Det som skjer mens jeg Venter

Torsdag, vi har spist hjemmelaget tomatsuppe med kokosmelk og koriander, og hørt på nyhetene at Paris stenger ned igjen fra midnatt til midten av april.

Jeg leser romanen “Nora eller brenn Oslo brenn” av Johanna Frid, fordi den handler om endometriose, et tema jeg er glad blir tatt opp i skandinavisk skjønnlitteratur. Den parallelle historien om sjalusi mot kjærestens eks, fenger meg derimot ikke like mye.

I morgen ønsker vi en ny helg velkommen, andre helg på rad hvor vi skal på visning for foreldrene til Julien, de vil være med oss via videochat. Enda flere hus med svømmebasseng og stor hage, alle nord for Toulouse. Jeg koser meg med slike avbrekk fra en ellers ganske stillesittende hverdag foran datamaskinen.

Det er dessuten fint å ha noe annet å tenke på enn bryllupsfesten som igjen har blitt utsatt, til oktober denne gang. Som vanlig spør jeg meg selv om jeg snart vil få kommet meg hjem på besøk til Norge, eller om jeg må vente til hele kontinentet har blitt vaksinert før jeg endelig får krysset landegrensene. Vi venter, vi venter, på bryllup og vaksiner og på at vår del av verden skal bli friskmeldt.

Samtidig som jeg venter på mirakler, forsøker jeg å leve så normalt som mulig i min lille boble. Jeg lager mat og går til frisøren og vanner mine to planter, en julestjerne som lever i beste velgående og et lite oliventre, en gave fra min mor.

Jeg besøker neglsalongen månedlig og pleier huden hjemme på badet, ansiktet smøres inn med algemaske, og kroppen senker seg i et dampende varmt bad fullt av badesalt og lavendelolje.

Min største utgiftspost de siste månedene må være bøker, jeg bestiller stadig flere og flere, men rekker ikke å lese mer enn halvparten, for på kveldstid holder jeg meg opptatt med andre ting, jeg skriver videre på manuset mens jeg på formiddagen sitter ute på balkongen med en kopp kaffe og “Bucket List”-dagboka og en kulepenn foran meg.

Den stive ryggen og de ekstra julekiloene forteller meg at jeg burde ha kommet i gang med en eller annen form for trening, men motivasjonen uteblir når jeg uansett ikke kan trene noen andre steder enn i eget hjem. Applikasjoner og treningsvideoer inspirerer meg ikke lenger til å ikle meg treningstights og brette ut yogamatten på stuegulvet, jeg ga det et forsøk ifjor men gikk lei.

Jeg er lei av mye, spesielt av pandemien og de mange utsettelsene på alt jeg har gledet meg til. Også Julien er lei. Til tider blir vi til og med lei av hverandre, men så dukker han opp med blomster og så lager jeg middag og da er alt fint igjen inntil videre.

Alt er forholdsvis fint, men ingenting er flott. Det er vanskelig å få et forhold til å gå på skinner i en periode hvor alt er så usikkert og vi aldri får en liten pustepause fra hverandre. Å skrive manus til roman har blitt min store redning de siste månedene, en blomstrende lidenskap som gjør meg så lykkelig som det går an å bli i en tid hvor bare det å trekke på smilebåndet er en sjelden vare.

Jeg aner ikke hva jeg kommer til å finne på når manuset til slutt blir sendt til de ulike forlagene for å bli vurdert, og trolig kastet i søpla. I mangel på noe bedre å gjøre, vil jeg vel starte på nytt, skrive enda et manus, en ny historie for ikke å kjede meg halvt ihjel og i kjedsomhetens navn bruke alle mine penger på hud, hår, negler og klær som vil bli liggende i skapet helt til denne altfor lange joggebuksesesongen er over.

Når håpet er alt man har igjen…

Forrige mandag startet på samme måte som alle andre mandager; en helt vanlig kaotisk dag på kontoret.

