilsvarende pris i Norge? Ville det i det hele tatt blitt ansett som sosialt akseptabelt å drikke vin en tidlig søndag ettermiddag?

Disse fem årene (og litt til) i Frankrike har nok preget mine normer og vaner i langt en større grad enn hva jeg tør å innrømme. Å si at jeg føler meg mer fransk enn norsk er ikke riktig, men jeg ville ha savnet mye, så altfor mye, om jeg en dag flyttet tilbake til norden.

Jeg ville ha savnet det behagelige klimaet her i det franske sørvest, jeg ville ha savnet å bo i et land hvor hver eneste region har sine egne kulinariske spesialiteter og egen matkultur, jeg ville ha savnet å handle vin direkte fra vingårdene, den personlige kontakten, vinsmaking og fine samtaler med vinbøndene. Jeg ville ha savnet å snakke fransk til daglig, småprate med servitører og handle varer fra markedshaller og ukentlige bondemarkeder.

Ikke minst ville jeg ha savnet disse mange romantiske helgeturene til små idylliske landsbyer og slott i nærområdet. Selvsagt savner jeg også mye fra mitt kjære hjemland, men på et helt annet vis. Jeg knytter Norge til nostalgi, til den jeg var og det jeg var glad i som barn og ungdom, mens Frankrike representerer mitt voksne jeg.

Uteservering

Advertisements

Fra pinsemandagen i landsbyen Penne

En pust i bakken og en pause fra bylivet, vi liker å rømme til gamle landsbyer, steder hvor man nesten skulle tro at tiden har stått stille siden middelalderen.

Etter å ha skrevet to innlegg om pinsesøndagen tilbrakt i landsbyene Puycelsi og Castelnau-de-Montmiral, og etter et opphold på vingården Château Adélaïde, beveger jeg meg videre til pinsemandagens to landsbybesøk.

Som nevnt tidligere, departementet Tarn er rikt på bevarte skatter fra middelalderen. Med muligheten til å kjøre rundt på en liten oppdagelsesferd, lot vi ettermiddagen lede oss ut på et siste eventyr før tiden var inne for å dra hjem igjen til Toulouse.

En landsby som heter Penne, akkurat som pastatypen, ble dagens første besøk. Landsbyen er riktig nok ikke oppkalt etter pastaen. Navnet kommer fra det occitanske ordet Pena, som betyr fjær. Kommunevåpenet er en hyllest til sitt navn, en stor gullfarget fjær mot en himmelblå bakgrunn.

Landsby

Penne er som de fleste andre middelalderlandsbyer i nærområdet, bygget oppover en fjellknatt med utsikt mot skog og grønt terreng. Bygget langs den bratte toppen av en klippe, speidende utover landsbyen, ligger selve kronen på verket, det historiske slottet Château de Penne. Et slott som gjennom tidene har vært mål for en rekke angrep, under Albigenserkorstoget, Hundreårskrigen mellom England og Frankrike, og De franske religionskrigene mellom katolikkene og protestantene.

Château de Penne ble etter flere angrep delvis lagt i ruiner, bortglemt og forlatt i over 400 år, frem til 1902 da slottet ble klassifisert som et historisk monument og så starten på restaureringen av det som flere tiår senere skulle bli landsbyens viktigste severdighet.

I år er det faktisk 10 år siden slottet åpnet for publikum, et jubileum som skal feires fra ellevte juli til tjuetredje august med kalligrafiverksted og underholdning for store og små.

Da Julien og jeg ankom Penne, gikk vi målrettet i retning slottet, et blikkfang fra flere kilometers avstand. Vi hadde et ønske om å starte landsbybesøket med en tur innom den historiske hovedattraksjonen.

Til vår store skuffelse holdt slottet stengt, noe vi forsåvidt burde ha regnet med på en helligdag som denne. Vi måtte derfor nøye oss med å beundre slottet fra en viss avstand, før vi trasket videre for å besøke resten av Penne. Nedover en gate, gjennom enda en gate, smale gater fra en annen tid, steinhusbebyggelse i middelaldersk sjarm.

Sainte Catherine

Vi besøkte Église Sainte Catherine i sentrum av landsbyen, en kirke opprinnelig bygget på 1200-tallet i occitansk gotisk stil, og deretter restaurert på 1500-tallet etter å ha blitt utsatt for store ødeleggelser under religionskrigene, hvor også kirkeklokkene ble revet bort (og kastet i en brønn).

Sainte Catherine kirke

Videre spaserte vi fra gate til gate, sammen med andre turister med fotoapparat på slep. Vi overhørte to eldre mennesker, en mann og en kvinne, naboer, stå og prate utenfor ytterdørene til sine hjem, mannen spurte kvinnen hvorfor det var så mange mennesker i landsbyen akkurat denne mandagen, ukjente mennesker. Andre pinsedag og langhelg, minnet kvinnen. Ah, oui, Lundi de Pentecôte.

Deres samtale fikk meg til å tenke, til å lure på hvordan det måtte være å bo i en landsby som fylles med turister hver eneste sommer, fra juni til september, turister som fotograferer og poserer foran huset ditt, tar bilder av hagen din, turister på rekke og rad som spaserer nedover gata du bor i, forelsker seg i gata di, og bryter ut kommentarer som wow, dette er som hentet fra et eventyr!

Turister som meg.

Middelalderlandsby

Etter vårt lille opphold i Penne dro vi videre til en annen landsby, ukas siste landsbybesøk og dagens største høydepunkt, vakre Bruniquel som hviler over en nydelig valmueeng, et rødt blomsterhav, rød som min lange blomsterkjole, en morsom tilfeldig match.

Rød kjole

Frankrike

 

Frankrike letter på restriksjonene og åpner grensene!

Gårsdagen. Onsdag.

Jeg tok meg en spasertur ned til Garonne-elven, til slusene for å nyte de fredelige omgivelsene og det altfor varme været, varmt og klamt. Heldigvis var det lille grøntarealet ved vannet omtrent tomt for mennesker, munnbindet kunne dermed bli liggende i vesken inntil videre.

