Vi går gjennom en vanskelig periode

Jeg spaserer gjennom Carmes, den fineste bydelen i hele Toulouse, på vei til en liten kafé hvor jeg har hørt at de lager kanelboller som serveres rykende varme, med krem av philadelphiaost på toppen.

En kanadisk kollega, som for øvrig er den triveligste av alle på kontoret og en av de morsomste vennene jeg har i denne byen, bor i samme gate som kafeen Canopée Coffee House. Jeg sender henne en melding for å spørre om hun kanskje har tid og lyst til å møte meg over en kaffe og kanelbolle. Hun svarer at hun gjerne ville møtt meg, hadde det ikke vært for at hun er opptatt med å pynte seg til kveldens store date med en fransk gutt hun ble kjent med i forrige uke via en eller annen datingapplikasjon.

Canopée

Alene sitter jeg og grubler. Jeg sender en sms til min kjære for å spørre hvordan han har valgt å tilbringe ettermiddagen, selv om jeg allerede vet svaret så inderlig vel. Han sitter som hver ettermiddag fornøyd hjemme på sofaen, med fjernkontrollen i hånda og joggebukser på. Ivrig forteller jeg ham hvor fint det er å kunne sitte her og titte på mennesker, spise deilig fersk kanelbolle og lese ferdig romanen jeg først åpnet på mandag. Han sender meg en emoji, en tommel opp.

Jeg forteller ham ikke lenger hva jeg leser, hvilke inntrykk jeg sitter igjen med, alt det fine jeg får igjen for å gang på gang reise til et nytt og spennende univers, hvilke følelser jeg sitter igjen med, etter å ha levd meg inn i alle de forskjellige historiene som fanger min interesse. Jeg forteller ikke lenger hvordan enkelte forfattere skildrer historiene så bra at jeg røres til tårer, mens andre får meg til å bryte ut i latter, gang på gang.

Han går virkelig glipp av mye vakkert, han som velger bort litteraturens magi. Ei heller forstår han hvorfor jeg liker å kaste bort tiden min på kafébesøk når vi har kaffe hjemme.

Han mener likevel det er våre motsetninger som gjør oss til en bra match, at mine dagdrømmer og min spontanitet er som krydder for hans logiske tankemønster og seriøse holdning. Han trenger en tornado som meg, jeg trenger stillheten som kommer etter stormen, hans varme omfavnelse og hviskende ord.

Vi trenger hverandres kvaliteter, likevel har vi nå gravd oss ned i et hull, vi sitter fast, han irriterer meg og jeg irriterer ham, vi vet ikke lenger hva vi kan si til hverandre.

Men vi må snakke sammen. Kun ved å kommunisere og erkjenne egne feil, samt se den andres behov, vil vi komme oss smertefritt gjennom dette.

Bybildet

Mange beskriver ham som autoritær, og gjerne en smule dominerende. Meg beskriver de som, tja, sjenert men rastløs og ikke spesielt glad i regler. Om jeg vil spise godteri før middag, gjør jeg det. Om jeg vil snakke høyt på bussen, gjør jeg det. Som barn fikk jeg i slike tilfeller kjeft av mine foreldre, i dag får jeg kjeft av ham. Enebarn er vi begge, kanskje er det derfor jeg er så trass og han så sta. Stadig inngår vi kompromisser, dessverre er disse oftest i hans favør. Jeg får bestemme hvilket spisested vi skal besøke når vi hver lørdag har vår ukentlige romantiske aften, han vil bestemme alt annet.

Om ikke ham, så er det hans mor som vil ta styringen. Ta bryllupsplanlegging som et eksempel. Dette har jeg sett frem til siden jeg var en liten pike, og allerede her har min kommende svigermor overkjørt meg så mye at jeg ikke lenger ser glede i et fremtidig bryllup.

Gang på gang, sier jeg ifra.

Gang på gang svarer han at hun bare ønsker å gi en hjelpende hånd, men denne hånda har en tendens til å strekke seg mye lengre enn hva jeg er komfortabel med.

Lytt til meg kjære, se meg.

Vi diskuterer våre forskjeller, våre egenskaper, alle utfordringene vi møter i dette nå fire år lange forholdet. Best har vi det når vi er ute på reise, på ferie sammen han og jeg, når vi planlegger og kartlegger og organiserer og løper fra sted til sted mens vi suger til oss kultur og historie, med fotoapparat rundt halsen.

Men han vil ikke lenger reise på ferie med bare meg. En helgetur i nærområdet går fint, men når det gjelder utenlandsturene mener han det er bedre å reise sammen med foreldrene sine. Vi sparer penger om mamma og pappa blir med, sier han. Ja, selv da vi først begynte å prate om bryllup, ble det foreslått å la hans foreldre bli med på bryllupsreise. Et forslag jeg slo hardt ned på.

