Solsikkeenger og jazzlandsbyen Marciac

Lenge før lyden av alarmklokka skulle vekke meg, våknet jeg med en deilig magefølelse og et etterlengtet adrenalinkick.

Foran meg lå en lørdag med spennende planer. En liten kjærestetur jeg hadde sett frem til siden, vel, forrige lørdag, da Julien og jeg spontant bestemte oss for å reservere en natt på romantisk Bed & Breakfast i det vakre departementet Gers. Et område hvor enorme solsikkeenger strekker seg langs flere kilometer av de mange landeveiene som alle fører til ulike flotte landsbyer.

Vi pakket den lille sorte trillekofferten, den som er dekorert med klistremerker, suvenirer fra ulike land hvor vi sammen har feriert. Badetøy, sandaler, stråhatten min og capsen hans, sommertøy og speilreflekskamera. Begge så vi frem til å utforske den sydlige delen av Gers og slappe av ved bassengkanten på vårt utvalgte overnattingssted, en sjarmerende perle i den bittelille landsbyen Tillac.

Jeg gledet meg like mye til å pynte meg for lørdagskveldens restaurantmåltid, en soirée en amoureux på spisestedet Goût’R’mets i den lille byen Mirande. Solsikker, svømmebasseng og deilig mat, alle nødvendige distraksjoner fra disse tankene som kverner, alt som nesten stresser oss syke der vi bekymrer oss så mye at nattesøvnen blir minimal og både hodet og magen gjør vondt store deler av tiden.

Departementet Gers er for franskmenn flest kjent for sin produksjon av foie gras og Armagnac, men det vakre gule landskapet som møter deg der du kjører fra Gimont og videre i retning Auch, røper en annen lokal spesialitet. Solsikkeolje og solsikkefrø, gule enger så langt øyet kan se.

Fra passasjersetet studerte jeg den vakre utsikten mot de store flotte solsikkene, en utsikt som skulle følge oss gjennom store deler av den 114 kilometer lange bilturen. Store solgule blomster, de gledet mitt hjerte og fikk meg til å blotte mitt bredeste smil.

Før vi nådde vår endelige destinasjon, det idylliske overnattingsstedet La Seigneurie de Tillac, tok vi oss en liten tur innom landsbyen Marciac, en såkalt bastide, en befestet middelalderlandsby som rommer det største torget i Gers.

Marciac er kjent for sin årlige jazzfestival, en lokal tradisjon siden 1978 og et populært arrangement som besøkes av rundt 200 000 musikkelskere hvert eneste år. Som det meste annet denne sommeren, har dessverre også landsbyens store jazzevent blitt avlyst i år.

Notre-Dame de Marciac

Vi parkerte bilen ved kirken Notre-Dame de Marciac og beveget oss innover mot landsbyens sentrale møtepunkt, et rektangulært torg innrammet av gamle hus som hviler på mørke trebjelker og søyler, over ulike restauranter og butikker på innsiden av arkadene.

Synet av de stengte butikkene som livnærer seg på å selge ulike jazzfestival-suvenirer gjorde meg trist, nok et bevis på coronakrisens ødeleggelser. Pandemien har stjålet en del av sjelen til Marciac, sammen med turismen og levebrødet til både artistene, arrangørene og alle andre som på et eller annet vis skulle ha vært involvert. Inkludert hoteller og restauranter i nærområdet. 

Marciac

Etter å ha tittet rundt i Marciac, kjørte vi videre i retning bittelille Tillac, den mikroskopiske men koselige landsbyen hvor vi skulle overnatte denne ene natten, lørdag til søndag, vår lille virkelighetsflukt fra byen til de fredelige bygdene.

Igjen kunne vi glede oss over synet av enda flere solsikker der vi kjørte de elleve kilometerne videre. Et nydelig syn og en deilig oppmuntring, en følelse ikke så ulik den man føler når man åpner en bursdagspresang og jubler henrykt over å ha fått nettopp det man ønsket seg.

De små tingene, de fine øyeblikkene, det er dette som redder meg fra mørket i disse vanskelige tidene når absolutt ingenting går som ønsket. Når absolutt alt blir tusen ganger mer komplisert enn nødvendig og man bombarderes av skuffelser og nederlag fra alle mulige hold.

