Bli med til middelalderen i sørfranske Cordes-sur-Ciel

Morgensola reiser seg over det sørfranske landskapet. Solskinn og varme omfavner de mange druerankene noen kilometer unna, og gresskarene like bak huset vi nå holder til i. Et lite glimt av sollys lurer seg gjennom persiennene, og kysser ansiktet mitt god morgen.

I en hvit seng som knirker hver gang kroppen min rører på seg, ligger jeg, godt innpakket i det like hvite sengetøyet og studerer en sort liten edderkopp som står stille i et hjørne av de like hvite veggene. Jeg håper den holder seg akkurat der hvor den er, langt unna meg, dypt inne i kroken. Jeg lurer på om edderkoppen ser på meg, og tenker at det er jeg som må holde meg unna, at det er jeg som er skummel.

Min kjære lar sine fingre danse seg inn i den tykke hårmanken min, og griper lett tak i en liten hårlokk som han tvinner rundt pekefingeren sin, lekende. Han har alltid likt å leke med det lange håret mitt, han har alltid likt kvinner med tykt langt hår. Litt misunnelse ligger det kanskje også i bildet, siden han selv begynner å bli tynnere i håret og har klippet det kort helt siden den dagen hårtapet først startet.

De kastanjebrune øynene og den gylne huden hans, står i fin kontrast til alt det hvite på dette soverommet. Et lite kyss fortjener han å få, før jeg strekker meg som en smidig katt, reiser meg opp og trer på meg min rosa morgenkåpe og de grå tøflene hvor høyre tøffel har fått en liten flekk på seg grunnet søl med rosa neglelakk.

Jeg beveger meg inn på kjøkkenet for å hjelpe moren hans med tilberedelse av frokost til oss fire, min kjære, hans foreldre og meg, vi som er på helgetur ute på landet her i nydelige Sør-Frankrike.

I dag skal vi på dagstur til Cordes-sur-Ciel, en liten middelalderlandsby i Tarn-distriktet. Denne pittoreske landsbyen ble bygget i 1222 i regi av Greve Raymond VII av Toulouse. Som svært mange landsbyer i denne tidsepoken, ble også Cordes-sur-Ciel bygget på toppen av et fjell, med utsikt utover distriktet, for å lettere kunne være på vakt og beskytte innbyggerne (ikke minst greven) mot potensielle farer.

Landsbyen er stolt av sin historie, og blir flittig besøkt av både franske og utenlandske turister, sultne på lokal historie og på billedskjønn fransk landsbysjarm. For å få turistene i riktig stemning dekoreres landsbyen derfor med ridderrustninger til pynt i diverse butikkvinduer. Her inviteres også besøkende til restauranter med middelalder-tema og rustikke retter.

Middelalderbu

Sjarmerende gamle bygg og brosteinbelagte gater i bratte bakker, velkommen skal du være, til Frankrike anno 1200-tallet.

Sjarm frsnkri

De mange ujevne brosteinene som ligger side om side, og de lange oppoverbakke som fortsetter til det uendelige, får meg til å angre på at jeg ikke utstyrte meg med joggesko akkurat i dag. Heldigvis er disse gamle sandalene mine svært behagelige på beina, til billig fottøy å være.

Vi besøker SaintMichel kirken, og spaserer videre til et utsiktspunkt hvor vi setter oss ned for å slappe av et stille øyeblikk. Med en enorm lyst på sjokolade, klarer jeg ikke å motstå fristelsen i dét vi spaserer forbi en anerkjent fransk chocolatier, hvor jeg kjøper med meg et par store deilige konfektbiter fra Yves Thuriès, en mester i sjokoladekunst. Min kjære og hans foreldre ser ut til å være mindre imponert over sjokoladelysten min, da de visstnok har planlagt på vegne av oss alle at vi nå skal spise lunsj på restaurant.

Fransk sjokolade

Jeg er voksen og kan spise sjokolade før lunsj om jeg så ønsker det, konstaterer jeg, og svelger unna det siste beviset av min protest mot normalen. Min kjære rister på hodet, og gir inntrykk av å være flau over meg. Han synes ofte at mine små rariteter er noe sjenerende, og det har han gjort i snart fire år. Jeg rekker tunge for å sette barnsligheten enda litt ekstra på spissen, han kiler meg som straff, og ber meg slutte å være teit. Vi setter oss ved et bord på uteserveringen til en restaurant med ridderrustning i vinduet.

Jeg er ikke spesielt sulten, så jeg bestiller noe enkelt, en assiette végétarienne, som består av grillet aubergine, taboulé, salat, aligot (en fransk potetstappe med store mengder ost og hvitløk) og et egg. Egget gir jeg bort til førstbydende (min kjære), da jeg ikke liker smaken av egg.

Vegetarta

Jeg tar bilder av vegetartallerkenen, og lykkes nok en gang med å gjøre min kjære småflau. Han ber meg legge bort telefonen og spise før maten blir kald. Tjue meter lenger unna, ser vi ei dame snuble over en brostein og fly utover gaten med ansiktet først. Moren til min kjære hyler, og denne gang blir både far og sønn flaue. Med damen går det bra og ingen skade er skjedd, mens moren til min kjære sliter med pustebesvær og hysjende ektemann.

