På tur med katamaran

Klokka tikket og vi stresset som om livet stod på spill. “Få opp farta” ropte Julien, vi hadde akkurat fullført dagens frokost og brukt altfor lang tid på å spise opp den tykke greske yoghurten som vi begge var lei av å få servert hver eneste morgen.

“Husk vann, husk solbriller, husk kamera” ropte jeg tilbake, før jeg forsvant inn på badet og lot ham ta seg av pakkingen av den gamle, slitte ryggsekken som jeg hadde håpet han ville erstatte med en ny i løpet av ferien. Den flasset, var klissete og full av hull. Nær døden, rett og slett. Han pakket ned håndklær, jakker og badetøy i en bærepose som fungerte som en beskyttelse i den grusomme sekken.

Jeg dusjet i rekordfart og sminket meg minimalt, før vi sammen løp ut døra og opp til møtepunktet hvor vi skulle bli hentet av en sjåfør som het Angelis eller Angelo og hans minibuss. Vi var på vei til ei båthavn for å dra på tur med katamaran, en opplevelse vi fikk anbefalt fra alle hold da vi begynte å planlegge oppholdets aktiviteter. Valget stod mellom lunsjcruise og kveldscruise, sistnevnte markedsført som solnedgangscruise, og vi valgte altså heller å stå opp tidlig. Grillmat og hvitvin var inkludert i prisen, og vin kunne man allerede drikke fra klokka ti om ønskelig (altfor tidlig for min del).

Jeg gledet meg til å tilbringe den nydelige solskinnsdagen på båttur, og til å se mer av Santorini, en siste anledning før vi neste dag skulle hoppe videre til Naxos, bryllupsreisens siste destinasjon.

Vi steg om bord på katamaranen og la fra oss den slitte sekken og yttertøyet i salongen. Med speilreflekskameraet i hendene, satte vi oss ute på dekk, klare for å fotografere den lille vulkanske øya Nea Kameni (halvmånens nærmeste øy), og de tre pittoreske strendene som alle er oppkalt etter sandens farger, Red Beach, White Beach og Black Beach. Sistnevnte hadde vi allerede sett på nært hold, da vi kjørte Santorini rundt på ATV og nøt en nydelig solnedgang like i nærheten av den sorte stranda med sine lysebrune parasoller.

Flere katamaraner krysset vår vei, det gjorde også andre, enda flottere båter. Turister, for det meste forelskede par, vinket til oss og vi vinket tilbake. De av oss som ønsket, fikk muligheten til å bade før lunsjtid, hoppe uti vannet og svømme et par runder før salongbordet ble dekket med fylte vinblader, souvlaki og andre greske spesialiteter.

Hvitvinen var ikke stort å skryte av, men måltidet var overraskende godt, kjøttet var mørt og marinaden smakfull. Vi vendte tilbake til dekk for å slappe av etter lunsjen, nyte den siste timen ute på havet.

Vi nøt den så godt vi kunne, helt til vi nærmet oss land og plutselig fikk oss en uheldig overraskelse. Båten havnet under en mørk og tung regnsky, den dukket opp fra ingensteds og forsvant omtrent like kjapt som den kom. Den dusjet oss alle som én, og ble hengende over oss da vi gikk i land. Minutter senere var den borte, erstattet med solskinn, som om ingenting var hendt.

Solskinnet tok vi med oss tilbake til balkongen på Aperanto Suites. Vi nøt en siste ettermiddagstime i boblebadet før vi kledde oss opp i pent tøy og dro ut for å spise vår siste middag på Santorini.

Vi drakk vin og koste oss med deilige småretter, saganaki (grillet ost), apáki (røkt svinekjøtt) og tirokafteri (pikant feta dipp)
på restauranten Anemoloos, en skjult perle på toppen av en ekstremt bratt bakke. Til maten fikk vi servert det som må være det beste brødet jeg har smakt på Santorini. Varmt, mykt og rikt på smak.

Himmelen var full av stjerner, vi studerte dem fra vinduet. De blinket kraftig, mye kraftigere enn hva jeg kunne huske å ha sett på kontinentet. Jeg vendte blikket mot månen, den er alltid like fascinerende uansett hvor jeg befinner meg i verden, men stjernene, de er som solnedgangen, vakrest på Santorini.

Neste morgen stod et nytt eventyr for tur. Vi gledet oss til fire dager på nytt hotell, fire dager på ei øy kjent for sine vakre strender, sjarmerende små landsbyer, mytologi og gammel historie.

