I morgen reiser jeg til Afrika

Den limegrønne kofferten, den jeg synes er så stygg men likevel så praktisk, er omtrent ferdig pakket, med mine – og min kjære sine klær, brettet side om side. Vi reiser aldri med hver vår koffert, han og jeg, oss to på ferietur er nettopp det fra punkt til prikke, oss, vi, sammen reiser vi med én eneste koffert, selv på en to uker lang ferie, langt langt borte. Vi pakker lett, vi pakker smart, og dét sammen.

Jeg står foran baderomsspeilet, studerer dette ansiktet som er mitt, de grønne øynene, dukkeøyne fikk jeg ofte høre av disse svært så pratsomme kundene da jeg jobbet i butikk på den andre siden av Atlanterhavet, du ser ut som en porselensdukke med de svære runde øynene dine, sa de. Munnen, leppene som jeg så ofte maler røde eller oransje eller rosa. Nesen, som pappa pleide å kalle for skihopp-nese, du har arvet den etter din mor, pleide han å si. Disse øynene og det tykke bølgete håret har jeg arvet etter ham, dessverre mistet han alt håret, rundt den tiden da han giftet seg med min mor, det var hennes feil, hun stresset meg så fælt denne kona mi, pleide han å vitse. Jeg savner hans latter, jeg savner dem begge, heldigvis er hun bare en tre timers flytur unna meg. Han er mye lengre unna, langt oppe i himmelen, forbi universet, forbi alt vi kjenner til, kanskje møtes vi der en dag, den dagen min tid er inne.

Jeg betrakter meg selv i speilet, jeg studerer ansiktet, med fingertuppene stryker jeg på denne huden som dekker kjøtt, bein og alt jeg består av, alt jeg har fått i gave av min mor og min far, de som har skapt meg , jeg undrer, hva er meningen med livet til denne sjelen som skjuler seg bak dette ansiktet, hvem er det jeg er ment til å være, ment til å bli her i denne store mystiske verden?

Jeg har funnet min sjelevenn, min store kjærlighet. Også har jeg funnet det endelige stedet hvor jeg føler tilhørighet, Toulouse, her føler jeg meg hjemme. Men hva med meg som medmenneske og verdensborger, hva er mitt kall, hva kan jeg bidra med?

Året er snart omme, snart stiger vi inn i ett nytt, neste år vil bli mitt år, sier jeg, jeg føler det på meg, nøyaktig de samme ordene sa jeg ifjor også, optimistisk og drømmende, dette året har vært en reise, en bratt læringskurve, jeg har lært mye om meg selv, men har fortsatt utrolig mye igjen å lære. Om hvem jeg er, om livet, om de uendelige mulighetene som finnes der ute i den store verden.

Jeg går inn i årets siste måneder ved å reise ut på nye eventyr, til jul er det mitt kjære Norge og min fine familie som skal besøkes, men først, allerede i morgen, forlater jeg kontinentet til fordel for et annet, en to ukers ferie og et bredt spekter av morsomme aktiviteter står for tur.

Store, spennende Sør-Afrika, et eventyr ulikt noe annet jeg har vært med på tidligere. Med fullspekket program, er det ingen tvil om at alle der hjemme vil få høre endeløst med historier fra alle disse utfluktene som venter meg, til den grad at de kanskje til og med vil gå lei av å høre om det, kan vi bytte tema, du prater jo ikke om annet enn Afrika, kommer de til å si, jeg ser det allerede for meg.

Vi skal bo på camping og dra på safari i Kruger Park, vi skal dykke med hvithai i Gansbaai og dra på hvalsafari i Hermanus, vi skal se pingviner i Cape Town-området, besøke vingårder og den nydelige botaniske hagen, min kjære, jeg, og hans foreldre, vi skal skape nydelige minner sammen, minner som vil holdes kjært for evig, den beste julegaven jeg noensinne kunne bedt om.

En vakker julegave er også den fra min godhjertede arbeidsgiver, han som ga meg fri fra jobb slik at jeg kan få reise hjem til jul, for å se familien min, vennene mine, menneskene som står meg nært.

