Fysisk avstand og sterkere samhold

Jeg fikk meg en iskald start på dagen, da dusjen gikk tom for varmtvann innen jeg hadde rukket å såpe inn halve figuren. Med gåsehud over hele kroppen, hastet jeg meg inn i den grå joggedressen som har blitt flittig brukt disse to månedene med hjemmekontor, et antrekk som aldri møter offentligheten med mindre jeg skal ut på en lang og slitsom flytur (noe det ikke akkurat vil bli mange av i nærmeste fremtid).

Utover ettermiddagen ville jeg skifte til finere tøy, en spesiell anledning stod nemlig for tur, en svært etterlengtet frisørtime.

Julien og jeg hadde begge bestilt time hos frisøren til samme tid, han trengte sårt en klipp, jeg behøvde farging av ettervekst og stussing av slitte tupper. Grunnet strenge smitteverntiltak, vil ikke frisørsalongene ta imot flere enn én kunde om gangen, med mindre det er snakk om flere personer fra samme hushold. På forhånd, via sms, fikk vi streng beskjed om å ikke ta med oss yttertøy eller veske, engangsmunnbind skulle vi bli tildelt i salongen. Vi ble også minnet om at alle kunder umiddelbart vil måtte desinfisere sine hender med antibac, så snart de setter beina innenfor salongens dører.

Dette er den nye hverdagen. Vi rengjør hendene for hver gang vi rører noe eller entrer en butikk, vi syr eller handler inn munnbind i hopetall. Mange av oss jobber fortsatt hjemmefra, flere er vi som planlegger tidenes sommerferie innenlands, bilturer, camping og hyttebesøk. Lufta er mindre forurenset enn tidligere, og fuglene kvitrer høyere enn noensinne. Vi spør oss selv, vi spør hverandre og visa går på repeat, hvordan kan vi hjelpe lokalmiljøet, hvordan kan vi bli bedre samfunnsborgere, bedre mennesker?

Fysisk holder vi avstand, men samholdet har aldri vært sterkere. Det gjør meg derfor ingenting å vaske hendene til huden flasser av.

Det finnes likevel mange som ikke forstår alvoret, mange som ikke bryr seg om hvorfor vi ikke lenger kan oppføre oss på samme måte som tidligere. Jeg tilhører den større prosentandelen av befolkningen som har valgt å bruke munnbind i sentrumsgatene, i områder hvor store menneskeflokker ferdes, et valg jeg selv mener er fornuftig, dessuten blir man jo i flere butikker nektet inngang om man ikke dekker seg til. Likevel har både jeg og andre allerede blitt offer for stygge blikk, hvisking og kommentarer fra ulike personer, for det meste unge voksne, som nekter å bruke munnbind. Det er ekkelt å ikke kunne gjenkjenne folk, å ikke kunne se hvordan folk egentlig ser ut, har jeg fått høre. Munnbind er så stygt, c’est trop moche, c’est flippant, de skremmer meg, sa en kvinne til venninnen sin, begge med øynene rettet mot meg der de passerte forbi.

Munnbind er ikke mote. Munnbind er ikke aksessoirer man slenger på seg for å være trendy. Men det må da vel være lov å gjøre det beste utav situasjonen, beskytte seg selv og samtidig prøve å se fin ut, til den grad det lar seg gjøre. Beskytte luftveiene i store folkemengder og la fjeset være nakent i fredelige folketomme områder. Hadde jeg hatt armen i gips, ville jeg sannsynligvis ha tegnet blomster over hele gipsen, hadde jeg kjøpt meg ny sykkelhjelm, ville jeg ha kjøpt den fineste i butikken. Jeg matcher mine munnbind med mine antrekk og smiler gjennom stormen.

Allerede i lunsjpausen skiftet jeg fra joggedress til olabukser, jeg tok meg en liten luftetur i nabolaget for å nyte lyden av fuglesang og stillheten i gatene. Jeg gledet meg til ettermiddagens frisørtime, jeg gledet meg enda mer til morgendagen, til å hente mine bøker reservert hos The Bookshop. Samtidig så jeg frem til å ta meg en liten tur innom den sjarmerende lille aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage for å kjøpe et par øredobber og kanskje et smykke, fint ville det også vært med en kaffe à emporter fra en av kaffebarene i sentrum. Min første kaffe latte eller cappuccino på to måneder.

Helt til slutt ønsker jeg å dele noen bilder fra mandag ettermiddag, og første møte med sentrum av Toulouse etter to måneder i karantene.

Pont Neuf

Vero Moda

Sentrumsgate

 

Advertisements

Karantenedagbok: Sortering av klær og dårlig samvittighet

Skjorter, kjoler, skjørt og jeans, jeg tømmer klesskapet og sorterer alt jeg eier av klesplagg kjøpt for ulike anledninger, sesonger og behov. Innerst i skapet finner jeg to bluser jeg knapt kan huske å ha sett tidligere, med merkelapper fortsatt festet til plaggene. En av dem var en gave fra min mor, en fin kortermet bluse, hvit med grå prikker.

Jeg stryker fingrene over det syntetiske stoffet, jeg studerer blusen og tenker tilbake på fjorårets sommerferie, på de fine solskinnsdagene i Danmark, en idyllisk sensommerferie på den danske øya Lolland, sammen med mine foreldre. Denne hvite blusen med prikker hadde min mor pakket med seg fra Norge, en liten oppmerksomhet hjemmefra, sammen med to norske romaner og en stor pose smågodt, for det meste full av peacemerker med smak av lakris og jordbær.

