Uproduktiv alenetid og feil bestilling

To netter, to og et halvt døgn med etterlengtet alenetid, dette trengte jeg, en pause fra min kjære, fra mennesket jeg har sett hver eneste dag siden pandemiens start. Jeg er glad i ham, det er ingen tvil om det, men jeg må innrømme at jeg lenge har lengtet etter en liten pause fra Fotball-EM på skjermen og yndlingsbandet hans, Trivium, over høyttalerne. En pause fra vifta og klimaanlegget som er grunnen til at jeg selv på sommeren må pakke meg inn i pledd. En pause fra uenigheter og kompromisser når det gjelder alt fra lørdagsaktiviteter til takeaway-bestillinger.

Å bo med ham, å bo med en hvilken som helst person har sine utfordringer, for vi er jo alle forskjellige og det ville nok vært enda verre om jeg bodde med noen som ligner meg selv. En klønete introvert som ikke håndterer stress og ikke tåler støy og er veldig sta og dessuten ganske lat og umotivert. Latskapen, eller uvanen med å utsette alt til neste dag, har jeg fått kjeft for både av ham, av mine foreldre og av dem jeg tidligere har bodd på kollektiv sammen med.

Denne helgen var min og bare min, for han skulle til Paris for å treffe venner og se på fotball, og jeg ville bli igjen hjemme for å lese bøker, skrive videre på nytt manus og se romantiske komedier. Og lytte til Lana Del Rey. Jeg skulle skrive mye, sa jeg, hele fredagskvelden, hele lørdagen, men jeg gjorde ikke det. I stedet skrev jeg litt, og litt er bedre enn ingenting.

Etter en manikyr og dagligvarehandel på fredagen, tilbrakte jeg den solfylte lørdagen på spasertur gjennom gatene i Toulouse. Med ei bok i den lyseblå veska, samme farge som mine negler etter fredagens besøk hos stamstedet Aiiden Nails, tok jeg meg en tur innom Sweet Home Cafe for å spise kake og lese de første sidene av romanen “Bli snill igjen” av Geir Gulliksen.

Kinder Bueno ostekake og mojito-inspirert iste, en deilig liten pause goûter som de kaller det på fransk, det som svenskene kaller fika, et søtt lite mellommåltid på kafé i en avslappet atmosfære. Avslappet, om man da ser bort fra de tre kvinnene som satt ved nabobordet og klaget høylydt der de pratet om kontorjobbene sine. På en lørdag. Heldige er de som i det minste fortsatt har en jobb å gå til, for selv har jeg fått avslag på rundt femti søknader de siste månedene. Avslag på søknader og refusert manus, jeg føler meg som en kvinne som ingen vil ha, selv om det ikke er meg personlig, men CVen min og manuset mitt som ikke når til toppen.

På kveldstid bestilte jeg takeaway fra en middelmådig restaurant som heter Asian Kanteen, dumplings med svinekjøtt til forrett, og rød curry med peanøtter og ingefærmarinert kylling til hovedrett. Jeg gledet meg til å spise ris, for å deretter kose meg med hjemmelaget Bo Bun neste dag (med biffkjøtt, kyllingvårruller og risnudler).

Da bestillingen en drøy halvtime senere ble levert på døra, innså jeg først da det var for sent at jeg hadde fått feil pose. Sykkelbudet hadde allerede syklet av sted i full fart og kvitteringen hadde enten han eller restauranten revet av posen. Selv var jeg ikke sint, bare forvirret og en smule skuffet, for plutselig stod jeg der uten en porsjon rød curry, men med to Bo Bun med biffkjøtt og vårruller), ti gyoza og to desserter med mango og tapioca. Og to lykkekaker.

