Kjærlighetens utfordringer og veien sammen

Onsdag kveld.

Rasling med nøkler, nøkkelknippe med ugle og ord skrevet i kanji, en gave fra min kjære, en suvenir fra hans tur til Japan for fire år siden, rundt den tiden da han og jeg ble oss, året da vårt første kapittel av denne kjærlighetshistorien ble skrevet på rosa parfymert papir. Første side, vi møttes i Praha. Vintertid, gamlebyen og snøkledde gater, historien fortsatte i Paris. Elvecruise, makroner, Eiffeltårnet og kyssing i Jardin du Luxembourg, den fineste parken i byen. Og nå, nå skriver vi nye kapitler i Toulouse.

Jeg åpner døra til vårt hjem. Stua er et eneste stort rot, alle ullgenserne mine henger på tørkestativet, der har de hengt siden i går.

Jeg slenger fra meg vesken, den store sorte vesken i kunstig skinn, der hvor jeg bærer paraply, matboks, lommebok, leppestift, lommespeil, nøkler, busskort og bok. Skoene, de sorte ankelstøvlettene, plasserer jeg pent langs veggen, føttene sklir inn i de grå tøflene med kattefjes og subber bortover de vinterkalde gulvflisene. Leiligheten er tom, han er ikke her.

Poké bowl, hawaiiansk gatemat, er sesongens siste skrik innen mat-trender her i Frankrike, ifjor var det fusion-japansk, såkalte California rolls som var den store trenden. Lett påvirkelig når det gjelder importerte mattrender som mange (deriblant meg selv) ser på som spennende og eksotisk, mens andre (deriblant min kjære) velger å omtale som pretensiøs hipstermat, bestiller jeg denne hawaiianske retten til meg selv, til å nyte alene i sofaen mens min kjære er ute og drikker pils med kollegene sine. Beef teriyaki bowl til meg, spicy tuna til ham. Han har ikke sagt ifra hvorvidt han skal spise hjemme i kveld eller ei, men jeg bestiller mat til ham likevel.

Poké b

Det er mørkt ute, nattehimmel, dyster som tomheten i leiligheten, et hjem som ikke føles helt som et hjem, ironisk med tanke på at det er nettopp i denne byen jeg føler meg hjemme. Denne byen er mitt hjem, jeg er dypt forelsket i Toulouse som om byen skulle vært min sjelevenn, men leiligheten, denne leiligheten er fortsatt full av uåpnede flytteesker som står stablet på rekke, i over ett år har de stått på samme sted, hvor de dekker et område som mangler møbler, og alle møblene som finnes her tilhører ham. De eneste møblene jeg eier selv er ei bokhylle, en kontorstol og en skrivepult. Samtlige et resultat av en formiddag på IKEA.

Vi trives her i det franske sydvest, men vi klarer ikke å bli enige om hvor eller hvordan vi i fremtiden skal bo. Han vil ha et stort hus ute på landet, jeg vil ha en leilighet midt i kjernen av sentrum. Han vil ha barn og ei kone som jobber en helt alminnelig ni til fem jobb, ei kone som liker å være hjemme og varte opp mann og smårollingene som løper rundt på parketten. Jeg drømmer om å skrive romaner og poesi, og ha friheten til å reise hvor jeg vil, når jeg vil.

Vi diskuterer hett og heftig, støtt og stadig, men som i en rød og blå politisk debatt, klarer vi ikke å komme til en enighet. Vi argumenter, for og mot, pluss og minus, hvorfor, hvorfor ikke, vi konkluderer med at vi elsker hverandre og får finne ut av fremtiden senere.

Om ett år og sju måneder skal vi etter planen gifte oss, vi som er uenige i det aller meste som har med vår felles fremtid å gjøre.

Det hender at tankene mine vandrer, som et mareritt satt i ukjent farvann, til de mørkeste groper, til usikkerhetens rike. Uten redningsvest sitter jeg i en båt, en ustødig liten trebåt, en stemme hvisker til meg ovenfra, fra regntunge skyer, mens hissige bølger forsøker å rive i stykker båten min.

“Dere kommer aldri til å bli enige, du kommer til å gi etter, du kommer til å flytte ut til ingenmannsland og leve ulykkelig i et stort tomt hus”, hvisker en ubehagelig stemme.