Disse minnene, disse gavene, beviser nok en gang hvor godt vi har hatt det, vi som ofte kunne reise utenlands sammen og gi hverandre små og store gaver uten å måtte spare slike gleder til spesielle anledninger som bursdag og julaften.

I fjor sommer var vi lykkelige over å få se hverandre igjen for første gang siden påskeferien, fire måneder tidligere. Nå har vi ikke sett hverandre på ni måneder, ikke siden nettopp denne Danmarksturen.

Som et lynnedslag vekkes en kvalmende varm og vond følelse til live, jeg tar meg selv i å bli blank i øynene, jeg hikster, brått blir jeg flau over denne plutselige reaksjonen.

Om det i dette tilfellet er savnet eller samvittigheten som gnager mest, er vanskelig å si, men gjennom hele karantenetiden har mitt allerede store spekter av følelser blir enda mer forsterket. Stakkars Julien som må være vitne til dette kaoset, vitne til hvordan mitt sinn velger å fordøye denne globale krisen vi befinner oss i.

Med blusen i fanget, sitter jeg på gulvet foran klesskapet, med alt jeg eier av klær liggende i en haug foran meg, jeg bretter, sorterer, flere plagg skal doneres til veldedighet. Helt ut av det blå begynner jeg altså å gråte.

Jeg har dårlig samvittighet, først og fremst fordi jeg fra ungdomstiden til voksen alder har brukt altfor mye penger på masseprodusert mote, i den tro at andre ville like meg bedre om jeg bare kledde meg finere og fornyet meg ofte nok, om jeg bare oppdaterte garderoben i samme tempo som moteverdenen og forbildene mine.

Jeg ville ha mye, men jeg ville betale lite. Det man da ender opp med er klær produsert i noen av verdens fattigste strøk, av tekstilarbeidere som jobber lange, harde skift for lønninger som knapt rekker til mat på bordet og tak over hodet. At etisk, bærekraftig mote er en luksus som ikke alle kan unne seg, har jeg forståelse for. Men selv har jeg råd til å velge, og jeg har jo dessuten innsett for lenge siden at dem som liker meg, liker meg uavhengig av hvordan jeg går kledd. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt godt nok vare på klær jeg har fått i gave fra andre, slik som denne prikkete blusen, det samme med pyjamasen jeg fikk i julegave fra min kjære for tre år siden, og hvorfor bruker jeg nesten aldri jakken jeg arvet etter min kommende svigermor, den som ble levert til skredderen og sydd om for å passe meg perfekt? Hvordan ble jeg så utakknemlig, så bortskjemt?

To måneder i lockdown har som nevnt tidligere vært vanskelig, vondt, men på mange måter nødvendig. Det er dessverre umulig å si om jeg vil bli et bedre menneske etter det hele er over, men jeg vil definitivt endre mine kjøpevaner og prioritere annerledes enn tidligere, prioritere lokalmiljøet, handle etisk og bærekraftig så godt det lar seg gjøre.

Mest av alt vil jeg bli flinkere til å sette pris på klærne og eiendelene som jeg allerede har fra før.

Prikkete kjole

Coronakarantene, dag 51.

Tirsdag. Ferskt maisbrød fra bakeriet og frokost ute på balkongen, jeg har blitt vandt til disse nye rutinene, denne avslappende livsstilen med hjemmekontor og sommervær, nystekt brød på en hvilken som helst ukedag, dager og uker med ingen andre samtalepartnere enn min samboer, om man ser bort fra digitale verktøy som videochat og telefoni.

Nabolaget

Etter en lang og innholdsløs arbeidsdag for meg, og en kort men hektisk arbeidsdag for ham, tok vi oss en liten spasertur sammen på kveldstid. Til enden av gata og videre langs den grafittikledde veien som går parallelt med jernbaneskinnene, deretter tok vi til høyre, forbi sjarmerende små maisonnettes og moderne lavblokker, forbi små sørvestfranske oransje hus med blå skodder og hvite hus med fargerike hager.

Coronakarantene, dag 52.

Onsdag. Ny uke, nye varer kjøpt direkte fra bøndene i nærdistriktet via organisasjonen La Ruche qui dit Oui. Denne uken fylte vi handlenettet med jordbær, spinat, agurk, gulrøtter, håndlagde gnocchi og ulike oster, deriblant en Tomme med korianderfrø.

Franske oster

Jeg sjekket postkassen, fortsatt har jeg ikke mottatt noen av munnbindene jeg bestilte for flere uker siden. Fra og med mandag vil det på flere offentlige steder være obligatorisk å bruke dem, men med forsinket post, butikker som alle er utsolgt for munnbind og apoteker som ikke får lov til å selge dem, begynner jeg nesten å lure på om jeg til slutt vil måtte sy mine egne for å kunne bevege meg fritt til uka.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Grønn butikkfasade
En av byens mange secondhand-butikker. Jeg handler ofte brukt, men skulle gjerne også likt å lære meg å sy om plagg jeg allerede eier, men ikke lenger bruker. Jenny Skavlan er flink med den slags, jeg burde kanskje lære noe av henne.

 

Karantenedagbok: Lykkebringende liljekonvaller og The Bookshop

Nøye studerer jeg den vakre liljebuketten og vårt nyinnkjøpte tilskudd, søte små liljekonvaller, som dekorerer vår ellers så nakne balkong. De flotte blomstene inspirerer meg, de frister meg til å forvandle balkongen til en grønn oase. Tanker rundt oaser og tropiske paradis gir meg en brennende vandrelyst, jeg lar meg selv bli fanget av fine dagdrømmer om livet før og etter alt som er akkurat nå, men blir brått avbrutt av naboen i etasjen over som prater høylytt i telefonen. På sørfransk fortviler han over arbeidsplassens dårlige rutiner og smitteverntiltak, maskene sitter dårlig og hele ledelsen har hjemmekontor mens min nabo og hans kolleger ikke får lov. Jeg synes synd på ham, samtidig føler jeg meg en smule umoralsk der jeg sitter og lytter til en annens private samtale.