Alene sitter jeg på kafé og grubler. Overtenker. Jeg tenker på mannen jeg elsker, min forlovede, jeg tvinner forlovelsesringen rundt fingeren.

Toulouse

Trist

Advertisements

Tankene og jeg vandrer i Toulouse

Denne uken har vært forholdsvis bisarr, annerledes, jeg tar meg selv i å overtenke, revurdere beslutninger jeg har tatt, filosofere over meningen med livet, over kjærligheten, over mine evner til å klare meg selv uten å måtte føle meg avhengig av andre. Noe har forandret seg, jeg vet ikke hvorfor.

Det er lørdag, nok en lørdag hvor jeg våkner opp og ligger våken alene, mens han sover ved min side. Nok en lørdag hvor han og jeg vil spise frokost sammen, før jeg, alene, drar på kafé eller på spasertur, eller tvinger ham til å bli med på enten det ene eller det andre, når han egentlig føler seg aller mest komfortabel i godstolen foran TVen.

Jeg rydder bort brød og pålegg, går over kjøkkenbenken med en klut, jeg tar oppvasken og slenger på meg yttertøy og pakker laptopen ned i vesken. En trivelig liten kaffebar ligger en drøy kilometer unna leiligheten.

Jeg forteller ham at jeg skal dit for å skrive videre på disse novellene jeg jobber med, inspirert og motivert, jeg trenger litt tid for meg selv, for å jobbe med disse tankene, forsøke å plassere dem, bearbeide dem, er det ikke egentlig ganske utrolig hvor terapeutisk en kaffekopp og et tastatur kan være?

På kafeen sitter jeg ved et høyt bord, med dataskjermen som et beskyttende skjold foran meg. Ved bardisken sitter to amerikanere, jeg vet de er amerikanere da de ved flere anledninger nevner det for både hverandre og overfor den franske baristaen. Ved et bord lenger unna sitter en familie med voksne barn, ved et annet sitter et eldre ektepar, begge ikledd dekorative skjerf og briller. Ved det siste bordet som ikke står tomt, sitter en mann og en kvinne med hendene foldet og øynene lukket, en bønn?

Jeg skriver. Den franske baristaen serverer meg en kaffe latte og et glass vann. Hennes blikk vender seg mot min laptop. Vous étudiez, spør hun, jeg forklarer at jeg ikke studerer, at jeg har som hobby å skrive noveller og dikt. Hun smiler, vous écrivez, jubler hun, og ønsker meg til lykke med inspirasjonen. Jeg rødmer. Disse ordene må ha vært nok til å få henne til å tro at jeg er en suksessfull forfatter, at dette livet jeg lever er et usedvanlig spennende liv, en forfatters liv, romantisert, slik man ser dem fremstilt på film.

Jeg undrer om hun ser for seg at jeg bor i en chic leilighet i byens eldste og fineste bydel, et rødt murbygg med franske vinduer i hvite rammer og en smal balkong hvor jeg hver morgen drikker kaffe og studerer menneskene som går forbi på gaten. En leilighet full av verdifulle antikviteter, gjenstander med gammel historie, kanskje en grammofon, et stort ur, flotte vaser i keramikk, fargerik kunst på veggene. Om jeg bare hadde vært den personen jeg ønsker å være, ville jeg definitivt levd nettopp slik som dette.

Etter en stund pakker jeg sammen min bærbare pc og går over til å lese ebok i stedet. Madame Bovary av Gustave Flaubert. Jeg undrer, om min samboer og jeg en dag gifter oss, vil jeg ende opp ulykkelig etter en stund, ville jeg endt opp i samme situasjon som Emma Bovary, ville jeg forelsket meg i en mann som ikke er min ektemann, ville jeg hatt en affære?

Jeg blir kvalm bare av tanken på å være så slem, så egoistisk, tanken på å gå bak hans rygg, fortelle løgn etter løgn i et håp om at han aldri vil gjennomskue det umoralske spillet, men samtidig undrer jeg, om jeg virkelig forelsket meg hodestups i en annen mann, ville jeg da skjøvet til side alt jeg eier av moral, og latt følelsene ta total kontroll?

To timer har jeg sittet på kafé, sittet på den høye, harde stolen mens føttene dingler over gulvet. Å strekke på beina er nok ikke en dum idé, tenker jeg, og pakker sammen sakene før jeg forlater kafeen og rusler bortover gata, forbi Château d’eau, det store vanntårnet som huser fotoutstillinger, mitt favorittgalleri av de mange galleriene som finnes i Toulouse. Jeg krysser Pont Neuf, den gamle broen som ironisk nok kalles nybrua, den fineste av byens mange broer.