“…i alle dine dager”, uler stemmen som et spøkelse.

“Ensomheten med ham vil bli større enn ensomheten uten ham”, stemmen gir meg frysninger. Jeg hopper ut av trebåten og legger på svøm. Vannet er iskaldt, vannet er sort som kull, sort og tykt, nesten som olje, jeg holder pusten, jeg våkner. Marerittet er over.

Bare tjue minutter etter å ha fått maten levert på døra, kommer min kjære hjem. Han lukter øl, han er munter, men ikke full.

Sammen sitter vi i hver vår pyjamas og spiser hawaiiansk gatemat mens vi ser på et av de flere ti-talls tv-programmene som han liker å følge med på. Jeg drikker kokosvann i pen forpakning, han mener den er industriell og ekkel og ikke kan måle seg med vannet fra ferske kokosnøtter. Jeg foreslår at han får ta meg med tilbake til Panama, da, hvor vi kan hogge ned kokosnøtter og slurpe i oss væsken hver eneste dag. Han foreslår å heller dra på det økologiske supermarkedet for å handle kokosnøtter til å ta med hjem.

Kokosnøtter, kaffe og cocktails, han liker å være hjemme i den trygge sofaen, foran TVen, fire vegger, penger spart. For tiden er det stadig jeg som drar ham med meg ut på eventyr, hver eneste gang vi drar på helgetur, på dagstur, ja, selv på spasertur i parken. Jeg mener å tro at han har det gøy når vi først er ute, men det å få ham ut av huset ser ut til å bli vanskeligere og vanskeligere, med mindre det er snakk om å feire en spesiell anledning. Han har fortalt meg om kjedelige utfordringer, lange møter og vanskelige klienter på jobb, kanskje er det derfor motivasjonen til store helgeeaktiviteter uteblir?

Vi legger oss, jeg stryker ham på ryggen, klør ham over de brede skulderbladene, i nakken og nedover ryggraden, slik jeg har gjort hver eneste dag siden vi først flyttet sammen. Hans ansikt ligger vendt mot mitt, hans kinn most mot hodeputa, han smiler tilfreds. Jeg smiler tilbake og lukker øynene.

Torsdag morgen.

Jeg våkner opp alene. Han har allerede reist på jobb for en time siden, jeg jobber kveldsskift. Lyseblå pyjamas, enten har den krympet i vask eller så har jeg blitt bredere rundt lår og midje, jeg håper på førstnevnte men vet så inderlig vel at det er sistnevnte som er tilfellet.

Pysj

Min blå kattekopp fylles med kaffe og plasseres på nattbordet, jeg har tid til å lese noen sider av “Et norsk hus”, roman av Vigdis Hjorth, før dagens rutiner står for tur.

Jeg dusjer, spiser, sminker meg, drikker enda en kopp kaffe, kler på meg, pakker ned lunsjboks, pakker ned og pakker meg inn, kåpe, skjerf og støvletter. Han har glemt igjen matpakka si hjemme, jeg sender ham en melding.

“… Og du, en ting til, jeg vet jeg maser mye på deg for tiden, jeg vet at du er sliten. Men uansett hvor oppgitt og lei jeg til tider kan virke, uansett hvor uenige vi er om de mest trivielle ting, vi vil finne ut av det, du og jeg sammen, jeg elsker deg”

Kaffekopp

Advertisements

Rosehagen i Paris – Fortellinger fra hverdagen

Vår, 2015.

Om en drøy uke skal vi ferie fødselsdagen min sammen, bare han og jeg, uten nærværet av min familie og mine venner. Alle som kjenner meg, har dessverre blitt vandt til at jeg forlater dem gang på gang, i forsøk på å finne meg selv og finne noen form for mening med dette livet jeg har blitt tildelt.

Som en konsekvens, trekker mennesker seg unna og går videre med sine liv mens jeg går videre med mitt. Men slik er det jo uansett når man blir voksen og dette har jeg akseptert. Noen velger å gifte seg, få barn og leve et stabilt og rolig liv. Andre flytter fra sted til sted i søken på noe nytt og spennende mens de blindt prøver å løpe fra alderdommens klør.

Fra tid til annen møtes vi over en kopp kaffe eller et glass vin når jeg er på besøk hjemme i Norge, og får oss en god latter etter hver setning som startes med “husker du da…”

Året er 2015.