Jeg satte meg på gresset og omfavnet stillheten, en liten tenkepause i parken ved slusene, like under Saint-Michel broen. En liten distraksjon før tiden var inne for å gå videre, for å rekke mitt ukentlige ærend innom organisasjonen La Ruche Qui dit Oui, hvor jeg onsdag etter onsdag henter utvalgte forhåndsbestilte råvarer fra bøndene i nærdistriktet. Jeg ville dessuten også rekke en tur innom bakeriet for å kjøpe speltbaguetter og olivenbrød.

Flere av bøndene i regionen jeg bor i, sannsynligvis også i resten av Frankrike, har sett seg nødt til å tenke kreativt for å tjene nok til å få endene til å møtes. Antallet gårder som delvis forvandles til chambres d’hôtes (pensjonat) blomstrer, flere av disse har fått plass på favorittlista mi, kall det gjerne en ønskeliste, på Airbnb. Mange tilbyr frokost som utelukkende bestående av ferske råvarer direkte fra tomten, andre driver restaurant eller butikk, hjemmelagde produkter og bygdesjarm, lekre kvalitetsvarer som tiltrekker seg nysgjerrige byfolk som meg selv til gårdene. Det finnes til og med noen gårder sør i landet som inviterer til show og cabaret, en touch av Moulin Rouge, glitter og glamour, kombinert med høygaffel og kjeledress.

Bygdecabaret

Selv om jeg i dag ikke hadde noen ærend å rekke, tok jeg meg likevel en tur ut etter endt arbeidsdag, rastløs som jeg blir av å jobbe hjemmefra dag etter dag. Under dagens personalmøte fikk vi vite at vi vil fortsette med hjemmekontor ut juni, juli, med muligheter for utvidelse til august og september, noe som forsåvidt passer meg greit. Om vi ender opp med å fortsette slik ut året, er sannsynligheten stor for at jeg tar meg en tur til Norge i oktober, eller en ekstra lang juleferie hvor jeg vil jobbe fra stua til min mor i en uke eller to.

Gode nyheter har det blitt mange av de siste dagene. Den siste og beste nyheten kom i dag, fra statsminister Édouard Philippe. Frankrike letter på restriksjonene fra og med 2. juni!

Førstkommende tirsdag åpner restaurantene, kafeene og barene igjen. Vi vil kunne reise hvor vi vil innenfor Frankrikes grenser, bryllup vil kunne bli arrangert som planlagt, og fra 15 juni åpner landegrensene for EU/EØS-borgere, uten karanteneplikt.

Jeg kan nå begynne å se frem til en spennende sommer med mange fine helgeturer i vente, kanskje på fjellet eller ved sjøen, i sjarmerende små byer eller ute på landet, jeg gleder meg til mange fine restaurantmåltid, og hvem vet, kanskje også en bygdecabaret.

Mest av alt ser jeg frem til å kunne gifte meg i september.

Det kribler, jeg smiler, jeg gleder meg til alt sammen. Selv med avlyste reiser og utsatte konserter, selv med jobbtilbud som har gått i vasken, jeg smiler der jeg skriver et nytt kapittel på disse blanke arkene som nå ligger foran meg.

Endelig kan jeg glede meg til å fortsette planleggingen av mitt bryllup her i Sørvest-Frankrike, etter å ha vært engstelig i åtte-ni uker, etter å ha vært på nippet til å gi opp håpet. Jeg kunne nesten ha veddet sjelen min på at det hele ville bli avlyst. Men nå, nå kan sommerfuglene få flakse fritt rundt i magen igjen.

Jeg feiret de gode nyhetene med en fiolmilkshake fra isbaren Moustache ved Quai de la Daurade, og scrollet meg gjennom Airbnb, på jakt etter et fint sted hvor jeg kan tilbringe pinsehelgen sammen med min kjære.

Milkshake

Fornøyd, reserverte jeg en spennende séjour for min kjære og meg, i det sjarmerende vindistriktet Gaillac. Natt til 2. pinsedag skal vi overnatte i en koselig liten trehytte i landlige omgivelser, blant vingårder og eventyrlige middelalderslott.

Milde himmel som pengene flyr og kalenderen fylles opp,  nå som vi er ute av karantene, nå som reiselivsnæringen og restaurantene ønsker oss velkommen igjen, nå som bryllupet er i rute igjen.

 

Vi skal på kjærestetur til landlige omgivelser

Like utenfor Toulouse, på toppen av høyden, med nydelig utsikt mot både bebyggelse, landbruk og naturen i nærområdet, ligger en av Frankrikes rikeste kommuner, Vieille-Toulouse, et rolig villastrøk fullt av moderne arkitektboliger, sjarmerende sørfranske hus med store hager og elegante châteaux med svømmebasseng og egne tennisbaner. Noen av hjemmene er inngjerdede bak store detaljerte inngangsporter, like fascinerende som villaene de beskytter.

Panoramabilde

I tillegg til å huse byens mest velstående innbyggere, er Vieille-Toulouse kjent for sin vakre panoramautsikt hvor man i det fjerne får et glimt av sentrum. Forrige lørdag skulle vi egentlig ta oss en lang spasertur gjennom Le Parc du Confluent, en stor park sør for Toulouse, hvor elvene Garonne og Ariège løper sammen. Til vår store skuffelse holdt parken stengt, og vi så oss derfor nødt til å finne noe annet å gjøre. Vi endte dermed opp med å kjøre tre kilometer videre, til Vieille-Toulouse for å nyte den fine panoramautsikten.

Olaja

Min samboer og jeg elsker å kjøre rundt på oppdagelsesferd i nærområdet sammen, til utsiktspunkt og gamle slott, til små landsbyer og mystiske grotter og flott natur. Det gjør oss derfor ingenting å bli værende i Occitanie hele sommeren for å støtte den lokale økonomien og reiselivsnæringen i det franske sørvestland.

Vårt felles mål om å hjelpe den lokale reiselivsbransjen på et ansvarlig vis starter allerede i morgen, på Kristi Himmelfartsdag.

