Nytt år og mange spennende planer på agendaen

Et nytt år, en ny bok med 365 blanke sider, femtito kapitler, det er kun du som kan ta pennen fatt og skrive din egen historie, ingen andre kan gjøre det for deg.

Selv har jeg tatt en rekke notater og tegnet et bilde av hvordan jeg ønsker at dette året skal se ut, hvordan dette året kan bli enda bedre enn det forrige, hvordan min historie kan bli skrevet akkurat slik jeg ønsker.

Realistiske og mindre realistiske mål står oppført i nøkkelord, konkrete planer, viktige gjøremål, drømmer og ideer, tanker som svermer, med penn og papir, mine indre notater.

Slottsvisitt

I morgen reiser min kjære og jeg ut på nok et lite eventyr. Til Spania, i denne omgang, en tre timers kjøretur fra vårt hjem i Toulouse. Vi skal tilbringe en natt i byen Figueres, hjembyen til kunstner Salvador Dalí, etterfulgt av en natt på fem-stjerners spahotell like utenfor Girona, hot stone massage for to, og fin middag på hotellets restaurant står for tur. Denne helgeturen og alt den inneholder, er selve julegaven fra meg til min forlovede, forsåvidt er den jo en gave til meg selv også, denne muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med min fremtidige ektemann.

Spabehandlinger vil det bli flere av i nær fremtid, da vi har nok et gavekort som må tas i bruk, flere reiser har vi også i vente, gavekort på hotell har vi også fått til jul. Om tre uker fyller min kjære år, i den anledning skal vi også reise bort, kun for en natt, til Castres skal vi, en liten fransk by i et område kjent for deilig vin, som så veldig mange av disse småstedene i regionen hvor vi bor.

Til påske får jeg besøk av mine foreldre, med dem skal vi sikkert også besøke fine landsbyer og småbyer i nærområdet, ut på tur på de smale landeveier, besøke vingårder og markeder, katedraler, middelalderlandsbyer og gamle slott.

De neste tre-fire månedene vil det nok bli mange forskjellige slottsbesøk på min kjære og meg, vi som er på jakt etter bryllupslokale til neste år, september to-tusen-og-tjue skal vi gifte oss her i sørvest-Frankrike. Utålmodig er jeg, jeg gleder meg så vanvittig mye, det sies at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, vi skal jo tross alt tilbringe et helt liv sammen, han og jeg, så hva er vel da ett år og ni måneder?

I både mai og juni skal vi til Paris for å dra på konsert, i byen hvor vi en gang bodde, vi skal ut og kose oss i godt lag med venner over vin og mat, vi skal besøke familien til min kjære, jeg ønsker meg så gjerne å tilbringe en aften på cabaret når vi først er i hovedstaden, på Crazy Horse, jeg skulle så gjerne også ha satt av en ettermiddag til å besøke kunstmuseet Le Palais de Tokyo. Jeg krysser fingrene for at muligheten byr seg, muligheten til å kunne bruke litt ekstra tid på kulturelle aktiviteter når vi først skal vende tilbake til kjærlighetens by.

Bryllupsplanlegging, spabehandling og helgeturer, så mye fint å se frem til, så fine avbrekk fra den travle hverdagen. Heldig er jeg, som kan ta pauser fra alt det obligatoriske omtrent når jeg selv ønsker det, med snill arbeidsgiver og lite arbeid som hoper seg opp de dagene jeg er fraværende. Heldig er jeg, som ikke jobber i helgene, som ikke jobber nattevakt, og har god nok økonomi til å kunne leve et nokså fint liv. Lykkelig er jeg som har ekstra tid til overs, tid til å skrive, fotografere, lese bøker, reise og gjøre alt som jeg ønsker å gjøre. Denne friheten vil jeg aldri ta for gitt.

Takknemlig er jeg, for denne luksusen vi kaller tid, privelegert er jeg, som lever et liv i frihet.

Friheten til å velge hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, hvem jeg ønsker å dele livet mitt sammen med, friheten til å kunne bestemme over min egen skjebne. Det er kun jeg som kan skrive disse femtito kapitlene, det er kun jeg som har makt til å skrive denne historien, endre den underveis, rette på feil og mangler.

