Ferien i Berlin og livets utfordringer

Juni hadde så vidt våknet, og mai var et tilbakelagt kapittel. Vi fløy til Berlin med håndbagasjen full av sommerklær. Mellom hvite trøyer og kortbukser, lå våre svarte t-skjorter med Rammstein-logo. T-skjortene hadde vi kjøpt for tre år siden, fra bandets offisielle merchbutikk. En butikk som også har et eget museumsområde fullt av rekvisitter fra tidligere turneer.

T-skjortene skulle endelig få lov til å være med oss på konsert. Endelig, etter to år med utsettelser. Endelig ville de dekorere våre overkropper under en helaften med pyroteknikk og tung rock på Olympiastadion.

Jeg vil aldri få sagt det høyt nok, hvor mye jeg elsker Berlin. Om jeg en dag bestemmer meg for å forlate Frankrike, er sannsynligheten stor for at jeg vil rømme til Berlin. Være der i noen måneder. Skrive roman og forbedre mine tyskkunnskaper. Jeg ville skrevet en roman inspirert av menneskene jeg ser på T-banen. En roman hvor handlingen er satt til Neukölln, Kreuzberg og Tempelhof. Urbane bydeler fulle av spennende barer og restauranter. En nyoppdaget favoritt er Klunkerkranich, den stilige rooftopbaren med sin moderne kunst og flotte utsikt mot det østlige Berlin og Fernsehturm på Alexanderplatz.

Berlin er for meg et kunstverk i seg selv. En by full av fargerik gatekunst. En by som tiltrekker seg kreative sjeler. Kunstnere. Musikere. Forfattere.

I Berlin har alle friheten til å kle seg og pynte seg nøyaktig som de vil. Åpenheten er vidunderlig.

Jeg malte neglene i fem forskjellige farger og lot tatoveringene puste inn sommerluften, mens jeg vandret rundt i bygatene. I Berlin kan jeg være hvem jeg vil, og nettopp derfor er jeg sikker på at jeg ville elsket et lengre opphold i byen.

Som turister flest, besøkte vi tradisjonelle tyske ølhager. Vi drakk weissbier med grønn og rød sirup og spiste salte pretzels. Som mange andre turister, handlet vi også sjokoladeplater fra den offisielle Ritter Sport-butikken. Planen var å kjøpe to eller tre, men vi endte i stedet opp med ti.

Med en totebag full av sjokoladesuvenirer, vandret vi fra bydel til bydel. Vi tittet på Ampelmann-suvenirer (Øst-Berlins trafikklysmann med hatt), fotograferte historiske landemerker og spiste currywurst ved dyrehagen.

Vi overnattet i en knøttliten hybel med knirkende parkett og ubehagelig seng. Gardinene var altfor korte og altfor gjennomsiktige, og vi våknet sammen med sola hver eneste morgen. Hadde jeg bodd i Berlin, ville jeg neppe hatt råd til noe større enn et tilsvarende kott. Jeg ville druknet i mine egne eiendeler og flyktet til en parkbenk eller en kafé hver eneste dag for å få pusterom fra de trange veggene.

Men jeg bor ikke i Berlin. For å være ærlig føler jeg ikke at jeg har noe bosted for tiden, selv om jeg eier leilighet i Toulouse sammen med mannen min. Både soverommet og hjemmekontoret er stappfullt av flytteesker, selv om det snart har gått ett år siden vi flyttet inn. Vi har fortsatt ikke kjøpt et ordentlig stuebord eller en kommode, og fortsatt ikke kjøpt gardiner som passer stuevinduene. Sannsynligvis kommer vi heller ikke til å gjøre det med det aller første. Kanskje aldri.

Vi står ved et veiskille, han og jeg. Nåtiden er fin, men fremtiden er usikker. Vi lever for de små øyeblikkene, holder fast i nuet.

Showet i Bordeaux og konserten i Berlin var begge planlagt lenge før verden ble sykemeldt. Kjærligheten levde fortsatt sitt beste liv, den gang.

Når vi først er på ferie har vi det fortsatt like fint sammen som før. Det er vel kanskje det som er litt av problemet. Før pandemien var forholdet i stor grad basert på vår felles eventyrlyst. Vi ble kjent med hverandre i Praha. Jeg flyttet inn hos ham i Paris. Vi dro på biltur til Loiredalen for å besøke flere av regionens vakreste slott. Tre måneder senere dro vi til Punta Cana i den Dominikanske Republikk. Deretter til Norge. Og videre til Berlin. Vi skapte minner mens vi gledet oss til de neste destinasjonene som stod for tur.

Alltid hadde vi noe nytt å gripe etter. Nye reisemål, nye opplevelser.

Årene gikk og reisene ble mange. Vi dro på fottur og båttur i Panama. Food tour i Spania. Vi feiret påske i Portugal og bursdag i Nederland. Den neste i Italia, før han fridde til meg i Sør-Afrika.

Og så kom pandemien. Vi hadde vært i Polen like før verden stoppet opp. Besøkt museer og barer i Krakow og vært på tur med hundespann i Zakopane.

På et blunk gikk Frankrike inn i streng lockdown. Ingen frihet til å forlate hjemmet, ikke en gang for å handle mat uten signert attest. Ingen mulighet til å bevege oss lenger unna bostedsadressen enn én kilometer.

De første to månedene fikk vi ikke lov til å være utendørs i mer enn seksti minutter til dagen. Denne reiselystne duoen gikk med andre ord fra hundre til null. Festen var over, og vi ble tvunget til å stå ansikt til ansikt med det store spørsmålet.

