Kvinnedagen – mine utfordringer i det franske samfunnet

8. Mars, vi feirer den internasjonale kvinnedagen, eller rettere sagt, jeg feirer kvinnedagen mens min samboer ser på det hele som unødvendig og utdatert, jeg hyller deg jo hver eneste dag, sier han. Joda, han gjør det, og det setter jeg selvfølgelig utrolig stor pris på, men kvinnedagen handler ikke om hyllest, vi er ikke guddommelige, vi er vanlige dødelige, akkurat som mannen. Og det er nettopp der poenget ligger, vi ønsker å bli behandlet akkurat som våre brødre.

Selv om jenter i Frankrike i utgangspunktet har de samme rettighetene som guttene, har det franske samfunnet fortsatt en lang vei å gå når det gjelder stigmatisering av kvinner.

I et land hvor hvor mange (både menn og kvinner) verdsetter det konservative og de tradisjonelle kjønnsrollene, blir man umiddelbart sett på som unormal og kritisert fra flere hold om man ønsker å leve annerledes enn hva samfunnet forventer. Det vil si, om en kvinne ønsker å leve annerledes, eksempelvis et liv uten barn, et liv uten partner, et liv med fokus på karriere.

Etter jeg fylte tretti finnes det ikke grenser for hvor mye jeg må finne meg i, hvor store friheter mine mannlige kolleger tar seg, der de stadig blander seg inn i mitt liv, mitt utradisjonelle liv. Når skal du ha barn, maser dem på pauserommet. Minst en gang i uka får jeg dette spørsmålet. Jeg vet ikke om jeg ønsker barn i det hele tatt, sier jeg, uten at jeg ønsker å begrunne hvorfor. Selvsagt vil disse kollegene vite hvorfor, som om jeg skulle hatt informasjonsplikt, som om mitt liv i liten leilighet i sentrum av Toulouse, med mann og uten barn, skulle påvirket deres liv på noen som helst måte.

Jeg fikk derfor hakeslepp den dagen en kollega fikk klapp på skulderen og beundrende blikk da han fortalte samtlige at han aldri skal ha barn, fordi han ønsker å fokusere på karriere og bruke all sine fridager på å reise rundt i Europa og etter hvert dra på backpacking gjennom Asia sammen med samboeren sin. Du er heldig som har muligheten, du er heldig som slipper bleieskift og søvnløse netter, sa de samme mennene som dømmer meg herfra til månen for å ønske noe av det samme som ham.

Den dagen ble jeg så sinna, så frustrert, at jeg knapt klarte å fungere ordentlig på jobb. En liten after-work, en halvliter på en av pubene i nabolaget sammen med samboeren min, klarte heldigvis å roe meg ned et par hakk.

Frustrert blir jeg også over hvordan enkelte samtaleemner ser ut til å være forbeholdt gutteklubben, der de forteller drøye historier og grove vitser og koser seg…helt til stemningen blir brutt av at jeg, med et ønske om å delta i samtalen, slenger ut en kommentar av samme kategori. Kristine, du kan da ikke si sånt, du er ei jente, sier de, tydelig sjokkert over at guttepraten deres ikke får meg til å rødme.

Et annet problem for oss kvinner her i Frankrike, et ganske vanlig problem dessverre, er seksuell trakassering. Jeg har opplevd dette på arbeidsplassen, og jeg opplever det stadig på gata. Det har hendt på morgenkvisten, på vei til bussholdeplassen for å dra på jobb, på vei hjem sent utover ettermiddagen, selv på bussen med fullt av vitner rundt meg. Tragikomisk var det derfor da min samboer innrømmet at han trodde slike menn bare fantes på film, at slike ting ikke hendte i virkeligheten.