En tur til Fira og boblebad i solnedgangen

Vi våknet til vår tredje dag på Santorini, til en ny frokost på rommet, etterfulgt av en liten time i boblebadet før vi dro ut for å utforske øyas hovedstad, Fira, bygget på den vestlige kanten av kalderaen, det underjordiske vulkankrateret som har formet halvmåneøya Santorini.

Fira er, som Oía, kjent for sin hvitkalkede bebyggelse og blå kirkekupler. En taubane gir besøkende muligheten til å se byens flotteste utsiktspunkt, men det gjør også de mange trappetrinnene som vi valgte å følge i stedet, ettersom jeg har høydeskrekk og ikke liker taubaner.

Det blåste kraftig utover ettermiddagen, spesielt på toppen av byen. Kanskje var det nettopp derfor øyas mange turister hadde bestemt seg for å flokke til handlegater og kafeer denne oktoberdagen, svømmebasseng og båttur kan ikke ha fristet stort under overskyet himmel.

Selv lot vi oss friste av gresk fastfood og bestilte gyros fra det som må være en av byens mest populære gyrossjapper med sine enorme køer og gode anmeldelser. Yogi Gyro levde på alle måter opp til forventningene, og vi kunne nå krysse av gyros fra vår uskrevne “kan ikke forlate Hellas uten å ha spist dette”-liste.

Fra en suvenirbutikk kjøpte vi et klistremerke til den sorte trillekofferten som allerede er dekorert med motiver og flagg fra store deler av verden, og et shotteglass til den allerede enorme kolleksjonen hjemme. Suvenirene fra Santorini prydet motiver av kirkekupler og hvite klippebyer og navnet Santorini skrevet i blått og hvitt, som det greske flagget. Julien har lenge samlet på både glass og klistremerker, og jeg har like lenge undret hva han har tenkt å gjøre den dagen kofferten går i stykker og skapet går tomt for plass.

Suvenirbutikken ble vårt siste ærend i Fira, før vi med dagens leiebil kjørte tilbake til hotellet for å kose oss på balkongen. Vi skulle for en gangs skyld nyte solnedgangen fra boblebadet, og samtidig kose oss med hvitvinen som vi fikk i gave ved innsjekk.

Kveldens antrekk bestod dermed av en kirsebærbikini og solbriller. Vi ventet på solnedgangens første tegn før vi skålte med våre vinglass. Ikke en kveld uten en vakker solnedgang, ei heller en kveld på bryllupsreise uten et glass vin.

“Kan vi ikke kjøpe et lignende boblebad til foreldrene dine?” tryglet jeg. Det varme vannet, den kalde vinen og synet av den rosa himmelen gjorde meg overfølsom, som om jeg allerede savnet opplevelsen før den i det hele tatt var over. Jeg var i lykkerus og orket samtidig ikke tanken på å forlate alt sammen for å vende hjem til noe som ikke kan sammenlignes med dette livet. Svigerforeldrene mine har jo allerede et svømmebasseng og stor hage, så hvorfor ikke et boblebad, et boblebad som vi kan benytte oss av i helgene.

Julien lo. “Vi kan ikke kjøpe oss alt vi har lyst på her i livet, da vil vi ikke lenger sette pris på hotellrom som dette.”

Jeg kunne ikke nekte for at han hadde et poeng. I alle år, frem til jeg flyttet fra Norge, tok jeg våre vakre fjorder og fjell for gitt. Jeg så ikke den samme skjønnheten som turistene så, jeg var jo så vant til den norske naturen. Det samme skjedde etter to år på utkanten av Paris, jeg ble så vant til Eiffeltårnet og Notre Dame at jeg ikke lenger brydde meg, ikke før sistnevnte stod i flammer og fikk både meg og alle andre i Frankrike til å felle tårer.

Det samme gjelder gleder som kan kjøpes for penger. Jeg husker godt hvor lykkelig jeg ble da jeg som tenåring fikk årets kuleste joggesko eller en stilig jakke i julegave, og hvor glad jeg ble da jeg som barn fikk en CD jeg lenge hadde ønsket meg. I dag er både musikk, klær og sko bare et lite tastetrykk unna. Førstnevnte koster dessuten ikke mer enn et månedsabonnement på en uendelig lang musikkatalog som stadig blir oppdatert.