Hvem er vi egentlig når verden står stille?

Jeg valgte å flykte til litteraturen, mens han flyktet til gamingmiljøet. Vi fant trygghet i de aktivitetene vi hadde elsket som barn og ungdom, og mistet synet av hverandre på veien.

Berlin var en fin pustepause fra de mange tankene som plager oss begge. Og snart reiser jeg til Norge for å promotere debutromanen min. Hva som skjer med kjærligheten er det bare tiden som vet.

De som venter (fortsatt på île d’Oléron)

Fra den fargerike kunstnerlandsbyen i Château-d’Oléron, kjørte vi videre helt til øyas nordligste punkt, til fyret i Chassiron, for å ha noe å se, noe å gjøre, for å slå ihjel litt tid før vi endelig ville få lov til å sjekke inn på hytta i fiskerlandsbyen La Cotinière.

Området var fullt av mennesker, for det meste pensjonister. Vi spaserte gjennom den lille hagen som omkranset fyret, en hage full av roser og drueranker, før vi beveget oss videre til utsikten mot bølgene.

Han spurte meg om jeg tenker på hjembyen når jeg ser ut mot havet, om lyden av bølger som slår mot land gir meg en følelse av hjemlengsel. Jeg holdt mine armer ekstra godt rundt ham, mitt høyre kinn hvilende på hans bryst.

“I sommer skal jeg komme meg hjem om det så er det siste jeg gjør” sa jeg med en bestemt tone, vel vitende at jeg sa nøyaktig det samme både i fjor sommer, høst, vinter og tidligere i vår. Denne bilferien langs den franske vestkysten var på mange måter en virkelighetsflukt, men den kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt, en tid hvor hele livet står på pause, hvor jeg venter på å få reise til hjemlandet, jeg venter på å flytte inn i ny leilighet, jeg venter på å bli fullvaksinert. En tid hvor jeg aktivt søker jobber, mens jeg egentlig drømmer om å leve av å skrive. Parallelt har jeg derfor sendt mitt manus til de som vil avgjøre om jeg har det som skal til for å få forfatterdrømmen oppfylt. De som enten vil løfte meg eller knuse meg, før jeg igjen vil reise meg og skrive nytt manus, igjen og igjen til jeg får det til.

Mitt blikk fulgte bølgenes bevegelse, det store blå Atlanterhavet, så stort og så voldsomt, nesten skremmende, men likevel så vakkert. Julien avbrøt mine tanker, “snu deg” befalte han. Uten å skjønne hvorfor, gjorde jeg som han sa. Fra bukselomma dro han frem mobiltelefonen sin, “cheeeeese” sa vi i kor, før vi begge brøt ut i latter da vi på skjermen så at fyret i bakgrunnen stakk opp fra hodet mitt som om jeg skulle vært en enhjørning.

Klokka fire var det endelig tid for innsjekk, tid for å kjøre de atten kilometerne sørover til La Cotinière, til den lille hytta hvor vi skulle sove de neste to nettene, hvor Julien skulle kose seg med østers ute på terrassen, mens jeg selv skulle spise spekemat. Vi skulle drikke hvitvin og slappe av, han og jeg og de tre kaktusene som hadde fulgt med på reisen helt siden jeg fikk dem i bursdagspresang fra gamingvennen til Julien.

Vel fremme i La Cotinière, parkerte vi bilen under et stort tre og bar med oss kun det aller mest nødvendige inn på den bittelille hytta med trang stue og kjøkkenkrok og en hems over stua. Til vår store fornøyelse hadde temperaturen steget betraktelig utover ettermiddagen. Været var blitt så varmt og fint at vi kunne skifte til kortbukser før vi dro ut for å handle matvarer og se på båtene i havna.

Vi besøkte et fisketorg hvor Julien handlet østers, før jeg selv kjøpte spekeskinke fra en delikatessebutikk og vin fra et lite supermarked, en typisk badeby-kolonial hvor man både får kjøpt stygge suvenirsmykker, badering, bikini og alt som står på handlelista til kveldens enkle kokkelering.

Før vi dro tilbake til hytta, gikk vi et siste ærend innom et stort bakeri med et likevel svært begrenset utvalg. Baguettene var tynne og rare, ikke store og fyldige som hos vårt faste bakeri i nabolaget hjemme. Andre brødsorter var enten utsolgt eller aldri blitt laget i det hele tatt.

Med rare baguetter, østers, vin og spekemat på terrassebordet, feiret vi vår første kveld på den trivelige ferieøya som heter Île d’Oléron. Vi så frem til å tilbringe neste dag, hele dagen, på sykkeltur.

Hvordan det gikk, vil jeg fortelle alt om i neste innlegg.

Venninnebesøk og Lokale Tradisjoner

Mandag morgen, vi droppet frokost og nøyet oss med hver vår kopp kaffe og ei flaske vann på deling. Bare to timer senere skulle vi spise lunsj hjemme hos min venninne Laurène, sammen med hennes to søstre og mor. Vi hadde ikke sett hverandre siden rådhusbryllupet i september og de følgende dagene, da jeg i stedet for å dra på bryllupsreise tilbrakte tid sammen med henne, mens Julien dro på ferie til den franske sørlandskysten sammen med sine foreldre. En merkelig tid hvor alt ble snudd på hodet, en tid som fortsatt ikke er over.

