En dag i Heraklion

For to uker siden kom vi hjem fra bryllupsreise, hjem til hverdagen. Jeg lengter allerede tilbake til solskinn, hvite strender og deilig gresk meze. To korte dager etter bryllupsfesten forlot vi Frankrike og fastlandet til fordel for ti fantastiske dager i Kykladene, den greske øygruppen i Egeerhavet.

Ferien kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt, med tanke på høstens travle start. Eposter, telefonsamtaler, papirarbeid, regninger, et resultat av en utsatt bryllupsfest og utsatt kjøp av leilighet, flytting og utvask. Hadde alt gått som planlagt, ville ingen av disse milepælene hendt samtidig. Planen var å gifte oss i fjor og kjøpe leilighet i år, men skjebnen ville heller gi oss alt på én og samme tid. Ukene gikk derfor i ett, og stressnivået var mildt sagt på topp hver eneste dag fra tidlig september til bryllupsdagen, niende oktober.

Før verden ble rammet av en pandemi, hadde vi ikke sett for oss å tilbringe hvetebrøddagene i Europa, vi ville reise langt bort til en destinasjon som ikke ligner noe vi har sett før. Vi snakket om Costa Rica og Bali, lenge vurderte vi også Tanzania, men endte i stedet opp med øyhopping fra Kreta til Santorini og videre til Naxos, og ble på ingen måte skuffet. Hellas skuffer aldri.

Ettersom hotellet hadde blitt informert om at vi var kommet for å feire bryllupsreise, ble vi umiddelbart møtt med romantikk da vi åpnet døra til rommet hvor vi skulle sove de neste to nettene. Overrasket, jublet vi da vi så dobbeltsengen og hvor fint dekorert den var, med roseblader og håndklær brettet i form av hjerte. På skrivebordet stod ei flaske musserende vin til nedkjøling i en isbøtte. Ved siden stod et fruktfat som vi aldri forsynte oss fra.

Innen jeg rakk å skifte t-skjorte, vaske ansiktet og påføre ny sminke i forkant av feriens første restaurantbesøk, hadde Julien allerede skjenket vin i de to glassene som stod på bordet.

“Skål for Hellas”, jublet jeg og hevet glasset. Julien ga meg et forsiktig smil som kjapt ble erstattet med en reaksjon som ikke kan beskrives som annet enn stereotypisk fransk.

“Dette kan på ingen måter sammenlignes med en champagne, selv en musserende fra Gaillac eller Limoux er hundre ganger bedre” klaget han, blikket rettet mot boblene. Jeg himlet med øynene og ba ham slutte å klage. “Dette er en gave, Julien, en hyggelig gest fra hotellet.”

Etter hvert som en slurk ble til flere, begynte også hans kresne, franske smaksløker å sette pris på vinen. Kveldens utvalgte spisested, Plani, var heldigvis bare en tre minutters gange fra hotellet, tre lattermilde minutter for to småbrisne turister som ikke hadde rørt mat siden frokost.

Jeg skulle bare ta meg et lite glass vin til maten, men endte i stedet opp med en karaffel ettersom det skulle vise seg å være rimeligere. Til vinen nøt vi en helaftens meze med kjøttboller, saganaki (grillet ost), apáki (røkt svinekjøtt), fava (bønnedipp) og fritert squash i strimler, en fabelaktig start på vår kulinariske reise gjennom Kykladene.

Da vi trodde måltidet var over, fikk vi plutselig servert en liten flaske med Raki, gresk brennevin, og dessert. Overrasket og smigret (og svært beruset), takket vi servitøren for den hyggelige lille oppmerksomheten. Allerede neste dag gikk det riktig nok opp for oss at det ikke akkurat er uvanlig få tilbudt brennevin og kake etter et måltid på Kreta.

Neste morgen var formen heldigvis fin. Etter en god og variert frokost fra hotellets buffet, dro vi på en liten oppdagelsesferd i kjernen av Kretas hovedstad, Heraklion. Målet var å gjøre det meste ut av vårt kortvarige opphold, siden vi bare skulle være på øya den ene dagen, for å deretter reise videre med ferge til romantiske Santorini.

Vi startet dagen med en tur til båthavna og den historiske borgen Rocca a Mare, også kjent som Koules, bygget av venetianere på 1500-tallet. Derfra trasket vi videre til hjertet av sentrum for å se Agios Minas Katedralen og fontenene Bembo og Morosini.

Utover ettermiddagen satte magesekken en stopper for videre sightseeing, den ville ha mat så kjapt som mulig. Vi slo oss derfor ned på en hyggelig utekafé med menyer skrevet kun på gresk. Jeg bestilte det som oversetteren på telefonen mente var et spekefat, som i virkeligheten skulle vise seg å være ulike typer grillet kjøtt, servert med yoghurtsaus, pitabrød og husets potetchips. Selv om jeg fikk noe helt annet enn det jeg trodde jeg hadde bedt om, var jeg storfornøyd.

Videre nøt vi den varme ettermiddagssola på hotellets takterrasse og dyppet tærne i det flotte bassenget. Vannet var, som forventet i oktober, en smule kaldt. Likevel var vi begge fast bestemt på å bade, svømme, være i bevegelse og få fullt utbytte av terrassen og den flotte utsikten fra høyden, utsikt over Heraklion, havet, severdighetene.

Det er rart å tenke på hvor annerledes Kreta var for meg, da jeg som femtenåring besøkte øya sammen med min far og ikke brydde meg om hverken arkitektur, lokal matkultur eller historie. Den gang var jeg på chartertur, ei uke på et identitetsløst all-inclusive med bading og sol og lite annet på programmet. Som voksen, holder jeg ikke ut i mer enn en time eller to, før jeg blir lei av å bade. Rastløsheten er også en av grunnene til at jeg ikke liker å ligge timevis på ei solseng. Som femtenåring syntes jeg det var spennende å ligge på badehåndkleet med musikk i øret og et eller annet moteblad i hendene. Jeg sniktittet på kjekke gutter som gikk forbi og dagdrømte om ferieflørter som aldri ble noe mer enn en tenåringsdrøm, et dagbokinnlegg.

Femtenårige meg, med den grusomme røde slangeskinnsbikinien og de store insektsolbrillene, ville aldri trodd på nåtidens meg, om jeg dro tilbake i tid, tilbake til Kreta for å fortelle historien om fremtiden min, om kjærlighetslivet og reiselysten. Og all den spennende maten jeg har smakt siden den gang.