Men, der hvor kaoset vanligvis ender, bygget stormen seg opp til å bli en kjempetornado, denne gang.

Ja, en tornado av en mandag, som skulle ende opp med å snu både kontorets atmosfære og hele min øvrige livssituasjon fullstendig opp-ned.

Lenge har jeg gått og grublet på hvorvidt jeg skulle takke ja til fornyelse av arbeidskontrakten eller ei, og om jeg eventuelt skulle tørre å hoppe ut i det ukjente om jeg så skulle velge bort stabiliteten. Dette valget fikk jeg aldri.

Mandag ettermiddag, ringte bemanningsbyrået som jeg er ansatt gjennom, for å fortelle meg at jeg var den eneste av oss fire som startet i desember, som ikke ville få muligheten til å fortsette. Og slik gikk det til;

Som vanlig, satt jeg og drakk te og nistirret på de to store dataskjermene mine mens jeg tastet i vei på tastaturet. Ved siden av tastaturet lå som vanlig mobiltelefonen min, sånn i tilfelle noen skulle ringe for å fortelle meg noe viktig. Slik som nå.

Mobilen vibrerte for fullt og navnet til arbeidsgiver lyste opp skjermen. Stresset, forlot jeg kontoret og satte meg i den knallrosa sofaen i korridoren.

“Du vet vel hvorfor jeg ringer”, startet hun samtalen, uten å først utdype det noe videre.

“Som du kanskje har skjønt, så vil den 28. Februar bli din siste dag hos oss”, fortsatte hun. Selv ante jeg fred og ingen fare, og ble temmelig overrasket over det hele, men turte ikke annet enn å svare et vagt “ja…”

“Jeg vet at du har jobbet hardt og gjort ditt aller beste, men vi har rett og slett blitt enige, ledelsen og jeg, om at du dessverre ikke snakker godt nok fransk til å kunne fungere i en jobb som krever et særdeles avansert språknivå”

Jeg kjente tårene presse på. Heldigvis kunne hun ikke se meg nå, der hun satt på kontoret sitt i Paris, flere mil unna den fortvilte ‘utlendingen’ som har stått på, dag etter dag, og jobbet ti ganger hardere enn alle andre, for å kunne mestre arbeidet like godt som dem som ikke trenger å tenke seg om to-tre ganger før de sender en e-post eller besvarer spørsmål fra klienter.

I flere uker hadde jeg jo selv vurdert om det å fortsette i en slik jobb ville være en god idé, da jeg heller ønsker å satse på noe jeg virkelig brenner for – fremfor noe som sliter meg totalt ut, uten at jeg får noe igjen for strevet. Dermed kom det ikke som en overraskelse at både foreldre, samboer og nære venner valgte å stille meg spørsmålet; “var det ikke dette du egentlig ville, da?”

Situasjonen er annerledes når det ikke er jeg som får lov til å velge. Det gjør vondt å vite at alt arbeidet jeg har gjort, all energien jeg har brukt på å gjøre mitt beste, aldri egentlig var godt nok. Er det noe jeg har lang erfaring – og store komplekser med – så er det å aldri føle meg god nok.

Inne på det åpne kontorlandskapet, ventet kollegene mine i spenning for å få høre de “gode nyhetene”. Vi skulle jo alle  få fortsette. Var det ikke slik det skulle være?

Jeg ristet på hodet, skamfull og oppgitt. Pust inn, pust ut. Det tok meg et par minutter å samle tankene, før jeg satte i gang med å forklare begrunnelsen. Den ene etter den andre reagerte med sjokk, og hundrevis av spørsmål.

Spørsmål som jeg selv ønsket å stille arbeidsgiver, men ikke turte.

“Men, de visste jo hvilket språknivå du lå på etter å ha intervjuet deg til jobben? Hvorfor sa de ingenting under prøvetiden? Er dette i det hele tatt den oppriktige årsaken, eller foregår det noe mer i kulissene som vi ikke vet?”