Jeg fikk kontakt med budet på telefon, en tydelig traumatisert gutt som akkurat hadde blitt utskjelt av mannen som hadde fått min bestilling i stedet for sine to Bo Bun-menyer. Gutten var omtrent på gråten og gjentok flere ganger hvor høyt han elsker jobben sin og hvordan han vanligvis aldri gjør slike grove feil. Jeg ble stående med telefonen i hånda i over tjue minutter, en tid benyttet til å trøste en gutt jeg ikke kjenner, fortelle ham at det er menneskelig å gjøre feil, vi er ikke roboter, mannen som skjelte ham ut er en idiot og verden er dessverre full av idioter. Alt jeg ville vite var hva jeg nå skulle gjøre med maten jeg hadde fått, om jeg ville få pengene igjen, om det var trygt for meg som ikke spiser skalldyr å spise de vårrullene og gyozaene.

Etter å ha gitt all min kjærlighet og trøst til sykkelbudet og deretter hatt en vennlig prat med kundeservice, ble jeg informert om at jeg ville få igjen pengene på konto. Jeg fikk også vite at bestillingen (som i løpet av alle disse telefonsamtalene hadde rukket å bli kald), ikke inneholdt skalldyr. Sliten, åpnet jeg derfor en bananøl og drømte om curry mens jeg spiste nøyaktig det samme som jeg neste dag skulle lage til middag.

Jeg konkluderer med at det for egen samvittighet vil lønne seg å være snill, og ikke være den som truer med å få folk sparket. Men selv om man er snill, vil man møte motgang. Motgang er like uunngåelig som refuserte manus og avslag på jobbsøknader.

Barndommens bøker og kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu

Jeg husker fortsatt små glimt fra min aller første tur til hjembyens bibliotek. Mange inntrykk og så lite støy at jeg nesten ikke turte annet enn å hviske og liste meg forsiktig rundt. Spesielt godt husker jeg hvordan jeg med store øyne utforsket bibliotekets barneavdeling og nysgjerrig tittet rundt meg, store bokhyller over alt, bokhyller høye som skyskrapere i forhold til det lille barnet som jeg den gang var.

Biblioteket, byens mest magiske sted for oss introverte smårollinger, vi som foretrakk å leke i fred og ro, la kreativiteten blomstre og tankene vandre fra et univers til det neste.

Jeg hadde ikke lært meg å lese riktig enda, jeg var ikke eldre enn kanskje fire eller fem år, likevel elsket jeg følelsen av å hente frem bøker fra bibliotekets hyller, studere de fargerike illustrasjonene og bla meg videre fra side til side.

Jeg drømte meg bort til vakre eventyrslott og ildsprutende drager, til grønne skoger fulle av snille dyr, til den ikoniske Mummidalen og hjem til Albert Åberg og hans pappa. Mange av historiene hadde jeg hørt før, min far pleide å lese dem for meg før leggetid.

Etter hvert som jeg ble eldre, skolealder, fikk jeg også gleden av å låne bøker fra skolens bibliotek. Spesielt godt husker jeg hvor oppslukt jeg ble av den filosofiske romanen Sofies Verden, Narniabøkene og absolutt alle barnebøker skrevet Roald Dahl.

I ti-årsalderen begynte jeg også å interessere meg for Harry Potter-universet, og sammen med mine venninner lot jeg meg skremme av bokserien Grøsserne til R.L. Stine. Noen år senere utforsket jeg også andre romansjangre for en noe eldre målgruppe, deriblant krim og da spesielt Agatha
Christie sine verker.

Som tenåring forsøkte jeg å lese Hemingway, men var ikke moden nok til å forstå ham. The Old man and the Sea ble derfor byttet ut med Shopaholic-bokserien til Sophie Kinsella, og hentet frem igjen først for fem, seks år siden. Fortsatt koser jeg meg med lettleste kjærlighetshistorier fra tid til annen, et friskt pust og nødvendig avbrekk fra alle sci-fi dystopiromanene, familietragediene og historiene om fattigdom og krig.

Linskjorte

Da vi forrige helg besøkte kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, opplevde jeg den samme lykkefølelsen som da jeg i en alder av fire eller fem besøkte biblioteket for aller første gang.