Men i motsetning til mars, april og starten av mai måned, har jeg jo nå friheten til å kunne sette meg i bilen, reise ut på landet sammen med min kjære, spise god mat på restaurant og nyte det vakre sørvestfranske landskapet. Det hjelper stort.

Det er ikke mulig å være trist når man først er omringet av solsikker.

Sommerhatt

Turistkontoret

Torg arkade

Kirke marciac

 

Eventyrlig sjarm i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie

Fra en liten tur innom landsbyen og det historiske klosteret i Marcilhac-sur-Célé dro vi videre til nydelige Saint-Cirq-Lapopie, et av mange flotte steder på listen Les plus beaux villages de France (de vakreste landsbyene i Frankrike).

Som jeg jo har sagt om alle steder jeg har besøkt som tilhører denne listen, er også Saint-Cirq-Lapopie en landsby jeg virkelig anbefaler dere å besøke, skulle dere reise på bilferie gjennom Sørvest-Frankrike.

Utsikt Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en idyllisk liten landsby bygget oppover en klippe, hundre meter over elven Lot, i departementet ved samme navn.

Fun fact, et flertall av franske departementer er oppkalt etter elvene som renner gjennom dem. 

Landsbyens kirke, den befestede romansk gotiske Église Saint-Cirq-et-Sainte-Juliette, troner over de sjarmerende husene med sine karakteristiske brune tak.

Kirken Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en av sørvestlandets mange vakre suvenirer fra middelalderen, flittig besøkt av turister, men med et beskjedent innbyggertall på knapt over to hundre mennesker.

Landsbyer Quercy

Landsbyen er omkranset av frodig vegetasjon i fredelige omgivelser i den store nasjonalparken Causses du Quercy, men ligger likevel bare 18 kilometer unna byen Cahors.

Elven Lot

En sjarmerende turistmagnet hvor omtrent hver eneste av landsbyens spisesteder smykker seg med gode anmeldelser, kanskje ikke så rart når trøfler er en råvare som finnes på enhver restaurantmeny, hvite trøfler direkte fra Quercy.

Spisesteder Saint-Cirq-Lapopie

Vi trasket rundt fra gate til gate, opp til kirken og videre opp til bakketoppen hvor ruinene av slottet Château des Cardaillac hviler med sin flotte utsikt mot landsbyens lille sentrum.

Jeg som lider av ekstrem høydeskrekk nøt utsikten med skrekkblandet fryd. En bittersøt følelse, det å speide utover det vakre landskapet samtidig som kroppen bestemmer seg for å bli en enorm geléklump.

Som jeg jo alltid gjør i slike situasjoner, klamret jeg meg til rekkverk og steiner mens jeg fotograferte utsikten med blandede resultater. Svett og skjelven smilte jeg til kameraet hver gang Julien tok et bilde av meg, av oss.

Selfie

Hans hånd i min, en følelse av klamhet og kjærlighet, sammen tittet vi rundt på ruinene, og forsøkte så godt som mulig å holde en viss coronaavstand fra de andre turistene, noe som skulle vise seg å være svært komplisert. Videre fulgte vi den smale stien nedover igjen tilbake til komfortsonen. Mitt eneste ønske akkurat der og da var å sette meg ved et bord på utekafé og nyte et stort glass iste fullt av isbiter.

Å gå kledd i sort tøy var kanskje ikke den beste ideen på en dag som denne, en julidag dypt inne i en nasjonalpark, trettito grader og skyfri himmel. Mine nakne skuldre glemte jeg dessuten å beskytte med solkrem, noe Julien gjorde meg obs på, der han til stadighet jaget meg inn under skyggen av ulike bygninger for å beskytte meg mot sola.

Utekaféer

Jeg vil ikke at du skal bli brent, gjentok han fortvilet. Snille, omsorgsfulle Julien. Han fortjente også et stort glass iste på uteservering før vår 128 kilometer lange kjøretur hjemover tilbake til Toulouse.

