Rosehagen i Paris – Fortellinger fra hverdagen

Vår, 2015.

Om en drøy uke skal vi ferie fødselsdagen min sammen, bare han og jeg, uten nærværet av min familie og mine venner. Alle som kjenner meg, har dessverre blitt vandt til at jeg forlater dem gang på gang, i forsøk på å finne meg selv og finne noen form for mening med dette livet jeg har blitt tildelt.

Som en konsekvens, trekker mennesker seg unna og går videre med sine liv mens jeg går videre med mitt. Men slik er det jo uansett når man blir voksen og dette har jeg akseptert. Noen velger å gifte seg, få barn og leve et stabilt og rolig liv. Andre flytter fra sted til sted i søken på noe nytt og spennende mens de blindt prøver å løpe fra alderdommens klør.

Fra tid til annen møtes vi over en kopp kaffe eller et glass vin når jeg er på besøk hjemme i Norge, og får oss en god latter etter hver setning som startes med “husker du da…”

Året er 2015.

Jeg har møtt en mann som jeg tror kan være mannen i mitt liv.

Mine venner har sine tvil. Han ligner jo ingenting på noen av de guttene jeg har vært involvert med tidligere. Ingen skateboard under føttene eller BMX-sykkel å trikse med, og heller ingen gitar eller trommestikker som blir tatt i bruk på en liten scene i et konsertlokale et eller annet sted i Norge eller i England. Ikke har han tatoveringer, og heller ikke halvlangt hår som stikker frem under lua eller capsen.

Glem ikke at jeg er eldre nå. Jeg ser etter andre kvaliteter. Og dem har jeg funnet i ham.

Trygghet. Latter. Vennskap. En skulder å gråte på. En hånd å holde i. Gode, varme klemmer. Lange samtaler om alt og ingenting. Forståelse. Samarbeid. Motivasjon og glede. Ekte forelskelse. Ekte kjærlighet.

Livet er ikke alltid en dans på roser, men av og til er det deilig å sette livet på pause og la seg omringes av roser mens man danser til lyden av ingenting.

Min utkårede bor en liten gåtur unna noe av det vakreste utkanten av Paris har å by på;

Rosehagen i L’Hay les Roses.

Han kjøper makroner fra det koselige lille bakeriet like over veien fra inngangen til rosehagen, og får dem servert i en liten hvit eske med håndtak. Han tar esken i den ene hånden, og holder sin andre hånd i min. Hans varme håndflate og myke hud mot min gir meg en følelse av trygghet.

“Jeg skulle gjerne gitt deg en bukett med roser, men jeg gir deg heller en hel rosehage i stedet”, spøker han. En rosehage som selvsagt deles med alle andre besøkende. Men jeg liker likevel å late som at alle disse rosene tilhører meg, og bare meg.

Jeg liker å late som at vi er alene sammen i denne rosehagen, bare han og jeg.

Vi setter oss på en benk og gir hverandre et lett kyss. Han legger den hvite lille esken på fanget sitt og åpner den forsiktig. Duften av de deilige makronene gir meg vann i munnen. Vi deler hver eneste en, og gir hverandre tilbakemelding på hvilke vi synes smaker best. Jeg foretrekker vanilje, han foretrekker sitron. Jeg ser ham inn i øynene og smiler fornøyd. Han smiler tilbake. Rosene soler seg i varmen av den sterke sola og sommerfugler flakser forbi. Det høres for vakkert ut til å være virkelig, så jeg klyper meg i armen. Nei, jeg drømmer ikke. Dette er vakkert, og dette er virkelig.

Vinter, 2018.

Vi bor ikke lenger en liten gåtur unna denne vakre rosehagen.

Vi bor nå flere hundre mil unna både den og alt det vi kjente til, den gang da vi var et nyforelsket par som naivt lukket øyne og ører for alle utfordringene som skulle stå for tur. Sammen har vi likevel kjempet oss gjennom hver eneste en av dem.

Ja, for kjærligheten vår er fortsatt like vakker, selv når vi ikke sitter på en benk og spiser makroner, omringet av roser og omfavnet med kyss fra de varme solstrålene.

Sammen skaper vi en magi jeg ikke trodde fantes, før jeg møtte ham. Kanskje vil vi lage oss vår egen lille rosehage, den dagen vi skaffer oss et lite hus ute på landet, her i det herlige Sør-Frankrike?