Jeg smiler til speilbildet mitt, som smiler tilbake. Det er dette livet handler om, det å skape minner sammen med menneskene jeg er glad i, de som støtter meg gjennom oppturer og nedturer, de som heier på meg og alle disse prosjektene som jeg har liggende på lur. Jeg, vi, har pakket den limegrønne kofferten, og nå er det bare snakk om ett døgn før vi endelig reiser av sted.

Etter et eventyr som dette, regner jeg med å vende tilbake enda sterkere og kanskje litt klokere, definitivt mer opplagt, uthvilt. Med klare tanker vil jeg kunne jobbe enda hardere mot disse målene jeg har satt meg, søken etter den store meningen med det hele.

Samtidig vil jeg smile lykkelig, der jeg tenker tilbake på alt det finne jeg har fått oppleve, og hvor heldig jeg er som har fått mulighet til å gjøre nettopp det. Jeg, vi, og vår limegrønne koffert.

Warszawa lazien

Bildene i innlegget fant jeg på mobilens minnekort, fra en sommer i Warszawa, Polen 

Farsdag: Den pappaen jeg en gang hadde

Tre år er gått siden pappa gikk bort.

Fire år er gått siden pappa først fikk vite at han hadde kreft.

Kort tid etter spredte kreften seg, og den sterke pappaen jeg en gang kjente ble fysisk svakere og svakere. Staheten og viljestyrken holdt han fast på. Han skulle ikke vise meg (eller noen andre) at han var syk. Vi skulle ikke synes synd på ham. Vi skulle ikke bekymre oss. Han kom jo til å bli frisk igjen, sa han.

På internett hadde han kjøpt seg et dyrt speilreflekskamera og diverse kamerautstyr, for han skulle jo ut i verden og fotografere eksotiske dyr. Pappa som elsket å reise. Pappa som elsket dyr.

Kameraet fikk han bare tatt i bruk én eneste gang. Den gang rakk han kun å fotografere sykehjemmets fire vegger, og trærne han hadde utsikt over fra vinduet sitt. Forberedt på et liv utenfor de fire veggene, med et nytt og spennende kamera.

Det livet fikk han aldri.

Den sterke pappaen som reiste rundt fra land til land for å oppleve nye eventyr, møte nye mennesker, han som levde i nuet, han som ofte tok meg med på fisketur da jeg var liten, og dro meg med ut for å skyte leirduer da jeg var femten. Han som elsket vannsklier, bølgebasseng og dro meg med til forskjellige badeland og dyrehager i Danmark og Tyskland – fordi han ville dra dit. Pappa som aldri ville bli voksen.

Den barnslige pappaen som likte nøyaktig de samme sjokoladebitene som meg i hver eneste konfektblanding, og heller ville løpe vekk og smugspise alle favorittene mine, fremfor å dele. Pappa som elsket å se dokumentarer om haier. Pappa som hadde to akvarier og var lidenskapelig opptatt av livet under vann. Pappa som alltid hadde drømt om å bli marinebiolog, men utdannet seg til å bli ingeniør i stedenfor.

Den gavmilde pappaen som ga meg en fin lilla scooter til 16-årsdagen min. Pappa som lånte scooteren min flere ganger uten å spørre om lov. Pappa som ga meg min første egne TV og Nintendo da jeg var liten. Og datamaskin i konfirmasjonsgave. Og en printer/scanner som jeg sjelden brukte. Jeg satte ikke pris på alle disse tingene den gang. Jeg tok dem for gitt. Jeg tok pappa for gitt. Og det skammer jeg meg over.

Nå er jeg voksen, og ganske lik ham – på godt og vondt. Jeg elsker også å reise. Jeg elsker også å dra ut på nye eventyr. Jeg tok heller ikke den utdanningen jeg egentlig ønsket, men gikk også en helt annen vei fordi andre forventet det. Jeg ønsker heller ikke å gi opp min barnslige side.

Men nå er ikke pappa lenger her. Ikke kan han ta meg med på fisketur, ikke kan vi skyte leirduer, ikke kan vi besøke badeland, fotografere dyr eller se dokumentarer om haier sammen.

I dag er det farsdag. Ikke ta din far for gitt.

Før du vet ordet av det, er han ikke lenger der.