Vi har reservert en natt i en mongolsk jurt langt ute på landet, i retning Pyreneene, hvor vi vil nyte stillheten og medbrakt mat og drikke i skjønn natur.

Deretter vil vi kjøre videre til den historiske byen Mirepoix, hvor vi vil ta oss god tid til å spasere rundt og titte på alle de flotte bindingsverkhusene i byens lille sentrum.

Jeg gleder meg, jeg gleder meg helt vanvittig, aller mest ser jeg frem til å sove i en jurt, et nomadetelt, noe jeg aldri har gjort tidligere. Naturen har jeg dessuten lengtet desperat etter den siste tiden, derfor gleder det meg stort å endelig kunne omfavne den igjen.

Dagens lunsjtid gikk til å sitte på balkongen og diskutere morgendagens aktiviteter sammen med min kjære. Vi spiste hver vår poke bowl og pratet om hvilken vin vi skal pakke med oss, hva vi skal kokkelere på det lille kjøkkenet i jurten (pasta), om vi vil få behov for badetøy, hvor viktig det er å huske solkrem og myggspray.

Poke no

Videre pratet vi om sommermånedene som venter oss, jeg har lyst til å besøke lavendelgården La Ferme de Lacontal og litteraturlandsbyen Montolieu, jeg har lyst til å overnatte i en vindmølle eller en tretopphytte, i ei grotte eller i en sjarmerende liten husbåt, jeg ser frem til å besøke ulike vingårder og handle ost og oliven fra ulike bondemarkeder, deilig er det å vite at absolutt alt dette og mye mer finnes innenfor hundre kilometers radius fra vårt hjem i Toulouse.

Etter å ha kost meg med spennende smaker av ris, alger, chilimarinert kylling, avocado, koriander og peanøtter, ble jeg sittende og tenke, drømme, med det bredeste smilet om munnen og sommerfugler i magen, tittet jeg på bildene fra reservasjonen, jeg scrollet gjennom annonsen, jeg zoomet, om og om igjen leste jeg beskrivelsen av jurten, jeg studerte kartet, Gibel heter kommunen, hvorfor reserverte vi bare en natt, hvorfor ikke to, eller tre. Hjertet banket raskere, jeg kunne kjenne eventyrlysten blomstre i meg som en forelskelse.

Som med panoramautsikten i Vieille-Toulouse og nomadetelt i skogen, ser jeg nå frem til å skape mange flere minner innad i regionen sammen med min Julien. Overnattinger, dagsturer, late dager med piknik i naturen, skogsturer, gøyale utendørsaktiviteter og etter hvert restaurantbesøk og vinkvelder på bar, vi gleder oss til å bli enda bedre kjent med Occitanie, vi ser frem til en rekke fine opplevelser i nærområdet.

Kjæresteselfie

 

Selv ikke regnvær og munnbind kan dempe denne gleden

Vi våknet til lyden av regn, jeg tittet ut vinduet og studerte regndråpene der de falt fra de mørkeste skyene jeg hadde sett på flere måneder. Været var trist, men selv var jeg lykkeligere enn jeg hadde vært på lenge. Dette var ikke en alminnelig regnværsdag, denne ville bli husket som det første møtet med den nye normalen, første dag hvor vi som bor i Frankrike endelig ville få lov til å bevege oss fritt.

11. Mai var endelig her.

Selv om solskinn og blå himmel uteble, smilte jeg som aldri før, riktig nok under et munnbind som dekket halve ansiktet.

Morgentimene og formiddagen sneglet seg forbi, vanskelig var det å holde konsentrasjonen i sjakk fra klokka sju til halv fire. Utålmodig, dro jeg på meg de sorte ankelstøvlettene og regnjakken som min samboer synes er stygg, jeg løp ut døra i full fart for å ikke miste et eneste øyeblikk. Jeg ville se Garonne-elven, jeg ville se Pont Neuf, jeg ville vandre gjennom byens smale gater, forbi gamle sjarmerende bygninger, jeg ville se byen min, uansett hvor vått og kaldt dette første gjensynet ville bli.

Iført lilla munnbind og matchende kjole, krysset jeg Pont Neuf og vandret gjennom flere av byens gater. Lukten av belgiske vafler fra dessertkiosken La Belle Liégeoise fylte den populære handlegaten Rue des Changes, munnbindkledde mennesker vandret fra butikk til butikk med handleposer på slep. Deilig var det å være tilbake i sentrumskjernen, være en del av bybildet.

Konfekt

Fra en tradisjonell fransk confiserie ved navn Le Paradis Gourmand, sjarmerende med sin rosa fasade, kjøpte jeg macaronia, pastellfargede konfektbiter som visuelt ligner makroner.

Macaronia

Kvelden ble feiret hjemme i sofakroken sammen med min kjære,  macaronia og musserende. Vi feiret starten på den nye hverdagen og poppet ei flaske med røde bobler fra Gaillac, et vindistrikt bare 68 kilometer fra vårt hjem. Vi skålte først og fremst for at vi begge fortsatt har helsen i behold, vi skålte for de mange i lokalsamfunnet som endelig vil kunne tjene penger igjen, vi skålte for begynnelsen på noe nytt, en ny hverdag, et nytt kapittel.

Røde bobler

NB! Frihet betyr ingenting om livet står på spill. Vær så snill, du som leser. Beskytt ansiktet, hold sosial avstand og vær flink til å vaske hendene. Dette vil være like viktig i dagene, ukene og månedene fremover som under lockdown. Viruset sirkulerer fortsatt, og mange av oss kan ha blitt smittet uten å være klar over det. La viruset i så fall dø ut hos oss, la oss ikke videreføre det til noen med et svakere immunforsvar. 

Butikkfasade

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mine siste notater fra denne karantenedagboka som jeg har ført de siste to månedene.

Coronakarantene, dag 55.

Nok en fredelig lørdagskveld. Noe annet kan ikke forventes når vi tross alt ikke har hatt lov til å møte andre mennesker eller bevege oss fritt utendørs på to måneder. Jeg fryder meg over tanken på at vi endelig om bare to dager kan se frem til å skrive et nytt kapittel, livet etter lockdown.