Aldri har jeg følt meg så ensom som det siste året, med familie og venner og egen kultur langt, langt på avstand. Det var derfor ikke bare fint, men høyst nødvendig å benytte den ene anledningen til å kunne besøke min nærmeste her i Frankrike, den eneste her i landet som kjente meg lenge før jeg flyttet hit, lenge før jeg lærte meg språket og fikk meg fransk bostedsadresse og lokalt mobilnummer. Den eneste her i landet som kjente meg før jeg ble kjæresten til Julien og alle mine venner plutselig ble våre og venninnekvelder ble erstattet med dobbeldates.

En kjøretur på en time og seksten minutter ledet oss fra Airbnb-leiligheten i Concarneau til hennes barndomshjem i Le Folgoët, et midlertidig hjem frem til landets økonomi tar seg opp og bedrifter begynner å rekruttere igjen etter flere perioder med permitteringer og nedstenginger.

Vi kunne ikke bedt om en bedre kulturopplevelse for besøkende i Bretagne enn den vi fikk da vi satte oss tilbords sammen med moren og søstrene i det store murhuset i den lille landsbyen nord for byen Brest. Lillesøster laget crêpes, mor serverte oss cider i tradisjonelle krus, til dessert fikk vi servert den lokale spesialiteten far breton.

Jeg fikk endelig bli kjent med min venninnes hund, en overraskende rolig chihuahua som heter Thalia. Helt siden jeg var et lite barn har jeg elsket hunder, alle hunderaser, og drømt om den dagen jeg endelig vil kunne adoptere en egen følgesvenn som vil klatre opp i fanget mitt og slikke meg på nesetippen, akkurat som lille Thalia gjorde da vi var på besøk.

Etter et hyggelig måltid og fine diskusjoner, dro Julien og jeg ut på en liten biltur sammen med Laurène, for å få med oss noen av de beste severdighetene i nærområdet. Vårt første stoppested ble et lite sted som heter Lilia, verdt et lite besøk for å se det historiske fyrtårnet på øya
‘île Vierge, verdens høyeste tradisjonelle fyrtårn med sine 82 meter, et tårn bygget i 1845.

I tillegg til landemerket ute på jomfruøya, fikk jeg øye på en uforventet overraskelse i den våte sanden som grunnet den lave vannstanden var synlig. Flere båter stod stødig i sanden, langt unna Atlanterhavsbølgene.

Gratulerer med dagen, 17 mai. Hadde det ikke vært for de mange bildene av bunader og norske flagg på sosiale medier, ville jeg ha glemt at alle der hjemme feiret nasjonaldagen nettopp denne mandagen. Selv har jeg ikke vært i Norge i anledning 17. Mai siden 2013, noe jeg synes er vanvittig trist.

Det var derfor gledelig å se denne lille beskjeden skrevet på norsk i fransk sand. Jeg tok meg like greit tid til å besvare gratulasjonen med et lite “takk, det samme” og “Heia Norge” og ble møtt med et smil av en forbipasserende turgåer.

Vi dro videre til Plage du Vougot, en nydelig sandstrand, kritthvit som på en urørt eksotisk øy, før vi avsluttet bilturen med en tur innom Meneham, en gammel, men nylig restaurert landsby full av sjarmerende små steinhus med tykke stråtak.

Gjerne skulle jeg ha tilbrakt hele resten av kvelden sammen med min venninne, hadde det ikke vært for portforbudet klokka sju og reiseveien på en og en halv time. Jeg takket henne for måltidet og for en trivelig ettermiddag, før vi ga hverandre en god klem og krysset fingrene for at vi vil kunne se hverandre igjen i sommer.

En uke gjenstår av bilferien, og jeg legger som vanlig ut oppdateringer hver eneste dag på Instagram. Følg meg gjerne (@kristine.in.france)

Plage du Vougot
Meneham

Søndagstur til Crozon

Søndag. Som dere vet, holder butikker og spisesteder fortsatt koronastengt (frem til i morgen), alt har de siste seks ukene derfor vært som en uendelig søndag. De eneste som holder åpent er butikkene som tilbyr matvarer, deriblant de enorme kjeks-og kakebutikkene på utkanten av byer og bygder, de lokker til seg forbipasserende bilister, turister. Været som møtte oss da vi tidlig søndag formiddag gikk ut døra, vil jeg beskrive som fargeløst, grått og vått, kjølig og trist, det motsatte av hva vi hadde sett for oss da vi først planla å tilbringe dagen utendørs.

Likevel dro vi til den vakre halvøya Crozon, uten regntøy, uten skjerf, jeg med hvite bukser, ham uten genser under jakken, som to dumme turister som ikke forstår hvordan naturen fungerer, turister à la dem som går tur i den norske fjellheimen iført sandaler, de som må hentes ned med helikopter fordi de ikke klarer å komme seg ned på egenhånd.

Jeg overdriver selvfølgelig, det gjør jeg jo ofte, men jeg følte meg som disse menneskene i mine hvite jeans og tynne jakke, for da vi ankom Cap de la Chèvre, innså både han og jeg at vi var de eneste som hadde tatt turen dit uten å være utstyrt med fjellsko og regnjakke. Den relativt flate turstien var heldigvis ikke problematisk å følge iført alminnelige joggesko, vi skulle jo ikke vandre flere kilometer eller klatre oppover eller nedover en haug med glatte steiner.

Regnværet forsvant dessuten etter hvert og lot oss få fred en liten stund. Og himmelen, den ble plutselig blå. Enn så lenge.

Planen var å se minnesmerket som speider utover Atlanterhavet fra halvøyas ytterste punkt, et monument bygget for å hedre de falne marinesoldatene som kjempet under andre verdenskrig, et minnesmerke formet som en flyvinge.

