Ulykke på hotellet (og landsbyidyll)

Jeg hadde aldri trodd at kvelden skulle ende slik, at jeg skulle stå der i våt bikini og skrike til en massør som ikke kunne engelsk, skrike “help” og “he’s injured” til ingen nytte, før jeg prøvde meg på et internasjonalt “SOS” som endelig fikk ham til å få opp farta og tilkalle hjelp.

Bryllupsreisens nest siste dag hadde startet så fint, og endt så uheldig. Vi startet dagen med en kjøretur til landsbyene Filoti, Halki og Apeiranthos før vi dro videre til fjellet Zevs.

På fjellet ligger grotten hvor Zevs ifølge gresk mytologi ble oppfostret. Planen var å vandre opp dit sammen, men jeg kom meg ikke lenger enn til punktet hvor den komfortable grusstien tok slutt. Med klump i halsen studerte jeg det bratte terrenget og de store, skremmende steinene som lå spredt oppover bakken. Jeg beklaget til Julien, jeg var lammet av min ekstreme høydeskrekk og av traumene etter forrige fjelltur (da tåneglene mine ble revet fullstendig av). Jeg satte meg på en flat stein og lovet å vente, mens han fortsatte ferden alene, noe jeg ikke syntes var så lurt. Paranoid, begynte jeg å bekymre meg for ville dyr, om de da finnes på Naxos, og så for meg de verste ulykker mens jeg ventet. Tiden gikk, Julien brukte lengre tid enn forventet, og jeg fryktet at noe hadde hendt ham. En ulykke, et fall.

Men alt gikk fint, han kom seg helskinnet tilbake til møtepunktet, til den flate steinen som jeg satt på. Jeg spurte om grotten, om den var verdt strevet, han ristet på hodet og sa at jeg ikke gikk glipp av stort.

Vi dro videre til Filoti, hvor vi drakk kaffe på en utekafé med nydelig utsikt mot fjellandskapet, og vandret rundt gjennom landsbyens sjarmerende gater. Deretter dro vi til Halki for å besøke destilleriet som har produsert sitronlikøren Kitron siden 1896, før vi avsluttet vår lille sightseeing med en tur til Apeiranthos, den eldste av fjellandsbyene.

Tiden begynte etter hvert å bli knapp, vi hadde en massasje å rekke på hotellets spa. Vi ønsket oss parmassasje, men massøren jobbet alene og kunne derfor ikke tilby annet enn hver vår halvtime alene, hvor den ventende kunne benytte seg av boblebad, sauna og steam mens den andre ble massert.

Herfra gikk alt galt…

Massasjen var ren og skjær tortur fra start til slutt. Massøren snakket omtrent ikke engelsk og jamringen min gjorde ham tydeligvis bare enda mer giret, for smerten ble verre for hvert au jeg klarte å hyle ut. Til slutt sa han likevel noe på engelsk, “is pain, yes?”

Dette ordet hadde han altså lært seg. Pain. Jeg bekreftet, og fikk den underligste reaksjonen tilbake. Han lo. Som en sadist.

Etter en halvtime som varte i et halvt år, tok jeg meg en dusj og plantet deretter den bikinikledde rumpa i saunaen før jeg satte meg forsiktig i boblebadet. Med forsiktighet, fordi Julien som hadde oppholdt seg i boblene før meg, hadde fått badebuksa sugd fast og endt opp med et lite hull i stoffet da han endelig klarte å løsrive seg.

Nervøs, satt jeg i boblebadet og ventet på at hans seanse med sadistisk massasje skulle bli overstått. Han kom til slutt ut derfra med samme ansiktsuttrykk som jeg innbiller meg at jeg selv må ha hatt.

Til tross for at han bare en halvtime tidligere hadde blitt angrepet av boblebadet, senket han kroppen nedi det varme vannet hvor vi ble sittende en liten stund, til massørens neste klienter banket på døra. Nå var det deres tur.

Da jeg reiste meg for å forlate det lille boblebassenget, la jeg merke til at overflaten var vanvittig glatt. Såpeglatt. Eller glatt som en vintermorgen i Stavanger etter en regnfull natt. Jeg gjorde derfor som jeg ville gjort om jeg hadde vært hjemme på vinteren og skodd i glatte støvletter, jeg satte meg på rumpeballene og skled ned de tre trappetrinnene fra boblebad til gulvfliser.

Julien valgte derimot å stole på trappene, noe han sekunder senere ville angre på. Jeg så ham fly ned trinnene og bli kastet bortover gulvet som om spaet var enden av en akebakke. Hjertet mitt banket så hardt at jeg trodde det skulle hoppe ut av brystet, jeg skrek som om mannen min var død.