Omringet av roser, der hvor vi kan danse til lyden av ingenting.

roser

rose

blomster

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Under det usynlige harde skallet – Fortellinger fra hverdagen

Jeg smører meg en brødskive og heller i meg siste slurk av den nå lunkne kaffen, mens jeg lytter til podcast og gjør meg klar til ukas siste innspurt på jobb, før jeg endelig kan legge bort alle bekymringer og la helgen forføre meg med alle sine fristelser.

For all del, glem ikke vegetarpaien, tenker jeg, i det jeg rydder kjøkkenbenken og putter pålegg og melk tilbake i kjøleskapet. Jeg har bakt pai med soltørkede tomater, rødløk og sorte oliven – og den gleder jeg meg til å dele sammen med alle de andre.

Det hele startet for fire uker siden, da jeg foreslo å få i gang et fredags-koldtbord i lunsjen, hvor alle som ønsker kan ta med noe hjemmefra og dele et sosialt måltid sammen på pauserommet. Måltidet ble en kjempehit, og suksessen ble gjentatt uke etter uke.

Jeg har rukket å bli glad i en del av kollegene mine. De får meg til å smile, selv på dager hvor det stormer som verst. Hun som står meg nærmest er vegetarianer – derfor byttet jeg ut bacon, som egentlig hører til denne pai-oppskriften min, med soltørkede tomater. Jeg vil ikke ekskludere noen. Samholdet, vennskapet, det sosiale, ja, dette er det eneste som klarer å holde moralen oppe i en jobb som krever så mye, og gir så utrolig lite tilbake.

Med en paiform dekket med aluminiumsfolie og pakket inn i en plastpose, går jeg i hurtigtempo mot bussholdeplassen for å ta bussen til jobb. Sjåføren hilser. Nysgjerrig spør han meg hva jeg laget, og om jeg har lyst til å dele. Han tøyser og ler. Jeg smiler tilbake, og finner meg et ledig sete på bussen.

Snøen har lagt seg, selv på bakken her i Sør-Frankrike. Et langt liv kommer ikke disse snøfnuggene til å ha. Om et par timer vil de være borte. Palmetrær dekket med snø ser merkelig ut. Snøen passer ikke inn her, men landskapet ser likevel utrolig vakkert ut.

Jeg takker sjåføren i det jeg går av bussen, hilser på parkeringsvakten utenfor kontorbygget, og smiler varmt til resepsjonisten og ønsker henne en trivelig dag.

Alt ser ut til å starte bra. Og slik er det jo hver eneste morgen.

Ja, hver morgen spaserer jeg rolig på vei til bussen mens jeg nyter synet av soloppgang og rosa himmel, med sine skyer kledd i forskjellige rødtoner, som danser rundt den nyvåkne sola. Bussen er som regel alltid halvtom og de aller fleste passasjerer leser bøker og blader i fred og ro. Trettifem minutter hvor jeg kan slappe av og lese bok, før jeg må kle på meg et usynlig skall som kan stenge ute all den negative energien som inntreffer i dét jeg åpner døra til kontorlandskapet.

Det er ikke kollegene mine sin feil. Ikke ledelsen heller. Men negativitet har en real smitteeffekt. Samtidig som høyt stressnivå og altfor mange gjøremål å sjonglere på én og samme tid, fører til dårlig kommunikasjon, feil og mangler.

Telefonen ringer i ett. Papirarbeidet renner inn. Det gjør epostene også. Her gjelder det å ta tak i kaoset, før kaoset tar tak i deg. Mennesker jeg ellers aldri ser, kommer til meg og to av mine kolleger for å fortelle oss at vi har misforstått både det ene og det andre, og stiller spørsmål vedrørende enkeltsaker og forventer at vi fungerer som roboter med lagringsplass på ekstern harddisk. Hvordan er det mulig at klientens navn og sak har gått i glemmeboka? Du klarer da vel å huske alle de femti enkeltindividene du pratet med i går? Eller de andre femti menneskene du pratet med dagen før? Eller de to-hundre-og-femti personene du pratet med forrige uke? Man må da huske hvorfor akkurat han eller hun tok kontakt over telefon, selv uten å ha mappen deres liggende foran seg. Et navn og et serienummer må man da klare å huske.

Nåla i høystakken må man da klare å finne.