For et par uker siden sendte jeg en epost til favorittbokhandleren min i Toulouse, The Bookshop. Jeg spurte hva jeg som kunde kunne gjøre for å hjelpe dem gjennom denne vanskelige perioden hvor dem, som alle andre butikker, har blitt tvunget av myndighetene til å holde stengt i to måneder. I går fikk jeg endelig svar på henvendelsen min. De bekreftet at jeg gjerne kunne sende dem en liste over bøker jeg ønsker meg, og komme innom butikken for å hente dem så snart vi endelig får lov til å bevege oss fritt i sentrumsgatene igjen.

Ivrig noterte jeg min lille ønskeliste. The Book Thief av Markus Zusak, The Testaments av Margaret Atwood, Slaughterhouse-Five av Kurt Vonnegut og My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell. Kort tid etter ble jeg oppringt av den hyggelige eldre briten som alltid tar seg tid til å prate med sine leselystne kunder. Å høre hans stemme gjorde meg glad, lettet over å få vite at han er frisk og fortsatt i arbeid. Vi har dessverre ikke fått inn My Dark Vanessa enda, informerte han meg, de tre andre romanene skal vi holde av til deg. The Testaments har vi foreløpig bare i innbundet utgave, går det greit?

Selvfølgelig går det greit, bekreftet jeg. Hjertet banket raskere, jeg tittet på kalenderen, måtte disse neste åtte dagene suse forbi i rekordfart, måtte ventetiden snart komme til sin ende.

Første uke etter endt karantenetid ser foreløpig veldig innholdsrik og spennende ut, med en avtalt tur innom bokhandleren på tirsdagen, time hos frisøren på onsdagen, og lørdag 16. mai, dagen da jeg egentlig skulle ha reist til Polen, vil jeg forsøke å overtale min kjære til å gå tur med meg i skogen eller dra ut på sykkeltur. Restauranter og kafeer åpner ikke før tidligst i juni, reise utenfor en hundre kilometers radius fra våre hjem får vi ikke lov til før etter fellesferien, men vi nærmer oss med sakte steg, vi nærmer oss den nye normalen.

Sommerkjole

Coronakarantene, dag 47.

Fredag. Kjølig temperatur og truende skyer, vi løp ut i pøsregn for å få tak i liljekonvaller fra blomsterbutikken i nabogata. Torsdagskveldens nyhetssending kunne meddele at myndighetene hadde gitt blomsterhandlerne tillatelse til å holde åpent for å kunne bevare landets årlige 1.mai-tradisjon, å gi hverandre liljekonvaller. Ifølge tradisjonen bringer blomstene lykke.

Skuffet var vi da vi under halvtaket foran blomsterhandlerens stengte dører, i ly for regnet, gjorde et par kjappe internettsøk og ble gjort oppmerksom på at myndighetene hadde skiftet mening i siste sekund, bare de store hypermarkedene ville få lov til å selge blomster inntil videre.

Liljekonvaller

Coronakarantene, dag 48.

Lørdag. Fra en av byens store dagligvarekjeder fikk vi unnagjort ukas storhandel, ingredienser til kveldens hjemmelagde fiskeburgere og pommes frites av søtpotet med chilimajones, fra delikatessedisken handlet vi andepaté og leverpostei med skogsopp, Moulis og Tomme de Savoie fra ostedisken og lykkebringende liljekonvaller fra hageavdelingen.

Leverpostei

Sol og varme førte oss deretter ut på balkongen hvor vi ble sittende fra sen ettermiddag til langt ut på kveldstid.

Snacks på balkongen

Før vi satte tennene i kveldens måltid, mine nybakte burgerbrød med panert torsk og tartarsaus, hygget vi oss med en liten apéro, iskald surøl, sorte oliven og cashewnøtter, mens vi lyttet til fransk elektro på lavt lydnivå.

Fiskeburger

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Franske gamle bygninger
Et av mine favorittgatehjørner i sentrum av Toulouse. Om bare åtte dager vil jeg kunne spasere rundt i disse gatene igjen, om bare ei uke og én dag.

 

Den fremmede på kafeen, min inspirasjonskilde

En ny dag hvor det kalde høstværet melder sitt fravær, til fordel for sol og tjuetre grader. Nok en gang dekker jeg på utebordet til frokost på balkongen, jeg lar solstrålene kysse mitt bleke ansikt og mine nakne armer. Jeg smiler for meg selv, disse små fredelige øyeblikkene betyr alt for meg, solskinn på morgenkvisten er som terapi for sjelen.

En deilig start på en rolig søndag, vi vasker sengetøy og lager quiche med chorizo og paprika, morgendagens matpakke til oss begge. Gulvene støvsuges, badet vaskes, min kjære blir igjen hjemme mens jeg tar meg en liten spasertur til sentrum, ned til gamlebyen for å ta meg en kaffe latte på den nye kaffebaren Papiche, som ligger to lokaler unna det som visstnok skal være en av byens beste tapasrestauranter, et spiseri ved navn Chez Rosa, et tapassted som vi har fått anbefalt av venner, venner som vet hvor glad jeg er i spanske småretter og rødvin fra vindistriktet Rioja.

