Tanker og planer

“Lov meg at du holder femte juni fri for planer” sier han helt ut av det blå, fredagskvelden er ung og vi sitter i sofakroken med et enormt fat nachos foran oss på bordet, med hjemmelaget ostesaus og godt krydret kjøtt. “Jeg har planlagt en liten overraskelse til deg.”

“En overraskelse” jubler jeg, og smiler drømmende der jeg forsøker å gjette meg frem til hva han kan ha planlagt. Det eneste jeg klarer å se for meg er et restaurantbesøk, eventuelt en rendez-vous på vaksinesenteret i bydelen. Eller begge deler, om jeg skulle være så heldig.

Før vi i det hele tatt vil rekke å få våre doser fra Pfizer eller Moderna sprøytet inn i kroppen, vil vi førstkommende torsdag begi oss ut på vår etterlengtede bilferie langs vestkysten. Jeg teller ned dagene og gleder meg til å ta i bruk min nye piknikkurv og blårutete teppe, med bestikk og glass og vinåpner, ypperlig for en romantisk lunsj ute i frisk luft. En kurv han garantert kommer til å klage over så snart vi pakker bilen, han kommer til å si at den tar unødvendig mye plass, men selv mener jeg den er høyst nødvendig for kosens skyld, mens vi venter på gjenåpningen av landets spisesteder.

Jeg har kjøpt meg nye bukser, et par hvite jeans og et par lyserosa, begge skal de pakkes ned og bli med ut på tur. Å pakke kofferten full av lyse klær betyr at jeg også må huske på å pakke med meg vaskepulver. Jeg tar i tillegg med meg mørkeblå olabukser og shorts, det har jeg bestemt meg for allerede nå. Shorts og kjoler for optimismens skyld, i tilfelle værgudene bestemmer seg for å skjemme oss bort med solskinn og deilig temperatur.

To uker med bilferie betyr for øvrig to uker uten visninger. Men drømmeleiligheten har vi allerede funnet, tror vi, en leilighet vi besøkte så sent som i går. Planen er å gi bud på mandag og krysse fingrene for at boligen blir vår, en vakker leilighet på hundre kvadratmeter med to balkonger, med bakeri og ostebutikk som nærmeste nabo.

Beliggenheten er helt fantastisk, med Garonne-elven bare et lite steinkast unna, man kan jo faktisk se den fra balkongen. I samme gate ligger også det flotte brunsjstedet Le Troquet Garonne og en tesalong jeg lenge har hatt ønske om å besøke. Vis-à-vis blokka ligger dessuten et lite teater som jeg har hørt mye positivt om, gjett om jeg gleder meg til å endelig kunne se teaterforestillinger igjen.

Jeg smiler og drømmer meg bort til en sommer i nytt hjem, jeg gleder meg til å male vegger og handle møbler og dekorere noe som er mitt, vårt, stedet hvor han og jeg vil bo de neste ti årene før vi flytter videre til noe nytt, kanskje et lite byhus med hage. Fortsatt med samme postnummer, fortsatt bare vi to, men en hage kunne kanskje vært fint å ha i fremtiden, slik at jeg kan plante et sitrontre og fylle gårdsplassen med lavendel.

Nattemørket senker seg omsider over mitt kjære Toulouse. Vi legger oss like rundt to, like etter å ha sett en ti år gammel film om en nyskilt kvinnelig forfatter som forlater storbyen for å reise tilbake til sitt rurale hjemsted for å prøve å vinne tilbake sin store ungdomskjærlighet. Problemet er at hennes første kjærlighet både har giftet seg og blitt pappa, noe denne kvinnen ser på med skrekk og gru, hun vil redde ham fra livet hun mener er en gisselsituasjon på bygda, et liv hun selv aldri kunne tenke seg.

Vi varmer oss under dyna og han spør meg hva jeg tenker på, “ingenting” svarer jeg, men lar mine mange tusen tanker vandre, til filmen vi har sett og videre til eget liv.

Jeg tenker på leiligheten og den fine beliggenheten, jeg tenker på bilferien og piknik og undrer hva som venter meg den femte juni, denne overraskelsen han har liggende på lur.

Forandringer

Årets første vårdager har allerede varmet oss med nydelig solskinn og nærmere tjue varmegrader, før vi vet ordet av det vil sommeren være her, en ny sommer med munnbind og avstand. Forhåpentligvis vil vi få unnet oss en liten utenlandsreise denne sommeren, forhåpentligvis vil jeg endelig få kommet meg hjem på besøk til familien.