Måltidet avsluttes med en kaffe, før vi spaserer videre til diverse butikker for å handle inn noen lokale spesialiteter, som croquants (kjeks), gâteau au noix (valnøttkake) og produkter av kastanjenøtter og fioler. Noe skal vi kose oss med når kvelden faller på, resten skal gis bort i gave til de kjære der hjemme.

Lokalvarer

Til slutt ender vi i tillegg opp med å handle brød på bakeri, og spanderer like greit en liten eske full av makroner på oss selv.

Makroner

Idylliske middelalderlandsbyer og evig småspising av deilige franske søtsaker, slike helgeturer vil jeg gjerne ha flere av.

Sitronkjole

Saint-Michel kirke

Utsikt Cordes-sur-Ciel

Fransk butikkfasa

Sitrus

 

 

 

 

Advertisements

Pardans i de franske gater og smaksrik mat fra Haiti

Stripete kjole, lyseblå og hvit, med rosa blomster og flamingoer på. Kort, hvit cardigan og hvite sandaler. Litt mousse i håret og litt farge på lepper, vipper og bryn. En dæsj med Coco Mademoiselle og tre lag med lyserosa neglelakk på de nyfilte neglene mine.

Jeg føler meg fin, og fin vil jeg være, nå på denne første lørdagen i September, en lørdag sammen med ham.

Forrige helg var han i Paris. Neste helg drar jeg til Kraków.

Før min kjære og jeg forlater leiligheten for å få mest mulig utbytte av denne deilige lørdagen, lar jeg ham få se ferdig et bilprogram på Discovery, mens jeg selv leser ferdig de første førti sidene av boka fakta om Finland av Erlend Loe.

Vi ønsker September velkommen, og det med stor optimisme, da vi vet at høsten fortsatt vil holde seg langt unna solfylte Toulouse i en god måned til. Kanskje to.

Ettermiddagen tilbringer vi på kaffebaren La Fiancée, stedet som etter min mening lager byens beste cookies. Jeg bestiller to. En med biter av hvit sjokolade og peanøtter, og en med biter av melkesjokolade. Hver gang vi har spasert forbi denne kaffebaren sammen, har jeg nevnt hvor deilig de smaker, disse småkake som serveres på La Fiancée. Knasende og harde utenpå, myke og omtrent deigete på innsiden, hans smil bekrefter det jeg alltid har sagt. Disse er byens beste cookies.

Som lørdager flest, drar vi på kino, og videre på restaurant. Denne gang er det spesialiteter fra Haiti som står for tur, på restauranten Casa Natachou i den sjarmerende bydelen Carmes.

På et av de små torgene i Carmes, lyder fin musikk fra et anlegg og en gruppe kvinner og menn danser pardans. I full beundring og en smule misunnelig, blir jeg stående og se på de mange parene som så drømmende fører og blir ført av sin partner på det fineste dansegulvet av dem alle.

Psrdans

“Kan ikke vi lære oss å danse like bra som disse menneskene? Ville ikke det vært fint?”, spør jeg og ser på ham med håpefulle dådyrøyne. Nei, sier han tvert. Han liker ikke å danse. Ikke med mindre han er i store selskap (som bryllup) , beruset av store mengder champagne, på et tidspunkt hvor natten står ved sin ende og snart blir til daggry. Jeg sender et siste blikk mot alle disse danseglade parene, og lar hånden til min kjære føre meg bort fra dansen og inn i de smale gatene i retning god mat og aromatisert rom fra Haiti.

En smilende servitør leder oss til vårt lille bord som er reservert i min kjære sitt etternavn. Plassert foran oss får vi en liten tavle med menyen påskrevet i kritt. Vi bestiller hver vår ti punch cocktail og hver vår Menu Découverte, en meny til 28 euro, hvor alle husets retter blir servert i små porsjoner, noe som gir oss en fin mulighet til å nysgjerrig prøve oss frem, utfordre smaksløkene og lære litt om haitisk matkultur.

Kjapt, rekker jeg å ta et bilde av forrettene vi har fått servert. Fatet består av accra (pikante friterte fiskeboller), friterte kroketter av røkt sild, potetsalat, kyllingvinger, svært pikante kroketter med kjøttfyll, og potetchips. Jeg som ikke engang liker sild, kunne fint spist ti kroketter til. Jeg storkoser meg med denne eksotiske smaksopplevelsen.

Haitisk mat

Videre kommer vi til hovedretten, som består av ris kokt i kokosmelk med grønnsaker, kylling og ingefærmarinerte grønnsaker og en form for coleslaw med biter av fritert svinekjøtt. Jeg forteller min kjære at jeg liker ingefærkyllingen best. Han foretrekker coleslaw og svinekjøtt.

Vi diskuterer de karibiske øyer, palmetrær og hvite strender, og muligheten for å kanskje besøke Haiti i fremtiden, forført av denne deilige maten som vi nå nyter. Vi har jo allerede vært på denne øya sammen, han og jeg, i nabolandet Den Dominikanske Republikk. En romantisk ti-dagers ferie, og vår første utenlandstur sammen, for tre år siden. Jeg tar en liten slurk av ti punchen og smiler. Tenk at et måltid er nok til å få meg til å drømme meg bort fra Europa, over Atlanterhavet og videre til de Karibiske øyer. Jeg kan umulig komme nærmere en reise uten å reise, enn det jeg gjør nå.