Jeg har møtt en mann som jeg tror kan være mannen i mitt liv.

Mine venner har sine tvil. Han ligner jo ingenting på noen av de guttene jeg har vært involvert med tidligere. Ingen skateboard under føttene eller BMX-sykkel å trikse med, og heller ingen gitar eller trommestikker som blir tatt i bruk på en liten scene i et konsertlokale et eller annet sted i Norge eller i England. Ikke har han tatoveringer, og heller ikke halvlangt hår som stikker frem under lua eller capsen.

Glem ikke at jeg er eldre nå. Jeg ser etter andre kvaliteter. Og dem har jeg funnet i ham.

Trygghet. Latter. Vennskap. En skulder å gråte på. En hånd å holde i. Gode, varme klemmer. Lange samtaler om alt og ingenting. Forståelse. Samarbeid. Motivasjon og glede. Ekte forelskelse. Ekte kjærlighet.

Livet er ikke alltid en dans på roser, men av og til er det deilig å sette livet på pause og la seg omringes av roser mens man danser til lyden av ingenting.

Min utkårede bor en liten gåtur unna noe av det vakreste utkanten av Paris har å by på;

Rosehagen i L’Hay les Roses.

Han kjøper makroner fra det koselige lille bakeriet like over veien fra inngangen til rosehagen, og får dem servert i en liten hvit eske med håndtak. Han tar esken i den ene hånden, og holder sin andre hånd i min. Hans varme håndflate og myke hud mot min gir meg en følelse av trygghet.

“Jeg skulle gjerne gitt deg en bukett med roser, men jeg gir deg heller en hel rosehage i stedet”, spøker han. En rosehage som selvsagt deles med alle andre besøkende. Men jeg liker likevel å late som at alle disse rosene tilhører meg, og bare meg.

Jeg liker å late som at vi er alene sammen i denne rosehagen, bare han og jeg.

Vi setter oss på en benk og gir hverandre et lett kyss. Han legger den hvite lille esken på fanget sitt og åpner den forsiktig. Duften av de deilige makronene gir meg vann i munnen. Vi deler hver eneste en, og gir hverandre tilbakemelding på hvilke vi synes smaker best. Jeg foretrekker vanilje, han foretrekker sitron. Jeg ser ham inn i øynene og smiler fornøyd. Han smiler tilbake. Rosene soler seg i varmen av den sterke sola og sommerfugler flakser forbi. Det høres for vakkert ut til å være virkelig, så jeg klyper meg i armen. Nei, jeg drømmer ikke. Dette er vakkert, og dette er virkelig.

Vinter, 2018.

Vi bor ikke lenger en liten gåtur unna denne vakre rosehagen.

Vi bor nå flere hundre mil unna både den og alt det vi kjente til, den gang da vi var et nyforelsket par som naivt lukket øyne og ører for alle utfordringene som skulle stå for tur. Sammen har vi likevel kjempet oss gjennom hver eneste en av dem.

Ja, for kjærligheten vår er fortsatt like vakker, selv når vi ikke sitter på en benk og spiser makroner, omringet av roser og omfavnet med kyss fra de varme solstrålene.

Sammen skaper vi en magi jeg ikke trodde fantes, før jeg møtte ham. Kanskje vil vi lage oss vår egen lille rosehage, den dagen vi skaffer oss et lite hus ute på landet, her i det herlige Sør-Frankrike?

Omringet av roser, der hvor vi kan danse til lyden av ingenting.

roser

rose

blomster

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvordan vi møttes (fra Praha til Paris)

Det var en solfylt ettermiddag i April 2015. Toget mitt hadde nettopp ankommet Paris Gare du Nord, og sommerfuglene i magen svermet rundt i høy hastighet og hjertet banket hardere enn noensinne. Endelig skulle jeg få holde rundt kjæresten min igjen. Min nye, franske kjæreste – han som kanskje var den rette?

Å telle ned dagene var blitt en vane som endelig kunne ta slutt. Dette gjaldt for øvrig de daglige videosamtalene også. De som virkelig bekreftet avstanden mellom oss, og styrket lengselen etter å få se hverandre igjen. Vi kjempet oss gjennom bekymringer, tårer og frustrasjon. Savnet etter å få holde rundt hverandre igjen føltes uutholdelig. Aldri hadde jeg vært så avhengig av noen før, som det jeg var nå.