Han blødde ikke. Han var ved bevissthet. Han kunne fortsatt bevege beina. Men venstre arm så ikke bra ut, ikke i det hele tatt. Klissvåt og halvnaken, løp jeg ut i korridoren og letet etter noen, hvem som helst, og fant massørens neste klienter, et britisk kjærestepar. De ville vite om vi snart var ferdige med bading og sauna, og ble vettskremt da jeg sa at mannen min lå skadet på gulvet foran boblebadet.

De hentet massøren som ikke forstod alvoret, ikke før jeg skrek “SOS”. Resepsjonistene ringte etter en ambulanse, noe som ga meg nok tid til å løpe opp på rommet, ikle meg bukse og t-skjorte og pakke med meg klærne og helsekortet til Julien. Han ble nemlig ledet ut av hotellet og inn i ambulansen iført bare badebukse og morgenkåpe.

På sykehuset fikk vi vite at han hadde fått armen ut av ledd, og endte derfor opp med flere suvenirer enn planlagt i bagasjen. Røntgenbilder og fatle. Bryllupsreisen var heldigvis bare én dag unna sin ende.

Katter og strandliv på Naxos

Etter fire fine dager på øya Santorini, ankom vi Naxos, bryllupsreisens siste destinasjon. Fergeturen tok ikke mer enn en time, en time hvor vi ble sittende og prate om Santorini, våre høydepunkter og hva vi burde gjort annerledes, hvor vi da konkluderte med at alt hadde vært så bra som overhodet mulig.

Hotellet vårt, Argo Boutique Hotel, lå bare en liten kilometer fra båthavna, midt i sentrum av byen med samme navn som øya. Flere av restaurantene ved havna hadde allerede stengt sine dører for resten av sesongen, det hadde også enkelte av byens hoteller, men gatene var fortsatt like sjarmerende som på en sensommerdag og bystranda var like vakker.

Da vi sjekket inn på hotellet fikk vi en gledelig nyhet som skulle gjøre bryllupsreisen vår enda mer minneverdig. Vi fikk tilbud om gratis oppgradering fra standard dobbeltrom til en stilig duplex suite med boblebad på balkongen. I kjøleskapet ventet også en overraskelse, hvert vårt glass vin og dessert. Gratis luksus i kjærlighetens navn, en hyggelig gest fra resepsjonen.

Boblebadet fristet, men det gjorde også søt bakst og drikke (og da spesielt kaffe) fra bakeriet på hjørnet av gata. Vi koste oss med kataifi og hver vår iskalde freddo cappuccino, før vi trasket videre gjennom den store labyrinten av handlegater, bakgater, passasjer, trappetrinn og blindveier.

Vi gikk oss vill i de smale sidegatene, ikke et menneske var å se. De eneste som møtte oss på vår vei var katter, store og små. Noen mjauet, de fulgte etter oss, andre observerte oss fra en behagelig avstand. Stillheten, menneskenes fravær fikk fantasien til å løpe løpsk. Vi så for oss at kattene hadde tatt over øya, skapt sitt eget herredømme, vi så dem følge etter oss, nå lå vår skjebne i deres hender.

Jeg søkte tilflukt i en liten klesbutikk, Julien fulgte motvillig etter. Målet var å kjøpe ham en ny skjorte. Vi lyttet til butikkselgerens komplimenter, den fargen kler du, det mønsteret passer til alt, før vi fortsatte å vandre gatelangs uten mål og mening sammen med mjauende katter. I stedet for å kjøpe herreskjorte, endte jeg opp med blåstripete linshorts til meg selv og ingenting til ham. Derfra gikk ferden videre gjennom flere gater og tilbake til suiten for å teste vårt nye boblebad og drikke rosévinen som vi hadde fått i gave.

Før solnedgangen farget himmelen over Naxos, spaserte vi ned til stranda for å la føttene føle den myke sanden under huden og dyppe tærne i det kjølige vannet. Vi endte til slutt opp på en strandbar med solstoler, hvor vi ble sittende til sola gikk ned, beina fortsatt nakne og sanden fortsatt like varm mellom tærne.

Det finnes ingen ord som godt nok kan beskrive gleden av å få lov til å bevare følelsen av sommer helt til slutten av oktober. Forkorte vinterdepresjonen som før eller siden vil smyge seg inn i hodet og gjøre de kalde vintermånedene vanskelige å komme seg gjennom. Bryllupsreisen kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt, og det gledet oss å være på ei øy så ulik den forrige, bytte ut det vulkanske landskapet med hvite sandstrender.

