Karantenedagbok: Tradisjoner og Tanker rundt påskekrim

Kalenderen forteller meg at vi nå har nådd april. Natt til mandag stilte vi klokka en time frem, sommertid, starten på lysere morgentimer og lengre kvelder. Snart er det jo dessuten påske, jeg burde vel ha kjøpt meg en ny krimroman for å skape tradisjonell påskestemning i sofakroken, bøker har jeg dessuten bestilt mange av, fra to ulike nettbokhandlere, men foreløpig har ingen pakker kommet frem. Når det gjelder denne norske tradisjonen med påskekrim, hvor kommer egentlig dette fra? Hva er sammenhengen mellom påske, som er en religiøs høytid, og politietterforskning og detektivarbeid?

Jeg husker da jeg for fire, fem år siden nevnte dette med påskekrim for min franske samboer. Hans umiddelbare reaksjon var å påstå at dette var en oppdiktet tøysetradisjon, noe helt internt som garantert ikke eksisterte utenfor mitt eget hjem. Heldigvis har han med årene blitt noen ferieturer klokere på Norge og nordmenn, han har  lært nok om den norske kulturen til å forstå at nordmenn er så mye mer enn bare skiturer, hytteturer og røkelaks. Han har innsett at både tacofredag og påskekrim er nasjonale tradisjoner praktisert i et stort flertall av norske hjem, han har skjønt at for mange er ingen julefeiring fullkommen uten dubbet tsjekkisk Askepott på TV-skjermen. Selv har jeg alltid hatt både en fot innenfor og utenfor de nordiske tradisjonene, noe jeg vil anta er ganske vanlig for oss som har vokst opp med to ulike kulturer i hjemmet.

Akkurat nå, her jeg sitter innestengt i et Frankrike under portforbud, er det vanskelig å la være å bli sentimental der jeg tenker tilbake på barndommen, ungdommen og alle år som ledet til i år, jeg tenker på de fine små tradisjonene, på store koselige høytider og kalenderens merkedager, de viktige høydepunktene i en ellers ganske alminnelig hverdag.

Jeg savner å ha noe å glede meg til, noe som ikke innebærer mat levert på døra av engstelige maskekledde sykkelbud som ikke engang tørr å se meg i øynene, der de stiller seg fem meter unna med hodet bøyd, i frykt for at jeg enten er Medusa eller har kroppen full av virus. Om daglig lørdagsgodt og levert mat forblir mine eneste lyspunkt i disse karantenetider, vil jeg nok trille raskere ut av leiligheten enn jeg vil klare å gå.

Ingen påskeferie, ingen Eurovision, ingen definitiv sluttdato på portforbudet, jeg får se på dette som en mulighet til å skape en ny tradisjon, enten alene eller sammen med karantenepartneren min, Julien. Brettspill og pizza, anime og sushi, tacokveld og Netflix, litteraturkveld med rødvin, video-apéro med venner. De gamle tradisjonene får jeg ta igjen senere, med eller uten krim og taco.

Murveggen

Coronakarantene, dag 15.

Mandag. Jeg gikk ut døra for å hente posten og for å resirkulere papp. Et vakkert kirsebærtre på motsatt side av gata fanget umiddelbart oppmerksomheten min, jeg krysset veien, noe jeg egentlig ikke har lov til, ikke uten attestasjonen som tillater meg å gå tur i nabolaget i maksimum en time. Alt jeg ønsket var å ta en nærmere titt, heldigvis så jeg ingen mennesker, ingen droner, ingenting annet enn en folketom gate og et vakkert rosa tre.

Kirsebærtre

Coronakarantene, dag 16.

Tirsdag. Dagens store høydepunkt var min lille spasertur til bakeren for å handle baguetter. For å krydre tilværelsen besøkte jeg et annet bakeri enn det lille stamstedet på hjørnet, hundre meter lenger unna. En smule skuffet var jeg over utvalget, ingen maisbrød, ingen fullkornsbaguetter, bare vanlige lyse baguettes tradition. Nystekte og gode tradisjonsbaguetter.

Baguetter

Hjemmekontor og omtrent ingen arbeidsoppgaver å bryne seg på, jeg benyttet tiden til å kose meg med litt lesestoff. I løpet av arbeidsdagen rakk jeg å lese meg halvveis gjennom romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Rikelig med humor gjør denne mørke tematikken passe lett å svelge, en skildring av et samfunn som begrenser kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, et samfunn hvor det ikke passer seg å være frivillig barnløs i trettiåra, hjerteknust, lutfattig og arbeidsledig.