Videre spaserer jeg gjennom nabolaget Carmes, byens fineste quartier. Det er her jeg ville bodd om jeg hadde vært den kvinnen jeg ønsker å være, og levd det livet jeg ønsker å leve. Jeg tar en tur innom et nydelig lite atelier hvor det lages flotte vaser og skulpturer i keramikk mens jazzmusikk spilles på et så høyt lydnivå at selv forbipasserende på gaten kan nyte de forførende tonene, der de streifer forbi.

Atelier

Jeg vandrer videre, titter innom en liten bokhandel som selger gamle bøker, flotte gamle bøker som ville sett fabelaktige ut i de store bokhyllene jeg ville hatt om jeg bodde i denne leiligheten med de franske vinduene og de mange antikvitetene og kunst på veggene.

Bookshelf

Fingrene mine blar lett gjennom poesisamlingen Les Fleurs du mal, Ondskapens blomster, av den franske poeten Charles Baudelaire, et av 1800-tallets store navn, moderne for sin tid, hans verk kan vel beskrives som mørkt og morbid, romantisk tristesse.

Tomhendt, forlater jeg bokhandelen og poesisamlingene. I hjemmet venter min samboer og to glass vin, en liten apéritif før vi drar ut for å spise middag på restauranten Cosy Caffe i samme quartier som jeg var på besøk i, bare en liten time tidligere.

Restaurant

Enda flere glass vin får vi servert på vårt utvalgte spisested, sammen med ferskt brød. Jeg spiser suppe av purreløk til forrett, gryterett med svinekjøtt og koriander, panna cotta med bringebærsaus til dessert.

Suppe

På vei hjemover, spaserer vi forbi atelieret hvor det fortsatt spilles jazz over høyttalerne. Mine tanker forsvinner til en annen verden, en annen tid, han spør om vi kan ta trikken hjem i stedet for å gå. Men, motsier jeg, himmelen er vakker med sine glødende stjerner, gatene er så stille, så fredelige, temperaturen så behagelig, kan vi ikke bare…

mde

Dinner

Panna cotta

Kåpe

 

Kjærlighetens utfordringer og veien sammen

Onsdag kveld.

Rasling med nøkler, nøkkelknippe med ugle og ord skrevet i kanji, en gave fra min kjære, en suvenir fra hans tur til Japan for fire år siden, rundt den tiden da han og jeg ble oss, året da vårt første kapittel av denne kjærlighetshistorien ble skrevet på rosa parfymert papir. Første side, vi møttes i Praha. Vintertid, gamlebyen og snøkledde gater, historien fortsatte i Paris. Elvecruise, makroner, Eiffeltårnet og kyssing i Jardin du Luxembourg, den fineste parken i byen. Og nå, nå skriver vi nye kapitler i Toulouse.

Jeg åpner døra til vårt hjem. Stua er et eneste stort rot, alle ullgenserne mine henger på tørkestativet, der har de hengt siden i går.

Jeg slenger fra meg vesken, den store sorte vesken i kunstig skinn, der hvor jeg bærer paraply, matboks, lommebok, leppestift, lommespeil, nøkler, busskort og bok. Skoene, de sorte ankelstøvlettene, plasserer jeg pent langs veggen, føttene sklir inn i de grå tøflene med kattefjes og subber bortover de vinterkalde gulvflisene. Leiligheten er tom, han er ikke her.

Poké bowl, hawaiiansk gatemat, er sesongens siste skrik innen mat-trender her i Frankrike, ifjor var det fusion-japansk, såkalte California rolls som var den store trenden. Lett påvirkelig når det gjelder importerte mattrender som mange (deriblant meg selv) ser på som spennende og eksotisk, mens andre (deriblant min kjære) velger å omtale som pretensiøs hipstermat, bestiller jeg denne hawaiianske retten til meg selv, til å nyte alene i sofaen mens min kjære er ute og drikker pils med kollegene sine. Beef teriyaki bowl til meg, spicy tuna til ham. Han har ikke sagt ifra hvorvidt han skal spise hjemme i kveld eller ei, men jeg bestiller mat til ham likevel.

Poké b

Det er mørkt ute, nattehimmel, dyster som tomheten i leiligheten, et hjem som ikke føles helt som et hjem, ironisk med tanke på at det er nettopp i denne byen jeg føler meg hjemme. Denne byen er mitt hjem, jeg er dypt forelsket i Toulouse som om byen skulle vært min sjelevenn, men leiligheten, denne leiligheten er fortsatt full av uåpnede flytteesker som står stablet på rekke, i over ett år har de stått på samme sted, hvor de dekker et område som mangler møbler, og alle møblene som finnes her tilhører ham. De eneste møblene jeg eier selv er ei bokhylle, en kontorstol og en skrivepult. Samtlige et resultat av en formiddag på IKEA.