Om alt går som ønsket, vil vi i mai dra på biltur langs den franske vestlandskysten. Vi vil besøke La Rochelle og île de Ré, vi vil leie sykler og dra på båttur, nyte lyden av bølgeskvulp og følelsen av sand under føttene.

Våren er her, trærne fulle av farger, og vi drømmer om en første utepils på restaurant, men holder oss så travelt opptatt med andre gjøremål at vi uansett ikke ville hatt tid til å nyte iskald øl på uteservering. Nå går vi forresten inn i den sjette måneden siden sist serveringsstedene fikk tillatelse til å holde åpent.

Sesongens nyanser farger naturen, og kalenderen er stappfull av avtalte visninger, vi er på jakt etter drømmeleiligheten i byen og hans foreldre etter drømmehuset ute på landet. Vi har gått på så mange visninger at jeg nå har begynt å drømme om duplex-leiligheter med romslige balkonger og åpent kjøkken. Vi har møtt så mange eiendomsmeglere at jeg nesten har begynt å fantasere om at min mann er en eiendomsmegler og jeg er en enslig kvinne på husjakt. Med andre ord er det nok på tide å roe ned tempoet og heller nyte en utepils på balkongen eller ute i parken.

I dag venter likevel nok en ettermiddag med flere visninger på agendaen. Først etter noen timer med arbeid foran datamaskinen og en etterlengtet manikyr hos min faste negltekniker, skal vi på tre visninger i vårt fine nabolag, før vi avslutter fredagen over pizza og film i sofakroken. En innholdsrik fredag før vi ønsker lørdagen velkommen, en lørdag hvor min kjære og jeg har planlagt å dra ut på et tjuefire timers eventyr for å feire våre seks år som kjærester.

Vi har leid et hotellrom i det sjarmerende Dordogne, et koselig hotell med romservice fra Michelinstjerne-restauranten i underetasjen, stjernemat til bare trettini euro per person.

I motsetning til fjoråret, vil vi denne gang kunne feire kjærligheten på noe isolert men likevel romantisk vis. Jeg ser frem til en mulighet til å pynte meg, og til å hygge meg med et måltid servert av noen andre enn et sykkelbud eller svigermor.

Når vi først skal til Dordogne, vil jeg kjøpe meg en valnøttkake, en lokal spesialitet fra området, for å trøste meg med en liten godbit mens jeg dagdrømmer om alt som jeg egentlig har lyst til å gjøre i Dordogne, slik som kanopadling på elven, en aktivitet vi egentlig hadde planlagt å gjøre for fem år siden, padling mellom idylliske landsbyer, forbi vakre slott.

Klokken skal på nytt stilles og nettene blir kortere og morgentimene lysere. April venter like rundt hjørnet, men bryllupet er utsatt nok en gang, til høsten denne gang, oktobermånedens andre lørdag.

Vi ender sannsynligvis opp med å kjøpe oss et hjem før vi etter våre to utsettelser får feiret bryllup sammen med våre venner og familie, jeg ender kanskje til og med opp med å rekke å ta meg en tur hjem på besøk til fedrelandet før høsten melder sin ankomst.

Høsten er uansett lenge til. La oss nyte våren så godt det lar seg gjøre, med spaserturer under solfylt himmel, noe godt å drikke og ei god bok ute på terrassen, la oss fotografere fargerike blomster og trærne som speiler seg i vannet, kjenne friske vindpust treffe ansiktet der vi sykler langs fine grusstier, for selv om vi lever i unntakstider er våren fortsatt vakker.

Fin liten bistro og fremtidsplaner i Frankrike

Halspastiller og papirlommetørkler, skjerf rundt halsen og tykk ullgenser på overkroppen, det irriterte meg å måtte tilbringe lørdagen slik, trøtte øyne og sår nese. Jeg tørket mine fuktige nesebor, der de rant som en baderomskran på et offentlig toalett. Som de fleste her i Frankrike, har også jeg fått som uvane å klage over alle mulige trivielle ting, kall det gjerne en kjip form for integrering i det franske samfunnet.

På våren sliter jeg med pollenallergi, på sommeren er det myggstikk og skumle veps som plager meg, på høsten og vinteren er det forkjølelse som er problemet.

I det minste kan jeg vel trøste meg med at om dette er noen av de større frustrasjonene jeg har i livet, så har jeg det faktisk rimelig greit.