Jeg nekter å tenke

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Frankrike Toulouse
Noen av de mange sjarmerende spisestedene i Toulouse. Jeg gleder meg til første datekveld med samboeren etter alt dette er over, jeg gleder meg til å nyte deilig sørvestfransk cuisine.
Advertisements

Karantenedagbok: Blomster og jubileumsfeiring

De siste seks, sju nettene har jeg ikke drømt om annet enn hav, fjell, skog, togturer, sykkelturer og fotturer. Ingen mareritt, ingen overnaturlige forestillinger, når virkeligheten er mer surrealistisk enn underbevissthetens flytende tanker, beskytter drømmene mine meg ved å sende meg til alle de stedene jeg skulle ønske jeg var, slik at håpet fortsetter å brenne som et levende lys, en oransje glødende flamme, en flamme som danser i vinden og nekter å la seg slukke.

Fugl Føniks reiste seg fra asken, jeg håper og tror at vi alle vil gjøre det samme. Soleklart er det at mange av oss vil ta lærdom av våre reaksjoner, vår oppførsel, konsekvensene av våre handlinger, mange av oss vil benytte stillheten og isolasjonen til å reflektere over hvem vi var, hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Selv vil jeg se denne perioden som en avslutning på alt som ikke fungerte, og starte på nytt igjen med blanke ark. Som å brenne ned et falleferdig hus for å deretter bygge det opp igjen fra bunnen av, vil jeg se på tiden etter som en renessanse.

Blått skjerf

I natt drømte jeg om naturens lukt etter regnvær, om sommervarme og fuktig luft, om vått gress som kilte mine nakne legger, og meitemarker som forvillet seg ut på turstien mens jeg forvillet meg bort fra stiens spor. Om spindelvev fulle av glitrende små regndråper, de kunne minne om eksklusive diamantkjeder, skogens egne smykkekolleksjon. Drømmen inneholdt ikke stort annet enn dette, naturen og jeg, en vakker solskinnsdag etter en regnfull natt, lukten av jord og skogens mange planter.

Allerede har jeg sagt til min kjære at en tur i skog og mark står høyt på ønskelisten over aktiviteter jeg ønsker å gjøre når vi først vil få lov til å gjøre som vi vil igjen. En helg tilbrakt ved innsjøen Lac d’Oô i Pyrénéenne Nasjonalpark (to timers kjøretur fra Toulouse) ville for eksempel vært helt fantastisk.

Coronakarantene, dag 13.

Lørdag. Med min attestation de déplacement dérogatoire i håndveska, tok jeg meg en liten tur ut for å resirkulere vinflasker og hermetikkglass. Jeg benyttet anledningen til å titte på blomster i både min egen gate og nabogata, vakre roser og flotte planter i ulike former og farger, blomster jeg gjerne skulle likt å vite navnet på.

Roser

Fristet var jeg til å stjele dem fra eierne sine, lage en fin liten bukett og sette dem i vann hjemme i stua, slike rampestreker som jeg gjorde da jeg var barn, eplenasking og blomstertyveri fra naboers hager.

Blomster

Slike rampestreker gjorde også en kjæreste jeg hadde for en del år tilbake, da jeg bodde i Oslo. Hans forsøk på å være romantisk, resulterte i kjefting og skuffelse fra min side, flau som jeg var, etter at vedkommende hadde lusket rundt i nabolaget mitt og nappet blomster fra naboers bed, i et boligområde hvor hærverk og fanteri var en sjelden vare.

Lilla blomster

Jeg beundret blomstene, der jeg promenerte med attestasjonen i veska og resirkulerbart glass i handlenettet. I stedet for å være umoralsk i en tid hvor det absolutt ikke passer seg å sette seg selv og sine egne lyster først, tok jeg bilder av de mange flotte blomstene, små suvenirer som ikke vil visne.

Gule roser

Coronakarantene, dag 14.

Søndag, 29. mars. For nøyaktig fem år siden ble Julien og jeg kjærester, en begivenhet vi i utgangspunktet skulle feire på Michelinstjerne-restauranten SEPT, hvor vi også feiret bursdagen hans i fjor. Vi skulle kle oss opp i vårt peneste tøy, nyte en elleve-retters smaksopplevelse og hygge oss med litt luksus, noe som selvfølgelig ble kansellert akkurat som alle andre planer for mars og april måned.

Femårsjubileet ble i stedet feiret med kokkelering på kjøkkenet. Andefilet i rødvinssaus med sjalottløk og fløtegratinerte poteter til middag og sjokolademousse med karameliserte pekannøtter til dessert, det hele servert på hans ungkarstallerkener med spisebrikker i samme tema.

Karantenetilværelsen har fått meg til å innse at jeg snart burde investere i et par duker, telysholdere og finere fat.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Canal du Midi
Mars, 2019. Sykkeltur langs Canal du Midi, en av våre felles favorittaktiviteter på varme solskinnsdager. Jeg gleder meg til å kunne hente frem sykkelen igjen, når alt dette er over.