Kafé

Svært mange av nabolagets restauranter og kafeer holder stengt på søndager, men tesalonger som serverer brunsj og restauranter med rimelige lunsjtilbud (eksempelvis et tre-retters måltid til under to hundre kroner) holder seg travle fra tidlig formiddag til ut på ettermiddagen. Hos kaffebarer som ikke tilbyr annen mat enn det lille søte som serveres til kaffen, er det derimot stille rundt lunsjtid på hviledagen.

Fristet til å nyte noe søtt sammen med min kaffe latte, kjøper jeg meg et stykke trioche med sjokolade og kanel. Jeg elsker gjærbakst og absolutt all bakst som inneholder kanel, et krydder man ikke ser så mye til her i Frankrike. Triochen hos Papiche ender dessverre opp med å bli en liten skuffelse for min del, ikke smaksmessig, for smaken er god, men konsistensen er knusktørr og får meg til å undre hvor lenge baksten har stått i kakedisken før den endelig ble solgt.

Trioche

Svært nysgjerrig, men likevel så diskré som mulig, for å ikke skape ubehag om våre blikk skulle møtes, observerer jeg den eneste andre gjesten på kafeen, en mann med hodet dypt begravet i sin tykke notatbok i brunt skinn. Intenst skriver han lange paragrafer, side etter side, fascinerende er det å følge med på hvordan hans penn flyter over papiret, hvordan han fra tid til annen titter ut vinduet, tenkende, kanskje i søken etter inspirasjon. Jeg lurer på hvem han er, om han er romanforfatter eller poet, om han er kjent, eller om han er en helt anonym person med et brennende ønske om å dele sine tanker og drømmer, akkurat som meg.

Turkis genser

Siste slurk av den nå lunkne kaffen drikkes opp, jeg spaserer videre gjennom de smale gågatene i byens eldste bydel, det sjarmerende nabolaget Carmes, videre trasker jeg i retning Palais de la Justice, hvor jeg kunne tatt trikken hjem, men velger å la være, for å heller spasere over den lange Saint-Michel broen og videre mot Arènes og hjem tilbake til min kjære.

Så snart jeg åpner døra til leiligheten, vrenger jeg av meg mine åletrange jeans og slenger på meg pyjamasen igjen. Et glass rødvin ved kjøkkenbenken og dokumentarserie om Frankrikes beste bakerier på TV-skjermen. Som jeg hele uka har lovet Julien at jeg skal ta meg tid til å gjøre, lager jeg polske pierogi til middag for kvelden.

Pont Neuf

Fortsatt er han i tankene mine, denne mystiske mannen med sin notatbok på Café Papiche. Ubevisst har han inspirert meg til å fortsette hvor jeg tidligere har sluppet tak, jeg føler meg inspirert til å skrive videre på alle disse uferdige prosjektene som ligger bortgjemt i mapper på datamaskinen, disse tekstene som kan bli til noe stort og vakkert om jeg bare arbeider hardt nok med dem.

Oppned

Vingårder, Pic Saint-Loup og middag i Montpellier

Rundt frokostbordet sitter vi med hver vår kopp kaffe, dårlig filterkaffe funnet i kjøkkenskapet, vi spiser brødskiver med paté og planlegger dagens lille utflukt til en av vingårdene ved foten av fjellet Pic Saint-Loup.

En førti minutters kjøretur fra Montpellier, et område fullt av vingårder med drueranker så langt øyet kan se, målrettet er vi på vei til Domaine de Mortiès, en økologisk vingård syd for Pic Saint-Loup, anbefalt av flere titalls anmeldere på diverse nettsteder. Vi kjører gjennom Saint-Jean-de-Cuculles, en idyllisk liten landsby full av typisk sørfranske steinhus, videre føres vi et lite stykke opp i høyden, en høyde som gir oss en vakker utsikt over denne landsbyen vi nettopp har passert, og all den flotte grønne naturen som omkranser den lille bebyggelsen.

Landsby Sør-Frankrike

Fremme ved vingårdens inngangsparti blir vi møtt av to store hunder, de logrer med halen og bjeffer høylytt, en hane og tre høner titter også frem, alle dører er åpne på vidt gap, men menneskene er ingen sted å se. Hvor har det blitt av vinbøndene som holder til her? Har vi kommet til feil sted, eller på et veldig dårlig tidspunkt?

Vingård

Vi forlater området og kjører tilbake til den lille landsbyen for å spørre de som jobber på den lokale bistroen om de kanskje vet hvilke vingårder i nærområdet som holder åpent for besøkende på en lørdagsettermiddag som denne. Den minst sjenerte av oss fire, min kommende svigermor, tar på seg oppdraget og marsjerer målrettet mot restauranten.

Ti minutter senere vender hun tilbake med gode nyheter, så snart hun hadde fortalt servitøren hvor vi hadde vært og hva vi ønsket å gjøre, fikk hun vite nettopp hvorfor vinbøndene fra Domaine de Mortiès ikke var til stede på tomten sin. Begge satt de nemlig ved et bord på denne lille bistroen, i gang med å spise dessert og drikke kaffe.

Drueranker

Vi kjører tur-retur til vingården, etter å likevel ha fått avtalt en liten vinsmaking etter endt lunsjpause. Bilen parkeres på gårdsplassen, vi hilser på vinbøndene, et ektepar i førtiårene, som leder oss til deres caveau, deres koselige vinkjeller, hvor vi får muligheten til å smake seks ulike typer vin av forskjellige årganger, alle med syrah som hovedsort, de fleste med grenache som sekundær. Da store deler av vingården ligger i grenseland til Pic Saint-Loup fjellet, kan kun én av vinene hos Domaine de Mortiès få lov til å bli markedsført som en AOC (kontrollert opprinnelsesbetegnelse) Pic Saint-Loup. Vi kjøper med oss et par flasker som vi etter planen vil holde oppbevart i vinskapet vårt i to-tre år.