Kapittel én startet med frokost på slott, og avsluttes i Spania, ute på eventyr sammen med mannen jeg elsker. Og kapittel to?

Vel, vi får vente og se.

Forresten… Som mange andre har også jeg noen nyttårsforsetter på lur:

  • Handle mer brukt enn nytt (klær, sko og bøker).
  • Støtte en lokal hjelpeorganisasjon.
  • Redusere plastforbruket.
  • Spise hundre prosent vegetarisk to ganger i uka (for miljøets skyld)
  • Og selfølgelig, skrive til krampa tar meg (både blogg og andre personlige prosjekter).

Pelsjakke

Advertisements

Deilig brunch og de siste timene i Lyon

Søndag. God morgen, Lyon.

Vi starter dagen med hver vår kaffekopp og et glass appelsinjuice, før vi slenger på oss yttertøy og drar på kafé for å kose oss med en stor deilig brunch sammen med disse to fine menneskene som vi har overnattet hos siden fredag.

Brunch, sammenslått frokost-lunsj, har de siste årene blitt riktig så trendy, om man skal dømme ut fra sosiale medier, influensernes egne bilder fra venninnebrunch eller kjærestebrunch, og ikke minst hvor vanskelig det er å få reservert bord på disse kafeene som tilbyr egne menyer spesiallaget for anledningen.

Også vi har kastet oss på trenden.

For å gi helgeturen en ekstra hyggelig avslutning, tar samboerparet oss med til deres favorittsted for en koselig søndagsbrunch, en kafé som er innredet i interiørtilen shabby chic, og heter Les Cafetiers, kaffekokerne betyr det.

Bordet vårt, lokalets aller siste ledige bord, ettersom vi ikke husket på å reservere før to timer i forveien, er akkurat stort nok til fire personer. Under varmelamper, sitter vi på den bittelitte uteserveringen, den som rommer intet mer enn fire bord. Sett bort fra naboen i etasjen over kafeen, en mann eller kvinne som spiller grusom fransk rap-musikk på nattklubb-lydnivå, er atmosfæren lun, avslappet. Brunch-menyen består av nypresset eplejuice, valget mellom kaffe eller te, åpen sandwich full av snadder, valget mellom salat eller yoghurt og granola, og en søt avslutning i form av croissants og sitronkake. En eksplosjon av farger og smaker, sunt og delikat, men milde himmel så mett jeg, vi alle, ender opp med å bli!

Etter en deilig brunch, føles det godt, og høyst nødvendig, å kunne strekke på beina og ta oss en spasertur gjennom et av byens hippeste nabolag, Croix-Rousse, bydelen kjent for sitt spennende uteliv og sin fargerike gatekunst som pynter opp bybildet.

Et stort tivoli er i dag bydelens hovedattraksjon, fullt av liv, blinkende lys, hylende tenåringer i full fart med adrenalin på høyt nivå, barn som ler, ballonger, karuseller som snurrer, neonfarger, dårlig musikk, churros og sukkerspinn. Min kjære elsker tivoli, berg-og-dalbaner og høy fart, dessverre er han sammen med verdens kjedeligste person når det kommer til slike aktiviteter, meg, jeg som har ekstrem høydeskrekk og fobi mot det meste av karuseller. Jeg som ikke engang liker sukkerspinn.

Min kjære ser lengselsfullt bort på den største av karusellene, og deretter på meg. Jeg vet hva han tenker, han vet hva jeg tenker, vi går videre.

Vi forlater tivoliet og spaserer forbi noen franske brasserier og en åpen plass, omtrent tom for mennesker, med unntak av oss og noen skatere med sine longboards. Denne plassen er dessuten også et fint utsiktspunkt, et fint sted for oss som liker å titte på elven som renner gjennom byen, på landemerker, på bylandskapet, former, farger, arkitektur, vi liker å ta bilder, min kjære og jeg, av hverandre, oss to sammen, av utsikten, den som nå er delvis skjult bak et tykt lag med tåke, den samme tåken som lå over Lyon også igår.