IMG_20200629_212950_836

Visuelt er mange av disse gamle sørfranske landsbyene, Montolieu inkludert, som hentet fra fortellingene fra barndommens mange eventyrbøker. Steinhus med malte skodder, smale gater fulle av dekorative blomster og plantevekster langs husvegger og butikkvinduer.

English Bookshop

Montolieu er dessuten kjent for sine flotte butikkfasader med bokhyller og kasser fulle av bøker, strategisk plassert utenfor lokalene. 

Bokhandel Montolieu

Kort gåavstand fra den lille bokbyens sentrum, opp en liten bakke og over en steinbro, fikk vi oss en fortryllende utsikt over den frodige grønne vegetasjonen der den rammet inn den gamle sjarmerende steinhusbebyggelsen.

Gang på gang forelsker jeg meg i nye landsbyer her på det franske sørland, noe alle mine notater fra disse helgeturene er et tydelig bevis på.

I landsbyen Montolieu finnes hele nitten bokhandlere, de fleste tilbyr utelukkende litteratur på fransk, men hos enkelte selges også engelskspråklige bøker. Selv kjøpte jeg med meg to romaner fra en bruktbokhandel, før vi satte oss ned ved et av utebordene til den lokale restauranten Casquette et Chapeau for å kjøle oss ned med hvert vårt glass forfriskende iste.

Chapeau

Jeg mimret tilbake til barndommen, til ungdommen, til de tidlige tjueårene da jeg bodde i Oslo og elsket å besøke Litteraturhuset, og avdelingen for reiseskildringer hos Chillout, jeg elsket å gå meg vill blant bøker på Eldorado og på Deichmanske bibliotek.

Om jeg en dag skulle være så heldig, skulle jeg gjerne ha ønsket meg en tur til det norske svaret på Montolieu, bokbyen Fjærland på vestlandet.

Utsikt Montolieu landsbyen

Bokby

Bo

 

 

Karantenedagbok: Munnbindplikt, romaner og spill

Vakker fuglesang fyller nabolaget. Jeg spaserer forbi den lille barneskolen i nabogata, stengt  siden midten av mars måned, jeg passerer et par stengte butikker og det lille vaskeriet som fortsatt holder åpent. Værmeldingene i alle medier kunne garantere mørk himmel og regntunge skyer fra og med forrige fredag til neste søndag, heldigvis tok dem alle feil. Med varmt og deilig vårvær er det enklere å kose seg, gjøre det beste utav disse ukene hvor vi ikke får lov til å bevege oss bort fra nabolaget vi bor i. Jeg setter pris på å kunne ikle meg lettere tøy og kjenne sola varme de nakne leggene når jeg går ut døra for å handle brød på bakeriet eller tar meg en fredelig rusletur gjennom nabolaget.

Fredelig spasertur

Gatene er omtrent folketomme, med unntak av et par joggere, noen eldre mennesker på tur, og et ungt par som triller en barnevogn sammen. Flere og flere i nærmiljøet har begynt å bruke munnbind når de ferdes utenfor sine hjem, jeg har blitt så vandt til å se dem at jeg nesten føler meg naken uten. Munnbindene jeg bestilte for to uker siden har fortsatt ikke kommet, ansiktsbeskyttelse med gøyale mønstre, et forsøk på å unngå å se ut som en krysning av en kirurg og en bankraner, når jeg fra og med ellevte mai vil bli nødt til å skjule halve ansiktet bak et tøystykke på daglig basis. Jeg lurer på om denne regelen vil vedvare til september, om jeg vil måtte gifte meg iført munnbind?

Heller det enn å ikke få lov til å gifte meg i det hele tatt.

Samtidig undrer jeg om munnbindplikten vil påvirke motebildet, om vi i sommer vil vandre rundt i søte blomsterkjoler med matchende tekstiler dekkende over nese og munn. Jeg lurer på om fasjonable parisiennes vil leke seg frem med mønstre og sterke farger, munnbind og designerveske i samme farge, jeg lurer på om hardrockere vil pynte seg med munnbind i skinn med nagler, om influensere vil posere i bikini med matchende munnbind og tilby rabattkoder til sine følgere, det gjør de vel kanskje allerede, for alt jeg vet.