Etter å ha drømt om Haiti og gjort oss bedre kjent med landets spesialiteter, går vi fra bordet og sier “på gjensyn” til den hyggelige servitøren som håper vi kommer tilbake ved senere anledning.

Kvelden avsluttes på sofaen, foran en dokumentar om franskmenn som bor i Tokyo. Dit vil jeg også dra, sier jeg til min kjære, som har vært der to ganger og lengter sårt etter å reise tilbake til det mest spennende landet han noen gang har vært i.

Jeg vrenger av meg min stripete kjole med flamingoer på, og slenger på meg en sort pyjamas.

Haiti, Japan, alle verdens land. Vi har så mange gode ti-år igjen foran oss, på å rekke så utrolig mye fint. Men akkurat nå ønsker jeg ikke å være noe annet sted enn nettopp her på sofaen vår, sammen med ham.

Smil

 

Når drømmer blir virkelighet

Jeg ønsker den velkommen, denne sensommerdagen, med tretti behagelige varmegrader i luften og en himmel full av dansende små skyer som minner om lette bomullsdotter på en kongeblå vegg. Sannsynligvis kommer skyene til å fordufte i løpet av ettermiddagens tidlige timer. I morgen vil dem vende tilbake, større og gråere, sammen med sine følgesvenner lyn og torden.

En ny uke har såvidt begynt, men utålmodig ser jeg frem til å vinke farvel til nok en arbeidsuke og omfavne helgen og alle de spennende mulighetene som venter oss like rundt hjørnet.

I disse dager, disse uker, er det mye forutsigbarhet i denne hverdagen min i Toulouse, med ingen større utfordringer enn fulltidsjobben jeg har å gå til, og kjærligheten jeg har å returnere til hjemme. Samtidig har jeg mye fint å se frem til her i livet. Blant annet får jeg en varm følelse i magen bare av å tenke på alle disse fine ferieturene som står på agendaen.

Om under to uker reiser jeg jo til Polen, mitt andre hjemland, sammen med min mor som er født og oppvokst i Krosno, en by sør i landet, nær grensen til Slovakia. Jeg skulle gjerne reist tilbake til Krosno, da jeg ikke har vært der siden jeg var fjorten år gammel, men dessverre strekker ikke tiden til og reiseveien er for lang og komplisert, så derfor drar vi heller til Kraków og Wrocław.

Jeg drømmer om den dagen jeg har nok midler til å kunne kjøpe en liten leilighet i Polen, som min mamma og jeg kan reise til. En liten leilighet som min tante og onkel, eller min fetter og mine kusiner også kan få lov til å benytte seg av.

Kanskje en dag, langt frem i tid, når jeg endelig har alt det andre på stell og kan investere i noe ekstra.

Jeg har nemlig noen enda større drømmer og forhåpentligvis snart reelle prosjekter som jeg gleder meg til å komme i gang med.

Lenge har jeg ønsket å starte en egen bedrift. Forhåpentligvis vil jeg kunne brette opp ermene og komme i gang med prosjektet i en ikke altfor fjern fremtid. Deretter står kjøp av hus for tur. Alt dette høres kanskje ut som en urealistisk drøm, men det behøver ikke å være det.

Jeg venter tålmodig, jeg sparer penger, og jeg jobber mot mine mål. Så lenge man har et håp, vil man finne en vei.

Hver gang vi spaserer gjennom sentrum, min kjære og jeg, ender vi ofte opp med å titte på boligannonsene som fyller vinduene til eiendomsmeglernes mange flotte lokaler. Med stjerner i øyene beundrer vi de mange flotte husene som er avbildet i de forskjellige annonsene, og drømmer om hva som kunne blitt vårt fremtidige hjem.

Bare tjue minutter unna sentrum av Toulouse kan man nemlig fint få et stort hus med svømmebasseng, terrasse, garasje og minimum to soverom til en pris som tilsvarer tre millioner norske kroner. Høres ikke det mye deiligere ut enn en knøttliten sentrumsleilighet til samme pris i hovedstaden?

Ofte ser jeg også kontor-og butikklokaler til leie eller til salgs i mange av de fine bydelene hvor jeg har lagt igjen en liten del av mitt hjerte. Hvor fint ville det ikke vært å kunne starte en egen bedrift og pusse opp et lite lokale i en av disse mange røde murbyggene?

Male, innrede, regnskapsføre, markedsføre, stå på og jobbe hardt, og forhåpentligvis få igjen så utrolig mye stolthet og glede for alt strevet.

For øyeblikket er ingenting av dette annet enn drømmer, håp og ønsker (med unntak av ferieturene).

Men alt starter jo med en drøm.

