Jeg har mistet jobben

For to uker siden fikk jeg beskjeden som skulle sette alt i ubalanse, endre den stødige kursen og etterlate meg som et eneste stort spørsmålstegn. Hvor går veien nå, spør jeg meg selv, hva i all verden skal jeg finne på nå?

Kristine, jeg ringer deg fordi…jeg har en dårlig nyhet”, lød ordene til avdelingslederen min en sen tirsdagsettermiddag. På fransk, vel å merke.

Verdensøkonomien har, som vi alle vet, blitt hardt rammet av coronakrisen. Restaurant-og utelivsbransjen, bøndene, reiselivsnæringen og transportnæringen er bare noen av mange bransjer som nå lider store økonomiske tap som konsekvens av coronaviruset. Passasjerflyprodusenten Airbus, min arbeidsplass de siste tjuesju månedene, er en av mange franske bedrifter som nå har sett seg nødt til å kutte kostnader og gjennomføre nedbemanning for å kunne overleve vår verste finanskrise siden krigen.

“Vær så snill, ta ikke dette personlig. Dette har ingenting å gjøre med deg som person eller arbeidet du har gjort for oss de siste to årene…”, fortsatte han. Jeg lyttet og nikket bekreftende, til tross for at ingen kunne se meg nikke.

“Du, og tre av dine kolleger vil ikke lenger være del av teamet fra og med første juli, jeg beklager, vi liker deg veldig godt Kristine, men, Airbus har ikke lenger råd til å…”, jeg forstår, avbrøt jeg ham. Vi er inne i en vanskelig periode, dette er ikke personlig. Ingenting er din feil. Eller min. Det ordner seg. Jeg klarer meg, c’est la vie. C’est comme ça.

“Je suis vraiment désolé, Kristine”. Jeg er virkelig lei for det.

Er det ikke rart, nesten ironisk, hvordan man det ene øyeblikket befinner seg på medarbeidersamtale med ledelsen, får lønnsøkning og tilbud om å videreutvikle seg innad i bedriften, for å deretter se sine karrieremuligheter rase sammen som et korthus?

Men som vi alle vet, korthus kan bygges opp igjen og verden er full av muligheter for dem som våger å bevege seg ut i ukjent farvann.

Jeg vil dessuten få betalt 84% av min nåværende lønn i et helt år, og har blitt lovet tilbud om kurs eller omskolering utover høsten. Dette vil dessuten være en fin anledning til å lære flere språk, og ikke minst til å endelig ta førerkortet, noe jeg av ulike grunner har utsatt i årevis.

I sommer vil jeg jo også få tid til å endelig bli ferdig med mine skriveprosjekter, novellene og romanen som jeg ønsker å sende til ulike forlag.

Selv om døra til Airbus nå er lukket, finnes det ingen grunn til å bli sittende i mørket med tårevåte øyne. En ny dør vil nemlig åpnes og lede meg videre til noe bedre, nye kunnskaper, nye erfaringer, personlig vekst, en ny karriere.

Alt som har hendt de siste månedene har fått meg til å innse hvor uforutsigbart livet faktisk kan være, og hvor viktig det er å ha i tankene at selv den mest stødige kan en dag falle. Selv om fallet gjør vondt og man synes synd på seg selv der man studerer sine skrubbsår og skitne knær, finnes det ingen annen utvei enn å reise seg og starte på nytt igjen. I sitt eget tempo. Som da man lærte å gå. Da man lærte å sykle. Den 30. Juni, min siste arbeidsdag, skal ikke sørges, den skal feires.

Ja, jeg har mistet jobben. Men jeg har ikke mistet meg selv. Jeg er klar for en ny fremtid hvor absolutt alt er mulig, og det hele starter første juli.

For å avslutte dette innlegget med et smil, deler jeg noen av bildene jeg tok i sentrum av Toulouse, da jeg på fredag spaserte rundt med en liten iskaffe i hånda etter endt arbeidsdag.

Toulouse utsikt

Scooter

Iskaffe

Toulouse leilighet

Advertisements

Jeg reiser, jeg drømmer, jeg lever!

Vi er alle lidenskapelig opptatt av noe. Måtte det være mote, litteratur, politikk, matlaging, fotografi, idrett, dyr og oppdrett – eller noe totalt annerledes.

Selv er jeg lidenskapelig opptatt av å reise. Til andre byer, til andre land, til andre verdensdeler, lære nye språk, bli kjent med andre kulturer og smake lokale spesialiteter hvor enn jeg drar.

Jeg elsker å fotografere maten jeg bestiller (noe Julien synes er flaut), naturen jeg vandrer gjennom, de historiske monumentene jeg besøker, handlegatene jeg passerer, og annerledes arkitektur.

Allerede i år har jeg vært heldig som har fått mulighet til å dra på kurs til Marrakech og Essaoira i Marokko, dratt på familietur til Panama (biltur gjennom hele landet) med svigers og kjæresten, for å deretter dra på kjærestetur til Madrid i Spania, mor-datter tur til Kassel i Tyskland før jeg dro videre til Karlsruhe (også Tyskland) på egenhånd. Under to måneder senere dro jeg til Toulouse og Narbonne i Sør-Frankrike på egenhånd, videre til Girona i Spania (for å besøke den årlige blomsterfestivalen) og deretter en liten flytur til Pisa for å besøke det kjente, skeive tårnet og spise store mengder deilig pasta. Bursdagen min ble feiret på biltur sammen med kjæresten gjennom Nederland (Delft, Haag, Utrecht, Gouda, Amsterdam m.fl.) og videre til Ghent i Belgia. I sommer dro mamma og jeg på nok en mor-datter tur, til Strasbourg og Colmar i Frankrike, og møttes igjen på sensommeren, i nydelige Normandie sammen med kjæresten min og stefaren min. I september dro jeg på utdrikningslag i Milano i Italia, og videre til de Franske Alpene helgen etter, for å feire bryllupet til to gode venner av Julien og meg.

År 2017 har hatt mange utfordringer, mange skuffelser, mange drømmer som har blitt knust. Men den største drømmen av dem alle, min lidenskap for å reise, den drømmen lever jeg fullt ut. Så godt jeg kan (ved siden av jobb og andre forpliktelser).

Vil 2018 bli året hvor jeg vekker til live de drømmene som ble knust? Drømme nye drømmer? Følge mine drømmer og ikke la noe som helst stoppe meg?

Vi får se. Det viktigste er uansett å ha en lidenskap. En motivasjon. En drøm å jage.

(bildene under: 2017 i bilder)

tyskland

reise europa

reise utlandet

bryllup alpene