Vinsmaking

Vi vender tilbake til Montpellier, hvor en ettermiddag totalt fri for planer står på agendaen. Fri for planer, fri for gjøremål, vi ender like greit opp med å vandre rundt fra butikk til butikk, gjennom byens mange bortgjemte smågater og større handlegater, vi titter på klær og smykker og vesker, jeg har lyst til å kjøpe alt, men kjøper ingenting.

Handletur

Kveldens måltid blir som gårsdagen, en reise tilbake i tid, denne gang til 2015 og et av våre første restaurantbesøk i Montpellier. La Cocotte er en restaurant jeg fikk anbefalt av læreren min på språkskolen jeg gikk på i byen, et trivelig lite spisested som serverer fantastisk hjemmelaget mat sans chichi (enkelt og uten noe dilldall).

Ravioli

Til forrett spiser jeg ravioles du Dauphiné (bittesmå ravioli) med spinat, parmesan, chèvre og ruccola, etterfulgt av en duo andefilet og røkt spekeskinke av and, med skiver av chèvre og stekte poteter.

Andefilet

Måltidet avsluttes over en deilig dessert med salt karamell og knasende kjeksbunn, morsomt er det å tenke på at jeg natten før drømte at jeg spiste karamellkake, og nå sitter jeg her, med nydelig smak av karamell i munnen. En siste aften i Montpellier, i morgen reiser vi videre sørøstover.

Karamelldessert

Kjole splitt

Domaine de Morties

Montpellier

Vi elsker sommer, pétanque og konseptet guinguette

Sommer i Toulouse betyr…

Å glede seg over å stå i kø for å smake gelato fra små iskiosker i de sjarmerende gågatene, å ta et glass rosévin i godt selskap på en av byens mange utekaféer, å gå på gratiskonserter i sentrum, å nyte synet av fargerike blomster på de fleste gatehjørner.

Sommer i Toulouse betyr å kjenne duften av grillmat fra naboers balkonger, spise saftig cantaloupemelon til dessert, nyte sollys og varm temperatur til sent på kvelden.

Sommer betyr metrovogner som lukter en blanding av sur svette, solkrem med kunstig duft, og søt parfyme. Sommer betyr lettere kledde kropper med nakne legger og lår, kjærestepar og familier på piknik i Jardin des Plantes og turister på sightseeing cruise langs Garonne-elven.

Sommer i Frankrike betyr konseptet guinguettes, stilige pop-up barer med levetid ut sommeren. Bartenderne disker opp med trendy og kreative cocktails, de sesongarbeidende servitørene slår gjerne av en prat med gjestene, den gode atmosfæren synger sommer og feriefølelse. Mange guinguettes har dessuten friske fargerike uteserveringer, ofte med en eksotisk touch. Enkelte av byens pop-up barer serverer også spennende fusion-småretter og diverse tapas.

IMG_20190708_200123_447

Sammen med noen av våre venner og deres kjærester tilbringer vi kvelden på Les Terrasses de l’Atelier, en av byens mest populære guinguettes, som ifølge lokale medier har tatt over tomten og lokalene etter en tidligere partnerbytte-klubb. Med uteservering bygget på flere plan, med pétanque-bane, mölkky-bane, lounge-område, til og med et lite barnebasseng, med fargerikt dekor i form av papegøyer, kaktus og flamingoer, stedet inviterer til god stemning, med og uten cocktails!

En nyåpnet guinguette med en kalender stappet med spennende arrangementer. Hver lørdag inviterer utestedet til grillfest, mens flere av byens spennende food trucks har fått faste dager hvor de rigger seg til og serverer mat ved inngangspartiet til Les Terrasses de l’Atelier.

Fargerike

Søndag er dog en av ukedagene hvor matservering uteblir, ukedagen hvor stedet stenger så tidlig som klokka åtte på kveldstid. Vi rekker å drikke to cocktails hver, jeg drikker søt sangria og bytter deretter til bitter aperol spritz, i et forsøk på å holde sangriasugne veps på avstand.

Jeg, som i løpet av mitt liv har blitt stukket tre ganger, samtlige i situasjoner hvor jeg har sittet helt stille og absolutt ikke vært klar over vepsens nærvær før brodden har penetrert huden. Forferdelig er følelsen av å bli stukket av veps, hvor det utsatte området hovner opp til trippel størrelse og påfører en smerte som varer i flere dager. Siden disse ondskapsfulle krypene liker å stikke meg når jeg sitter i ro, velger jeg å trosse alle venners råd og heller vifte med armer og løpe i dekning det sekundet vepsen nærmer seg.

En av kompisene til min kjære har for anledningen meldt seg frivillig som livvakt, og fekter unna alt av veps (og mygg) som forsøker å snike seg innpå oss. Få minutter tar det fra sangriaglassene står tomme og byttes ut med spritz og øl, til insektene mister interessen og flyr videre for å plage andre mennesker.

Deko

Siste time før stengetid, vennegruppa deles i to, noen spiller mölkky, resten (inkludert meg selv) spiller pétanque. Vi deles opp i to pétanque-lag, gutta mot jentene, mitt lille jentelag taper med ett poeng, vi har på forhånd blitt enige om at taperne betaler middag. Gutta foreslår hamburgere, vi kjører til en liten burgersjappe i nabolaget for å bestille takeaway.