Oliven

Butikkfssa

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I mine dagdrømmer danser jeg på ball

Jeg står opp, skyver de kalde føttene inn i de myke grå tøflene mine, flytter den trøtte kroppen min fra soverommet til badet, og drar av meg den store t-skjorta som jeg lånte av samboeren min den dagen han dro. Siden søndag har den vært min faste pyjamas, sammen med en rosa silkeshorts som overhode ikke passer sammen med hans grå t-skjorte med Brooklyn, New York skrevet i røde bokstaver.

Hver gang han reiser fra meg eller jeg fra ham, sørger jeg for å ha en av hans brukte t-skjorter tilgjengelig, slik at jeg kan føle hans nærvær selv når han er flere hundre mil unna meg. Duften av hans parfyme som fortsatt henger igjen i det myke plagget gir meg en følelse av trygghet. En følelse av å bli passet på, selv om det nå er hans t-skjorte og ikke han selv som holder meg varm gjennom nettene. Om tre dager kan jeg putte den i vaskemaskinen, for da kommer min kjære endelig hjem igjen. Hadde han aldri kommet hjem, hadde jeg sikkert aldri vasket t-skjorta heller. Kjærlighet gjør sære ting med sarte sjeler.

Da jeg var liten, jobbet pappa offshore over en lengre periode, noe som resulterte i dyp savn og lånt fleecejakke, som luktet en rar blanding av tobakk, herreparfyme og pappa sin kroppslukt. Da han for noen år siden lukket øynene en aller siste gang og fløy av sted med sine nye englevinger, hadde jeg ikke lenger en fleecejakke å klemme på. Men jeg har et speilreflekskamera som tilhørte ham. Det lukter ikke pappa, men jeg er temmelig sikker på at en del av sjelen hans ligger gjemt inne i kameraet og passer på meg hvor enn jeg går.

I dag spiser jeg frokost på bakeri, for å bryte opp hverdagsrutinene i en uke som denne, hvor jeg jobber fra ti til sju hver dag. Selv småtterier som det å drikke kaffe i andre omgivelser enn ved kjøkkenbenken hjemme, er nok til å få frem et smil når man har et stort behov for å se og oppleve noe annet enn busstur, kontoret, matpakken, busstur, matlaging, oppvask og Netflix. Jeg bestiller en pain au raisin og en pain au chocolat (eller chocolatine som det heter i sørvest-Frankrike) og setter meg ved et bord ved vinduet. Til min store forskrekkelse, er lokalet fullt av veps som svermer rundt på jakt etter søtsaker. Jeg er livredd, men trosser frykten og blir likevel sittende til fatet er tomt og magen mettet.

P

Bussen går om tjuefem minutter, så jeg tar en liten tur innom det lille kjøpesenteret som ligger like ved siden av bakeriet, for å titte i butikker og kanskje prøve et par sko (eller to).

Jeg har forelsket meg i den lille butikken La Parisienne, og alle de elegante veskene, skoene, og ikke minst kjolene som står på utstilling, klare til å bli med sofistikerte fashionistaer hjem. Jeg holder en glitrende selskapskjole opp mot kroppen og drømmer om røde løpere og glamorøse ball; anledninger som fortjener en kjole som denne.

Jeg henger den tilbake og prøver heller et par nude-fargede lakksko som ikke passer, og forlater butikken tomhendt.

Kjoler

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lengter etter helg, der jeg sitter og stirrer på de to skjermene som står plassert foran meg. Med knelangt sort skjørt, sort singlet, sort kimono med rosa blomsterprint og mine brune skinnsandaler som passer til de fleste antrekk og anledninger, er jeg definitivt kledd for de tjueåtte gradene som venter meg på utsiden, men absolutt ikke rustet for klimaanlegget som står på fullt i bygget hvor jeg jobber.

Klokka blir sju. Kvart over sju. Halv åtte. Hjem, kjære hjem.

Med musikk på ørene, og med øyene gjemt bak store runde solbriller som får meg til å se ut som en flue (ifølge samboeren min), graver jeg frem nøklene fra den overfylte skinnvesken min. Jeg sjekker postkassen for å se om det ligger en liten gave fra meg til meg selv på lur. Det gjør det. Fra det store internett har jeg mottatt to statement armbånd, ett i sølv og ett i rosegull, og en mørkeblå liten veske med broderi som jeg ser frem til å ta i bruk.

Dette sølvarmbåndet ville passet så utrolig fint sammen med den vakre selskapskjolen som jeg bærer så stolt i disse dagdrømmene hvor jeg er vakker, hvor klassisk musikk spilles i bakgrunnen, hvor det danses på røde tepper under lysekroner i ekte krystall, med vegger fulle av kunst fra renessansens glansdager. Det drikkes champagne, det holdes taler og…og… Jeg klyper meg selv i armen. Disse drømmene hører til en annen verden. Ikke min.

På lørdag skal jeg pynte meg og ta meg selv med ut på en enestående date. Meg og kameraet til pappa. Jeg vil på kunstgalleri, og deretter spise lunsj på vegansk kafé (selv om jeg ikke er veganer).

Til slutt skal jeg krype til køys iført t-skjorta til min kjære, for siste gang… før det endelig er min tur til å reise på ferie.

Bygninger Toulouse

Å finne magien i det alminnelige på en lørdag som denne

Det er lørdag.