Videre spaserer vi nedover ei lang og bred gate, vi titter inn vinduet til et kunstgalleri, jeg ser et stort maleri, motivet er en svært realistisk hjerne, den ligger på et bord, vemmelig, sier jeg, bildet minner meg om en scene fra skrekkfilmen Hannibal, uten at jeg ønsker å utdype dette noe videre. Et annet maleri viser en naken kvinnekropp, nakne bryster.

Flere gallerier holder til i denne gata, kunst i forskjellige stilarter, forskjellige former, forskjellige ideer.

Jeg liker denne bydelen. Den er langt mindre pen enn gamlebyen, langt mindre typisk fransk, men livlig er den, fargerik og urban, kunstnerisk og kul.

Ved foten av den lange gata, ender vi opp på en kafé hvor alt av interiør er rødt og gult, med gule vegger dekorert med innrammede fotografier i sort-hvitt. Fotografiene er alle tatt i Paris, avbildet er noen av de mest kjente landemerkene, metroen, og vanlige mennesker på gata.

Med kaffen servert, diskuterer vi disse bildene, vi forsøker å analysere dem, hvem er disse menneskene, hva tenker de på, hvorfor er det Paris og ikke Lyon som pryder kafeens vegger?

Samtidig er det morsomt å tenke på at både jeg, min kjære og hans kamerat, har alle bodd i nettopp Paris tidligere. Og nå, nå bor han her i Lyon og vi i Toulouse, og her sitter vi og prater om fotografier som skildrer livet i byen vi en gang levde i selv.

Overkbe

Regnbue

Utsikt Lyon

Gaæge

Lyon bilfe

Musserende vin, suite og fire retters middag i Limoux

Deilige Frankrike, jeg elsker at vi ikke behøver å reise lengre enn 1-2 timer med bil for å finne frem til herlige feriedestinasjoner hvor vi kan gjemme oss bort fra hverdagslivet og omfavne følelsen av å være på ferie langt, langt borte fra der vi bor.Dette har vært en noe glamorøs helg, riktig nok på budsjett (1300 kr for en pakke bestående av 1 natt på junior suite, fire retters middag for to, pluss frokost) , med en svært så uglamorøs start.

Fredag, 1 time og 20 minutters kjøretur fra Toulouse til den lille byen Limoux, som er kjent for å produsere det som regnes som verdens eldste musserende vin (nei, Champagne var ikke først ut).

Boblevann

Fredagsettermiddagen starter med en felles legetime for meg og min kjære, med vaksinasjon mot hepatitt A, som ikke er obligatorisk men likevel anbefalt å få gjort, og dette senest én måned før avreise til Sør-Afrikas safariparker. Jeg hater vaksiner, de stresser meg unødvendig på forhånd, og etterlater meg svimmel og svett etter det mentale kjøret jeg utsetter meg selv for, helt uten grunn.

Nyvaksinert, trøstespiser jeg sjokolade i bilen og titter ut vinduet på alle lønnetrærne som står oppstilt på rekke og rad langs begge sider av den mange kilometer lange landeveien som strekker seg fra et eller annet sted utenfor Toulouse og frem til Limoux, hvor vi har en natt på junior suite, og middagsreservasjon på hotellets restaurant å se frem til.

Hotellet heter Moderne et Pigeon, og er et tre-stjerners hotell som fint kunne ha klatret seg opp til en fjerde stjerne, med sin fantastiske restaurant og utmerket service, men ikke uten å ta seg en god runde med oppussing først. Selv et par strøk med nøytralfarvet maling for å dempe de knallrosa korridorene, ville gjort susen.

Kort tid etter innsjekk, tar vi oss en tur ut for å spasere rundt i byen og få mest mulig utbytte av de siste timene med dagslys. Limoux er ikke den vakreste, den mest sjarmerende, ei heller den mest spennende av de mange småbyene som finnes her i Frankrike, men det føles likevel utrolig deilig å kunne være nettopp her, nettopp nå. Det lille sentrumsområdet er fullt av restauranter og vinbarer, noen tettpakket med mennesker, andre har ikke åpnet riktig enda, men i lokalene er det likevel travelt, med servitører som er i full sving både innendørs og utendørs, der de koster gulv og dekker på bordene og gjør klart til kveldens store service.