Gårsdagens solskinn og tjuesju grader ble i dag byttet ut med triste grå skyer og sterke vindkast, kveldens måltid og underholdning ble derfor flyttet inn til stua, balkongen får vi vende tilbake til i en senere anledning. Sammen hygget vi oss med hjemmelaget pizza og ei flaske rosévin fra vår vakre region Occitanie, nærmere bestemt Gascogne, hvor vi forrige august dro på helgetur med bil, vi besøkte vakre middelalderlandsbyer og idylliske vingårder, vi nøt romantiske middager og live musikk, jeg lengter tilbake til denne idyllen.

Tynne pizzabunner toppet med tomatsaus, mozzarella, champignon, skinke, rødløk og sorte oliven. Kveldens underholdning ble deretter triviaspillet Trivial Pursuit, i over to timer ble vi sittende og spille, han og jeg i hver vår pyjamas.

Som forrige gang, vant jeg igjen, ikke fordi jeg sitter på mer kunnskap enn min samboer, men fordi jeg stadig har flaks og ender opp med å få spillets enkleste spørsmål. Om jeg hadde hatt samme flaks i lotto, ville jeg vært millionær i dag.

Coronakarantene, dag 56.

Søndag. Jeg våkner tidlig, alene med mine altfor mange tanker, Julien sover fortsatt tungt ved min side. Himmelen er grå, skyene truer, men jeg tar meg likevel en liten tur ut, jeg spaserer til bakeriet for å handle ferskt brød og viennoiseries til frokost, chocolatine og chausson aux pommes til min kjære, og en pain aux raisins til meg selv.

Pain aux raisins

Selv om himmelens mange skyer er alle malt i ulike grånyanser og regndråpene snart vil melde sin ankomst, dekker vi på til frokost ute på balkongen.

Trøffelbrie

Søte bakverk og nystekt maisbrød skåret i skiver, vi dekket bordet med et stort utvalg av patéer og oster fra gårsdagens handletur, deriblant brie med trøffelkrem, noe av det beste jeg vet.

Liten gate

Karantenedagbok: Lykkebringende liljekonvaller og The Bookshop

Nøye studerer jeg den vakre liljebuketten og vårt nyinnkjøpte tilskudd, søte små liljekonvaller, som dekorerer vår ellers så nakne balkong. De flotte blomstene inspirerer meg, de frister meg til å forvandle balkongen til en grønn oase. Tanker rundt oaser og tropiske paradis gir meg en brennende vandrelyst, jeg lar meg selv bli fanget av fine dagdrømmer om livet før og etter alt som er akkurat nå, men blir brått avbrutt av naboen i etasjen over som prater høylytt i telefonen. På sørfransk fortviler han over arbeidsplassens dårlige rutiner og smitteverntiltak, maskene sitter dårlig og hele ledelsen har hjemmekontor mens min nabo og hans kolleger ikke får lov. Jeg synes synd på ham, samtidig føler jeg meg en smule umoralsk der jeg sitter og lytter til en annens private samtale.

For et par uker siden sendte jeg en epost til favorittbokhandleren min i Toulouse, The Bookshop. Jeg spurte hva jeg som kunde kunne gjøre for å hjelpe dem gjennom denne vanskelige perioden hvor dem, som alle andre butikker, har blitt tvunget av myndighetene til å holde stengt i to måneder. I går fikk jeg endelig svar på henvendelsen min. De bekreftet at jeg gjerne kunne sende dem en liste over bøker jeg ønsker meg, og komme innom butikken for å hente dem så snart vi endelig får lov til å bevege oss fritt i sentrumsgatene igjen.

Ivrig noterte jeg min lille ønskeliste. The Book Thief av Markus Zusak, The Testaments av Margaret Atwood, Slaughterhouse-Five av Kurt Vonnegut og My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell. Kort tid etter ble jeg oppringt av den hyggelige eldre briten som alltid tar seg tid til å prate med sine leselystne kunder. Å høre hans stemme gjorde meg glad, lettet over å få vite at han er frisk og fortsatt i arbeid. Vi har dessverre ikke fått inn My Dark Vanessa enda, informerte han meg, de tre andre romanene skal vi holde av til deg. The Testaments har vi foreløpig bare i innbundet utgave, går det greit?

Selvfølgelig går det greit, bekreftet jeg. Hjertet banket raskere, jeg tittet på kalenderen, måtte disse neste åtte dagene suse forbi i rekordfart, måtte ventetiden snart komme til sin ende.

Første uke etter endt karantenetid ser foreløpig veldig innholdsrik og spennende ut, med en avtalt tur innom bokhandleren på tirsdagen, time hos frisøren på onsdagen, og lørdag 16. mai, dagen da jeg egentlig skulle ha reist til Polen, vil jeg forsøke å overtale min kjære til å gå tur med meg i skogen eller dra ut på sykkeltur. Restauranter og kafeer åpner ikke før tidligst i juni, reise utenfor en hundre kilometers radius fra våre hjem får vi ikke lov til før etter fellesferien, men vi nærmer oss med sakte steg, vi nærmer oss den nye normalen.

Sommerkjole

Coronakarantene, dag 47.

Fredag. Kjølig temperatur og truende skyer, vi løp ut i pøsregn for å få tak i liljekonvaller fra blomsterbutikken i nabogata. Torsdagskveldens nyhetssending kunne meddele at myndighetene hadde gitt blomsterhandlerne tillatelse til å holde åpent for å kunne bevare landets årlige 1.mai-tradisjon, å gi hverandre liljekonvaller. Ifølge tradisjonen bringer blomstene lykke.

Skuffet var vi da vi under halvtaket foran blomsterhandlerens stengte dører, i ly for regnet, gjorde et par kjappe internettsøk og ble gjort oppmerksom på at myndighetene hadde skiftet mening i siste sekund, bare de store hypermarkedene ville få lov til å selge blomster inntil videre.

Liljekonvaller

Coronakarantene, dag 48.