Klokka er halv åtte og jeg ligger lys våken og stirrer i taket. Det er rart hvordan kroppen velger å stritte imot,  det øyeblikket man endelig har muligheten til å få noen timers ekstra blund på øyet. Skal jeg lukke øynene og likevel gjøre et forsøk på å sove litt til?

Jeg snur meg vekk fra mobilen som ligger på nattbordet, og flytter blikket bort på samboeren min som ligger med ansiktet sitt mot meg, med øynene lukket og hendene godt pakket under hodeputen. Han er heldig, han, som fortsatt svever dypt inne i drømmeland. Skal jeg vekke ham for å slippe å ligge våken alene?

Jeg velger heller å stå opp, og så stille som mulig liste meg ut av soverommet. Nå kan jeg i det minste få mer utbytte av dagen enn hva jeg vanligvis ville gjort på en helt alminnelig lørdag.

Jeg smører kroppen inn med Le Petit Marseillais dusjsåpe med ferskenduft, lar såpen renne av meg mens jeg lukker øynene og kjenner på følelsen av de varme vannstrålene som forsiktig treffer ryggen min. Om jeg ikke allerede var våken og opplagt, så er jeg iallefall det nå.

Med røde lepper, lett pudret fjes og litt mascara på øyenvippene føler jeg meg selvsikker og fin, selv om min kjære synes jeg er finere uten. Håret lar jeg være bustete, men tilsetter litt mousse som inneholder solfaktor tjue. Ifølge frisøren skal dette produktet beskytte hårfargen fra å falme.

I klesskapet finner jeg frem en lysegul blomstrete kjole som jeg fikk i gave av min mor for noen år tilbake. Den er kanskje litt for kort eller så er det meg som har komplekser, men jeg liker den likevel.

Jeg vekker min kjære med et nuss på kinnet og spør ham om han har lyst til å spise frokost ute på balkongen i dag. Sola skinner og himmelen er omtrent skyfri. Klokka har såvidt bikket ni, og gradestokken forteller meg at det er tjuefire grader i skyggen.

Ferskt brød med påsmurt pâté de campagne, en kurv med nektariner og aprikos fra markedet, kaffe med melk, og eplejuice av syrlige granny smith epler settes frem på bordet. Noe av det jeg elsker aller mest med lørdager og fridager generelt, er det å kunne starte dagen på en så behagelig måte som denne. Ingen gjøremål som haster, ingen grunn til å løpe om kapp med tiden. Bare oss to, med hver vår kaffekopp ute på balkongen.

Vi rydder opp etter oss og forlater leiligheten like rundt tolv, for å spasere til sentrum og kjøpe oss hver vår is.

Vi vandrer langs Garonne-elven, prater om hvilke restauranter vi kunne tenke oss å besøke i nærområdet, og tar noen bilder foran det nye pariserhjulet som jeg mener pynter opp denne allerede svært så sjarmerende byen Toulouse.

pariserhjul

Vi bestemmer oss for å dra på kino, slik at vi kan teste ut den nye luksussalen. Med kinobilletter innkjøpt, spaserer vi videre til Place du Capitole for å kjøpe et beger med sorbet til meg og iskrem til ham. En liten makron blir plassert på toppen av hver vår is, som en fransk touch på en ellers ganske så alminnelig dessert. Bon appétit, sier vi, og smaker hverandres is.

is med makaron

Jeg kjenner plutselig en hånd på skulderen min, som ikke tilhører min samboer. Det er sjefen min sin. For aller første gang møter jeg tilfeldigvis på ham utenfor kontorets fire vegger. Han smiler som alltid bredt, vi hilser og ønsker hverandre en trivelig dag. Han og familien hans skal i bryllup, så han har det travelt. À lundi, sier vi. Sees på mandag!

Vi trasker videre, fra gate til gate, og nyter det faktum at flertall av byens innbyggere er på ferie og byens mange handlegater er like stille og fredelige som de ville vært på en søndagsmorgen. Selv om alt av butikker i dag holder åpent, ser jeg ikke så mange kvinner og menn som løper rundt med bæreposer i hendene. På en lørdag som denne, yrer det vanligvis av liv i disse handlegatene.

Men liv i byen er det fortsatt. Alle menneskene har flyttet seg til restaurantene, kafeene og barene i byen. Fra hver eneste uteservering hører vi latter, samtaler, bestikk og klirrende glass.

Vi ønsker også å føle på denne gode stemningen, og finner oss et ledig bord på et typisk fransk brasserie med runde brune stoler og runde bord i metall, med kjekke servitører kledd i sorte bukser og hvite skjorter. Min kjære bestiller en pils til seg selv og en rosa cocktail til meg.

Etter et to timer langt kinobesøk, trasker vi rolig gjennom en av byens mange små parker, i retning kveldens utvalgte restaurant. Løv har allerede begynt å falle fra tærne og danner et høstlig mønster på bakken, i ulike nyanser av brunt og grønt i fin harmoni.

Vi finner oss en benk hvor vi blir værende de neste femten minuttene. På en annen benk sitter en mørkhåret mann som leser avisen Le Monde og røyker. To hundeeiere som ikke kjenner hverandre fra før, hilser på hverandre og slår av en prat. Min kjære scroller på mobilen, jeg observerer verden.