Jeg dekket mine ører med hendene i et forsøk på å stenge kulden ute, mens jeg fulgte etter Julien på den lille turstien som ledet oss fra et utsiktspunkt til det neste. Selv om øreflippene var kalde, selv om jeg fryktet at regnet snart skulle falle over oss igjen, var jeg glad for å være der. Glad for at ikke tanken på regnvær hadde påvirket motivasjonen. Selv med hvite bukser og uten dekket hals var det deilig å høre havet synge, jeg smilte fornøyd der jeg nøt synet av bølgene som slo mot klippene, de minnet meg om kysten der hjemme, en kyst så altfor langt borte, et hjem så fjernt fra det stedet jeg i dag kaller mitt hjem.

Fra Cap de la Chèvre, kjørte vi videre til Pointe de Dinan og ble møtt med en ny, kraftig regndusj som ikke gav seg før en halvtime senere. De tretti minuttene det skulle ta før regnværet tok seg en pause, ble tilbrakt ventende i Audien vår. Ei låt ved navn “Sun is shining” begynte plutselig å spille over høytalerne i bilen, ironien fikk oss til å bryte ut i latter før vi ristet på hodet med et felles sukk. Sun ain’t shining, det kunne vi begge skrive under på.

Ventetiden skulle heldigvis vise seg å ikke være forgjeves, for vi kom oss omsider ut for å se den flotte utsikten fra Pointe de Dinan og deretter Pen Hir, før regnværet igjen ble så kraftig og så horisontalt at vi ikke lenger hadde lyst til å være utendørs.

Vi takket for oss og forlot Crozon for å handle kjeks og småkaker, før vi deretter dro tilbake til Concarneau for å varme oss under det gule pleddet på den altfor trange sofaen i vår lille airbnb. Kveldens middag ble hverken lokal eller spesielt original. Vi bestilte pizza fra Dominos og så en dokumentar på TV, og kunne ikke bedt om noe bedre på en søndagskveld hvor det alminnelige hverdagslivet er milevis unna.

Fra søndag til mandag, en mandag lik en søndag, men likevel så ulik alt annet den siste tiden. For første gang siden september fikk jeg endelig sett min beste venninne igjen. Mer om det i neste innlegg!

PS. Små oppdateringer fra bilferien publiseres daglig på Instagram. Følg meg gjerne, om du vil være med videre på ferden @kristine.in.france

Reisebrev fra Guérande

Guérande, byen kjent for sitt havsalt som både drysses over lekre matretter og blir brukt i kosmetikk, en av mange populære feriedestinasjoner langs den franske vestlandskysten.

Etter en tre timers kjøretur fra Cognac, og en svipptur innom salinene for å se hvor havsaltet utvinnes, ankom vi hotellet Les Remp’Arts like rundt fire. Vi la umiddelbart fra oss bagasjen på hotellrommet for å frigjøre våre hender og utforske byen på innsiden av den flotte Saint-Michel porten, der hvor den historiske sentrumskjernen ligger skjult, på innsiden av middelalderlandsbyens festningsvoll.

Guérande, en by full av sjarmerende smågater hvor nydelige butikkfasader smykker bybildet, en by perfekt for en liten dagstur, eller som i vårt tilfelle, en av bilturens mange overnattingssteder.

Problemet med slike bilferier er at jeg føler jeg aldri får nok tid til å bli ordentlig kjent med de mange stoppestedene som vi besøker underveis. Jeg ville gjerne sett mer av byen Cognac, det samme gjelder Guérande. Allerede i dag dro vi nemlig videre til vår neste destinasjon, hundre-og-sytti kilometer lenger vest, til kystbyen Concarneau hvor vi vil bli værende de neste fire dagene.

Fra en av de mange saltselgerne i Guérande handlet vi havsalt med tørket hvitløk og persille (som jeg gleder meg til å drysse over tykke tomatskiver på sommertid), før vi deretter kjøpte oss flere søte smakebiter fra Maison Georges Larnicol, fristende konfekt og kaker, ikke hvilke som helst men en populær (og svært, svært usunn) spesialitet fra Bretagne, kaken med navnet som er vanskelig å stave, selveste kouign-amann.

Sittende på en benk under grå himmel, nøt vi smaken av kake med klissete karamell, heldigvis hadde jeg ryggsekken full av servietter, slik at vi fikk tørket bort sukker og smør fra fingertuppene.

Jeg hadde lyst til å kjøpe meg ansiktsskrubb med salt fra Guérande, men ble dessverre gjort oppmerksom på at butikkene ikke får lov av myndighetene til å selge annet enn matvarer frem til nittende mai, med andre ord må jeg klare meg uten salt til ansiktet og nøye meg med salt i maten.

Etter hvert som ettermiddagen ble til kveld, handlet vi med oss baguetter, hvitvin og postei av abbor-og chorizo. Et enkelt måltid, som vi nøt på hotellrommet mens vi pratet om våre planer for de kommende dagene og bekymret oss over det dårlige været som var meldt for de neste to ukene.

Jeg burde ha pakket med meg varmere klær, flere bukser, lange sokker og støvletter i stedet for joggesko og sommersokker, tykke gensere i stedet for tynne bluser, heldigvis har jeg i det minste tatt med meg regnjakke og skjerf, plagg jeg vanligvis pleier å pakke bort i månedsskiftet mars/april.

Hotellnatt nummer to var i motsetning til første natt, både bekymringsfri og avslappende. Jeg sov hele åtte timer, som om jeg skulle vært hjemme i egen seng, og våknet uthvilt etter å ha drømt at jeg dro på ferie til Russland av alle steder, midt på vinteren, med bare sommerklær i bagasjen.