Nabolag

Fra munnbind til litteratur, jeg har lest ferdig romanen meg, meg, meg av Linnéa Myhre og sitter igjen med blandede følelser. Jeg liker idéen bak romanen, historien om en kvinne med en fanatisk besettelse av en ikonisk popstjerne (i dette tilfellet Britney Spears), om hennes reise til Los Angeles for å finne sitt store idol men også seg selv. Det jeg derimot ikke liker, er historiens protagonist, et selvopptatt og usympatisk barn i kvinnekropp, med et usmakelig syn på verden og en skepsis til absolutt alle, unntatt Britney. Med tanke på romanens tittel går jeg ut ifra at det er meningen at leserne ikke skal like dette kronisk misfornøyde mennesket, at hovedpersonen og hele romanen må tas med en klype salt og en stor dose selvironi for å ikke bli misforstått.

Personlig mener jeg likevel at denne romanen kunne vært så mye bedre, hadde den fulgt enten en avslutning typisk for slike “coming of age“-historier, hvor protagonisten som tviholder på barndommen, går på en smell, får en åpenbaring, et vendepunkt, og innser at det å vokse opp og gå videre ikke er så ille likevel, eller, en tragisk avslutning, for å understreke hvor farlige slike besettelser kan bli.

Nå tror jeg kanskje jeg krever for mye av det som skal være en lettlest roman.

Linnéa Myhre

I tillegg til å bruke stille stunder på å lese andres verk (og overanalysere dem), har jeg tatt meg tid til å jobbe med mitt eget manus, en historie jeg tror vil bli ganske fin, om jeg klarer å finne tid og motivasjon til å fullføre skriveprosessen.

Coronakarantene, dag 43.

Mandag. Den sterke duften av liljer hang fortsatt igjen i veggene, til tross for at blomsterbuketten har fått nytt liv ute på balkongen. Jeg laget smoothie av yoghurt naturell, melk, bananer, peanøttsmør og vaniljeessens og nøt lunsjpausen ute i sola med en ny bok foran meg. Jeg elsker islandsk litteratur, og har derfor høye forventninger til Historien om Ásta av forfatter og poet Jón Kalman Stefánsson.

Historien om Ásta

Coronakarantene, dag 44.

Tirsdag. Hjemmekontor, hjemmetrening, vasking av bad og vasking av klær. Min kjære tok seg en omvei fra jobb og kom hjem med en hyggelig overraskelse fra postkontoret, brettspillet Trivial Pursuit. Kvelden gikk dermed til triviaspill og kakaodrikking, en fin avslutning på en produktiv tirsdag.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse dekorasjoner
Fra en butikk i sentrum som selger dekorasjoner med Toulouse-motiv til hjemmet. Myndighetene har bekreftet at alle butikker vil åpne igjen om tolv dager, men restauranter og kafeer vil fortsatt holde stengt inntil videre. Jeg ser frem til å ta meg en målrettet handletur, hvor planen er å gi all min støtte til små butikker som denne, som The Bookshop og de mange små klesbutikkene som er avhengige av hver eneste kunde. 

 

 

Litteratur, kafébesøk og etterlengtet regnvær

Under sommerdyna ligger jeg og lytter til lyden av dråper som treffer soveromsvinduet. I løpet av natten har vi mistet femten varmegrader, det etterlengtede regnværet har endelig meldt sin ankomst.

Nakne legger pakkes inn i sorte nylonstrømper, jeg bytter ut sandaler med mine sorte mokkasiner og tar med meg min like sorte paraply. En overskyet lørdag, en regnfull formiddag. Jeg forlater leiligheten til fordel for en liten spasertur til sentrum for å handle inn litteratur, jobbe litt med egne skriveprosjekter og drikke kaffe på Le Café Cerise, en nyåpnet kaffebar ved Quai de la Daurade.