Tibetansk restaurant har vi allerede besøkt tidligere, men aldri i Toulouse. Jeg har hatt et ønske om å spise middag her, helt siden jeg fikk høre at dem serverer noe som jeg virkelig elsker; pani puri. Tynne sprø kuler som hules ut og fylles med saus og bønner eller linser før det hele nytes i et eneste stort jafs. En bedre appetittvekker kunne jeg ikke bedt om, akkurat her og nå (jeg glemte dessuten å ta bilde av det, overivrig som jeg var).

Til hovedrett bestiller jeg kremet masala med lammekjøttboller og mandler, og til dessert velger jeg en semulegrynskake som jeg like etter angrer på å ha spist. Jeg klarer såvidt å bevege meg, og vet ikke hvordan jeg skal klare å gå to kilometer med en magesekk som er i ferd med å sprekke som en ballong overfylt med luft.

lammemasala

Selv om jeg nå må bøte med konsekvensene, har måltidet vært fantastisk. Hele denne egentlig ganske så alminnelige lørdagen har vært helt fantastisk.

Fordi, når man tilbringer tid i en by man elsker, sammen med dem man er glad i, vil man finne magi selv i det aller mest alminnelige.

butikkfasade

broen

rosa cocktail

fransk restaurant

vinbutikk

retrobriller

karusell

arkitektur toulouse

minkjole blomstret

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ta meg med tilbake…

Ta meg med tilbake til solfylte ettermiddager på utekafé, lange spaserturer gjennom smale brosteinbelagte gater og småby-idyll i nordvest-Frankrike.

Dinan, Dinan, jeg lengter tilbake til denne sjarmerende perlen i regionen Bretagne.

Pannekakelunsj, fargerike blomster, pittoreske hus og fortryllende landskap.

Det tok oss rundt fem timer å kjøre fra Paris til Dinan, et av mange stopp på en fem dager lang kjærestetur. Han skulle ta meg med til Saint Malo og Mont Saint Michel, og vi endte like greit opp med en dagstur til Dinan da vi først var ute på eventyr – min bedre halvdel og jeg.

Jeg elsket samtlige destinasjoner, men likevel var det noe spesielt med Dinan som jeg ikke helt kan sette fingeren på. Byen inspirerte meg til å ønske å gjøre noe kreativt, som å skrive en roman eller male et bilde. Kanskje skrive en historie om to totalt ulike personligheter som finner hverandre, og finner kjærligheten i denne lille koselige byen. En by som fortjener så utrolig mye mer oppmerksomhet enn det den får i dag.

Ah, jeg lengter tilbake til de gode sommerminnene og de bekymringsfrie øyeblikkene.

Er det ikke ironisk, med tanke på at vi snart skal feire jul?

Man vil vel alltid ha det motsatte av hva man allerede har. Og akkurat nå ønsker jeg intet annet enn en lang og deilig ferie – og da føles det naturlig å mimre tilbake til bedre vær og fine steder hvor jeg har vært så heldig å få feriere.

fransk småby

idyll frankrike

frankrike

fine gater

bretagne frankrike

Sommerminner og fransk idyll

Med solbrent nese og en like solbrent kjæreste, vandret jeg gjennom den botaniske hagen i Rennes, en by kjent for sitt store studentmiljø og mange barer.

Vi var på besøk i denne sjarmerende byen i Bretagne i Frankrike, ikke for å sjekke ut nattelivet, men for å nyte siste etappe av vår biltur gjennom Normandie, og ja, en liten brøkdel av nydelige Bretagne.

Dette var i fjor sommer, like etter at jeg hadde kommet tilbake til Frankrike etter en to ukers ferie i Norge og Sverige, og like før en uke med frivillig arbeid i Moldova. Aldri før har jeg hatt en så innholdsrik og spennende sommer. Gjett om jeg lengter tilbake!

Vi feiret den franske nasjonaldagen på stranda i den historiske byen Saint-Malo, og holdt kjærlig rundt hverandre mens vi nøt synet av stjernehimmel, strand og krystallklart vann som dannet refleksjoner fra himmelen. Vi var der for å se på det tjue minutter lange fyrverkeri-showet, kveldens store høydepunkt. Godt mettet etter et deilig måltid med crêpes og cider, og godt fornøyde over å få være på kjærestetur sammen, for første gang på flere måneder.

Nå sitter jeg i min varme stue mens vintervinden uler utenfor vinduet, og hoster og harker og titter på alle de vakre feriebildene våre fra ifjor. De fine bildene vi har tatt sammen, mens vi har vært ute på eventyr i dette store, spennende landet – hvor vakre landskap, fin arkitektur og spennende historie venter rundt omtrent hvert eneste hjørne.

Thabor Botaniske Hage var, i tillegg til feiring av nasjonaldagen, mitt absolutte høydepunkt i Rennes. Høyt oppe på lista er også det utsøkte tre retters måltidet vi hadde på restauranten Les Brocanteurs. Jeg husker ikke engang hva jeg spiste, men at det smakte helt fantastisk, ja det husker jeg.