Dagens frokost ble servert i hotellets spisesal, en typisk fransk hotellfrokost bestående av kaffe, appelsinjuice, baguetter, syltetøy, brød, croissanter, yoghurt og oppskåret frukt. Lenge ble vi sittende rundt frokostbordet, vi pratet om de mange filmene som vi ønsker å se så snart kinoene åpner sine dører igjen, vi pratet også om teater, jeg savner sårt den fine følelsen av å se et enten rørende eller morsomt teaterstykke, jeg savner å pynte meg for slike anledninger.

Før vi dro videre til neste destinasjon, tok vi oss en siste spasertur gjennom byens sentrum for å få med oss det ukentlige lørdagsmarkedet i Guérande, et enormt marked som fyller hele sentrumskjernen.

Og nei, vi forlot ikke markedet tomhendt, men handlet med oss spekepølse med sprøløk, spekepølse med ost, kyllingpaté med chorizo og svinepaté med hvitløk. Vi pakket ned varene sammen med resten av bagasjen og dro deretter videre i retning Concarneau og den trivelige Airbnb-leiligheten som ventet oss i byens sentrum, en leilighet som skulle vise seg å være langt større enn hva vi hadde forventet, spesielt kjøkkenet!

Jeg ser frem til å dele mer om Concarneau i neste innlegg. Som nevnt tidligere, deler jeg hver dag små oppdateringer på Instagram og vil fortsette med det helt til ferien kommer til sin ende. Følg meg gjerne: @kristine.in.france

Notater fra bilferiens Første Destinasjon

Torsdag og Kristi Himmelfartsdag, vi har endelig kommet oss ut på vår etterlengtede biltur. Milde måne, så godt det var å sette seg i bilen og vinke på gjensyn til Occitanie. Misforstå meg ei, jeg elsker Toulouse og regionen som jeg kaller mitt hjem. Men, etter ei uke hvor både sykkeldekkene til Julien har punktert, senga vår har kollapset, og vi ikke fikk leiligheten som vi ville gi bud på (luksusproblemer), var det fint å endelig føle denne gleden av å reise bort fra alt sammen, ut på oppdagelsesferd, ut på en to ukers bilferie langs den franske vestlandskysten.

Vårt første stopp er en by som ikke er ved kysten, en by med et navn som folk flest har hørt før, en by med beliggenhet mellom Bordeaux og La Rochelle, kjent for sin produksjon av brennevinet ved samme navn. Sofistikert brennevin, som smaker godt i glasset, servert med en kopp kaffe, men også som ingrediens i saus til viltkjøtt eller en dessert (karamellpudding med saus).

Vil du gjette hvor vi er?

Vi har ankommet byen Cognac!

Heldigvis har vi pakket med oss både regnjakke, poncho og paraply for værgudene hadde tydeligvis bestemt seg for å vanne druerankene akkurat i dag.

Regnværet førte til at vår spasertur gjennom byens sentrum ble en våt affære, absolutt alle bilder avslører den sørgelige grå himmelen, en regnværsdag foreviget i bildegalleriet.

Av en eller annen grunn valgte likevel sola å titte frem og jage bort alle skyer nøyaktig det øyeblikket vi fotograferte et av byens fineste landemerker, Maison de la Lieutenance (løytnantshuset), et hus som i mellomkrigstiden ble brukt som utsalgssted av varene til konjakkprodusenten Prunier, før det deretter ble forvandlet til musikk-og høytalerbutikk og deretter skomaker og nå lever et nytt liv som verksted for bokbinding.

Så snart bildet var knipset, forsvant sola bak regnskyene igjen.

Vi hadde begge lyst til å besøke byens slott (Château de Cognac), men alt man definerer som museum, deriblant landets historiske slott, holder for tiden koronastengt og vil ikke åpne igjen før om en ukes tid, etter å ha holdt stengt i over et halvt år.

Et annet ønske for spaserturen gjennom sentrum av Cognac, et ønske som vi derimot fikk oppfylt (på en helligdag til og med), var å besøke gavebutikken til det verdenskjente destilleriet Hennessy (eid av LVMH, gruppen som også eier Louis Vuitton og Moët).

Butikken skulle vise seg å bli en opplevelse helt utenom det vanlige, med sine flotte utstillinger hvor konjakkflasker står på rekke og rad i flere ulike former og farger, gullbelagte og neonfargede, klassiske og kunstneriske, mange av dem med tilhørende vakre gaveesker.

Jeg kjøpte meg en liten suvenir og en gave til min familie, en gave jeg håper jeg snart vil kunne gi dem, om sommeren til slutt vil by på positive overraskelser og lede meg hjem til Norge.

Før vi dro tilbake til hotellet, til vårt lille Ibis-rom på utkanten av sentrum, tok vi et par bilder foran Saint-Jacques tårnene, et lite stykke historie fra middelalderen. Som om vi skulle vært Askepott, hastet vi oss tilbake til vårt krypinn for ikke å havne i trøbbel etter portforbudets time (klokka sju).

Med portforbud, dårlig vær og stengte restauranter (de åpner igjen den nittende mai), hadde vi ikke noe annet valg enn å feire bilferiens første kveld over hver vår takeawayburger ved sengekanten.

I morgen venter en ny dag med konjakkrelaterte aktiviteter på agendaen. Etter anbefaling fra byens turistkontor, skal vi besøke en av de lokale destilleriene og lære litt om hvordan konjakk blir produsert. Vi reiser deretter videre til vår neste destinasjon, halvøya Guérande, kjent for sin havsalt.