Vi finner oss et bord på uteserveringen til et av de livlige brasseriene på den store åpne markedsplassen, Place de la République, der hvor det virkelig yrer av liv i kveld, der hvor restauranter ligger omkranset rundt den store fine fontenen, Venus-fontenen som den heter, til ære for kjærlighetsgudinnen fra romersk mytologi.

IMG_20181014_185914_082

Jeg tror hun er blant oss i kveld, denne kjærlighetsgudinnen, jeg tror hun har fortryllet oss, alle som én. Forelskede par ser jeg jo hvor enn jeg fester blikket, forelskede par som drikker vin, de fleste drikker musserende, blanquette som den heter, denne musserende vinen fra Limoux. Jeg blir inspirert til å bestille det samme, jeg vil smake denne lokale spesialiteten, de sprudlende gylne boblene. Min kjære nøyer seg med en annen form for bobler, han bestiller seg en pils, en halvliter som ser enorm ut, sammenlignet med mitt lille smale champagneglass.

En liten time senere er begge glassene blitt tomme, og tiden er inne for å vende tilbake til hotellet for å nyte en gastronomisk opplevelse i romantiske omgivelser. Vi blir ønsket velkommen av en blid servitør, som gir oss et rundt bord dekket til to. Servitøren spøker og ler, og søler noen dråper rødvin på bordet. “Hver eneste gang” , sukker han. “Formen på denne vinflasken irriterer meg, det er helt umulig å servere vin fra den uten å søle på duken”, forteller han, og ler samtidig av det hele. I bakgrunnen spilles rock og metal-musikk, og nå er det vi som ler. “Musikken passer ikke inn i det hele tatt på et sted som dette”, flirer min kjære og trommer med fingrene, i takt med musikken, som en bekreftelse på at han liker det han hører, til tross for at musikksjangeren er malplassert. Jeg ler, og trommer sammen med ham.

Menyen er en fastsatt fire-retters kombinasjon av sesongens utvalgte varer. Servert får vi en kremet squashsuppe (smakfull og god) , etterfulgt av lettkokt egg (jeg liker ikke egg) med sopp og hasselnøtter, andefilet servert med sesongens grønnsaker til hovedrett (kveldens høydepunkt), som avslutning en kremet dessert med karamell, mørk sjokolade og krokanbiter (kombinasjon som alltid funker).

Andemiddag

Vinen er en lokal syrah med hint av solbær og lakris i ettersmaken, så deilig er den, at vi ender opp med å søke opp vinprodusenten på nett, notere ned adressen og reise dit på besøk neste dag for å handle med oss en kasse med vin, som kan bli plassert i vinskapet hjemme på kjøkkenet vårt, forbeholdt spesielle anledninger. Enkelte flasker vil sannsynligvis få bli med til mitt andre hjem, til jul, hos familien min i Norge.

Opp trappa, gjennom den rosa korridoren og inn på suiten, nå skal vi sove i himmelseng og drømme om vingårder, god mat og kjærestepar som skåler på utekafé.

Himmeldeng

Squash

IMG_20181014_190142_955

Vinbutill

 

 

 

 

 

 

Sommeridyll på bed&breakfast i Sør-Frankrike

“Kan vi ikke bare bli værende her…for alltid?”, bønnfalt jeg Julien, selv om jeg dessverre var fullt klar over at dette ikke lot seg gjøre. En herlig drøm, men en svært så urealistisk  en. Vi har jo begge arbeid å vende tilbake til, og absolutt ikke nok penger på konto til å si opp jobb og tilbringe resten av livet som gjester på chambre d’hôtes (bed&breakfast) ute på landet, to timer sør for byen vi bor og jobber i. Penger vokser ikke på trær, selv ikke her i Frankrike, her hvor klimaet er godt nok til at det meste kan vokse på både busker og trær.