Vi trives her i det franske sydvest, men vi klarer ikke å bli enige om hvor eller hvordan vi i fremtiden skal bo. Han vil ha et stort hus ute på landet, jeg vil ha en leilighet midt i kjernen av sentrum. Han vil ha barn og ei kone som jobber en helt alminnelig ni til fem jobb, ei kone som liker å være hjemme og varte opp mann og smårollingene som løper rundt på parketten. Jeg drømmer om å skrive romaner og poesi, og ha friheten til å reise hvor jeg vil, når jeg vil.

Vi diskuterer hett og heftig, støtt og stadig, men som i en rød og blå politisk debatt, klarer vi ikke å komme til en enighet. Vi argumenter, for og mot, pluss og minus, hvorfor, hvorfor ikke, vi konkluderer med at vi elsker hverandre og får finne ut av fremtiden senere.

Om ett år og sju måneder skal vi etter planen gifte oss, vi som er uenige i det aller meste som har med vår felles fremtid å gjøre.

Det hender at tankene mine vandrer, som et mareritt satt i ukjent farvann, til de mørkeste groper, til usikkerhetens rike. Uten redningsvest sitter jeg i en båt, en ustødig liten trebåt, en stemme hvisker til meg ovenfra, fra regntunge skyer, mens hissige bølger forsøker å rive i stykker båten min.

“Dere kommer aldri til å bli enige, du kommer til å gi etter, du kommer til å flytte ut til ingenmannsland og leve ulykkelig i et stort tomt hus”, hvisker en ubehagelig stemme.

“…i alle dine dager”, uler stemmen som et spøkelse.

“Ensomheten med ham vil bli større enn ensomheten uten ham”, stemmen gir meg frysninger. Jeg hopper ut av trebåten og legger på svøm. Vannet er iskaldt, vannet er sort som kull, sort og tykt, nesten som olje, jeg holder pusten, jeg våkner. Marerittet er over.

Bare tjue minutter etter å ha fått maten levert på døra, kommer min kjære hjem. Han lukter øl, han er munter, men ikke full.

Sammen sitter vi i hver vår pyjamas og spiser hawaiiansk gatemat mens vi ser på et av de flere ti-talls tv-programmene som han liker å følge med på. Jeg drikker kokosvann i pen forpakning, han mener den er industriell og ekkel og ikke kan måle seg med vannet fra ferske kokosnøtter. Jeg foreslår at han får ta meg med tilbake til Panama, da, hvor vi kan hogge ned kokosnøtter og slurpe i oss væsken hver eneste dag. Han foreslår å heller dra på det økologiske supermarkedet for å handle kokosnøtter til å ta med hjem.

Kokosnøtter, kaffe og cocktails, han liker å være hjemme i den trygge sofaen, foran TVen, fire vegger, penger spart. For tiden er det stadig jeg som drar ham med meg ut på eventyr, hver eneste gang vi drar på helgetur, på dagstur, ja, selv på spasertur i parken. Jeg mener å tro at han har det gøy når vi først er ute, men det å få ham ut av huset ser ut til å bli vanskeligere og vanskeligere, med mindre det er snakk om å feire en spesiell anledning. Han har fortalt meg om kjedelige utfordringer, lange møter og vanskelige klienter på jobb, kanskje er det derfor motivasjonen til store helgeeaktiviteter uteblir?

Vi legger oss, jeg stryker ham på ryggen, klør ham over de brede skulderbladene, i nakken og nedover ryggraden, slik jeg har gjort hver eneste dag siden vi først flyttet sammen. Hans ansikt ligger vendt mot mitt, hans kinn most mot hodeputa, han smiler tilfreds. Jeg smiler tilbake og lukker øynene.

Torsdag morgen.

Jeg våkner opp alene. Han har allerede reist på jobb for en time siden, jeg jobber kveldsskift. Lyseblå pyjamas, enten har den krympet i vask eller så har jeg blitt bredere rundt lår og midje, jeg håper på førstnevnte men vet så inderlig vel at det er sistnevnte som er tilfellet.

Pysj

Min blå kattekopp fylles med kaffe og plasseres på nattbordet, jeg har tid til å lese noen sider av “Et norsk hus”, roman av Vigdis Hjorth, før dagens rutiner står for tur.

Jeg dusjer, spiser, sminker meg, drikker enda en kopp kaffe, kler på meg, pakker ned lunsjboks, pakker ned og pakker meg inn, kåpe, skjerf og støvletter. Han har glemt igjen matpakka si hjemme, jeg sender ham en melding.

“… Og du, en ting til, jeg vet jeg maser mye på deg for tiden, jeg vet at du er sliten. Men uansett hvor oppgitt og lei jeg til tider kan virke, uansett hvor uenige vi er om de mest trivielle ting, vi vil finne ut av det, du og jeg sammen, jeg elsker deg”

Kaffekopp