Det som skjer mens jeg Venter

Torsdag, vi har spist hjemmelaget tomatsuppe med kokosmelk og koriander, og hørt på nyhetene at Paris stenger ned igjen fra midnatt til midten av april.

Jeg leser romanen “Nora eller brenn Oslo brenn” av Johanna Frid, fordi den handler om endometriose, et tema jeg er glad blir tatt opp i skandinavisk skjønnlitteratur. Den parallelle historien om sjalusi mot kjærestens eks, fenger meg derimot ikke like mye.

I morgen ønsker vi en ny helg velkommen, andre helg på rad hvor vi skal på visning for foreldrene til Julien, de vil være med oss via videochat. Enda flere hus med svømmebasseng og stor hage, alle nord for Toulouse. Jeg koser meg med slike avbrekk fra en ellers ganske stillesittende hverdag foran datamaskinen.

Det er dessuten fint å ha noe annet å tenke på enn bryllupsfesten som igjen har blitt utsatt, til oktober denne gang. Som vanlig spør jeg meg selv om jeg snart vil få kommet meg hjem på besøk til Norge, eller om jeg må vente til hele kontinentet har blitt vaksinert før jeg endelig får krysset landegrensene. Vi venter, vi venter, på bryllup og vaksiner og på at vår del av verden skal bli friskmeldt.

Samtidig som jeg venter på mirakler, forsøker jeg å leve så normalt som mulig i min lille boble. Jeg lager mat og går til frisøren og vanner mine to planter, en julestjerne som lever i beste velgående og et lite oliventre, en gave fra min mor.

Jeg besøker neglsalongen månedlig og pleier huden hjemme på badet, ansiktet smøres inn med algemaske, og kroppen senker seg i et dampende varmt bad fullt av badesalt og lavendelolje.

Min største utgiftspost de siste månedene må være bøker, jeg bestiller stadig flere og flere, men rekker ikke å lese mer enn halvparten, for på kveldstid holder jeg meg opptatt med andre ting, jeg skriver videre på manuset mens jeg på formiddagen sitter ute på balkongen med en kopp kaffe og “Bucket List”-dagboka og en kulepenn foran meg.

Den stive ryggen og de ekstra julekiloene forteller meg at jeg burde ha kommet i gang med en eller annen form for trening, men motivasjonen uteblir når jeg uansett ikke kan trene noen andre steder enn i eget hjem. Applikasjoner og treningsvideoer inspirerer meg ikke lenger til å ikle meg treningstights og brette ut yogamatten på stuegulvet, jeg ga det et forsøk ifjor men gikk lei.

Jeg er lei av mye, spesielt av pandemien og de mange utsettelsene på alt jeg har gledet meg til. Også Julien er lei. Til tider blir vi til og med lei av hverandre, men så dukker han opp med blomster og så lager jeg middag og da er alt fint igjen inntil videre.

Alt er forholdsvis fint, men ingenting er flott. Det er vanskelig å få et forhold til å gå på skinner i en periode hvor alt er så usikkert og vi aldri får en liten pustepause fra hverandre. Å skrive manus til roman har blitt min store redning de siste månedene, en blomstrende lidenskap som gjør meg så lykkelig som det går an å bli i en tid hvor bare det å trekke på smilebåndet er en sjelden vare.

Jeg aner ikke hva jeg kommer til å finne på når manuset til slutt blir sendt til de ulike forlagene for å bli vurdert, og trolig kastet i søpla. I mangel på noe bedre å gjøre, vil jeg vel starte på nytt, skrive enda et manus, en ny historie for ikke å kjede meg halvt ihjel og i kjedsomhetens navn bruke alle mine penger på hud, hår, negler og klær som vil bli liggende i skapet helt til denne altfor lange joggebuksesesongen er over.

Jeg reiser, jeg drømmer, jeg lever!

Vi er alle lidenskapelig opptatt av noe. Måtte det være mote, litteratur, politikk, matlaging, fotografi, idrett, dyr og oppdrett – eller noe totalt annerledes.

Selv er jeg lidenskapelig opptatt av å reise. Til andre byer, til andre land, til andre verdensdeler, lære nye språk, bli kjent med andre kulturer og smake lokale spesialiteter hvor enn jeg drar.

Jeg elsker å fotografere maten jeg bestiller (noe Julien synes er flaut), naturen jeg vandrer gjennom, de historiske monumentene jeg besøker, handlegatene jeg passerer, og annerledes arkitektur.

Allerede i år har jeg vært heldig som har fått mulighet til å dra på kurs til Marrakech og Essaoira i Marokko, dratt på familietur til Panama (biltur gjennom hele landet) med svigers og kjæresten, for å deretter dra på kjærestetur til Madrid i Spania, mor-datter tur til Kassel i Tyskland før jeg dro videre til Karlsruhe (også Tyskland) på egenhånd. Under to måneder senere dro jeg til Toulouse og Narbonne i Sør-Frankrike på egenhånd, videre til Girona i Spania (for å besøke den årlige blomsterfestivalen) og deretter en liten flytur til Pisa for å besøke det kjente, skeive tårnet og spise store mengder deilig pasta. Bursdagen min ble feiret på biltur sammen med kjæresten gjennom Nederland (Delft, Haag, Utrecht, Gouda, Amsterdam m.fl.) og videre til Ghent i Belgia. I sommer dro mamma og jeg på nok en mor-datter tur, til Strasbourg og Colmar i Frankrike, og møttes igjen på sensommeren, i nydelige Normandie sammen med kjæresten min og stefaren min. I september dro jeg på utdrikningslag i Milano i Italia, og videre til de Franske Alpene helgen etter, for å feire bryllupet til to gode venner av Julien og meg.

År 2017 har hatt mange utfordringer, mange skuffelser, mange drømmer som har blitt knust. Men den største drømmen av dem alle, min lidenskap for å reise, den drømmen lever jeg fullt ut. Så godt jeg kan (ved siden av jobb og andre forpliktelser).

Vil 2018 bli året hvor jeg vekker til live de drømmene som ble knust? Drømme nye drømmer? Følge mine drømmer og ikke la noe som helst stoppe meg?

Vi får se. Det viktigste er uansett å ha en lidenskap. En motivasjon. En drøm å jage.

(bildene under: 2017 i bilder)

tyskland

reise europa

reise utlandet

bryllup alpene