Vi spiste lokale oster og drakk kald rødvin på restauranten Oasis, mens vi drøftet våre planer og ideer for neste dag og dagene deretter. Alle menneskene på øya var fortsatt i live. De hadde krøpet ut av dvale og befant seg nå på ulike uteserveringer. Med mat på bordet og vin i glasset, bladde vi gjennom vår Lonely Planet og gledet oss til å se strendene på sørsiden av øya, og til å besøke de små fjellandsbyene Apeiranthos, Halki og Filoti, nyte våre siste dager i Hellas.

Hverdagen hjemme i Toulouse kunne fint vente, en hverdag som med sakte steg ville bestå av oppussing og kjøp av nye møbler, en totalforvandling av vårt nye hjem, vårt første boligkjøp.

Santorini rundt på ATV

“Jeg har aldri gjort dette før” sa han før han suste nedover fjellveien med verdens største selvtillit. “Du kommer til å velte” hylte jeg, og klemte håndtakene så hardt jeg bare kunne med begge hender. Julien styrte showet, adrenalinet, og jeg var hans passasjer. Om han veltet, veltet også jeg.

Det var vår andre dag på øya Santorini, en dag hvor vi lot romantikken bli liggende igjen på hylla, erstattet med fart og spenning på ATV, en svipptur innom øyas mikrobryggeri for å smake lokal øl, og et helaftens grillfat på en liten restaurant like utenfor Fira.

Jeg hadde fått tildelt utleierens minste hjelm, en rosa barnehjelm som ved en tilfeldighet matchet toppen min. Da vi stoppet ved et utsiktspunkt for å ta bilder av vårt nye leketøy, la Julien hodet på skakke og smilte uskyldig. “Du ligner et barn, et stort, søtt barn” sa han med babystemme. Jeg flirte, der jeg satt på den røde terrengmotorsykkelen i mitt rosa sett. “Husker du hvor komiske vi så ut med de hvite hjelmene vi hadde da vi kjørte buggy gjennom den gjørmete skogen i Den Dominikanske Republikk?”

Han nikket. “Skal vi prøve å ta en selfie lignende det ikoniske bildet fra den buggyen?”

Vi rettet på hjelmene og forsøkte å kopiere et øyeblikk fra 2015, denne gang i gresk drakt. Det funket ikke. I stedet knipset vi fine bilder av hverandre, og enda finere skulle de bli utover kvelden.

Julien ble, etter hvert som timene gikk, flinkere og flinkere til å kjøre ATV og jeg sluttet etter hvert å hyle. Vi besøkte Santorini Brewing Company, et mikrobryggeri stappfullt av amerikanske turister. Vi hadde ikke engang rukket frem til bardisken før en mann med tykk bart snudde seg mot Julien og pekte på hans t-skjorte, en grå band t-skjorte som han hadde fått av meg på musikkfestival i Paris (Download) for flere år siden.

“System of a Down” jublet den ukjente mannen, “where are y’all from?”

Som vanlig snakket vi i munnen på hverandre. Frankrike. Norge. Jeg er fra Norge, men jeg bor i Frankrike. Mannen mumlet frem et skuffet “oh”, og forklarte at han trodde vi var amerikanere. Selv kom han fra en småby i Texas. “I didn’t know y’all listened to System of a Down in Europe.”

Smaksprøven ble begrenset til tre ulike ølsorter, store deler av sortimentet var allerede utsolgt. Vi lot amerikanerne kose seg på egenhånd, og fortsatte vår kjøretur videre sørover, helt ned til den svarte stranda på den sørvestlige delen av den halvmåneformede øya.

Kullsort vulkangrus mot blått hav og blå himmel, en strand pyntet med lysebrune stråparasoller, fargekontrastene var nydelige. Sola strålte, men den ville snart gå ned og male himmelen i varme farger, et show vi for all del ikke ville gå glipp av.

Vi kjørte derfor videre til det populære utsiktspunktet Paralia Vlichada. Med ATVen parkert i sanden kunne vi lene oss tilbake og nyte nok en romantisk solnedgang før middagstid.

Jeg smilte fornøyd. Santorini er virkelig en perfekt destinasjon for forelskede. Vi som for dagen hadde bedt om enkle gleder som fart og spenning, øl og grillet kjøtt, fikk oss likevel en gratis dose romantikk på kjøpet, noe så lite (men likevel så stort) som en armkrok, et kyss, en vakker himmel og lyden av bølgeskvulp.

Vi takket Mike og hans grillhus (ja, restauranten het Mike Grill House) for det enorme grillfatet, et tårn av deilig souvlaki, med tzatziki og fava servert som kveldens grønne tilbehør. Den mørke himmelen var kjølig, jeg kunne ikke lenger matche den rosa hjelmen. Med grønn jakke og nakne lår kjørte vi den siste strekningen tilbake til hotellet. Gåsehuden ønsket seg bort fra ATVen, huden ville synke ned i boblebadet, og ønsket ble selvfølgelig oppfylt.