PS. jeg vil daglig gjennom hele bilferien legge ut stories på Instagram (@kristine.in.france). Følg meg gjerne!

Forrige helg i Dordogne

Tenk at vi allerede har nådd april, nok en påske som vil bli tilbrakt hjemme med en bok ute på balkongen og sjokoladeegg foran oss på bordet. Det er deilig å sitte ute i sola og lytte til fuglekvitter fra trærne i nabolaget, nesten like deilig som smaken av påskesjokoladen fra konditoriet, der hvor vi vanligvis handler makroner og maisbrød.

Vi har vært på flere nye visninger denne uka og vurderer å gi bud på en bolig i nabogata. I utgangspunktet hadde ingen av oss et ønske om å sette i gang et oppussingsprosjekt, noe vi derimot har begynt å vurdere etter visning nummer ti, forvandle noe middelmådig til vår store drømmeleilighet.

Forrige helg feiret vi kjærligheten, en siste feiring av noe som helst før jeg forhåpentligvis vil få gjort noe koselig på fødselsdagen min, feiret den på et mer eller mindre normalt vis i mai måned.

Jeg dro på biltur til Dordogne sammen med min kjære, langs idylliske landeveier, gjennom sjarmerende landsbyer med sine lysebrune steinhus. På et overnattingssted i Trémolat, nøt vi en romantisk feiring av våre seks år som kjærester. Vi ble oppgradert fra dobbeltrom til junior suite og ble servert et helaftens Michelinstjerne-måltid på rommet, en nydelig liten virkelighetsflukt fra lørdag til søndag.

Et hotell ved navn Le Vieux Logis, med en nydelig hage som vi fikk gleden av å spasere rundt i, bare han og jeg. Vi nøt det fine været, stillheten og naturens skjønnhet, jeg skulle ønske der og da at vi kunne bli værende lenger enn bare den ene natten.

Fra å drømme meg bort i naturen, slappet jeg deretter av i suitens boblebadekar, før han og jeg ikledde oss hotellets morgenkåper og tøfler og nøt hver vår kopp kakao før vi omsider skiftet til kveldens antrekk. Begge gikk vi for Ralph Lauren, han med sin bordeaux poloskjorte, jeg med min røde kjole, den langermede kjolen som han først så meg i da han inviterte meg ut på vår aller første date, en snøkledd dag i Tsjekkia.

Selv om vi først ble kjent over internett, da jeg jobbet i USA og han bodde i Paris, møttes vi for aller første gang i den tsjekkiske hovedstaden, Praha. Historien er lang, en smule komplisert, men også ganske fin, det samme kan jeg si om våre første måneder sammen i Paris, før virkeligheten inntraff og livet i en banlieue parisienne, forstaden Villejuif, ikke lenger var så hyggelig som jeg trodde det skulle være.

Vi har det mye bedre her i det solfylte sørvest, med kort avstand fra vakre steder som dette koselige hotellet i Dordogne, bare en to timers kjøretur unna byen vi bor i. Middagen hos Le Vieux Logis var forresten fantastisk, med torsk og panna cotta av fennikel til forrett, før vi nøt hver vår kalvefilet med sellerikrem og sjymarinerte poteter til hovedrett, etterfulgt av en liten ostetallerken og til slutt en deilig sjokoladekreasjon til dessert.

Den natten sov jeg bedre enn jeg hadde gjort på lenge, selv om jeg på ingen måte hadde fått nok søvn, siden vi tross alt hadde valgt å være bortreist på nøyaktig det tidspunktet da klokka skulle bli stilt en time tilbake.

Jeg våknet lykkelig, en siste smak av romantikk før landet gikk inn i sin tredje lockdown bare en uke senere, nok en nedstengt påske, heldigvis uten påkrevde attester og uten forbud mot å forlate hjemmet i mer enn en time og lengre enn en kilometer per dag.

I neste innlegg vil jeg dele flere bilder fra Le Vieux Logis, kanskje også en liten video. I mellomtiden ønsker jeg dere alle en hyggelig påskefeiring, med eller uten sjokolade, påskekrim, brettspill, hyttetur og alt det andre man gjerne forbinder med denne høytiden.

Forandringer

Årets første vårdager har allerede varmet oss med nydelig solskinn og nærmere tjue varmegrader, før vi vet ordet av det vil sommeren være her, en ny sommer med munnbind og avstand. Forhåpentligvis vil vi få unnet oss en liten utenlandsreise denne sommeren, forhåpentligvis vil jeg endelig få kommet meg hjem på besøk til familien.

Om alt går som ønsket, vil vi i mai dra på biltur langs den franske vestlandskysten. Vi vil besøke La Rochelle og île de Ré, vi vil leie sykler og dra på båttur, nyte lyden av bølgeskvulp og følelsen av sand under føttene.

Våren er her, trærne fulle av farger, og vi drømmer om en første utepils på restaurant, men holder oss så travelt opptatt med andre gjøremål at vi uansett ikke ville hatt tid til å nyte iskald øl på uteservering. Nå går vi forresten inn i den sjette måneden siden sist serveringsstedene fikk tillatelse til å holde åpent.

Sesongens nyanser farger naturen, og kalenderen er stappfull av avtalte visninger, vi er på jakt etter drømmeleiligheten i byen og hans foreldre etter drømmehuset ute på landet. Vi har gått på så mange visninger at jeg nå har begynt å drømme om duplex-leiligheter med romslige balkonger og åpent kjøkken. Vi har møtt så mange eiendomsmeglere at jeg nesten har begynt å fantasere om at min mann er en eiendomsmegler og jeg er en enslig kvinne på husjakt. Med andre ord er det nok på tide å roe ned tempoet og heller nyte en utepils på balkongen eller ute i parken.

