Mat, høflighet og kollegavennskap – Observasjoner fra livet i Frankrike!

Der stod jeg, klar for første dag på jobb etter en lang juleferie, og ventet på bussen.

Ti minutter, tjue minutter… Jeg tittet på klokka, og følte frustrasjonen riste godt tak i meg. Hvor ble det av bussen? Ville jeg bli forsinket til jobb?

Åh, herregud. Dette er krise, tenkte jeg. Ikke å komme for sent. Eller, jo, det også. Men langt verre er det å måtte forholde seg til de franske normene og sosiale, uskrevne reglene som jeg fortsatt ikke kjenner godt nok til. Slik som det å kysse hver eneste kollega på kinnene i det jeg valser inn på kontorlandskapet og henger fra meg yttertøy (dette har jeg til og med skrevet et eget innlegg om).

Jeg dro opp mobilen og tekstet Julien. “Du, jeg er forsinket til jobb. Er det meningen at jeg likevel skal kysse alle sammen på kinnene og bruke masse tid på å si hei og godt nyttår til hver eneste person, eller er det greit å vinke og rope ut et felles ‘hei’ til alle sammen, før jeg løper bort til plassen min og setter i gang med arbeidet?”

I dette tilfellet var det visstnok innafor med et felles “hei”, etterfulgt av et “beklager, jeg hadde dårlig tid”. Mange kom likevel bort for å kysse meg på kinnene – inkludert sjefen selv, som ikke så ut til å bry seg om at jeg var forsinket. Kanskje like greit.

Denne usikkerheten har jeg fått kjenne mye på, opp gjennom årene som har gått. Usikkerhet rundt alle disse normene og reglene i dette landet som utrolig nok kun er en to timers flytur fra vårt lille land oppe i nord, men likevel så totalt annerledes fra alt jeg kjenner til.

Høflighet 

Her i Sør-Frankrike, er det for eksempel uhøflig å ikke hilse på bussjåføren, og takke ham når man går av bussen. Medpassasjerer setter man seg ved siden av uten å nøle, og man gir umiddelbart opp setet sitt til eldre eller gravide. I tillegg til bussjåføren, skal man også hilse på naboene sine. Spesielt hvis man bor i leilighet. Da skal det hilses på alle og enhver i både heis og trappeoppgang.

I Norge sa jeg alltid hei til bussjåføren (ofte uten å få et hei tilbake), men å si takk og farvel i det man går av bussen, ja, det var en ganske fremmed opplevelse for meg. I Norge har jeg ofte sett at eldre og gravide ender opp med å bli nødt til å stå på bussen, mens ungdommer og unge voksne plasserer sine vesker, poser og ryggsekker på setet ved siden av seg, for å unngå uønsket sidemann. Sier man hei til fremmede mennesker i blokkas trappeoppgang, kan man risikere å få reaksjoner som “æsj, denne personen er sikkert pervers” eller “denne personen er ikke riktig skrudd sammen”. Mange er vandt til å legge så mye mer i et ‘hei’ enn at det nettopp bare er en høflig hilsen og medmenneskelighet.

Mat

Franskmenn flest er absolutt ikke kresne i matveien. Inkludert barn. Dette kommer nok av at franske foreldre kjører en “liker du ikke det jeg lager til middag, så får du ikke noe mat” type strategi i hjemmet. I tillegg er de opptatt av å la barna smake på absolutt alt som er av frukt, grønnsaker, kjøtt og sjømat før de lar poden sin få lov til å kjøre grimaser og skyve fra seg fatet og si “jeg liker ikke dette”. De fleste restauranter (med unntak av de store kjedene), har ingen barnemeny heller. Minsten spiser derfor det samme som mamma og pappa, og får da også smake mye nytt og spennende.

Men én ting skal man vite når det gjelder å “spise, eller ikke spise” i Frankrike. På samme måte som at vi nordmenn ikke spiser medisterkaker, ribbe og kålrabistappe på sommeren (fordi det er julemat) eller fårikål på våren (fordi det er høstmat), spiser ikke franskmenn godsaker som  raclette og fondue  eller kålbaserte retter på sommeren, og unngår samtidig diverse grønnsaker, alt av bær – og de fleste frukter på vinteren. Epler, pærer og klementiner er unntak.

Å handle importerte råvarer er noe mange boycotter. Her skal man støtte de lokale bøndene, og dermed heller vente tålmodig på at sesongen skifter og været snur og kalenderen gir grønt lys for bringebær, jordbær og auberginer i handlekurven igjen.

Bananer og diverse andre tropiske frukter kan man handle uansett årstid…så lenge de er importert fra Martinique (fransk øy) eller Guadeloupe (også fransk).

Alkoholkulturen er forresten også svært annerledes her. Dette har jeg skrevet et eget innlegg om.

