Om han hadde flyttet til Norge, hvordan ville han ha taklet Mørketiden?

I dag våknet jeg med en ny energi, en ny livsglød, for en finere helg har jeg ikke hatt siden midten av oktober, da Julien og jeg dro på kjærestetur til landets eldste by, den siste helgen før Frankrike stengte ned for andre gang.

For to dager siden lettet landet på corona-restriksjonene, noe som betyr at vi nå kan oppholde oss utendørs i tre timer i stedet for én time, og innenfor en radius av tjue kilometer i stedet for én kilometer. Butikkene har fått lov til å åpne sine dører, frisører og neglsalonger likeså.

Lørdag. Iført rød høyhalset genser, grå kåpe og utvaskede jeans, kombinert med en matchende variant av det påbudte tilbehøret munnbind, spaserte jeg de to kilometerne inn til sentrumskjernen, målrettet i retning den svenske kafeen FIKA for å få en smak av Skandinavia i form av gløgg og lussekatter. Og for å kunne snakke norsk, rettere sagt svorsk, med kafeens eiere, en svensk kvinne og hennes svensktalende franske ektemann.

Deilig var det å kunne prate om alt og ingenting med noen fra mer eller mindre samme kultur som meg selv, vi pratet om Norge og Sverige, om skandinaviske Netflix-serier og nordisk litteratur, vi pratet om juletradisjoner og om maten vi savner hjemmefra.

Lenge har jeg forsøkt å overtale Julien til å lære seg norsk, noe han mener er nytteløst når han uansett aldri kommer til å bosette seg i Norge, et land han mener er altfor dyrt, altfor kaldt og altfor annerledes for en mann fra en kultur hvor det er helt normalt å ta seg en tur på restaurant for å nyte en treretters lunsj og et glass vin på en helt vanlig tirsdag midt i arbeidstiden.

Jeg har prøvd å se det for meg, pariseren min, bosatt i Norge, i en hvilken som helst norsk by. Om vi tar fra ham gastronomi-og vinkulturen, interesser som rett og slett er altfor dyre å vedlikeholde på en gjennomsnittlig lønn i mitt fedreland, sitter vi igjen med en stor lidenskap for metallmusikk, sykling og ski. Han er faktisk veldig glad i å stå på ski, veldig flink også ifølge de som har vært med ham på tur, flink til å kjøre både alpint og slalåm, men ville det vært en solid nok grunn til å trives i Norge?

Selv har jeg aldri vært noen skientusiast, og har bare stått på ski tre ganger i hele mitt liv, langrenn, men ble aldri bitt av vintersport-basillen. Derfor måtte han ha skaffet seg andre turvenner, noe som er lettere sagt enn gjort i et land hvor det ikke akkurat er enkelt å få seg nye venner i voksen alder, spesielt for nyinnflyttere som ikke snakker norsk.

Og så var det dette med å overleve mørket, da. De aller fleste som kommer fra andre deler av Europa enn norden, synes tanken på mørketid og ekstremt korte vinterdager er skremmende, de forstår ikke hvordan det er mulig å holde humøret oppe uten sollys på ettermiddagen. Med fine vinterdekorasjoner og gatelys gjennom bykjernenes handlegater, med tente stearinlys, med myke pledd og peiskos, med julekaker og kakao skapes den varmen som jeg elsker så høyt og savner så sårt der jeg sitter i den sørfranske sola og tenker tilbake på barndommen i Stavanger og starten av voksenlivet i Oslo.

Tilbake til Toulouse, til lørdagens lille bytur. Etter en lang samtale over et pappkrus med smakfull gløgg og en deilig lussekatt fra kafeen FIKA, kjøpte jeg med meg noen godsaker fra deres lille épicerie-avdeling, en pakke ballerinakjeks og svensk julebrus, som etter min mening ikke er på langt nær så god som vår norske.

Med munnbindet godt over nese og munn, trasket jeg fornøyd hjemover. Om jeg ikke får reist hjem til jul, så får jeg i det minste kose meg med fersk bakst, godteri og drikkevarer fra nabolandet.