Det stormer. Det lyner og tordner. Mitt usynlige skall er i ferd med å nå bristepunktet. Smilet og optimismen slukner. Jeg som var i godt humør da jeg først åpnet døra til kontoret og hilset på alle kollegene. Vanligvis tar det meg en times tid og en god kopp med te, før stormen inntreffer.

I dag rakk jeg ikke engang å ta av meg ullkåpa og skjerfet. Jeg rakk ikke engang å logge meg inn på datamaskinen. En kollega ga meg beskjed om at en av lederne hadde en liten gave til meg. Åh, så hyggelig, tenkte jeg. I stedet ble jeg møtt med en hard tone og en beskjed om at visse utfordringer var oppstått, og dette måtte jeg fikse så snart som mulig. Jeg pustet dypt og rolig, inn og ut. Jeg burde ikke klage. Jeg burde ikke la meg påvirke av dette. Jeg var jo tross alt heldig som hadde en jobb og trivelige kolleger å jobbe sammen med.

Etter å ha rettet opp i saken som var oppstått, mottok jeg faktisk også en gave. En teknisk duppeditt som jeg tidligere hadde lånt av andre kolleger for å kunne logge meg inn på intranettet. Et symbol på at ledelsen ønsker å ha meg værende i denne jobben. Fornye kontrakten. Forlenge samarbeidet.

Jeg burde jo være glad over en slik oppmerksomhet. Men jeg klarer ikke å trekke på smilebåndene. Ikke uten at det er tilgjort. Takk, sier jeg, og later som ingenting. Jeg fortsetter arbeidet mitt og gjemmer min myke hud under det harde, usynlige skallet.

Samtidig gleder jeg meg til lunsj. Pauserommet har blitt et fristed. Et sted hvor jeg kan legge bort skallet og være meg selv. Fredags-koldtbordet betyr så utrolig mye for meg. Arbeidsdagens ene lyspunkt. Det eneste stedet hvor jeg føler alle rundt meg smiler, ler og er i godt humør. Vi smaker hverandres mat, deler oppskrifter og gir komplimenter til hverandre. I dag spiller vi i tillegg kort. Vegg i vegg med det åpne kontorlandskapet, og likevel føles det som om vi er flere kilometer unna alt som venter oss der inne.

Fire timer senere er nok en arbeidsuke overstått. Jeg tar av skallet, og puster lettet ut. Resepsjonisten smiler og ønsker meg en riktig god helg, og jeg smiler genuint tilbake.

Spol frem i tid til søndag ettermiddag.

Jeg ligger på sengen og stirrer i taket. Det kritthvite, detaljeløse taket.

Jeg tenker. Jeg tenker hardt og lenge.

I morgen starter en ny uke. Mandag. Ingen koldtbord, ingen lyspunkt, ingen utvei.

Repetisjon. Repetisjon. Repetisjon.

På med skallet. Kunstig smil.

Jeg prøver så hardt jeg kan å overbevise meg selv om hvor heldig jeg faktisk er, jeg som har en kontorjobb med faste rutiner og fri hver helg. Et yrke flere lysår unna både mine interesser, kvalifikasjoner og utdanning. Men jeg har hvertfall en jobb. Ikke alle er like heldige som meg.

Jeg sukker oppgitt. Jeg er oppgitt over meg selv og min fraværende etusiasme. Jeg burde jo egentlig bare holde kjeft og være takknemlig. Jeg burde jo faktisk være lykkelig.

Jeg burde være. Så hvorfor er jeg ikke?

Hodet mitt taler, men hjertet taler i mot.

Søndag. To og en halv uke gjenstår før jeg står på en splittet vei og må ta et valg.

Tre måneders forlengelse av kontrakten, og en fortsettelse av kampen mot stormen, hvor jeg må holde fast så godt jeg kan før det harde skallet knuses i stykker og blir tatt av stormen?

Eller….takke nei til forlengelse, stå på bar bakke, redd og usikker på hvilken vei jeg skal gå videre?

Skal jeg hoppe ut i ukjent farvann og la strømmen føre meg til noe totalt…annerledes? Og kanskje risikere å bli ført ut til….ingenting?