Kan kolleger være venner?

Er det noe jeg faktisk savner fra Norge, så er det hvor enkelt det er å bygge vennskap og finne på ting sammen med kolleger, utenfor kontorets fire vegger og bedriftens kantine.

I Frankrike er det lett å komme i prat med mennesker på arbeidsplassen, og folk flest har ikke noe filter. Man spøker og ler, prater gjerne om personlige ting, og det føles derfor helt naturlig å foreslå en lønningspils eller en middag sammen i sosialt lag.

Men av både venner og (sviger)familie har jeg fått høre at det faktisk ikke er så enkelt som man skulle tro. Jeg hører stadig historier fra forskjellige hold, om en “bestevenn” på jobb, som forblir nettopp det; en venn man kun omgås i arbeidstiden. Franskmenn har kanskje ikke like lett for å blande jobb og privatliv, som oss nordmenn?

I Norge har jeg stiftet mange gode vennskap og bekjentskap med mennesker jeg i utgangspunktet ble kjent med på arbeidsplassen. Derfor så jeg på det som helt naturlig å spørre kollegene mine om de har lyst til å bli med ut for å ta en pils. Det hadde dem, og en kveld skal vi nok få det til. Jeg venter i spenning.

Kanskje utfordringen ikke er at franskmennene ikke liker å blande jobb og privatliv. Kanskje de rett og slett bare ikke tørr å ta intiativ?

Jeg kunne lett skrevet om alle disse kulturforskjellene i en evighet, men da vil dette flyte over fra å være et blogginnlegg til å bli en e-bok. Så frem til neste observasjon, er det nok lurt å sette et punktum.

sort hvitt balkong

 

 

 

 

 

 

Å kysse eller ikke kysse?

Her sitter jeg og hoster, snufser og nyser til det spruter ut av nesa. Første lørdagskveld i leiligheten var blitt en storslagen fest for alle bakteriene som storkoser seg i kroppen min – og dermed ble det heller ingen fest på meg i kveld. Etter en hel dag med handel på IKEA og lignende labyrint-varehus, med en nese rødere enn nesa til Rudolf og en hoste grovere enn hosten til en storrøyker, kan man trygt si at jeg lengter etter å lukke øynene og fly av sted til drømmeland mens kroppen min kjemper mot bakteriene.

Er jeg fortsatt i dårlig form på mandag, får jeg i det minste fritak fra all kyssingen som omtrent får meg til å skjelve i buksa hver dag i det jeg ankommer jobb.

Fordi, er det noe som virkelig får frem det keitete nervevraket i meg, så er det sosiale sammenkomster med en stor gruppe franskmenn. Kontaktsøkende, overvennlige, kyssende franskmenn. Kulturen tvinger meg til å slippe alle sammen inn på innsiden av komfortsonen min, og det får meg til å føle meg…uvel. Komfortsonen min er det jo kun jeg, kjæresten min, og foreldrene mine som vanligvis har tilgang til?

I Frankrike finnes det visst ikke noe som heter komfortsone. Man skulle kanskje tro at det å kysse hverandre på kinnene når man møtes og når man drar, er forbeholdt venner, familie og de aller nærmeste i vennekretsen. Men slik er det altså ikke.

Dette lærte jeg på nært hold forrige fredag, da jeg startet i min nye jobb, strakk ut hånda for å håndhilse på ledelsen og andre ansatte, men ble kysset både til høyre og venstre av den ene og den andre, uten å engang huske navnene på flertall av disse nye kollegene mine som kysset meg på kinnene. Kanskje femti kyss senere, og jeg var alt annet enn komfortabel med det hele. Vil jeg vende meg til denne egentlig ganske hyggelige gesten etter hvert?

Lar jeg være, blir jeg jo den kjipe enstøingen som ignorerer alle sammen. Da er det bedre å varme opp til denne kulturforskjellen og heller se på det som noe positivt; et arbeidsmiljø uten hierarki, hvor alle sammen bare er en stor, fin familie.

Når det er sagt, behøver man ikke å måtte kysse på kollegene sine for å føle seg likeverdig. Men, Frankrike er Frankrike, og kyss er kyss!

Jeg har jo dessuten fått høre fra venner at jeg ikke klemmer dem nok, og at jeg rygger unna når noen stiller seg for nært. Sjenert og usikker, som jeg er.

Jeg har vel egentlig bare godt av å bli klemt og kysset på, av kvinner og menn som prøver å bli venn med meg på jobb. Med unntak av hun som mest sannynligvis har smittet meg med influensa-bakteriene sine, da.

Fysisk kontakt i form av kyss på kinn, er jo egentlig en ganske fin ting. Et symbol på at man er glad for å se den man hilser på.