Lørdag. Fra en av byens store dagligvarekjeder fikk vi unnagjort ukas storhandel, ingredienser til kveldens hjemmelagde fiskeburgere og pommes frites av søtpotet med chilimajones, fra delikatessedisken handlet vi andepaté og leverpostei med skogsopp, Moulis og Tomme de Savoie fra ostedisken og lykkebringende liljekonvaller fra hageavdelingen.

Leverpostei

Sol og varme førte oss deretter ut på balkongen hvor vi ble sittende fra sen ettermiddag til langt ut på kveldstid.

Snacks på balkongen

Før vi satte tennene i kveldens måltid, mine nybakte burgerbrød med panert torsk og tartarsaus, hygget vi oss med en liten apéro, iskald surøl, sorte oliven og cashewnøtter, mens vi lyttet til fransk elektro på lavt lydnivå.

Fiskeburger

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Franske gamle bygninger
Et av mine favorittgatehjørner i sentrum av Toulouse. Om bare åtte dager vil jeg kunne spasere rundt i disse gatene igjen, om bare ei uke og én dag.

 

Karantenedagbok: Påsketradisjoner og feiring i Frankrike

Et annerledes femårsjubileum og feiring av kjærligheten i mars, ble etterfulgt av en annerledes påskefeiring i april. Min samboer og jeg tilbrakte påskehelgen i sofakroken. Med store mengder påskesjokolade foran oss, pratet vi om de ulike påsketradisjonene som vi har vokst opp med i hvert vårt land. Overrasket ble han da jeg sa at jeg aldri har vært på eggjakt, og lurte på hva vi nordmenn gjør med all påskesjokoladen som blir kjøpt inn. For de fleste franskmenn er innkjøp av sjokoladeegg uten en tilhørende eggjakt, det samme som å pakke inn julegaver uten å ha et dekorert grantre å legge dem under.

Jeg minnet ham om den norske tradisjonen med våre store påskeillustrerte egg i papp, som fylles med store mengder godteri. Et slikt har han allerede fått av meg et tidligere år. Jeg fortalte hvordan foreldre overrasker barna sine med slike egg, hvordan også voksne overrasker hverandre. Å gi sin kjæreste et påskeegg i papp, fylt med deres mange søte favoritter, er for enkelte, meg selv inkludert, en stor kjærlighetserklæring, like romantisk som en hjemmesnekret julekalender. Jeg drømmer meg tilbake til min forrige påske i Norge, jeg håper vi vil feire på norsk vis til neste år.

Apropos norske påsketradisjoner, jeg tok meg tid til å søke etter påskekrimmens opphav, et særnorsk fenomen som jeg aldri har forstått meg på. Det hele startet altså i 1923, som et resultat av en vellykket reklamekampanje for kriminalromanen Bergenstoget plyndret i natt, skrevet av Nordahl Grieg og Niels Lie under pseudonymet Jonathan Jerv. Boka ble utgitt i påsken, i og med at handlingen var lagt til samme høytid. Markedsføring satset dem stort på, og deres strategisk plasserte annonse i Aftenposten resulterte i at både avisredaksjonen og NSB ble nedringt av bekymrede nordmenn som feiltolket reklamen som en reel nyhetssak. Romanen ble dermed en “snakkis” og en ny trend, påskekrim, var kommet for å bli, med årlige utgivelser av kriminalromaner satt til påske, kriminalhørespill på radio, påskekrim på fjernsyn og så videre.

Gule roser

Nok om krim, la oss gå tilbake til matprat. Som i Norge spiser også franskmennene lammekjøtt i påsken, gjerne med store mengder hvitløk, servert sammen med haricots verts (også kalt kenyabønner). Siden jeg vanligvis har pleid å tilbringe påsken på hotell eller hytte, har jeg ikke hatt for vane å diske opp med tradisjonelle påskeoppskrifter, med mindre grillmat kan kategoriseres som noe tradisjonelt. Derfor blir det nå spennende å se hvordan Julien og jeg mestrer vårt første forsøk på denne franske tradisjonsretten, gigot d’agneau à l’ail.

Coronakarantene, dag 27.

Lørdag. Akkurat som forrige helg og helgen før, ble også denne lørdagens høydepunkt en førti minutter lang spasertur gjennom nabogatene, under solfylt himmel.

Patte d'oie Toulouse

Nok en gang benyttet jeg anledningen til å resirkulere glass og papp, jeg fotograferte blomster og tittet rundt på hus og lavblokker i nabolaget. Fra å være opprørt over denne vanskelige situasjonen, har jeg rett og slett lært å tilpasse meg den nye hverdagen, som om tiden før aldri hadde eksistert. Lettere er det å smile fra morgen til kveld om jeg stenger ute alle tanker om tiden før.

Toulouse nabolag

Coronakarantene, dag 28.

Søndag. Vanligvis pleier jeg ikke å sove lenge, denne søndagsmorgenen ble et stort unntak. Ikke før halv tolv våknet jeg, alene, jeg våknet fra en fin drøm om en lang togtur gjennom Øst-Europa, med fullpakket ryggsekk, bråkete medpassasjerer og et tørt smørbrød med ost og skinke, lett kunne jeg ha byttet ut min komfortable seng mot et trangt togsete og en billett til hvor som helst akkurat nå. 

Julien lot meg sove så lenge som mulig, han ville rekke å gjemme ni store og små sjokoladeegg rundt omkring i leiligheten, min første eggjakt. Han smilte fra øre til øre, jeg skulle ikke få et eneste hint, minnet han, men hjalp meg likevel å finne de to siste små sjokoladeeggene, et av dem gjemt i en lampeskjerm og det siste i en støvlett.

Gul topp

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Carmes Toulouse
Leiligheter i sentrum av Toulouse. Jeg håper vi en dag vil kunne investere i en sjarmerende liten leilighet, et krypinn vi kan male og dekorere akkurat som vi vil.

Karantenedagbok: Virkeligheten, drømmene og alt som er i mellom

Uke fire i karantene, min fjerde uke med hjemmekontor. Forrige fredag var det nøyaktig to år siden jeg startet i denne jobben, lite har forandret seg på to år, ei heller har jeg bedt om noen forandring inntil nylig. Lett er det å bli komfortabel med det forutsigbare, den trygge økonomien, stabiliteten, skummelt er det å ta steget ut i det ukjente. 