Menneskene rundt meg, familie og venner, dytter meg i forskjellige retninger, av forskjellige årsaker. Det føles omtrent som om jeg befinner meg i et bekmørkt og uendelig stort rom fylt med ingenting annet enn menneskene jeg er glad i. De røsker og river i armene mine mens de prøver å overdøve hverandres stemmer. Følg hjertet, sier noen. Vær logisk, sier andre. Vær tøff. Bit tennene sammen.

Du klarer det, du klarer det.

Disse tre ordene går igjen som et eneste stort  ekko som skjærer i ørene.

Jeg får lyst til å skrike. Jeg får lyst til å gå ned på kne og rive meg i håret. Jeg vil ikke lytte til dere. Jeg vil gjøre det som føles best for meg…

Men… Hva er best for meg?

Kan jeg få lov til å sette denne avgjørelsen på pause, og kanskje ta meg en uke eller to hvor jeg kan få nyte stillheten, soloppgangen, snøkledde eller solkyssede palmetrær, en kopp te eller kaffe, og gjerne en tur i de mange små, vakre gatene i Toulouse – i fred og ro, før jeg bestemmer meg for å lytte til enten hjertet eller hjernen? Eller tilfeldighetene?

Søndag. To og en halv uke gjenstår. Eller to og en halv uke, pluss tre måneder. Gjett om jeg kommer til å savne kollegene mine, den dagen jeg ikke lenger har jobb i dette selskapet.

Gjett om jeg kommer til å savne Fredags-koldtbord og kortspill.

passasje

 

 

 

 

Saint Cyprien – Fortellinger fra hverdagen

Røde mursteinbygg, på rekke og rad. Fra gate til gate. En gammeldags sjarm i en bydel full av liv, full av eldre mennesker som lengter tilbake til alt det gamle, alt det nostalgiske. En bydel full av unge mennesker som drømmer om en epoke de aldri fikk tatt del av. Jeg spaserer på søndagstur gjennom Saint Cyprien’s smale gater, og observerer livet rundt meg. Mennesker som drikker espresso på kafé. Syklister med kurv på styret. Kurver fulle av matvarer fra markedet og fra søndagsåpne delikatessebutikker. En familie på fire går tur med hunden sin. En far er på sykkeltur med sin sønn. Et eldre ektepar går hånd i hånd og prater med hverandre. En kompisgjeng sitter på utekafé og røyker. Jeg passerer forbi. Jeg observerer. Og jeg dagdrømmer.

Livet passerer altfor fort og jeg føler enda ikke at jeg har klart å utrette noe som helst. Jeg føler meg svimmel, her jeg står stille og ser livet løpe fra meg i all hast. Kan jeg spole tilbake til der jeg mistet grep, og senke ned farten før tiden renner ut som sand gjennom figrene? Før alt jeg ønsker å virkelig lære meg å forstå flyter lengre og lengre unna meg, til det til slutt anses som uoppnåelig? Kan jeg få lov til å stoppe opp og tenke meg om, før jeg tar endelige beslutninger som vil påvirke livet mitt fremover?

Her går jeg, på et asfaltert fortau i en bydel i en by som jeg aldri hadde hørt om, før jeg flyttet til et land som jeg aldri hadde trodd jeg skulle flyttet til, om jeg ikke først hadde valgt å bosette meg i et annet land som jeg trodde jeg skulle forelske meg i, etter å ha forlatt et sted som jeg var oppgitt og lei av. Pust inn, pust ut. Slitsomt. Jeg har opplevd så mye de siste årene, og samtidig føles det ut som om jeg ikke har utrettet en eneste ting.

Søndag. Jeg gruer meg allerede til morgendagen. Ikke fordi jeg ikke liker rutiner, eller tanken på å stå opp halv seks på morgenkvisten. Dette plager meg ikke. Derimot plager det meg å ha en jobb hvor jeg føler jeg står på og prøver så hardt jeg kan å gjøre en god jobb, men stadig får høre at jobben jeg gjør ikke er bra nok. Tall og akronymer. IT-terminologi på fransk. Jeg vet hva jeg gjør, men samtidig vet jeg ikke hvorfor jeg gjør det. Lidenskapen utelir, og jeg blir mer og mer frustrert for hver gang jeg får bekreftet hvor dårlig jeg forstår det jeg har blitt ansatt for å gjøre. En soleklar oppskrift på hodepine. Jeg lukker øynene og drømmer meg bort til en alternativ virkelighet.

