Ferien i Berlin og livets utfordringer

Juni hadde så vidt våknet, og mai var et tilbakelagt kapittel. Vi fløy til Berlin med håndbagasjen full av sommerklær. Mellom hvite trøyer og kortbukser, lå våre svarte t-skjorter med Rammstein-logo. T-skjortene hadde vi kjøpt for tre år siden, fra bandets offisielle merchbutikk. En butikk som også har et eget museumsområde fullt av rekvisitter fra tidligere turneer.

T-skjortene skulle endelig få lov til å være med oss på konsert. Endelig, etter to år med utsettelser. Endelig ville de dekorere våre overkropper under en helaften med pyroteknikk og tung rock på Olympiastadion.

Jeg vil aldri få sagt det høyt nok, hvor mye jeg elsker Berlin. Om jeg en dag bestemmer meg for å forlate Frankrike, er sannsynligheten stor for at jeg vil rømme til Berlin. Være der i noen måneder. Skrive roman og forbedre mine tyskkunnskaper. Jeg ville skrevet en roman inspirert av menneskene jeg ser på T-banen. En roman hvor handlingen er satt til Neukölln, Kreuzberg og Tempelhof. Urbane bydeler fulle av spennende barer og restauranter. En nyoppdaget favoritt er Klunkerkranich, den stilige rooftopbaren med sin moderne kunst og flotte utsikt mot det østlige Berlin og Fernsehturm på Alexanderplatz.

Berlin er for meg et kunstverk i seg selv. En by full av fargerik gatekunst. En by som tiltrekker seg kreative sjeler. Kunstnere. Musikere. Forfattere.

I Berlin har alle friheten til å kle seg og pynte seg nøyaktig som de vil. Åpenheten er vidunderlig.

Jeg malte neglene i fem forskjellige farger og lot tatoveringene puste inn sommerluften, mens jeg vandret rundt i bygatene. I Berlin kan jeg være hvem jeg vil, og nettopp derfor er jeg sikker på at jeg ville elsket et lengre opphold i byen.

Som turister flest, besøkte vi tradisjonelle tyske ølhager. Vi drakk weissbier med grønn og rød sirup og spiste salte pretzels. Som mange andre turister, handlet vi også sjokoladeplater fra den offisielle Ritter Sport-butikken. Planen var å kjøpe to eller tre, men vi endte i stedet opp med ti.

Med en totebag full av sjokoladesuvenirer, vandret vi fra bydel til bydel. Vi tittet på Ampelmann-suvenirer (Øst-Berlins trafikklysmann med hatt), fotograferte historiske landemerker og spiste currywurst ved dyrehagen.

Vi overnattet i en knøttliten hybel med knirkende parkett og ubehagelig seng. Gardinene var altfor korte og altfor gjennomsiktige, og vi våknet sammen med sola hver eneste morgen. Hadde jeg bodd i Berlin, ville jeg neppe hatt råd til noe større enn et tilsvarende kott. Jeg ville druknet i mine egne eiendeler og flyktet til en parkbenk eller en kafé hver eneste dag for å få pusterom fra de trange veggene.

Men jeg bor ikke i Berlin. For å være ærlig føler jeg ikke at jeg har noe bosted for tiden, selv om jeg eier leilighet i Toulouse sammen med mannen min. Både soverommet og hjemmekontoret er stappfullt av flytteesker, selv om det snart har gått ett år siden vi flyttet inn. Vi har fortsatt ikke kjøpt et ordentlig stuebord eller en kommode, og fortsatt ikke kjøpt gardiner som passer stuevinduene. Sannsynligvis kommer vi heller ikke til å gjøre det med det aller første. Kanskje aldri.

Vi står ved et veiskille, han og jeg. Nåtiden er fin, men fremtiden er usikker. Vi lever for de små øyeblikkene, holder fast i nuet.

Showet i Bordeaux og konserten i Berlin var begge planlagt lenge før verden ble sykemeldt. Kjærligheten levde fortsatt sitt beste liv, den gang.

Når vi først er på ferie har vi det fortsatt like fint sammen som før. Det er vel kanskje det som er litt av problemet. Før pandemien var forholdet i stor grad basert på vår felles eventyrlyst. Vi ble kjent med hverandre i Praha. Jeg flyttet inn hos ham i Paris. Vi dro på biltur til Loiredalen for å besøke flere av regionens vakreste slott. Tre måneder senere dro vi til Punta Cana i den Dominikanske Republikk. Deretter til Norge. Og videre til Berlin. Vi skapte minner mens vi gledet oss til de neste destinasjonene som stod for tur.

Alltid hadde vi noe nytt å gripe etter. Nye reisemål, nye opplevelser.

Årene gikk og reisene ble mange. Vi dro på fottur og båttur i Panama. Food tour i Spania. Vi feiret påske i Portugal og bursdag i Nederland. Den neste i Italia, før han fridde til meg i Sør-Afrika.

Og så kom pandemien. Vi hadde vært i Polen like før verden stoppet opp. Besøkt museer og barer i Krakow og vært på tur med hundespann i Zakopane.

På et blunk gikk Frankrike inn i streng lockdown. Ingen frihet til å forlate hjemmet, ikke en gang for å handle mat uten signert attest. Ingen mulighet til å bevege oss lenger unna bostedsadressen enn én kilometer.

De første to månedene fikk vi ikke lov til å være utendørs i mer enn seksti minutter til dagen. Denne reiselystne duoen gikk med andre ord fra hundre til null. Festen var over, og vi ble tvunget til å stå ansikt til ansikt med det store spørsmålet.