I dag venter likevel nok en ettermiddag med flere visninger på agendaen. Først etter noen timer med arbeid foran datamaskinen og en etterlengtet manikyr hos min faste negltekniker, skal vi på tre visninger i vårt fine nabolag, før vi avslutter fredagen over pizza og film i sofakroken. En innholdsrik fredag før vi ønsker lørdagen velkommen, en lørdag hvor min kjære og jeg har planlagt å dra ut på et tjuefire timers eventyr for å feire våre seks år som kjærester.

Vi har leid et hotellrom i det sjarmerende Dordogne, et koselig hotell med romservice fra Michelinstjerne-restauranten i underetasjen, stjernemat til bare trettini euro per person.

I motsetning til fjoråret, vil vi denne gang kunne feire kjærligheten på noe isolert men likevel romantisk vis. Jeg ser frem til en mulighet til å pynte meg, og til å hygge meg med et måltid servert av noen andre enn et sykkelbud eller svigermor.

Når vi først skal til Dordogne, vil jeg kjøpe meg en valnøttkake, en lokal spesialitet fra området, for å trøste meg med en liten godbit mens jeg dagdrømmer om alt som jeg egentlig har lyst til å gjøre i Dordogne, slik som kanopadling på elven, en aktivitet vi egentlig hadde planlagt å gjøre for fem år siden, padling mellom idylliske landsbyer, forbi vakre slott.

Klokken skal på nytt stilles og nettene blir kortere og morgentimene lysere. April venter like rundt hjørnet, men bryllupet er utsatt nok en gang, til høsten denne gang, oktobermånedens andre lørdag.

Vi ender sannsynligvis opp med å kjøpe oss et hjem før vi etter våre to utsettelser får feiret bryllup sammen med våre venner og familie, jeg ender kanskje til og med opp med å rekke å ta meg en tur hjem på besøk til fedrelandet før høsten melder sin ankomst.

Høsten er uansett lenge til. La oss nyte våren så godt det lar seg gjøre, med spaserturer under solfylt himmel, noe godt å drikke og ei god bok ute på terrassen, la oss fotografere fargerike blomster og trærne som speiler seg i vannet, kjenne friske vindpust treffe ansiktet der vi sykler langs fine grusstier, for selv om vi lever i unntakstider er våren fortsatt vakker.

Deilig mat og kjærestekveld i byen Mirande

Jeg lever for disse øyeblikkene, disse koselige stundene, de fine minnene vi skaper sammen, han og jeg, der vi reiser ut på små og store eventyr i nærområdet. I sommer ferierer vi ikke bare innenlands, men vi holder oss også innenfor grensene til regionen vi bor i, vårt store spennende Occitanie.

Som nevnt, elsker vi det vakre departementet Gers, et sørvestfransk område fullt av nydelige landsbyer, enorme solsikkeenger så langt øyet kan se, og som alle andre steder i Frankrike, et område fullt av sjarmerende overnattingssteder i alle prisklasser.

Som jeg skrev i gårsdagens innlegg, reserverte vi forrige helg en natt på Bed & Breakfast, en idyllisk perle ved navn La Seigneurie de Tillac, i harmoniske omgivelser med fin beliggenhet i en bitteliten eventyrlandsby, 114 kilometer vest for Toulouse.

Goût'R'mets

Vi gledet oss til å tilbringe ettermiddagen ved svømmebassenget og deretter feire lørdagskvelden i den lille byen Mirande som ligger femten kilometer unna Tillac, med fin middag og hvert vårt glass vin på uteserveringen til den fransk-spanske restauranten Gout’R’mets.

Middag restaurant

I hjertet av Mirande ligger et rektangulært torg innrammet av hus bygget over byens arkader, en arkitekturstil typisk for mange av de gamle småbyene i Sørvest-Frankrike. Her finnes en rekke ulike spisesteder, en pizzeria, en iskrem-kafé, en bar, et par franske restauranter og to bakerier.

For kvelden hadde jeg valgt å ikle meg behagelige Birkenstocks og en lang blomsterkjole med høy splitt, en kjole som jeg kjøpte da jeg for et par år siden besøkte ei av mine beste venninner som den gang bodde i Cannes, byen kjent for sin store filmfestival, sin høye jetset faktor og sine vakre strender.

Julien var som vanlig stilig i poloskjorte og klassisk mørkeblå shorts. Han endte dessverre opp med å søle tomatsaus på den hvite skjorta, da han til hovedrett fikk servert en gryterett med fisk og skalldyr, deriblant blåskjell og kreps, en rett som skulle vise seg å være en utfordring å spise uten å lage et stort tomatsøl.

Rundstykker

Før hovedretten ble servert og poloskjorta full av flekker, drakk vi hver vår lille apéritif, en halvliter til ham og en cocktail, en syrlig spritz, til meg selv. Vi fikk servert en pikant gaspacho og hjemmelaget accra (fritert kreolsk torskebolle), en mise en bouche for å vekke appetitten, sammen med ulike små rundstykker, lekre og nybakte.

Burrata

Til forrett nøt jeg en sommerlig salat med ferske tomater, myk og god burrata-ost, friske salatblader, moden parmesan, pesto og balsamico, en sydlig forrett som passet meg perfekt på en varm og fin sommerdag som denne.

Langkokt lammekjøtt

Min hovedrett bestod av langkokt lammekjøtt, mørt og saftig, med en deilig potetstappe og en provençal tapenade-lignende olivensaus. Deilige smaker i fin harmoni, en smak av Sør-Frankrike på sitt beste.