Sommersolverv og den store musikkfesten

21. Juni, dagen for sommersolverv, feires den årlige musikkfestivalen Fête de la Musique i byer og landsbyer over hele Frankrike. En fransk tradisjon som har eksistert siden 1982 med støtte fra kulturdepartementet, denne store musikkfesten gir både amatører og profesjonelle musikere en anledning til å vise frem sine talenter.

DJ’er, rockere, rappere og så utrolig mye mer, et mangfoldig gratisarrangement hvor hvert eneste gatehjørne fylles med musikk i alle sjangre. Hvor enn man går vil man også finne foodtrucks og pop-up barer. Hva med litt spekemat og øl eller karibisk kyllinggryte og punsj?

I år feiret vi for første gang i Toulouse. For første gang på fire år har vi endelig fått muligheten til å feire denne gøyale musikkdagen, vi som tidligere har måttet droppe festen på grunn av andre forpliktelser (jobb). Mitt første møte med denne spennende tradisjonen, da vi var på ferie i den sjarmerende byen Montpellier for første gang i 2015, var altså forrige gang jeg feiret musikkdagen frem til nå.

Etter å ha jobbet meg gjennom ni svært lange timer på kontoret, pakket jeg sammen sakene og løp ned trappene og ut av Airbus-hangaren. Ut i regnet med paraplyen beskyttende over meg, med musikk på øret bygget jeg opp stemningen for kvelden der jeg satt alene på bussen, en tjue minutters busstur og fem stasjoners t-banetur, c’est parti pour la fête de la musique!

Utenfor t-banestasjonen François-Verdier ble jeg møtt av min kjære og tre av hans venner fra jobb. Videre gikk vi sammen i retning en restaurant i nabolaget Saint-Georges. Spisestedet bar samme navn som nabolaget, Le St Georges, en restaurant som ifølge han ene i gruppa (som for øvrig er født og oppvokst her i byen) serverer “byens beste småretter”.

Le

Et varmt og koselig spisested med røde mursteinvegger og høye bord. Dempet belysning, de store lyspærene hang som smykker fra taket. Jeg elsker denne stilen, så moderne og industriell. At han som anbefalte stedet allerede var kompis med alle servitørene, forundret meg ikke, sosial sommerfugl som han er.

Vi bestilte like greit halvparten av alle smårettene som stod oppført på menyen; thaibiff, marinert tunfisk, skinkekroketter, ravioli, gnocchi, pommes frites, varm camembert og croque monsieur med trøffelkrem. Hvitvin og rødvin, flere glass vann.

Etter et godt måltid, forlot vi Saint-Georges til fordel for bydelen Carmes, for å starte musikkfesten i den delen av Toulouse som både min kjære og jeg liker best. Vi danset oss forbi rockeband og reggae, forbi nittitalls-nostalgi og moderne housemusikk.

Carmes musilkfe

Videre beveget vi oss i retning Quai de la Daurade, hvor flere DJer hadde rigget seg til, hvor tusenvis av mennesker var samlet for å danse til fransk electro, til dubstep og til underground housemusikk. Her ble vi ikke værende lenge, min kjære som ikke liker store folkemengder og jeg som føler direkte ubehag rundt altfor mange mennesker på en gang. Våre venner ønsket dessuten etter hvert å dra hjem, noe som passet oss fint.

Vi avsluttet kvelden ved å se på en gruppe kvinnelige trommeslagere og deres dansere. Julien fikk tilsendt bilder fra hans foreldre, som på samme tid var på konsert for å se et Boney M-coverband i en landsby utenfor Paris.

Fête de la musique er et arrangement som tolkes forskjellig fra by til by, en fest som i Toulouse oppleves som en enorm elektrofestival med små innslag av rock og diverse annet. Folkefesten varer til langt ut på de sene nattetimer, en flott anledning til å feste til langt ut på morgenkvisten, men… Jeg har ikke lenger samme energi som da jeg var tjue år gammel, og vil nok heller vende tilbake til Montpellier neste år, for å delta på en litt mer avslappet musikkfest.