En virkelighet hvor jeg får jobbe med noe jeg er flink til. En virkelighet hvor jeg fortsatt bor i vår fine leilighet i sjarmerende Saint Cyprien i den spennende byen Toulouse. Jeg liker meg her. Ja, jeg elsker å bo her. Jeg skulle bare ønske hverdagen min var fyllt med noe mer stimulerende og givende enn en jobb hvor jeg bare føler at jeg ødelegger for alle andre og senker ned bedriftens tempo. Jeg drømmer om et liv hvor jeg kan leve av å gjøre noe kreativt. Litteratur og fotografi – enten ved å presentere andres verk eller skape mitt eget.

Det er kjølig ute. Himmelen er dekket av store grå skyer, og sola som var ment å titte frem i dag, har meldt sitt fravær. Jeg krysser togskinnene som splitter gaten jeg bor i. Her tørr jeg aldri å gå med musikk på ørene, eller med blikket festet mot telefonen. Neste gate til høyre leder meg til et livlig område hvor både restauranter og butikker har etablert seg. Et par lokaler står tomme. Til leie, står det på et skilt plassert på et av de store vinduene. Tenk om jeg kunne startet min egen kaffebar eller kanskje en liten bruktbokhandel eller noe annet spennende her? Tenk om… Nei, nå må jeg slutte å dagdrømme. Jeg sukker.

Jeg ser på klokka. Den har såvidt bikket to. I kveld skal jeg lage norske kjøttkaker i brun saus, med potetstappe og ertestuing. Et lite nikk til mitt kjære Norge og min avdøde bestefar fra Stavanger. Byen hvor jeg var født og oppvokst føles så utrolig langt unna, og så annerledes fra alt jeg kjenner til her i Toulouse. Her i Saint Cyprien.

Tenk om bestefar kunne vært her og sett meg nå? Eller pappa, som også dessverre har forlatt oss. Jeg beveger meg i retning Pont Neuf, den store kjente broen i Toulouse. Pappa hadde likt denne byen her. Bestefar også. Pappa ville kanskje gått så langt som å skaffe seg en liten leilighet i Saint Cyprien, for å være nærmere meg på sine eldre dager. Men han rakk aldri å komme i pensjonsalder. Jeg titter bort på de fine leilighetene som har beliggenhet like ved broen. Her hadde han trivdes. Med en liten lokalpub på hjørnet og flere restauranter å velge mellom. Fra broen er det jo dessuten kort vei til kjernen av sentrum. Jeg kjenner et stikk i brystet. Et stort savn, en stor smerte.

Til høyre for broen har man Château d’Eau. Et tidligere vanntårn som nå blir brukt som lokale for foto-utstillinger. Tenk om jeg, i en alternativ virkelighet, kunne være så heldig å få utstilt mine egne bilder her? Jeg ville vært stolt. Og det ville pappa også vært.

Til venstre for broen, ligger et rødt mursteinbygg som huser et av byens mange sykehusavdelinger. En eldre mann står foran bygget og taster på mobiltelefonen sin. Kanskje venter han på noen? Kanskje sin kjære? Kanskje et familiemedlem eller en venn? Han er den eneste jeg kan skimte, bortsett fra meg selv, som er alene ute på søndagstur. Min kjære sitter hjemme i leiligheten og venter på meg. Han hadde ikke lyst til å dra ut. Han er ikke som meg. Han er ikke en person som stadig søker inspirasjon fra de trivielle, hverdagslige tingene for å kunne føle seg vel i sitt eget skinn.

Han dagdrømmer ikke om en alternativ virkelighet. Han har ingen behov for det. Han har kapret drømmejobben, og er i tillegg like glad i Saint Cyprien som det jeg er.

Jeg snur, og beveger meg hjemover. Skyene truer, klokka tikker og jeg vet jeg må løsrive meg fra disse dagdrømmene før de begynner å hjemsøke meg og forstyrre nattesøvnen.

Fire uker gjenstår, før arbeidskontrakten er ferdig og jeg står på bar bakke uten noe å gå til. Tanken på å ikke ha noen jobb i det hele tatt skremmer meg enda mer enn tanken på å være låst til et arbeid jeg ikke mestrer godt nok. Ja, tanken på å bare eksistere, uten å bidra med noe, er kanskje den verste tanken av dem alle.

Selv om jeg bor i Saint Cyprien.

fontene

nabolag

vanntårn