Uteliv

Lørdagen ble, som de fleste lørdager, tilbrakt i sentrum av Toulouse, hvor vi så frem til å kose oss over et fint restaurantmåltid sammen med hans foreldre som var kommet på helgebesøk fra Paris. Vi hadde i utgangspunktet reservert bord på en av våre favorittbistroer i byen, Cosy Caffe i nabolaget Carmes, men ble oppringt av restauranteieren kvelden før, kokken hadde pådratt seg influensa og bistroen ville derfor holde stengt resten av helgen.

I samme nabolag ligger heldigvis en annen liten bistro som både Julien og jeg liker godt, Les 2 Font La Paire, hvor vi fikk reservert husets siste ledige bord. En fin liten bistro kjent for sin flittige og moderne bruk av det som franskmenn kaller légumes oubliés, de grønnsakene som man kjenner best fra gamle bortglemte oppskrifter og tradisjonell husmannskost.

Før restaurantbesøket tok vi oss en liten spasertur gjennom sentrumsgatene, vi vandret gjennom smale og brede gater og pratet om bryllupet som etter hvert begynner å nærme seg med stormskritt.

Apropos bryllup, sa min kommende svigermor og pekte i retning vindusutstillingen til den lokale lille brudesalongen Diva. En merkelig utstilling, hvor korsetter, kostymelignende antrekk og ulike prinsessekjoler prydet vinduene.

Brudek

Vi trasket videre, samtaleemnet gikk fra bryllup til jobb, om mitt ønske om å søke etter noe nytt til høsten, eventuelt forsøke å flytte internt i bedriften. Vi pratet om språkkurs, kompetanse og muligheter for faglig påfyll, vi pratet om hobbyer og livets mange små gleder.

Hans foreldre fortalte oss om deres potensielle planer om å flytte nærmere oss, bort fra Paris, selge huset og pakke ned et helt liv i håp om en ny og bedre start i det solrike syd. De vil ha større hage, grønnsakshage, hun vil male landskapsbilder og han vil dyrke tomater.

Vi pratet også om vårt felles ønske om kjøp av bolig, hvor høyt både Julien og jeg ønsker å eie leiligheten vi har leid de siste to årene, hvor knyttet vi er til Toulouse og nabolagene Saint Cyprien og Carmes, hvordan ingen av oss ønsker et liv lenger unna sentrum enn disse to kilometerne. Et stort hus med stor hage er absolutt ikke noe som appellerer til meg, jeg som hverken har grønne fingre eller behov for et stort areal å bo på, jeg som foretrekker å være ute blant mennesker fremfor å tilbringe tid hjemme.

Vi hang fra oss yttertøyet ved inngangspartiet til bistroen, og ble ledet til et rundt bord i hjørnet av lokalet. Servitøren ga oss hver vår meny, hvor vi fikk valget mellom forrett+hovedrett, hovedrett+dessert eller et tre retters måltid. Vi kunne velge mellom tre forskjellige forretter og tre forskjellige hovedretter, fisk, kjøtt eller vegetar.

Pastinakk

En liten vegetarisk mise en bouche ble servert mens vi ventet på våre forretter. En liten smakebit i form av pastinakkrem med valnøtter, servert i små glass med bittesmå teskjeer.

Gravlaks

Vi diskuterte vin, skulle vi velge rød eller hvit, min kjære og hans far hadde begge bestilt gravlaks med rødbetkrem til forrett, hans mor og jeg bestilte begge stekte rosenkål fylt med finhakket andekjøtt og saus av kumquat og appelsin.

Rosenkål

Vinvalget falt til slutt på en fruktig sørfransk hvitvin fra Languedoc, området hvor så mange andre av mine favorittviner kommer fra.

Mønstret tallerken

Til hovedrett fikk jeg servert filet av lake med sataysaus (asiatisk peanøttsaus) og krem av kokosmelk, med grillet polenta og røkt blomkål, etterfulgt av en vanvittig deilig dessert, sjokoladekuppel fylt med lys sjokolademousse på kjeksbunn, servert med en kule peanøttiskrem og hakkede nøtter. Jeg nøt hvert eneste sekund av denne nydelige tre retters drømmen, servert på fine tallerkener i ulike farger.

Sjokoladekuppel

En gang langt frem i tid, har også jeg lyst på fine fat, når vi en dag eier en egen leilighet med større skapplass. Kanskje eier vi også potteplanter og et ordentlig spisebord. En ekstra bokhylle og litt kunst på veggene ville også vært fint.

IMG_20200223_134110