IMG_20190708_200359_767

Om vi ikke heller velger å besøke en av de mange andre guinguettes i byen som vår neste sosiale sammenkomst, for eksempel den som er bygget på en flåte på Garonne-elven, er planen å komme tilbake allerede neste uke, for å drikke aperol spritz, for å bestille mat fra food truck, for å spille nok en runde pétanque, slik at vi jenter kan få vår revansj!

Sommersolverv og den store musikkfesten

21. Juni, dagen for sommersolverv, feires den årlige musikkfestivalen Fête de la Musique i byer og landsbyer over hele Frankrike. En fransk tradisjon som har eksistert siden 1982 med støtte fra kulturdepartementet, denne store musikkfesten gir både amatører og profesjonelle musikere en anledning til å vise frem sine talenter.

DJ’er, rockere, rappere og så utrolig mye mer, et mangfoldig gratisarrangement hvor hvert eneste gatehjørne fylles med musikk i alle sjangre. Hvor enn man går vil man også finne foodtrucks og pop-up barer. Hva med litt spekemat og øl eller karibisk kyllinggryte og punsj?

I år feiret vi for første gang i Toulouse. For første gang på fire år har vi endelig fått muligheten til å feire denne gøyale musikkdagen, vi som tidligere har måttet droppe festen på grunn av andre forpliktelser (jobb). Mitt første møte med denne spennende tradisjonen, da vi var på ferie i den sjarmerende byen Montpellier for første gang i 2015, var altså forrige gang jeg feiret musikkdagen frem til nå.

Etter å ha jobbet meg gjennom ni svært lange timer på kontoret, pakket jeg sammen sakene og løp ned trappene og ut av Airbus-hangaren. Ut i regnet med paraplyen beskyttende over meg, med musikk på øret bygget jeg opp stemningen for kvelden der jeg satt alene på bussen, en tjue minutters busstur og fem stasjoners t-banetur, c’est parti pour la fête de la musique!

Utenfor t-banestasjonen François-Verdier ble jeg møtt av min kjære og tre av hans venner fra jobb. Videre gikk vi sammen i retning en restaurant i nabolaget Saint-Georges. Spisestedet bar samme navn som nabolaget, Le St Georges, en restaurant som ifølge han ene i gruppa (som for øvrig er født og oppvokst her i byen) serverer “byens beste småretter”.

Le

Et varmt og koselig spisested med røde mursteinvegger og høye bord. Dempet belysning, de store lyspærene hang som smykker fra taket. Jeg elsker denne stilen, så moderne og industriell. At han som anbefalte stedet allerede var kompis med alle servitørene, forundret meg ikke, sosial sommerfugl som han er.

Vi bestilte like greit halvparten av alle smårettene som stod oppført på menyen; thaibiff, marinert tunfisk, skinkekroketter, ravioli, gnocchi, pommes frites, varm camembert og croque monsieur med trøffelkrem. Hvitvin og rødvin, flere glass vann.

Etter et godt måltid, forlot vi Saint-Georges til fordel for bydelen Carmes, for å starte musikkfesten i den delen av Toulouse som både min kjære og jeg liker best. Vi danset oss forbi rockeband og reggae, forbi nittitalls-nostalgi og moderne housemusikk.

Carmes musilkfe

Videre beveget vi oss i retning Quai de la Daurade, hvor flere DJer hadde rigget seg til, hvor tusenvis av mennesker var samlet for å danse til fransk electro, til dubstep og til underground housemusikk. Her ble vi ikke værende lenge, min kjære som ikke liker store folkemengder og jeg som føler direkte ubehag rundt altfor mange mennesker på en gang. Våre venner ønsket dessuten etter hvert å dra hjem, noe som passet oss fint.

Vi avsluttet kvelden ved å se på en gruppe kvinnelige trommeslagere og deres dansere. Julien fikk tilsendt bilder fra hans foreldre, som på samme tid var på konsert for å se et Boney M-coverband i en landsby utenfor Paris.

Fête de la musique er et arrangement som tolkes forskjellig fra by til by, en fest som i Toulouse oppleves som en enorm elektrofestival med små innslag av rock og diverse annet. Folkefesten varer til langt ut på de sene nattetimer, en flott anledning til å feste til langt ut på morgenkvisten, men… Jeg har ikke lenger samme energi som da jeg var tjue år gammel, og vil nok heller vende tilbake til Montpellier neste år, for å delta på en litt mer avslappet musikkfest.

Trivielle småting og sterke vindkast i Castelnaudary

Søndag.

Med denne vakre blå himmelen, totalt blottet for skyer, skulle man tro vi hadde våknet til denne sårt etterlengtede solskinnsdagen som værmeldingen påstod ville komme. Det som derimot ventet oss i dét vi sjekket ut av hotellet, var en skuffelse, en vind så sterk at kun dem som liker å fly drager vil kunne kose seg nå.

Jeg flyr ikke drager, men mitt nette flagrende skjørt vil uten tvil ta seg en vertikal dans og gjøre sitt beste forsøk på å løsrive seg fra kroppen min, blotte min gjennomsiktige nylonsstrømpebukse og den sorte blondetrusa foran alle som passerer forbi oss langs gatene i Castelnaudary, den lille byen som ligger gjemt mellom Carcassonne og Toulouse, byen som er kjent for sin versjon av den sørvestlige retten Cassoulet, byen hvor vi i dag skal spise lunsj. Ja, er ikke dette en god avslutning på en koselig kjærestetur på det franske sørvestland?