Kaffe

Jeg kunne nevnt en rekke flere situasjoner hvor han og jeg har blitt behandlet ulikt, men la meg heller avslutte med å fortelle om hvordan jeg feirer kvinnedagen. Pistasjekake på kafeen Café Papiche, spasertur gjennom nabolaget Carmes med musikk på ørene (feministhymnene “The Man” av Taylor Swift, “Balance ton quoi” av Angèle og “Hard out here” av Lily Allen for anledningen) og tacokveld i sofaen mens jeg forbereder notater til morgendagens møte med arbeidsgiver hvor målet er å diskutere mine fremtidsplaner og ønsker.

Kaffebar

Skjerf

Advertisements

Hyllest og inspirasjon – kvinner som er seg selv!

På en nydelig solskinnsdag tidlig på våren, satt hun og jeg og fniste over hvordan vi sikkert så ut som to gamle bestemødre, der vi satt innpakket i enorme skjerf brukt som pledd, med hver vår nistepakke i fanget, på en gammel benk i den lille parken vi pleide å rømme til, hver gang vi behøvde å få kontoret og slitsomme kolleger på avstand. Vi observerte mennesker som spaserte forbi. Travle mennesker på vei til møter. Andre snakket i telefonen. Noen var på vei til kantinen som var felles for alle bedrifter i nærområdet. I gresset så vi fugler som jaktet etter meitemark. En regnsky hadde lagt seg over byen tidlig på morgenkvisten, og meitemark ville dermed ikke bli en umulig fangst for disse sultne fuglene. Til vår ergrelse, var trebenken vi satt på fortsatt fuktig etter regnværet.

Hun var den gang min kollega, er fortsatt min venninne og en kvinne jeg beundrer for alt som hun er.

Hun liker å strikke, brodere og sy sine egne klær; talenter jeg skulle ønske jeg hadde. Hun leser mange fine bøker, har reist jorda rundt helt på egenhånd, og drar støtt og stadig på diverse musikkfestivaler her i Frankrike. Jo mer underground musikksjangeren er og jo færre som vet hvem musikerne er, jo bedre er det.

Hun er utdannet innen litteraturvitenskap og har nettopp fått seg drømmejobben hos et av de største forlagene som utgir reiseguider på fransk. Hun er miljøbevisst, vegetarianer (som holder seg unna industriell mat) og feminist. Naturlig vakker, helt uten sminke, med en stil som ville inspirert selv alle bohème sjeler på Instagram og Pinterest, ja, selv jetsetterne på Coachella.

Minimalistisk, men gjennomført og selvsikkert, hun har en je ne sais quoi som slår festival-fashionistaenes look ned i støvlene.

Mens vi satt på denne fuktige benken ute i parken, spiste brødskiver og nøt solskinn, spurte hun meg hvilke planer jeg har for livet etter endt arbeidskontrakt. Flytteplaner? Reiseplaner? Karriere?

Jeg fortalte henne om alt jeg liker å gjøre, alt jeg brenner for, alt jeg ønsker å få til… men hvor urealistisk det hele egentlig er, med tanke på penger som må investeres, tid som må bli prioritert, andre ting som da vil falle bort og bli nedprioritert.

Hvordan klarer hun å få tid til både hobbyer, samfunnsengasjement, lese bøker, reise jorda rundt, lage vegetarisk mat fra bunnen av, dra på konserter og festivaler – og fortsatt jobbe fulltid?

Det kan kanskje høres ut som jeg er misunnelig. Jeg liker ikke ordet misunnelse. Et ord som er så negativt ladet, og danner splittelser oss kvinner i mellom. Nei, jeg velger heller å sette fokus på hvordan en kvinne som henne kan inspirere meg til å bli en enda bedre versjon av meg selv.

Jeg velger å beundre det faktum at hun følger sine drømmer, brenner for noe, og bruker sine talenter for alt det er verdt.

Jeg velger å hylle henne, for at hun er en forbilledlig kvinne. Naturlig, sterk og snill.

Jeg velger å respektere henne – og alle andre kvinner som tørr å være seg selv i en verden hvor altfor mange velger å gjemme seg bak usikkerhetens maske.