Hvem er vi egentlig når verden står stille?

Jeg valgte å flykte til litteraturen, mens han flyktet til gamingmiljøet. Vi fant trygghet i de aktivitetene vi hadde elsket som barn og ungdom, og mistet synet av hverandre på veien.

Berlin var en fin pustepause fra de mange tankene som plager oss begge. Og snart reiser jeg til Norge for å promotere debutromanen min. Hva som skjer med kjærligheten er det bare tiden som vet.

Vi går gjennom en vanskelig periode

Jeg spaserer gjennom Carmes, den fineste bydelen i hele Toulouse, på vei til en liten kafé hvor jeg har hørt at de lager kanelboller som serveres rykende varme, med krem av philadelphiaost på toppen.

En kanadisk kollega, som for øvrig er den triveligste av alle på kontoret og en av de morsomste vennene jeg har i denne byen, bor i samme gate som kafeen Canopée Coffee House. Jeg sender henne en melding for å spørre om hun kanskje har tid og lyst til å møte meg over en kaffe og kanelbolle. Hun svarer at hun gjerne ville møtt meg, hadde det ikke vært for at hun er opptatt med å pynte seg til kveldens store date med en fransk gutt hun ble kjent med i forrige uke via en eller annen datingapplikasjon.

Canopée

Alene sitter jeg og grubler. Jeg sender en sms til min kjære for å spørre hvordan han har valgt å tilbringe ettermiddagen, selv om jeg allerede vet svaret så inderlig vel. Han sitter som hver ettermiddag fornøyd hjemme på sofaen, med fjernkontrollen i hånda og joggebukser på. Ivrig forteller jeg ham hvor fint det er å kunne sitte her og titte på mennesker, spise deilig fersk kanelbolle og lese ferdig romanen jeg først åpnet på mandag. Han sender meg en emoji, en tommel opp.

Jeg forteller ham ikke lenger hva jeg leser, hvilke inntrykk jeg sitter igjen med, alt det fine jeg får igjen for å gang på gang reise til et nytt og spennende univers, hvilke følelser jeg sitter igjen med, etter å ha levd meg inn i alle de forskjellige historiene som fanger min interesse. Jeg forteller ikke lenger hvordan enkelte forfattere skildrer historiene så bra at jeg røres til tårer, mens andre får meg til å bryte ut i latter, gang på gang.

Han går virkelig glipp av mye vakkert, han som velger bort litteraturens magi. Ei heller forstår han hvorfor jeg liker å kaste bort tiden min på kafébesøk når vi har kaffe hjemme.

Han mener likevel det er våre motsetninger som gjør oss til en bra match, at mine dagdrømmer og min spontanitet er som krydder for hans logiske tankemønster og seriøse holdning. Han trenger en tornado som meg, jeg trenger stillheten som kommer etter stormen, hans varme omfavnelse og hviskende ord.

Vi trenger hverandres kvaliteter, likevel har vi nå gravd oss ned i et hull, vi sitter fast, han irriterer meg og jeg irriterer ham, vi vet ikke lenger hva vi kan si til hverandre.

Men vi må snakke sammen. Kun ved å kommunisere og erkjenne egne feil, samt se den andres behov, vil vi komme oss smertefritt gjennom dette.

Bybildet

Mange beskriver ham som autoritær, og gjerne en smule dominerende. Meg beskriver de som, tja, sjenert men rastløs og ikke spesielt glad i regler. Om jeg vil spise godteri før middag, gjør jeg det. Om jeg vil snakke høyt på bussen, gjør jeg det. Som barn fikk jeg i slike tilfeller kjeft av mine foreldre, i dag får jeg kjeft av ham. Enebarn er vi begge, kanskje er det derfor jeg er så trass og han så sta. Stadig inngår vi kompromisser, dessverre er disse oftest i hans favør. Jeg får bestemme hvilket spisested vi skal besøke når vi hver lørdag har vår ukentlige romantiske aften, han vil bestemme alt annet.

Om ikke ham, så er det hans mor som vil ta styringen. Ta bryllupsplanlegging som et eksempel. Dette har jeg sett frem til siden jeg var en liten pike, og allerede her har min kommende svigermor overkjørt meg så mye at jeg ikke lenger ser glede i et fremtidig bryllup.

Gang på gang, sier jeg ifra.

Gang på gang svarer han at hun bare ønsker å gi en hjelpende hånd, men denne hånda har en tendens til å strekke seg mye lengre enn hva jeg er komfortabel med.

Lytt til meg kjære, se meg.

Vi diskuterer våre forskjeller, våre egenskaper, alle utfordringene vi møter i dette nå fire år lange forholdet. Best har vi det når vi er ute på reise, på ferie sammen han og jeg, når vi planlegger og kartlegger og organiserer og løper fra sted til sted mens vi suger til oss kultur og historie, med fotoapparat rundt halsen.

Men han vil ikke lenger reise på ferie med bare meg. En helgetur i nærområdet går fint, men når det gjelder utenlandsturene mener han det er bedre å reise sammen med foreldrene sine. Vi sparer penger om mamma og pappa blir med, sier han. Ja, selv da vi først begynte å prate om bryllup, ble det foreslått å la hans foreldre bli med på bryllupsreise. Et forslag jeg slo hardt ned på.

Alene sitter jeg på kafé og grubler. Overtenker. Jeg tenker på mannen jeg elsker, min forlovede, jeg tvinner forlovelsesringen rundt fingeren.

Toulouse

Trist