Vind

Vi parkerer like ved turistinformasjonen, og tar oss en liten spasertur langs Canal du Midi, kanalen som renner gjennom Castelnaudary og videre hjem til byen vi bor i. Hadde vi hatt båt, kunne vi seilt hjem langs kanalen, kanskje ikke akkurat i dag, nå som det blåser som verst, men på en vindstille solskinnsdag, med mat og vin pakket ned i en romslig stråkurv. Vi ville seilt forbi alle de blomsterdekorerte husbåtene med tremøbler på dekk, de som ligger til kai og pynter opp kanalen, videre ville vi seilt forbi flere ti-talls lønnetrær som kaster skygge over kanalen, med sine lange tykke greiner. Ferden ville ført oss gjennom små landsbyer, under gamle smale steinbroer, hele strekningen hjem til Toulouse. Skjønn natur og småbyliv, han og jeg på båttur, til lyden av vakker fuglesang.

Båter

Men i dag blåser det kraftig, og vi har uansett ingen båt.

Vi spaserer langs kanalen, mine hender kjemper mot mitt dansende skjørt som svinger seg frem og tilbake, skjørtet letter, skjørtet flyr, mine hender kjemper febrilsk mot vindens rampestreker, håndflatene plasseres beskyttende foran de kroppsdelene jeg ønsker å holde skjult for menneskene rundt oss. Et eldre par går tur med hunden sin, et annet par er ute på joggetur, en ung mann er på sykkeltur sammen med barna sine. Et lite øyeblikk blir det vindstille, jeg puster lettet ut og slipper tak i skjørtet, nå er det over, tenker jeg, men vinden vet godt hva den gjør, den vet godt hvordan den skal lure meg, jeg senker skuldrene og vinden slår til, skjørtet flyr til værs.

“Jeg ser trusa di”, brøler min kjære. Rød som en tomat griper jeg tak i skjørtekanten og ser meg rundt etter potensielle vitner, hans ord lyder som et ekko i mitt vettskremte minne.

Vinden blåser seg enda sterkere og uler høyt inn i ørene mine, som en irriterende påminnelse på dens tilstedeværelse. Min kjære mister balansen og blir blåst bortover, selv er jeg omtrent i ferd med å falle bakover og ut i kanalen. Han roper til meg, men alt av lyd drukner i vindens uling, min umiddelbare reaksjon er å bryte ut i latter. Jeg ler og ler, tårene triller og snart ler jeg ikke alene. Min latter smitter over på min kjære, og nå står vi der, med balansen til en full cruiseturist, og ler til vi griner.

Castelnaudary

Vi hopper inn i bilen og kjører den lille strekningen til restauranten Le Tirou, et spisested kjent for sin deilige Cassoulet. Lokalet er stort, lyst og ganske gammeldags, på grensen til harry, dekorert med både påskedekorasjoner, julepynt og Halloween-dekor, som sannsynligvis aldri har blitt fjernet. Stedet har likevel en viss sjarm, bra mat må den jo dessuten servere, siden absolutt alle bordene er opptatt, for det meste av familier som er ute sammen for å kose seg med en deilig familielunsj på restaurant. De fleste spiser cassoulet, snart gjør vi det samme.

Et typisk sørvestlandsk måltid, jeg starter lunsjopplevelsen med å smake husets hjemmelagde pâtéer, servert med karamelisert løk og fransk sylteagurk. Han spiser smørbrød med blodpølse og epler. I dét cassoulet-retten ankommer bordet, sperrer min kjære opp øynene og ser på den som om servitøren hadde plassert en hel bøtte full av pølser, andeconfit, svinekjøtt og bønner foran oss, med krav om å spise hver eneste bønne, hver eneste kjøttbit, før vi får tillatelse til å forlate lokalet. Hans reaksjon får meg til å bryte ut i latter, nok en gang. Han spør meg hva jeg ler av, jeg forklarer, han ler med meg.

Pâté

Vi klarer å gafle i oss litt over halvparten, og får med oss restene innpakket i aluminiumsfolie, dette er for godt til å kastes, det er vi enige om.

Cassoulet

Vi kjører langsomt hjemover, langs landeveiene, gjennom landsbyer, vi vinker farvel til nok en helg, nok en opplevelse, alt som får oss til å smile og le, de trivielle småtingene som for meg betyr så utrolig mye.

IMG_20181018_200619

 

Vin og tre retters måltid midt i arbeidstiden?

For første gang i mitt liv – og sannsynligvis ikke siste – har jeg vært på julebord på dagtid. Vin og tre retters måltid på restaurant til lunsj, midt i arbeidstiden. Og dette fikk jeg da betalt for å være med på.

I Frankrike er dette en helt normal juletradisjon for bedrifter. Alkoholinntaket må selvsagt ligge på et lavt nivå, da man tross alt skal tilbake på kontoret for å arbeide så snart måltidet er over. Fest, fyll og rampestreker får man heller ta på egen tid – langt unna kontorets lokaler og uten bedriftsledelsen tilstede. Kanskje like greit. Sammen med de kollegene jeg kommer best over ens med, har vi uansett blitt enige om å dra ut neste uke, for å ta oss et par pils på en av de mange pubene i nabolaget vi bor i. Jeg bor nemlig ikke lengre enn en ti minutters spasertur unna enkelte av mine kjære kolleger.

Nå sitter jeg hjemme i leiligheten min, sammen med en kjæreste som måtte nøye seg med frossenpizza til middag, siden jeg fortsatt var stappmett da jeg kom hjem fra jobb. Selv om jeg egentlig ønsker å skryte over hvor gøy jeg har hatt det og hvor god maten var, tenker jeg at det kanskje er best å la være, for å ikke strø salt i såret til stakkars Julien som dessverre ikke får mulighet til å bli med på et tilsvarende jobbarrangement i år. I fjor var det jeg som satt i sofaen og spiste kjipe greier fra dagligvarebutikken mens han var på jobb og hygget seg med deilig mat og drikke. I år er det omvendt.