Crème brûlée

Selv om magesekken egentlig ikke hadde plass til mer mat, endte jeg likevel opp med å bestille en fransk klassiker som aldri skuffer, den kremete vaniljedrømmen med sitt knasende lokk av smeltet sukker, desserten crème brûlée.

Etter kveldens hyggelige måltid, tok vi oss en liten spasertur under nattehimmelen som nå hadde lagt seg over Mirande, delvis for å fordøye middagen, men også fordi vi var nysgjerrige på denne lille byen.

Rolig trasket vi forbi de andre restaurantene på torget og videre gjennom en liten gate som ledet oss til den vakre Sainte-Marie kirken. Det nydelige kirkebygget så nesten en smule dystert ut der vi betraktet det i mørket.

Sainte Marie kirken

Vi avsluttet kvelden relativt tidlig til en lørdag å være, for å få en god natts søvn før en deilig frokost på La Seigneurie de Tillac. En viktig start på en spennende søndag hvor planen var å besøke to nye landsbyer før hjemreise, Lavardens og Sarrant, i tillegg til å ta en nærmere titt på områdets mange flotte solsikkeenger.

Lang kjole

En solskinnsdag og UNESCOs verdensarv i byen Cahors

Cahors, et av de mange fine stedene jeg varmt kan anbefale her på det franske sørvestland. En svært gammel by som før romertiden het Divona, og var hovedstad for den galliske stammen cadurci. En viktig handelsby i middelalderen, og i dag kjent for å eksportere, ikke bare vin, men også trøfler.  

Det som også er interessant med Cahors er hvordan byens historiske sentrum er bygget på en halvøy ved elven Lot, hvordan vannet former en stor hestesko som deler byen i to. Hadde jeg eid en drone, skulle jeg gjerne ha sikret meg noen flotte bilder fra høyden. 

Forrige gang vi var på besøk i Cahors var været grått og trist, gatene var folketomme og butikkene holdt stengt, som de jo alltid gjør på søndager. Denne gang, julimånedens første lørdag, ble vi møtt med solskinn og blå himmel. Gatene var fulle av handleglade mennesker på jakt etter spennende funn på sommersalg og ikke et eneste ledig bord var å se på flere av de mange uteserveringene i byen.

Vi spaserte gjennom byens gater, tittet i ulike butikkvinduer, lette og luftige linkjoler og mønstrede badedrakter, vi lot oss friste av de mange deilige duftene som strømmet ut i gatene fra de ulike restaurantlokalene. Samtidig som jeg pratet med min kjære, lyttet jeg til lyden av klirrende glass og menneskers stemmer, de fleste talte på fransk men også engelsk og spansk kunne høres.

Saint-Étienne Katedralen

Et av de store landemerkene i Cahors, en viktig del av byens middelalderhistorie, er den historiske Saint-Étienne Katedralen, bygget i romansk og gotisk arkitekturstil med et tilhørende kloster som til vår store skuffelse var stengt for renovering. Vi fikk i det minste tatt oss en liten tur inn i kirken for å se de mange glassmaleriene og kunsten langs katedralens vegger, vi fikk sett flere vakre skulpturer og kirkens orgel.

Katedral Cahors

950 meter unna katedralen ligger byens mest populære turistattraksjon, Pont Valentré, også kjent som Djevelens bro, klassifisert som et historisk monument og del av UNESCO’s verdensarvliste.

Langsomt spaserte vi langs elven Lot, nærmere og nærmere Pont Valentré og de mange turistene som fotograferte druerankene som stod på rekke og rad. Vinstokker som dekorativt rammet inn den flotte utsikten mot broen. Et idyllisk motiv som hentet fra et postkort, middelalderarkitektur og vindruer, nøkkelord som så fint beskriver identiteten til Cahors.

Djevel

Som alle andre som var kommet for å se Pont Valentré, tok vi selfies og bilder av hverandre, de fleste en smule mislykkede, da vi gang på gang ble blendet av den sterke sola.

Halvt bilde

Vi krysset den såkalte Djevelbroen og studerte elvens myke bevegelser, vi observerte mennesker på padletur, kajakker i ulike farger.

Misunnelig, så jeg dem flyte i takt med vannets forsiktige dans, før de forsvant i det fjerne. Jeg har aldri padlet kajakk før, lenge har jeg hatt et ønske om å prøve.

På motsatt side av broen kunne jeg i det fjerne skimte en uteservering full av knallrosa oppblåsbare flamingoer plassert mellom hvert bord. Jeg undret om disse flamingoene var ment som et tiltak for å skape sosial distansering eller om de alltid hadde vært der.

Mønster Skjørt

Selv om byen i utgangspunktet er kjent for sine fine viner, valgte vi å drikke iste, da vi først vendte tilbake til sentrumskjernen. Vi satte oss ved et bord på den romslige uteserveringen hos bar-og restaurantkjeden Au Bureau, for å slappe av en liten stund før vi dro tilbake til vår koselige Airbnb-leilighet ute på landet.

Bro Cahors

Med over tretti varmegrader og femti prosent luftfuktighet orket vi ikke annet enn å helle i oss det kaldeste og mest forfriskende vi kunne finne på menyen.

Vi så frem til å tilbringe de sene ettermiddagstimene i bassenget, før vi utover kvelden skulle kose oss med grillpølser og tabbouleh med oppskårede tomater og koriander.

Pont Valentré

Katedral

Cahors gater

Frsnk

Cahors wentrum