Glede og motivasjon fant jeg i helgene, feriene, fritiden utenfor kontorlandskapet. I disse unntakstider finner jeg et lite glimt av glede i spaserturer, bøker, mat og vin.

“Jeg må dessverre gi deg et ultimatum”. Slik lød første av en rekke meldinger som tikket inn fra avdelingslederen min, på messenger-tjenesten som brukes innad i Airbus. Videre nevnte han ferieuka jeg hadde søkt om i mai i forbindelse med henting av gifteringer og kjøp av brudekjole, “du kan velge å beholde disse feriedagene uavhengig av om verden fortsatt er i karantene eller om du faktisk får reist”,

Jeg klarer ikke engang å gå med forlovelsesringen min lenger, så vondt gjør tanken på å aldri få kunne prøve brudekjoler i brudesalong sammen med min mor, en drøm jeg har hatt helt siden bardommen.

“Hvis ikke vil vi bli nødt til å kreve at du tar deg en uke fri i april i stedet”, fortsatte han. Halve sommerferien ville uansett ryke for oss alle.

Jeg valgte selvfølgelig å beholde ferieuka mi i mai, med et ørlite håp om lysere tider, en urealistisk tanke, men om jeg ikke gir håpet plass til å brenne, vil jeg slukne fullstendig. Gå opp i røyk. Når man ikke lenger har noe som helst å se frem til i hverdagen, lever man i det hele tatt da?

Et ørlite håp er alt som gjenstår, limet som holder meg fra å gå i stykker, i tusen biter, kroppen min er rustet til å tåle det meste, men mentalt er jeg skjør som porselen. Lederen spurte meg videre hvordan det stod til sånn ellers, jeg er fortsatt frisk, svarte jeg, standardsvaret jeg har gitt absolutt alle som har spurt hvordan det går med meg for tiden. Stort mer har jeg ikke å si.

De siste ukene har vært en berg-og-dalbane av følelser, selv tryggheten på arbeidsplassen er i ferd med å briste, der teamlederne daglig nevner dårligere økonomi og uklare visjoner for fremtiden. Spontant kunne jeg ha sagt opp jobben her og nå, hadde det ikke vært for at etterpåklokskapen garantert ville ha hentet meg inn igjen et par dager senere og fått meg til å innse at det å tisse i buksa for å holde varmen absolutt ikke er en god fremtidsplan.

Men fantasien løper likevel løpsk, hva annet har jeg å glede meg over enn dagdrømmene om en alternativ fremtid, en nær fremtid så urealistisk og absurd, en fremtid hvor jeg ikke behøver å bry meg om konsekvensene av mine handlinger, en fremtid hvor alt som finnes er nuet.

Jeg smiler lurt, der jeg visualiserer min siste dag på kontoret, med kake og brus, før jeg sender meg selv på kurs i webdesign for å kunne jobbe som frilanser ved siden av å leve det livet jeg virkelig ønsker meg.

Ferdig kurset, vil jeg pakke en stor ryggsekk og reise med tog til Tyskland hvor jeg vil gå på språkkurs i Berlin for å friske opp tyskkunnskapene mine i tre uker, gjerne med min samboer på slep.

I Berlin vil jeg leie en liten hybel i det livlige nabolaget Kreuzberg, ha piknik i den enorme parken Tempelhofer Feld, det nye livet gitt til den legendariske sentrumsflyplassen som fortsatt kan besøkes som museum ved foten av parken.

Videre ser jeg for meg at jeg reiser alene til Polen for å besøke byer jeg aldri har vært i tidligere, Poznań og Łódź, jeg vil utfolde meg kreativt, skrive og fotografere til krampen tar meg, pugge de eksisterende polskkunnskapene mine og tilegne meg nye. Det hele mens jeg livnærer meg på pierogi og placki.

Videre vil jeg ta tog sørover, Slovakia og Ungarn, kanskje også enda lenger sør før jeg vender nordover igjen, til Østerrike og Tsjekkia, tilbake til Tyskland og videre til Danmark, Sverige og til slutt en tur til Norge for å besøke venner og familie og fjorder og fjell, jeg vil handle bøker og spise skolebrød.

Målet med en slik tur ville vært å lære noe nytt fra hvert sted, nye kunnskaper, nye kunster, historie og matkultur, samt skrive fine skildringer fra hver eneste destinasjon. Opplevelsen kunne blitt en roman. Eller flere. Isolasjonen har fått meg til å virkelig verdsette hvert eneste lille minne som blir skapt, både alene og i fellesskap, i nærmiljøet og på reisefot. Alt det andre, alt hva jeg eier, betyr svært lite i det store bildet.

Jeg dagdrømmer meg ihjel, der jeg tenker på utsikten fra togvinduer og mennesker som snakker språk jeg ikke forstår, jeg drømmer om klamme joggesko og små leiligheter i gamle bygårder, om planer som blir erstattet med nye på grunn av dårlig vær, og kaffe som smaker annerledes enn hva jeg er vandt til.

Fint er det å late som at dette kunne vært meg og mitt. En naiv tanke, en søt og virkelighetsfjern drøm.

Rosebusk

Coronakarantene, dag 21.

Søndag. For tredje dag på rad tok jeg meg en liten spasertur gjennom nabogatene, med min aller siste attestation de déplacement dérogatoire i lomma, neste dag ville disse bli tilgjengelige for nedlasting på mobil, med QR-kode i stedet for signatur.

Blomst gjerde

Jeg forvillet meg nok en gang inn i en cul-de-sac, full av sjarmerende hus med små hageflekker rike på fargerike blomster og duften av vår. Fuglekvitter og summende bier, naturen synger fra tidlig morgen til sent på kveld, ikke lenger overdøvet av de mange flyene som tidligere pleide å suse forbi med all sin kraft.