Karantenedagbok: Skjerfet, nødvendig mathandel og hjemmekontor

Dagene snegler seg forbi. Hadde det ikke vært for de ni timene med hjemmekontor fem dager i uka, vet jeg ikke hvor jeg skulle gjort av meg. Samtidig føler jeg at livet akkurat nå ikke består av annet enn jobb, mat og søvn. TV-skjermen har jeg foreløpig klart ganske greit å unngå i altfor store doser, i motsetning til min samboer som har en hel liste over serier han ønsker å se. Selv prioriterer jeg å lese, enten i sofakroken eller på balkongen, skrive gjør jeg også. To halvferdige noveller, i tillegg til seks novelleideer innenfor samme tema. Nå er fredagen her og vi ønsker helgen velkommen, som om det i disse tider skulle vært noen tydelig forskjell på helg og ukedager. Noen forskjeller finnes likevel, i helgen tillater jeg meg selv å drikke vin, spise sjokolade og sove til klokka ti, disse frihetene har vi fortsatt.

Coronakarantene, dag 3.

Onsdag. Vi printet ut hver vår attestasjon, Attestation de Déplacement Dérogatoire, bekreftelse på gyldig grunn til å forlate hjemmet, datomerket og signert, for å unngå bøter fra politiet. Tiden var inne for en nødvendig handlerunde på det store supermarkedet hvor vi vi vanligvis pleier å gå minst to ganger i uka, i disse krisetider redusert til én handletur hver tiende dag.

Siden jeg nylig hadde vært forkjølet, knyttet jeg et skjerf rundt ansiktet (etter anbefaling bør man deretter vaske skjerfet på seksti grader direkte etter bruk for å unngå smittefare). Munn og nese dekket av det solide tøystykket jeg noen år tidligere kjøpte på medinaen i Marrakech, en solfylt langhelg på vintertid. Når jeg lukker øynene kjenner jeg fortsatt de gode smakene, de mange duftene og den orientalske musikken, de vakre landemerkene jeg rakk å besøke, Majorelle-hagen og Bahiapalasset, vakre minner fra en tid totalt fri for bekymringer.

Jeg knyttet skjerfet stramt rundt hodet for å ikke spre eventuelle resterende bakterier, og stilte meg i kø utenfor supermarkedets dører, sammen med min kjære. Som på en nattklubb stappet med danseglad ungdom, sørget dagligvarekjedens dørvakter for at ingen fikk komme inn før et konkret antall mennesker var på vei ut av lokalet. En meters avstand mellom hver kunde i køen, en ganske enkel regel å holde siden vi alle skjøv hver vår store handlevogn foran oss, en barriere mellom oss og alle de andre skjerfkledde og maskekledde menneskene som stod i kø.

Spekepølser og ulike salater, vi handlet med oss skinke og patéer, ingredienser til fredagens pastarett, lørdagens tapas og søndagens brunsj. Allerede savnet jeg konseptet søndagsbrunsj på kafé, derfor var planen å lage mine egne amerikanske pannekaker med lønnesirup, banan og pekannøtter, i tillegg så jeg frem til å lage skogsbærsmoothie og nyte det hele på balkongen om vi på søndag skulle bli så heldige å få beholde denne fantastiske vårtemperaturen, tjue varmegrader, kjolevær!

Vi handlet friske tomater og squash, jeg spurte Julien om det ville bli lenge til neste ratatouille, hans store spesialitet hvor han gjerne tilsetter oppskåret chorizo for å gi retten et sydlig temperament. Snart ett år er gått siden forrige gang han serverte meg denne grønnsaksretten, både med og uten pikant chorizo.

Tomater

I utgangspunktet skulle onsdagskveldens måltid bli en hjemmelaget grønnsaksuppe, men motivasjonen uteble og vi bestilte derfor takeaway istedet, Pad Thai og gyoza.

Pad Thai

Coronakarantene, dag 4.

Torsdag. Hjemmekontor fra sju til halv fire, under lunsjpausen tok jeg meg en femten minutters treningsøkt på yogamatten, etterfulgt av et måltid under solfylt himmel på balkongen, en god porsjon salat og en forfriskende iskaffe med fargerike isbiter.

Iskaffe

Solstrålene kysset min vinterbleke hud, der jeg satt og scrollet på telefonen, jeg bestilte hudpleieprodukter og badesalt med tørket lavendel fra en økologisk kosmetikkbutikk på nett. Neste uke skal jeg kose meg med hjemmespa, gi huden min en nødvendig dose kjærlighet mens hår og negler blir overlatt til seg selv i disse karantenetider hvor både frisørsalonger, neglsalonger og hudpleieklinikker holder stengt.

Skjerf rundt munnen