Selv om realiteten sier “nei”, tar jeg likevel meg selv i å dagdrømme med et lite “tenk hvis…” i bakhodet. Tenk hvis en av oss hadde vunnet i lotto og plutselig fikk råd til å investere i en stor, fin bolig med svømmebasseng, ping pong-bord, petanque-bane, utekjøkken, stor hage – og et anneks, en gjesteleilighet til venner og famile.

basseng

Tenk hvis foreldrene hans eller foreldrene mine plutselig bestemte seg for å kjøpe eiendom i Sør-Frankrike, for å starte sin egen bed&breakfast, noe à la den som nå hadde klart å sjarmere oss totalt i senk? Da hadde vi kommet på besøk titt og ofte. Kanskje litt for ofte, til og med. Hmm… Bare det løftet i seg selv er faktisk nok til å få både mamma og “svigermor” til å få lyst til å løpe raskere enn Usain Bolt, i retning banken for å ta opp huslån.

Tenk hvis…tenk hvis Julien eller jeg hadde fått en ekstrajobb som bed&breakfast-anmelder? Tenk så fint å kunne få i oppdrag å reise rundt i Frankrike til sjarmerende overnattingssteder ute på landet, for å teste ut diverse fasiliteter, spise deilig frokost, bade i basseng og sove i komfortable dobbeltsenger…og samtidig bli kjent med mange hyggelige bed&breakfast-eiere rundt omkring i landet!

Jeg har møtt utallig mange hyggelige (og svært pratsomme) bed&breakfast-eiere opp gjennom tidene, og den eldre damen som driver La Mamounière er intet unntak. Hun tipset oss om lokale restauranter, idylliske småbyer som er verdt et besøk, de beste strendene i nærområdet, og nevnte i tillegg det lokale markedet som finner sted hver morgen – sånn i tilfelle vi skulle ønske å stelle i stand en liten piknik i hagen.

Piknik får vi heller ta en annen gang, da vi i denne omgang heller prioriterte å tilbringe lørdagen i en liten katalansk perle; den nydelige byen Collioure (mer om det i neste innlegg).

Før vi dro til Collioure, sørget vi for å spise rikelig med frokost. Bed&Breakfast-vertinnen disket opp med croissainter, arme riddere, hjemmelaget syltetøy, ferske baguetter, ost og skinke, fruktsalat og yoghurt. Hun var til stede gjennom hele måltidet og passet på at vi hadde alt vi trengte – og litt til. En slik opplevelse, den følelsen av å virkelig bli ivaretatt, den får man ikke (i en like stor grad) av å bo på hotell. Det er noe virkelig varmt og kjært ved det å bo på bed&breakfast.

frokost frankrike

Glade og fornøyde forlot vi frokostbordet for å dra på dagstur. Da vi omsider vendte våre solbrente neser tilbake til vår bed&breakfast og landsbyen med det tungvinte stedsnavnet Saint-Laurent-de-la-Salanque, ble resten av ettermiddagen brukt til å spille petanque (kulespill som visstnok kalles “grisen” på norsk) før vi til slutt hoppet uti bassenget og badet helt til klokka var blitt nok til å gjøre seg klar til å dra ut for å spise middag på restaurant.

Jeg pakket meg inn i dyna og lukket øynene med god samvittighet, etter å ha storkoset meg gjennom en så godt som perfekt lørdag – fra start til ende – sammen med min kjære. Jeg kunne ikke hatt det bedre enn hvordan jeg hadde det nå. Eller jo, alle disse myggstikkene på høyre legg kunne jeg vært foruten.

Takk, min kjære Julien. Takk for at du spanderte et slikt nydelig opphold på meg oss. Takk for at du gidder å tilbringe flere timer med scrolling på nett for å finne slike skjulte skatter. Takk for at du sørger for at romantikk, harmoni og fransk idyll i landlige omgivelser blir sentrale nøkkelord når vi drar på helgetur sammen.