Oransje blomster

Sent på ettermiddagen hadde vi planlagt å grille på balkongen, begge hadde vi gledet oss til årets første barbecue. Sterke vindkast satte dessverre en stopper for vår lille plan, pølsene stekte vi derfor på panne, potetsalat hadde jeg allerede laget dagen i forveien. Han skjenket rosévin i to glass, en forfriskende vin som nytes best ute i solskinn, nå nøt vi den foran TV-skjermen, en reportasje om franskmenn som bor i Kuwait. “Denne har vi allerede sett tidligere”, påstod Julien, han blandet med en reportasje om franskmenn i Oman.

Coronakarantene, dag 22.

Mandag. Jeg våknet tidlig, tre timer før starten på ukas første arbeidsdag og uke fire i karantene. Jeg ålte meg inn i den lysegrå treningstightsen som aldri brukes til trening og en stor lavendelfarget genser. Klokka var halv åtte, bakeriene åpnet rundt sju, kanskje også enda tidligere. En fin overraskelse ville det bli for min kjære å våkne opp til et frokostbord dekket med ferske bakervarer. En flott brioche ble dagens utvalgte bakst, jeg skar den i tykke skiver som jeg nøt med påsmurt nøttepålegg.

Brioche

Min kjære har begynt å jobbe igjen, utstyrt med maske og hansker på produksjonsområdet til A350-flyene. Det gledet meg å være hjemme alene i seks timer, selv om fire av disse bestod av hjemmekontor. Jeg benyttet anledningen til å lytte til høy musikk og synge for full hals uten å få klager fra en irritert samboer som mener at jeg synger som ei kråke.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse utsikt
En ettermiddag sent på høsten, sola var i ferd med å gå ned. Etter en fredelig spasertur i sentrum, skulle jeg vende tilbake til nabolaget Saint-Cyprien for å spise sushi med min kjære. Like før jeg krysset Pont Saint Pierre, knipset jeg bilder av solas siste glimt.

Karantenedagbok: Udekorert leilighet og problemet med planlegging

Mitt tomme blikk er festet på de nakne hvite stueveggene. Bak den syntetiske skinnsofaen henger et brunt verdenskart i papp, et halvferdig prosjekt hvor planen var å feste en rekke polaroidbilder og bittesmå flagg på ulike deler av kartet for å vise våre besøkende og oss selv hvor i verden vi har reist. Knappenålene og bildene ligger bortgjemt i en skuff på hjemmekontoret, sammen med nok et stykke forlatt dekor, en sort collageramme med sine illustrasjonsbilder av barn og foreldre med sine kritthvite brede smil, en ramme fortsatt innpakket i plast med påklistret prislapp.

Ved leilighetens inngangsparti henger et sort og hvitt kart over Toulouse, innrammet med sort ramme. Jo lenger jeg stirrer på de hvite veggene, jo mer får jeg lyst til å fylle veggene med kunst og hyllene med skulpturer. Surrealistisk kunst og bisarre skulpturer. Leiligheten vår trenger et morsomt løft. Og en kraftig runde med vårrengjøring, men motivasjonen uteblir. Vi vasker klær og laken, vi støvsuger og vasker badet, dette er vårt faste søndagsritual, vanligvis etter en hyggelig brunsj. Jeg savner konseptet brunsj.

Jeg savner å være alle andre steder enn akkurat her, i denne nakne leiligheten med de sterile hvite veggene, de minner om veggene på sykehuset hvor Julien ble liggende i en hel uke i sommerferien 2016 etter en blindtarmoperasjon med komplikasjoner. Vi skulle egentlig reise på ferie til Norge den uka, mitt første norgesbesøk på et helt år, jeg skulle vise ham Bergen, vi skulle på båttur og togtur, den verdenskjente Flåmsbanen var en sentral del av programmet. I et halvt år hadde jeg gledet meg, akkurat som jeg i år hadde gledet meg til mye som ikke lenger vil bli noe av.

Ingen ord beskriver situasjonen bedre enn teksten fra John Lennon-låta “Beautiful Boy (Darling Boy)”, life is what happens to you while you’re busy making other plans.

Man kan planlegge så mye man vil, reiser, familiebesøk, konserter, karriereendringer og bursdagsfeiringer, men når alt kommer til alt finnes det ingen garanti for noe som helst her i livet. Bortsett fra døden og skattebetaling, som Benjamin Franklin engang sa (sitat: in this world nothing can be said to be certain, except death and taxes).

Jeg vet ikke om jeg vil få kommet meg til Polen i mai for å prøve brudekjoler, besøke familie og hente gifteringene vi allerede har betalt for, jeg vet heller ikke om vi vil måtte avlyse bryllupet eller utsette det til neste år, jeg aner ikke om det fortsatt vil være mulig for meg å bytte jobb i nær fremtid, jeg vet ikke om jeg vil kunne reise hjem til Norge før jul.

Alt jeg vet er at vi er elendige til å dekorere, til å få vår leilighet til å se ut som et ordentlig hjem. Vi har heller ikke tillatelse til å spikre alt mulig på veggene eller male disse triste hvite veggene i en varmere farge. Om ikke viruset knekker økonomien vår fullstendig, vil vi forhåpentligvis kjøpe bolig neste år. Og dekorere den etter egen smak.

Kaktustopp

Coronakarantene, dag 19.

Fredag. Etter ni timer med hjemmekontor, tok jeg meg en tur ut i nabolaget. Noen franskmenn har utviklet en applikasjon som viser nøyaktig hvor langt hver innbygger har lov til å bevege seg innenfor en kilometers radius fra hjemmeadressen, en grønn sirkel er tegnet rundt sonen hvor jeg får lov til å ferdes, jeg spaserte rundt i nabogatene og forvillet meg inn i en cul-de-sac.

Natur

Coronakarantene, dag 20.

Lørdag. Nok en gang tok jeg meg en liten luftetur, utfylt og sammenbrettet attestation de déplacement dérogatoire i den lille håndvesken og covidradius-applikasjonen på mobilen. Denne gang spaserte jeg langs den store muren som skjermer nabolagets kirkegård.