Norge er mitt hjemland. Likevel er det lenge siden jeg har kunnet kalle Norge mitt hjem. Jeg har alltid reist mye og endret bosted, alt etter som det passet meg. Eventyrlysten, kløen etter å dra ut i verden for å “finne meg selv”, samt rastløsheten og ønsket om en drastisk livsendring, har ført til mange fine minner og viktige livserfaringer.

Jeg har bodd på kollektiv og gått på språkskole i England og jobbet i Disney World i USA, og alltid jaktet på nye spennende utfordringer. Nysgjerrigheten endte til slutt opp med å føre meg til Tsjekkia. Og her møtte jeg til slutt mannen i mitt liv. Hvem skulle trodd det?

I nydelige Praha, hvor jeg oppholdt meg i en måneds tid for å gå på kurs, møtte jeg han som er grunnen til at jeg nå bor i Frankrike.

Fire fantastiske dager var alt som skulle til. Som ganske mange andre av vår generasjon, ble vi kjent på det store mystiske internett, hvor vi endte opp med å prate sammen i altfor mange timer per dag, fra daggry til, tja, like før daggry neste morgen, i flere måneder. Det hele startet mens jeg fortsatt bodde i USA, da seks timers tidsforskjell fikk den store avstanden til å føles enda større enn det den allerede var. Noe så enkelt som å møtes, virket så…virkelighetsfjernt.

Men en snøfylt dag i Praha, møttes vi på en cocktailbar og tittet sjenert ned i Tequila Sunrise-drinkene våre mens vi pratet løst og fast om alt og ingenting. Han var kanskje ikke den kjekkeste mannen i gata, men karisma, det hadde han. Et herlig smil og store, snille øyne. Nøttebrune, akkurat som håret hans.

Før vi møttes hadde han dessuten sendt meg Belgisk konfekt i posten. Sammen med et kosedyr og et postkort med Eiffeltårnet på. Aldri før har noen mann gjort noe romantisk for meg.

Han kom ikke tomhendt til Praha heller. En tupperware-boks fylt med franske oster, en innpakket spekepølse, og to flasker rødvin. Alt som skulle til for å friste meg til å rømme til Frankrike sammen med ham. Tydeligvis funket denne taktikken hans utmerket!

Jeg hadde vært i Frankrike før. Såvidt. I 2013 rakk jeg å se Eiffeltårnet, spise på middelmådige restauranter i turiststrøkene, se Notre-Dame utenfra, og se Louvre-pyramiden. Også kun fra utsiden. Til tross for at jeg egentlig ikke hadde sett så mye i det hele tatt, ble jeg umiddelbart forelsket i denne byen. Var det på grunn av de billedskjønne makronene, de deilige tertene og de varme, luftige croissantene? Var det på grunn av lukten av crêpes eller smaken av nydelig, fruktig rødvin? De flotte hausmanske bygningene som Paris er så kjent for?

Hausmanske bygg som rommer små leiligheter med koselige balkonger, ofte dekorert med fine blomster. Her kunne jeg bodd. Uten tvil.

Jeg så for meg et liv i Paris. Et liv hvor jeg kunne være nettopp en av disse menneskene som drikker espresso og spiser toast med syltetøy ute på balkongen mens jeg titter ned på alle menneskene som går forbi.

Å flytte til Paris var likevel ikke så rosenrødt som jeg trodde det ville bli. Utfordringene stilte seg på rekke og rad, og noen hausmansk leilighet endte jeg heller aldri opp med å flytte inn i. Den gule blokka langt ute på utkanten hadde ingenting av den Paris-glamoren jeg ønsket meg –  men drømmemannen bodde jo der, og jeg bor heller i en gul kloss sammen med mannen i mitt liv, enn i byens fineste toppleilighet helt alene (eller med en mann jeg ikke er glad i).

Snart tre år senere, står vi like sterkt sammen, han og jeg. Uten Paris, men med en ny leilighet i en ny by – og mange fantastiske minner bak oss, fra tiden som har gått.

Og fantastiske minner, ja, dem vil det bli mange flere av!

eiffeltårnet

notre dame

paris tak

kjærlighet