Men, sånn helt ærlig…. Kan vi ikke bare prøve å vinne i lotto nå?

bed and breakfast sør-frankrike

rommet vårt (utenfra)

anneks

rommet vårt (døra til høyre leder til et ekstra rom med køyesenger)

soverom

ved bassengkanten….

bade

…og i bassenget.

blomstrete badedrakt

 

Et helt slott for oss selv: Prinsesse for en helg (i Frankrike)

Noe av det fineste ved å bo i Frankrike, er at uansett hvor man befinner seg i landet, så finnes det spennende feriedestinasjoner og steder som skapt for romantiske helgeturer, kun et lite steinkast unna der man er.

Har man i tillegg en partner som liker å bruke tid på å lete frem skjulte skatter i form av idylliske småbyer og vakre slott, så er man garantert et liv fylt med overraskelser, herlige opplevelser og fantastiske minner å se tilbake på.

Min kjære samboer Julien er en liten luring når det gjelder slike overraskelser. Denne helgen var ingen unntak.

Alt jeg visste om disse to nettene vi hadde i vente, var at de skulle tilbringes i Agen (en by i Sørvest-Frankrike). Og at vi skulle bo på Bed&Breakfast…

…Det vil si, jeg trodde jeg visste hvordan vi skulle tilbringe helgen. Og jeg tok grundig feil.

Jeg så frem til å bo på et lite, koselig Bed&Breakfast i sentrum av byen Agen.

Det som møtte meg fredag ettermiddag, var derimot enda bedre. Vi skulle bo på et slott ute på landet, 38 kilometer sørøst for Agen. Et slott ved navn Château de Lastours.

fransk slott

Julien hadde reservert to netter på suite, i slottets tårn. Et slott hvor det skulle vise seg at vi ville være eneste gjester denne helgen, siden det tross alt var lavsesong. Ei flaske champagne skulle vi visstnok også få, som en fin velkomst og en herlig start på det som skulle bli en svært innholdsrik og spennende helg.

suite tårn

Vi skålte med champagne-glassene, nøt smaken av sprudlevin og bobler, og delte den franske melkesjokoladen som lå servert i en skål på peishyllen. Ah, jeg kunne lett blitt vant til dette, tenkte jeg drømmende, mens jeg nippet til glasset og tittet ut vinduet mot gårdsplassen.

champis

Siden vi var eneste gjester på slottet, ble vi invitert til å spise middag i leiligheten til slottets concierge (portier) og hans kone, fremfor å sitte alene i lokalets spisesal. En sosial og hyggelig opplevelse, som ga oss muligheten til å bli kjent med dette nederlandske ekteparet som visstnok hadde pakket alt de eide for å starte et nytt liv ute på landet i det solrike sørvest-Frankrike. Å jobbe på slottet, kom med fordeler som å få bo gratis (på et slott!) og ha fri hele januar og februar. Fritiden benyttet de til å reise til Asia og Afrika, for å oppleve andre kulturer og for å få nye impulser. Dette var nødvendig for å få kunne samle nok energi til høysesongens harde arbeid og mange utfordringer. Med flere bryllup på agendaen, var sommeren allerede spådd til å by på mye hardt arbeid og lite søvn. Jeg beundrer dem for at de klarer å gjennomføre alt dette, og dét med et stort smil. Servert fikk vi et herlig fem-retters måltid, sammen med god vin, og ble sittende og prate om alt mulig til langt ut på kvelden.

Den natten sov jeg så dypt at man skulle tro jeg var Tornerose, der jeg lå og sov i tårnet mitt. Prinsen vekket meg dessverre ikke med et kyss, men med den skjærende lyden av en mobilalarm. En ekte prinsesse må jo ta seg en dusj, og deretter få i seg en skikkelig god frokost før dagens utfordringer står for tur.

Fordi på lørdag, da var det duket for nye eventyr – og dem skal jeg fortelle mer om senere!

selfie slott

kjæreste og bil

slottsplass

En liten oppdatering i forhold til forrige innlegg: Jeg var som sagt på jobbintervju hos et stort, annerkjent firma forrige torsdag. Jeg fikk jobben, og starter like etter Påske!