Jeg snudde meg bort fra Julien og rettet blikket mot Oía, mot den hvite byen under den rosa himmelen, i hånda holdt jeg et halvfullt glass.

Santorini rundt på ATV

“Jeg har aldri gjort dette før” sa han før han suste nedover fjellveien med verdens største selvtillit. “Du kommer til å velte” hylte jeg, og klemte håndtakene så hardt jeg bare kunne med begge hender. Julien styrte showet, adrenalinet, og jeg var hans passasjer. Om han veltet, veltet også jeg.

Det var vår andre dag på øya Santorini, en dag hvor vi lot romantikken bli liggende igjen på hylla, erstattet med fart og spenning på ATV, en svipptur innom øyas mikrobryggeri for å smake lokal øl, og et helaftens grillfat på en liten restaurant like utenfor Fira.

Jeg hadde fått tildelt utleierens minste hjelm, en rosa barnehjelm som ved en tilfeldighet matchet toppen min. Da vi stoppet ved et utsiktspunkt for å ta bilder av vårt nye leketøy, la Julien hodet på skakke og smilte uskyldig. “Du ligner et barn, et stort, søtt barn” sa han med babystemme. Jeg flirte, der jeg satt på den røde terrengmotorsykkelen i mitt rosa sett. “Husker du hvor komiske vi så ut med de hvite hjelmene vi hadde da vi kjørte buggy gjennom den gjørmete skogen i Den Dominikanske Republikk?”

Han nikket. “Skal vi prøve å ta en selfie lignende det ikoniske bildet fra den buggyen?”

Vi rettet på hjelmene og forsøkte å kopiere et øyeblikk fra 2015, denne gang i gresk drakt. Det funket ikke. I stedet knipset vi fine bilder av hverandre, og enda finere skulle de bli utover kvelden.

Julien ble, etter hvert som timene gikk, flinkere og flinkere til å kjøre ATV og jeg sluttet etter hvert å hyle. Vi besøkte Santorini Brewing Company, et mikrobryggeri stappfullt av amerikanske turister. Vi hadde ikke engang rukket frem til bardisken før en mann med tykk bart snudde seg mot Julien og pekte på hans t-skjorte, en grå band t-skjorte som han hadde fått av meg på musikkfestival i Paris (Download) for flere år siden.

“System of a Down” jublet den ukjente mannen, “where are y’all from?”

Som vanlig snakket vi i munnen på hverandre. Frankrike. Norge. Jeg er fra Norge, men jeg bor i Frankrike. Mannen mumlet frem et skuffet “oh”, og forklarte at han trodde vi var amerikanere. Selv kom han fra en småby i Texas. “I didn’t know y’all listened to System of a Down in Europe.”

Smaksprøven ble begrenset til tre ulike ølsorter, store deler av sortimentet var allerede utsolgt. Vi lot amerikanerne kose seg på egenhånd, og fortsatte vår kjøretur videre sørover, helt ned til den svarte stranda på den sørvestlige delen av den halvmåneformede øya.

Kullsort vulkangrus mot blått hav og blå himmel, en strand pyntet med lysebrune stråparasoller, fargekontrastene var nydelige. Sola strålte, men den ville snart gå ned og male himmelen i varme farger, et show vi for all del ikke ville gå glipp av.

Vi kjørte derfor videre til det populære utsiktspunktet Paralia Vlichada. Med ATVen parkert i sanden kunne vi lene oss tilbake og nyte nok en romantisk solnedgang før middagstid.

Jeg smilte fornøyd. Santorini er virkelig en perfekt destinasjon for forelskede. Vi som for dagen hadde bedt om enkle gleder som fart og spenning, øl og grillet kjøtt, fikk oss likevel en gratis dose romantikk på kjøpet, noe så lite (men likevel så stort) som en armkrok, et kyss, en vakker himmel og lyden av bølgeskvulp.

Vi takket Mike og hans grillhus (ja, restauranten het Mike Grill House) for det enorme grillfatet, et tårn av deilig souvlaki, med tzatziki og fava servert som kveldens grønne tilbehør. Den mørke himmelen var kjølig, jeg kunne ikke lenger matche den rosa hjelmen. Med grønn jakke og nakne lår kjørte vi den siste strekningen tilbake til hotellet. Gåsehuden ønsket seg bort fra ATVen, huden ville synke ned i boblebadet, og ønsket ble selvfølgelig oppfylt.