I tilfelle du skulle finne på å få deg jobb i Frankrike og blir invitert på julelunsj, her er noen tips til hva du bør gjøre og hva du bør – under alle omstendigheter – unngå:

  • Vær sosial, vær pratsom, men unngå temaer som politikk og religion. Dette gjelder for øvrig alle sosiale sammenkomster med mennesker man ikke kjenner godt.
  • Ikke snakk nedlatende om fransk kultur. Du liker ikke foie gras fordi du synes synd på gjessene? Du synes det er horribelt at franskmenn tillater seg å drikke et par glass vin selv om de kjører? Spar den debatten til en annen anledning, med andre mennesker (som du kjenner svært godt).
  • Ikke drikk før alle har fått glassene sine sjenket. Først da kan du heve glasset og skåle med kollegene dine. Det er dessuten viktig å holde øyekontakt under skåleseansen.
  • Ikke drikk for mye. En fin tommelregel er å passe på å alltid spise mer enn man drikker. Man kan fint drikke tre glass vin og fortsatt føle seg nokså edru, om man spiser rikelig med mat ved siden. Et (lite) glass vin sammen med forretten, et (lite) glass sammen med hovedretten og et siste glass sammen med desserten. Drikk også godt med vann, og ta gjerne en kopp kaffe etterpå. Skal du kjøre bil, er det kanskje best å styre unna alkoholen (selv om det er fullt lovlig å kjøre i småbrisen tilstand her i landet).
  • Gå ikke fra bordet før alle er klare til å dra. Franskmenn liker å bli sittende ved bordet og prate…lenge. Ja, lenge etter siste rett er spist opp og fatene er fjernet fra bordet. Se på det som en anledning til å bli bedre kjent med alle sammen – og husk, du får jo fortsatt samme lønn, enten du sitter og koser deg på restauranten eller jobber på kontoret. Amuse-toi bien!

restaurantmat

Jeg glemte å ta med mobilen da vi forlot kontoret, og fikk dermed ikke tatt noen bilder fra julelunsjen. Her er uansett diverse bilder fra andre tradisjonelle restauranter jeg har besøkt rundt omkring i Frankrike.

fransk mat

Å kysse eller ikke kysse?

Her sitter jeg og hoster, snufser og nyser til det spruter ut av nesa. Første lørdagskveld i leiligheten var blitt en storslagen fest for alle bakteriene som storkoser seg i kroppen min – og dermed ble det heller ingen fest på meg i kveld. Etter en hel dag med handel på IKEA og lignende labyrint-varehus, med en nese rødere enn nesa til Rudolf og en hoste grovere enn hosten til en storrøyker, kan man trygt si at jeg lengter etter å lukke øynene og fly av sted til drømmeland mens kroppen min kjemper mot bakteriene.

Er jeg fortsatt i dårlig form på mandag, får jeg i det minste fritak fra all kyssingen som omtrent får meg til å skjelve i buksa hver dag i det jeg ankommer jobb.

Fordi, er det noe som virkelig får frem det keitete nervevraket i meg, så er det sosiale sammenkomster med en stor gruppe franskmenn. Kontaktsøkende, overvennlige, kyssende franskmenn. Kulturen tvinger meg til å slippe alle sammen inn på innsiden av komfortsonen min, og det får meg til å føle meg…uvel. Komfortsonen min er det jo kun jeg, kjæresten min, og foreldrene mine som vanligvis har tilgang til?

I Frankrike finnes det visst ikke noe som heter komfortsone. Man skulle kanskje tro at det å kysse hverandre på kinnene når man møtes og når man drar, er forbeholdt venner, familie og de aller nærmeste i vennekretsen. Men slik er det altså ikke.

Dette lærte jeg på nært hold forrige fredag, da jeg startet i min nye jobb, strakk ut hånda for å håndhilse på ledelsen og andre ansatte, men ble kysset både til høyre og venstre av den ene og den andre, uten å engang huske navnene på flertall av disse nye kollegene mine som kysset meg på kinnene. Kanskje femti kyss senere, og jeg var alt annet enn komfortabel med det hele. Vil jeg vende meg til denne egentlig ganske hyggelige gesten etter hvert?

Lar jeg være, blir jeg jo den kjipe enstøingen som ignorerer alle sammen. Da er det bedre å varme opp til denne kulturforskjellen og heller se på det som noe positivt; et arbeidsmiljø uten hierarki, hvor alle sammen bare er en stor, fin familie.

Når det er sagt, behøver man ikke å måtte kysse på kollegene sine for å føle seg likeverdig. Men, Frankrike er Frankrike, og kyss er kyss!

Jeg har jo dessuten fått høre fra venner at jeg ikke klemmer dem nok, og at jeg rygger unna når noen stiller seg for nært. Sjenert og usikker, som jeg er.

Jeg har vel egentlig bare godt av å bli klemt og kysset på, av kvinner og menn som prøver å bli venn med meg på jobb. Med unntak av hun som mest sannynligvis har smittet meg med influensa-bakteriene sine, da.

Fysisk kontakt i form av kyss på kinn, er jo egentlig en ganske fin ting. Et symbol på at man er glad for å se den man hilser på.

Nå skal jeg legge meg under dyna med en kopp te og krysse fingrene for at en god nattesøvn er alt som skal til for å helberede denne skjøre kroppen min.

(bildene i innlegget ble forresten tatt for noen måneder siden i Versailles)

fontene versailles