Franskmenn, som kollegene mine tross alt er, finner seg ikke i å bli behandlet på urettferdig vis, og har heller ingen problemer med å gå til ledelsen og klage – selv på vegne av andre. Da jeg forlot kontoret, mandag ettermiddag, ble det visstnok erklært krig mellom “de på gulvet” og “de høyt oppe” i hierarkiet, da enkelte medarbeidere valgte å kjefte ledelsen huden full for å ha bestemt seg for noe så dumt som å kvitte seg med meg på grunn av “for dårlig språknivå”.

Dagene som fulgte, ble jeg tatt på med silkehansker og behandlet med en overdreven snillhet av dem som hadde fått passet sitt påskrevet av kollegene mine. Kvaliteten på arbeidet mitt ble i disse dager dårligere og dårligere, da motivasjonen og stå-på viljen uteble. Ordene “de vil ikke ha deg her” gikk som et ekko i hodet mitt. Falske smil og småprat fra ledelsen på den ene siden – og sinte, frustrerte overbeskyttende kolleger forberedt på revolusjon på den andre siden. Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle sette såpass dype spor på en arbeidsplass. Noen gråter, andre ser rødt.

Jeg gjentar, gang på gang; “Vær så snill, ikke tenk på det. Jeg klarer meg fint”.

Håp hadde jeg jo fortsatt, når det gjaldt mine personlige prosjekter.

Ja, denne drømmen om å bli en forfatter. Min store lidenskap som jeg ikke tørr å snakke høyt om foran kollegene mine. Mitt alter-ego: drømmeren.

Å leve av å skrive romaner ville gjort meg mer lykkelig enn noe som helst annet her i livet.

Å invitere lesere inn i mitt univers og la dem drømme seg bort, le høyt, felle en tåre og føle sympati med de forskjellige karakterene. Jeg har så mange idéer som jeg ønsker å få ut på papir; og foreløpig har jeg gjort et av dem til virkelighet. Jeg har skrevet en roman, en komedie, og mitt høyeste ønske er å få denne på trykk.

Men…

Onsdag kom. Etter en stormfull mandag, kom onsdag. Og et nytt nederlag.

Jeg mottok en e-post. Ikke en hvilken som helst e-post, men et svar fra et av forlagene jeg virkelig liker, og lenge har drømt om å samarbeide med.

De takket for manus, og beklaget samtidig for at de ikke kommer til å publisere romanen min.

Ikke fordi språket eller historien ikke er god nok, men fordi det ikke passer inn med forlagets fremtidige planer. Samtidig foreslo de selvpublisering som et alternativ.

Et diplomatisk svar, og ikke direkte negativt. Men likevel negativt i forhold til hva jeg hadde håpet på, og hva jeg tross alt har dagdrømt om helt siden jeg startet å skrive romanens aller første kapittel.

For to måneder siden sendte jeg inn manuset og krysset fingrene.

Jeg hadde kanskje for høye tanker om dette prosjektet mitt. Men, jeg hadde i det minste et håp. Og er det noe man trenger for å kunne takle motgang her i livet, så er det et håp.

Håp om at det finnes noe større og noe bedre for alle og enhver.

Så hva skjer nå?

Skal jeg legge romanen død og starte fra scratch eller skal jeg forbedre den så godt jeg bare kan, og fortsette å sende den til forlag etter forlag til noen til slutt ønsker å gi meg en sjanse?

Etter endt arbeidskontrakt vil jeg i det minste ha mer enn nok av tid til å kunne skrive både dag og natt, fra tidlig morgen til sent på kveld, helt til krampen stopper meg.

Om jeg så begynner å blø fra fingertuppene, så ønsker jeg å forbedre romanen jeg har skrevet, skrive ny roman, skrive noveller, skrive blogginnlegg – skrive så mye jeg bare kan, for å bevise for alle andre – og ikke minst for meg selv at jo…

Visst pokker kan også jeg være god nok.