En nydelig start på oppholdet på Santorini

Med våre to trillekofferter på slep, sprintet vi nedover gatene med blikket rettet mot fergen som vi kunne skimte i det fjerne. Sola sov fortsatt, men gatelysene hjalp oss i riktig retning, tiden var inne for å reise videre fra Kreta til Santorini, reise til en destinasjon som lenge hadde stått høyt på ønskelista. Et ypperlig reisemål for to turtelduer på bryllupsreise.

Fergeturen tok to timer, to timer med Lonely Planet i hendene, en reiseguide til Kykladene som vi hadde pakket med oss før avreise. Guiden fortalte om de hvite byene Oía og Fira, om røde solnedganger og øyas beste utsiktspunkter, om vinsmaking og båtturer og vulkanske sandstrender.

Idet vi gikk av fergen og fikk plass på shuttlebuss til prutet pris, tjue euro i stedet for førti, kunne jeg føle sommerfuglene i magen flakse enda raskere enn før. Jeg gledet meg til å overnatte på Aperanto Suites, et relativt nytt hotell på nordsiden av øya, bygget i typisk hvit kykladisk arkitekturstil, med vakker utsikt mot havet.

Rommets balkong var utstyrt med et boblebad på størrelse med et lite svømmebasseng, et boblebad hvor vi ville nyte hvert vårt glass vin til synet av solnedgangens flotte nyanser, men aller først en frappé under solfylt ettermiddagshimmel.

Akkurat som på Kreta, fikk vi også denne gang en hyggelig liten overraskelse fra hotellet. De gratulerte med overstått bryllup og ga oss ei flaske lokalprodusert hvitvin i gave, ypperlig for en romantisk aften på balkongen.

Før vi byttet ut klærne med badetøy, ba vi resepsjonisten om hjelp til å reservere både vinsmaking og dagstur med katamaran, førstnevnte skulle vi rekke å få tid til allerede samme kveld. Men aller først ville vi stenge resten av verden ute fra vår romantiske boble, konsentrere oss om utsikten, om hverandre, om våre tanker rundt tiden som har gått og tiden vi har i vente.

Tiden førte oss etter hvert til vingården Sigalas hvor vi fikk smake et utvalg av rødt og hvitt fra den vulkanske øya med sitt ørkenlignende klima, forhold som utrolig nok er egnet for vinproduksjon så lenge druearten er robust nok. Assyrtiko er navnet på øyas dominerende art, deretter kommer Aidani, en beskyttet drueart fra Santorini.

Øya har en lang tradisjon med vinproduksjon, noen av verdens eldste vinmarker befinner seg på nettopp Santorini. Den eldgamle oppbindingsmetoden, sirkelformet som en blomsterkrans, kan fortsatt den dag i dag ha opp mot 500 år gamle vinstokker.

Vi forlot vingården med ny kunnskap og ingen nye vinflasker, våre favoritter var for kostbare. Værgudene hadde på dette tidspunktet bestemt seg for å vanne øyas druer, og samtidig vanne Julien og meg, der vi gikk med våre raskeste steg, opp bakken som skulle lede oss til hotellet. Eller til sentrum av Oía.

Håret og klærne ble stadig våtere, oppoverbakken vokste seg høyere og lengre, både Julien og jeg angret på å ikke ha leid bil eller ringt etter taxi, vi angret på at vi trodde Santorini var en øy for fotgjengere. Vår desperasjon glødet tydeligvis, som om et neonskilt hang over oss i lufta, et skilt som røpet vårt ubehag og beordret lokalbefolkningen til å hjelpe, redde oss fra å vår våte, kalde og slitne tilværelse.

Vår redningsmann var en ung bilist i slutten av tjueårene, begynnelsen av trettiårene. Velkledd, modellpen og helt alene i bilen. Han spurte om vi trengte skyss, og Julien svarte umiddelbart ja, uten å tenke seg om to ganger. Selv noterte jeg hans bilnummer i mitt sinn, i tilfelle han skulle vise seg å være en seriemorder eller en seksualforbryter, eventuelt begge deler, og forberedte meg mentalt på det verste, på å bli offer for en gresk Ted Bundy.

Hvordan det gikk er vel ganske åpenbart. Jeg er fortsatt like hel, det er vi begge, og bilisten var ingen Bundy, men en god samaritan som kjørte oss til vakre Oía, tidsnok til å få med oss solnedgangen.