Først etter å ha gått ut døra, går det opp for meg at min sorte kjole med blomsterprint burde ha fått seg en vask før den ble tatt i bruk. Arvet fra ei venninne, kjolen lukter kjeller eller loft, bortgjemt og glemt. Nå er den ute på luftetur, langt unna sitt tidligere hjem i Paris. Denne lårkorte kjolen har fått et nytt liv sammen med meg, et nytt liv i la ville rose, hvem vet hvor den vil vandre videre om også jeg skulle gitt den bort en dag?

Blomstermotiv

Håpefull, trasker jeg i retning favorittbokhandelen min The Bookshop, den britiskeide bokhandelen hvor absolutt alle bøker er engelskspråklige. Usikker på om stedet faktisk holder åpent på lørdager, denne spaserturen har jeg uansett godt av. Lille koselige The Bookshop, stedet er et paradis for oss leselystne, vi som elsker å drømme oss bort blant bokhyller fulle av sjeldne perler og bord stablet med nyutgivelser, bestselgere og samtidsklassikere. Stedet for oss i Toulouse som foretrekker å lese romaner på engelsk fremfor på fransk (med mindre romanens originalspråk er fransk).

Til min store skuffelse holder The Bookshop i dag stengt. Likevel vet jeg at det finnes en flerspråklig bokhandel bare 190 meter unna denne britiske skatten, en bokhandel jeg aldri har besøkt tidligere, Ombres Blanches étrangères.

I utgangspunktet er jeg på jakt etter litterære verker av den dystre poeten Edgar Allan Poe, for øvrig en av mine favoritter, sammen med Charles Baudelaire. Etter å ha tittet rundt i diverse bokhyller, velger jeg å i tillegg handle inn to romaner som jeg burde ha lest for lenge siden, hadde jeg bare brukt mer tid på ordentlig litteratur og mindre tid på dårlige ungdomsromaner de siste tjue årene.

Sammen med Edgar Allan Poe, ender også George Orwell og Vladimir Nabokov opp i handlekurven.

1984. En sci-fi roman som en dag ble et diskusjonsemne over en kaffe sammen med en kollega, da han dukket opp på kontoret iført en t-skjorte med påskriften 1984 sammen med motiv av et stort overvåkende øye. Nysgjerrig, spurte jeg om han var fan av George Orwell, og hvorvidt han anbefalte denne svært annerkjente dystopiromanen eller ei. Ironisk nok, han likte den ikke. Oppskrytt, mente han.

Lolita. Jeg har sett den amerikanske filmversjonen fra 1997, og lenge vært nysgjerrig på denne russiske romanen, en kontroversiell klassiker som ofte blir nevnt i artikler som omhandler bøker man burde lese i løpet av sitt liv.

Litteratur

Nedbøret er kraftigere nå enn tidligere. Med raske steg, beveger jeg meg i retning Garonne-elven mens millionvis av regndråper stuper fra himmelen. Som planlagt, finner jeg meg et lite bord på Le Café Cerise, en kaffebar med utsikt mot Pont Neuf.

En chai latte bestilles, mine nyinnkjøpte bøker studeres. Jeg ser frem til å dypdykke inn i forfatternes univers, samtidig håper jeg at jeg vil kunne lære en ting og to om kunsten å skrive god litteratur.

På ettermiddagen baker jeg kake, Charlotte Russe med pære. Vi er invitert på middagsbesøk hos et vennepar, dessert er det jeg som tar med. Min venninne, en negldesigner som for tiden er i mammapermisjon, tilbyr meg en liten manikyr før middag, et tilbud jeg selfølgelig ikke takker nei til.

Ute på balkongen faller regnet i store dråper, himmelen er grå. Endelig får naturen slukket tørsten, endelig er tørken over.

Toulouse gsree

Vsbntp