Nå skal jeg legge meg under dyna med en kopp te og krysse fingrene for at en god nattesøvn er alt som skal til for å helberede denne skjøre kroppen min.

(bildene i innlegget ble forresten tatt for noen måneder siden i Versailles)

fontene versailles

 

 

 

To år i Paris – 8 ting jeg har lært fra oppholdet!

Parisere er et merkelig folk. Ikke fordi de spiser snegler og froskelår (som dessuten er langt mindre vanlig og langt mindre utbredt enn du tror). Ikke fordi de nekter å snakke engelsk (de eneste som “nekter”, er faktisk dem som ikke kan engelsk i det hele tatt). Ikke fordi streik og demonstrasjoner blir sett på som en nasjonalsport (dette er faktisk sant).

Parisere er merkelige fordi de ikke er som andre franskmenn. Ikke i det hele tatt. Fy fillern så morro det har vært å fått muligheten til å bli kjent med Paris-kulturen, som omtrent er som en subkultur innenfor fransk kultur.

I løpet av årene som har gått, har jeg rukket å reise mye både øst, vest, sør og nord i landet og blitt kjent med mennesker fra ulike deler av Frankrike. Alle deler av landet har sine egne tradisjoner, lokale spesialiteter og små kulturelle forskjeller. Og alle har dem en ting til felles: de elsker å “hate” Parisere.

Selv har jeg et elsk/hat-forhold til Paris. Mest av alt er jeg takknemlig for alt jeg har lært mens jeg har bodd i byen.

pariserhjul

Så hva har jeg lært?

  1. Ingen bruker alpeluer. Men alle i Paris går med skjerf. Året rundt. Ull om vinteren, bomull om sommeren. Det spiller ingen rolle om dem går kledd i t-skjorte og det er tjuefem varmegrader ute. Skjerfet er på plass. Hvor denne skjerf-besettelsen kommer fra, aner jeg ikke, men spør du en hvilken som helst franskmann hvordan man kan gjenkjenne en Pariser, vil dem si “det er han eller henne som alltid har et skjerf rundt halsen, gjerne sammen med en blazer og olabukse”.
  2. Parisere fryser. Selv om det er tjue varmegrader, vil Pariserne fortsatt gå kledd i trenchcoat, skinnjakke eller blazer, olabukse, kanskje støvletter – og selvsagt skjerf. Er det fordi dem fryser, eller er det fordi de foretrekker å gå kledd i høstklær året rundt?
  3. Alle har dårlig tid. En av de enkleste måtene å gjøre en Pariser forbanna, er å stå i veien for forbipasserende som ser ut til å ha det travelt. Ikke bli overrasket om dem dytter deg aggressivt og mumler stygge ord på fransk.
  4. Bilister hater deg. Enda mer aggressivt blir det når du sitter bak rattet, krysser fotgjengerfeltet eller sykler i veien. Parisere har ikke noe i mot å skrike og tute demonstrativt for at du skal skygge banen. Kanskje er det fordi dem har dårlig tid?
  5. De gamle, pene bygningene har sjelden heis. Du lurte kanskje på hvordan Parisere klarer å spise så mye fett og sukker og likevel være slanke? Vel, hvis du bor i femte eller sjette etasje og ikke har heis, og samtidig tar trappene opp og ned til metroen hver eneste dag for å gå på jobb – hvor du dessuten tar trappene opp til kontoret og så ned igjen, så er det kanskje ikke så rart?
  6. De elsker å glane på fremmede mennesker. Parisernes favoritthobby er å sitte på utekafé og glo på forbipasserende mennesker og deres klesstil. Mange liker også å gjette hva slags personlighet menneskene har, hvor de skal, hvor de har vært og hva dem jobber med. Vel. Det er kanskje bedre enn å se på reality-TV?
  7. De elsker å klage. Det er en kulturell opplevelse. Er det varmt ute, er det for varmt. Er det kaldt ute, er det for kaldt. All mat på en hvilken som helst restaurant har forbedringspotensiale. Alt og alle har forbedringspotensiale. Alle politikere er rasshøl, alle forretningsmenn er rasshøl, media er rasshøl, bikkja til naboen er et rasshøl. Men det er ingenting galt med det. Hva skal man ellers snakke om, hvis man ikke har noe å klage på?
  8. Det finnes hyggelige Parisere også! Ikke alle har nesa i været, klager på alt og irriterer seg grønn av hver minste ting. Jeg har møtt trivelige Parisere både i privat sammenheng, på jobb, og når jeg har spist ute på restaurant, handlet på dagligvarebutikken, bakeriet og når jeg har vært på vinsmaking sammen med andre vin-elskere. Det er disse Pariserne jeg håper  jeg kommer til å huske best!

paris frankrike

moulin rouge

eiffeltårnet