Kirkegård

Etter min lille spasertur, dagens store høydepunkt, laget jeg potetsalat til morgendagens planlagte søndagsgrilling på balkongen. For lørdagskvelden hadde vi et ønske om å bestille indisk mat, men ble utover kvelden oppmerksom på at ingen av byens indiske restauranter kunne tilby hjemmelevering i disse unntakstider. En smule skuffet, endte vi derfor opp med å bestille pizza i stedet.

Pizza

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse foto
En ettermiddag på høsten ved Quai de la Daurade. Jeg hadde akkurat forlatt tesalongen Madame Bovary, handlet smykker fra Mademoiselle Nuage og lovet min kjære å ikke bli altfor sen hjem, jeg skulle jo lage middag. Selv var jeg ikke sulten i det hele tatt, jeg som akkurat hadde hygget meg med et stort stykke tarte au citron meringuée.

 

 

Karantenedagbok: Drømmer, balkonger og solskinn

Mars måned er snart ved sin ende, snart stiller vi klokka til sommertid, snart feirer Julien og jeg vår femårsdag som kjærester, snart ønsker vi april velkommen. Riktig nok fra våre vinduer, balkonger og hager. Solskinn og varme hver eneste dag siden portforbudet ble innført, jeg skulle ønske jeg hadde en liten hageflekk full av vakre vårblomster. Våren, den vakreste årstiden, fuglene og insektene er heldige som får lov til å nyte naturen der den blomstrer for fullt og kysses av solstrålene, heldige er de som har vinger. Om jeg hadde hatt vinger, hvor ville jeg da ha flydd?

Heldige er vi som har vår romslige balkong, et must på disse solskinnsdager hvor vi ikke får lov til å kose oss med piknik, gå tur eller slappe av med en god bok på en benk i sentrum. Jeg skulle ønske vi hadde en finere utsikt, herfra ser vi bare parkeringsplassen vår, sykkelskuret, hustak og små naboblokker, jeg skulle ønske vi hadde utsikt over Garonne-elven.

Vindu

Helt siden den gang vi ble enige om å kjøpe bolig som neste milepæl etter bryllup, har jeg tatt meg selv i å peke ut konkrete nabolag og boligblokker i Toulouse, jeg dagdrømmer om å gå på visning og drøfte hvilken vegg vi burde male marineblå eller skogsgrønn for å bryte opp det hvite, jeg drømmer om å handle stueplanter, jeg har aldri eid en stueplante før.

Jeg håper vi en dag vil ha god nok råd til å investere i en av de flotte leilighetene ved Saint-Michel-slusene, de moderne lavblokkene, mørke mursteinboliger med sine store balkonger og takterrasser. Jeg misunner eierne av leilighetene i toppetasjen, de som har plass til både elektrisk grill, utesofa og flere stoler, eller en stor parasol og komfortable solsenger, gjerne noen grønne planter for å skape en følelse av eksotisme.

Sluser

Jeg lurer på om deres utebord blir flittig brukt på varme sommerdager, om de dekkes med deilig grillmat, friske salater og marinerte kjøttstykker, jeg lurer på om de på kveldstid dekorerer med girlander eller lykter på terrassen, elementer som skaper koselig stemning der man nyter en kald rosé og fine diskusjoner under stjernehimmelen.

Jeg synes synd på mine venner som bor i Paris. Mange har hverken balkong eller hage, ingen uteområde hvor de kan få nyte denne deilige vårsolen som jeg utnytter for fullt fra min egen balkong. Hver eneste frokost, lunsjpause og ettermiddag blir tilbrakt i frisk luft, en nødvendig pustepause fra hjemmekontoret på det lille rommet hvor bøkene mine bor.

I disse dager er det ekstra viktig å sette pris på de fine små stundene som klarer å få oss til å trekke på smilebåndet, distrahere oss bort fra alt det vonde, genuint kose oss, korte bekymringsfrie øyeblikk, det er disse som gir oss motivasjon til å holde fast og ikke gi opp håpet, et must i tider hvor vi lever la vie en pause.

Coronakarantene, dag 9.

Tirsdag. Jeg var ombord på en båt, en seilbåt, sammen med to kvinner, begge yngre enn meg selv, alle var vi sommerkledde i shorts og linbluser, sandaler på beina. Praktiske sandaler med borrelås. Vi var i Sør-England, i en gammel havneby, vi skulle overnatte hos søskenbarnet til den ene kvinnen, han drev en liten pub i byens sentrum, fikk vi vite, byens beste frokost, lovet hun, Full English Breakfast. Bølgeskvulp og brennende sol, etter en god natts søvn i hver vår sovepose på båten, så vi nå frem til å bytte ut båt med gjesterom, vi så frem til å legge fra oss ryggsekkene og vaske oss kjapt, en kattevask, før en full dag med eventyr i den sjarmerende havnebyen stod for tur.

Jeg åpnet øynene sakte og motvillig. Det hele var en drøm, en vakker drøm om mennesker som ikke finnes, en fiktiv by, og en situasjon som i dag vil fremstå som urealistisk. Heldigvis kan ingen ta fra meg disse minnene som aldri har hendt, friheten kan bli fratatt, men drømmene vil alltid være mine.

Coronakarantene, dag 10.

Onsdag. Fra spisestedet Madame Poutine, bestilte vi kanadisk poutine til lunsj, pommes frites med ost og brun saus, deres variant inneholdt også pulled pork (langkokt svinekjøtt) og sprøstekt løk.

Hvem er favorittforfatteren din, spurte Julien meg helt uten videre. Jeg har favorittbøker, av ulike forfattere, svarte jeg en smule forundret, han har aldri tidligere brydd seg om hva jeg leser. Jeg liker Erlend Loe og hans naivistiske skrivestil, jeg liker også den islandske forfatteren Audur Ava Ólafsdóttir, jeg liker George Orwell, Hemingway, mye forskjellig. Svært forskjellig.

Bøker

I gjengjeld stilte jeg en rekke spørsmål om et tema som han er svært interessert i, noe som ikke interesserer meg i det hele tatt. Amerikansk fotball.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Garonne-elven
Toulouse, jeg er her, samtidig er jeg ikke her, bryte ut i gledeshyl vil jeg, den dagen jeg kan omfavne deg igjen, la ville rose, min by Toulouse.