Og slik er det som regel alltid når vi reiser innenlands, fra by til by i Frankrike på biltur. Flotte parker, klassiske restauranter som serverer tradisjonelle regionale delikatesser, sjarmerende hoteller, nydelig landskap og blomster i alle regnbuens farger.

Er det rart jeg valgte å bosette meg her?

Frankrike

Botanisk Hage

AirBrush_20171213180130.jpg

AirBrush_20171213180149

Dager, uker, måneder – Hvor går ferden etterpå?

Jeg teller ned dagene. Først til fredag og julelunsj med jobben; deilig fransk mat og vin sammen med helt fantastiske kolleger. Fine mennesker fra forskjellige bakgrunner, forskjellige generasjoner, med forskjellige ønsker og ambisjoner.

Deretter til julefeiring på fjellet sammen med familien til kjæresten. Snømann skal bygges, snø-engler skal lages, kaker skal bakes, og gaver skal deles ut. I godt lag sammen med min fine svigerfamilie som har stått på og gjort alt for at jeg og min kjære skal ha det bra.

Deretter til nyttårsfeiring, og nye nyttårsforsetter. Jeg klarer som regel aldri å holde disse løftene, men jeg liker å ha dem i bakhodet likevel. Idéen om å forbedre meg selv, bli flinkere, bli snillere, jobbe hardere, trene meg sterkere, slankere og penere. Champagne skal nytes, fyrverkeri skal beundres og nedtellingen til midnatt skal ende med et stort herlig kyss.

Litt etter litt, sniker Februar seg på, og spørsmålet “hva skjer nå?” blir mer aktuelt enn noensinne. Arbeidskontrakten går jo ut i slutten av måneden. Hva gjør jeg da? Burde jeg sende enda en ny søknad til den internasjonale bokhandelen jeg elsker å besøke? Burde jeg heller fortsette innenfor IT-bransjen, slik som nå? Eller søke jobb i reiselivsbransjen og bruke alt jeg har lært fra da jeg utdannet meg? Eller…. tørr jeg å hoppe ut i det totalt ukjente og gjøre noe helt annet?

Uvitenhet er en skummel ting, men samtidig veldig spennende. Jeg tar enhver utfordring med et smil og gleder meg til å se hva som venter meg her i Toulouse, og ellers der ute i den store verden!

vinter

Nåværende humør: Drømmende. Søkende. Inspirert.

Her er derfor tre franske låter som jeg elsker akkurat nå og ønsker å dele;

Det er deilig å være norsk i Frankrike: De vanligste spørsmålene jeg får

Nå som jeg har startet i ny jobb hvor jeg er eneste utlending i teamet, så er det kanskje ikke så rart at jeg allerede har måttet vende meg til drøssevis av spørsmål fra nysgjerrige franske kvinner (og noen menn) om forholdet mitt, kulturen min, landet mitt og, tja, hele livshistorien min, sånn egentlig.

Å spise opp lunsjen min på kontorets lille kitchenette, gikk treigere enn forventet, da den ene kvinnen etter den andre flokket seg rundt den “eksotiske” damen fra nord, for å få besvart alle sine spørsmål – og for å prate om SKAM. Ja, SKAM har kommet til Frankrike – og folk er hekta!

Da jeg ventet på bussen fra jobb, sammen med en kollega, kom en mann bort til oss for å slå av en prat – fordi han lurte på hvor jeg kom fra, jeg med min annerledes aksent.

Dette skjer støtt og stadig. Nysgjerrige mennesker som lurer på hvor jeg kommer fra, fordi uttalen røper at jeg ikke kommer herfra når jeg snakker fransk. Som oftest er det bare koselig med mennesker som ønsker å komme i kontakt på bakgrunn av dette.

Jeg er jo stolt av å være født og oppvokst i det lille landet oppe i nord. Da jeg bodde i Norge fikk jeg dessuten også slike spørsmål i ny og ne, da jeg kanskje ser litt annerledes ut enn den “stereotypiske” nordmannen. Med polsk mamma er det kanskje ikke så rart.

rogalending

Så hva er de vanligste spørsmålene jeg får i Frankrike? Og hvordan svarer jeg?

  1. Jeg har så lyst til å se nordlys. Du har sikkert sett det så mange ganger at du kanskje har gått lei? Nei, jeg har faktisk aldri sett nordlys. Dessverre. Jeg kommer fra sørvest-landet, og sjansen for å se nordlys der er omtrent lik null. Det er en like stor drøm for meg å se det, som  det er for deg!
  2. Du er sikkert veldig flink til å stå på ski? Jeg er faktisk helt elendig. Har prøvd totalt tre ganger i hele mitt liv, og aldri egentlig hatt interesse for det. La meg heller bygge snømann, ha snøballkrig og lage snøengler, før jeg setter meg ned og slapper av med kakao og kvikklunsj.
  3. Spiser du mye laks? Nei, jeg liker ikke laks. Jeg er svært kresen på fisk, og spiser bare hvit fisk. Da helst sammen med tapenade, i krydret saus, i taco (med en stor dose krydder, guacamole og salsa) eller som panert fiskefilet.
  4. Kom du hit på grunn av kjæresten din? Ja, i utgangspunktet gjorde jeg det. Men i motsetning til hva mange tror, har jeg fortsatt mine egne drømmer og prosjekter som jeg jobber med å realisere. Disse blir ikke satt til side på grunn av en mann. Tverrt imot. Kjæresten min oppmuntrer meg til å leve mitt liv som jeg selv ønsker. 
  5. Lærte du fransk på skolen som barn, eller lærte du språket etter du kom hit? Én drøy uke etter å ha kommet til Paris, startet jeg på språkkurs for å lære meg det grunnleggende. Tre måneder senere gikk jeg over til å pugge på egenhånd, se franske filmer og tv-serier, høre på fransk musikk, og øve sammen med kjæresten.
  6. Hvilket språk snakker du med kjæresten din? Både fransk og engelsk. Alt etter humøret, egentlig. I starten snakket vi kun engelsk med hverandre. Han snakker flytende engelsk, og det gjør jeg også. Derfor har vi aldri hatt problemer med kommunikasjon, oss i mellom. Kulturelle misforståelser, derimot…
  7. Hva er de største kulturforskjellene mellom Norge og Frankrike? Oh la… her kunne jeg skrevet en hel bok. Eller, romanen jeg skriver handler jo delvis om nettopp dette. La meg ta ett eksempel her, og heller spare resten til et eget innlegg.  Faire la bise. Kysse på kinnene (eller, i luften) hver gang man hilser på noen. Jeg trodde først at dette var forbeholdt nære venner, men neida, slik vil jeg måtte hilse på alle kollegene mine hver eneste dag – for å ikke risikere å gjøre meg selv upopulær. Kolleger, venner, venners venner, familie, familiens venner, familiens venners venner. Dette gjør vi ikke i Norge. Ikke i det hele tatt. Og hvertfall ikke på jobb. 
  8. Det er sikkert ekstremt kaldt og store mengder snø der du kommer fra? I Stavanger blir det aldri ekstremt kaldt. Ekstremt varmt blir det heller ikke. Storm og regnvær omtrent året rundt var vel ikke den Skandinavia-fantasien franskmennene hadde forestilt seg, da det spørsmålet ble stilt.
  9. Har kjæresten din lært seg norsk? Liker han Norge? Ja, han elsker Norge – men han synes det er svært dyrt å feriere der. Spesielt med tanke på at han liker å spise ute, smake lokale spesialiteter, og ikke akkurat får muligheten til å smake så mye tradisjonell norsk mat hos foreldrene mine (polsk mor og britisk stefar). Han har lært seg noen norske gloser. Halvparten av dem er stygge ord som jeg håper han helst holder for seg selv.
  10. Savner du hjemlandet ditt? Det går ikke én dag hvor jeg ikke savner Norge. Jeg savner vennene mine, familien min, maten, kulturen. Hadde jeg hatt friheten og økonomien til det, ville jeg kjøpt en leilighet både her og i Norge, og pendlet frem og tilbake. Kanskje en dag…

Bor du/eller har du bodd i utlandet? Kommer du selv fra et annet land og er bosatt i Norge?

Del gjerne din erfaring i kommentarfeltet!

(alle bildene i dette innlegget er tatt hjemme i mitt kjære Rogaland)

mosterøy

 

 

Årets første julemarked i Sør-Frankrike

Ah, julestemning er så fint. Lukten av julekaker, lyden av julemusikk, synet av juletrær, julekuler, nissefigurer og koselige reklamesnutter på TV. Julehandelen er jeg godt i gang med – og det aller meste av gaver i år, kommer fra den digitale nissen hos Amazon.

I dag ringte eiendomsmegleren for å fortelle oss at den leiligheten vi likte best, den som hadde best beliggenhet og finest balkong – den er vår. Den kan vi flytte inn i på onsdag. For oss er dette den fineste julegaven av dem alle. Et nytt hjem.

Vi feiret den gode nyheten ved å dra på julemarkedet i sentrum av Toulouse.

Nisser, julekuler, hytter og masse deilig fransk mat. “Se, de har aligot”, jublet jeg og løp bort til boden som serverte denne sør-franske retten bestående av potetmos, ost og hvitløk. En kremet konsistens som smelter på tungen, og en fantastisk smak for alle oss som er avhengig av ost og hvitløk.

Julien smakte på min aligot, og jeg smakte på hans truffade – enda en rett basert på ost og poteter. Ingen julemarked uten gløgg – eller, vin chaud, som det heter her (varm vin) eller varm sjokolade. Sultne matvrak som vi er, speidet vi utover bodene i jakten på den neste spennende retten å sette tennene i. Valget falt på späetzle – en form for pasta, med opphav fra Tyskland. Vi avsluttet med en dessert. Makroner, selvsagt.

Hele tolv makroner. Mandel, pistasje, fiol, aprikos, sjokolade, vanilje, karamell, hasselnøtt, bringebær. Quel bonheur!

Ja, hvilken lykke!

På lørdag skal vi besøke nok ett julemarked. Denne gang blir det markedet i Blagnac (like ved flyplassen i Toulouse).

sløyfe skjerf

julemarked

aligot

julenisse

spaetzle

ballonger

nisse

boder

makroner

fransk julemarked

makron

juletre