Skygge

Hus landsby Quercy

Lsnddby

Kirke Saint-Cirq-Lapopie-et-Sainte-Juli

Avslutningsvis ønsker jeg å dele oppdatert informasjon om dagens smitteverntiltak og regler (+ reisetips) for dere som ønsker å feriere i Frankrike i sommer:

  • Munnbind er obligatorisk på all offentlig transport, i alle butikker, museer, gallerier, innendørs markeder, og på kaféer og restauranter (unntatt når man sitter ved bordet).
  • Munnbind laget av tekstiler er OK alle steder bortsett fra på fly, hvor bare medisinsk munnbind er godkjent.
  • Alle butikker og spisesteder vil be deg desinfisere hendene med håndsprit før du entrer lokalene.
  • Hold minimum en meters avstand fra andre mennesker til enhver tid. Bruk munnbind dersom dette ikke er mulig (i store folkemengder).
  • Og til slutt, et personlig tips til dere som ønsker å dra på badeferie…For å unngå de store folkemengdene som strømmer til hotellene nå i fellesferien, lei heller en leilighet eller hus/gîte eller bo på en liten bed&breakfast (chambre d’hôtes). Er det ikke bedre å ha et svømmebasseng helt for seg selv (eller nesten) fremfor å ligge på ei strand eller ved en bassengkant stappfull av mennesker?

Rart smil

En natt på vingård i det franske sørvestland

Vi entrer søndagen og mai måneds siste dag, iført behagelig sommertøy og rikelig med solkrem. Varmende solskinn og deilig temperatur, ypperlig for en pinsehelg ute på landet med overnatting en amoureux på en vingård i Tarn-departementet her i det flotte Sørvest-Frankrike.

Bare 82 kilometer unna vårt hjem i Toulouse, en kjøretur på litt under en time. Vi er bortskjemte her på det franske sørvestland, vi er heldige, vi som bor så nært så mye vakkert. Enkelt er det å reise ut på romantiske små helgeturer, selv korte dagsturer, enkelt er det å kose seg på ferie i eget nærmiljø når nærmiljøet er fullt av historie, sjarm og, ikke minst, vinproduksjon av høy kvalitet til en rimelig pris.

Vi tilbringer som sagt siste del av langhelgen i landlig idyll, drueranker og kornåkre så langt øyet kan se. Julien og jeg har reservert en natt på en koselig liten hytte på tomten til en vingård ved navn Château Adélaïde, med pittoresk beliggenhet i grønne omgivelser på utkanten av Cahuzac-sur-Vère, en av mange gamle landsbyer i det kjente vindistriktet Gaillac.

IMG_20200601_175245

En romantisk séjour à deux hvor formiddagen har gått til å utforske to sjarmerende små landsbyer i nærområdet, Puycelsi og Castelnau-de-Montmiral, begge med velfortjent plass på den franske kåringen Les plus beaux villages de France (de vakreste landsbyene i Frankrike).

Jeg vil selvsagt fortelle mer og dele bilder fra begge stedene i senere innlegg.

Hytte

Den lille trehytta på vingården Château Adélaïde er utstyrt med kjøkkenkrok, dusj, toalett, dobbeltseng med myggnetting, kaffemaskin, vannkoker, brødrister, kjøleskap, møblert terrasse, kaffe, te og småkaker. Vi har på forhånd handlet med oss brød og tatt med ost, skinke og juice hjemmefra, et frokostmåltid som skal nytes på terrassen, en romslig terrasse som gir oss flott utsikt mot vingårdens egne drueranker, delvis skjult bak store trær.

Drueranker

Vi har endelig nådd de siste to dagene før landets restauranter og kafeer vil få lov til å åpne igjen etter å ha holdt stengt siden mars, de siste to dagene før vi vil få lov til å reise så langt vi ønsker innad i Frankrike, ting vi omtrent hadde glemt hvor høyt vi har savnet når vi uansett koser oss så mye som vi gjør nå.

Vi koser oss på oppdagelsesferd i det vakre Tarn-departementet med sine mange historiske landsbyer, flere av dem bygget i høyden på kalksteinstopper. Sakte kjører vi langs vindistriktets smale landeveier, forbi flere hektar med drueranker og store kornåkre. Vi spiser medbrakt mat og nyter den flotte utsikten, det drikkes forfriskende rosévin ute på den lille terrassen og lyttes til lyden av fuglesang mens vi spent ser frem til en liten vinsmaking avtalt for morgendagen, et must når vi jo tross alt overnatter på en vingård.

Vingård

Om tiden strekker til, vil vi kanskje også ta oss en liten tur innom en nydelig middelalderlandsby som ligger bare et lite steinkast unna helgens overnattingssted, Cordes-sur-Ciel, en landsby som vi allerede har vært i tidligere, den gang sammen med hans foreldre.

Rosévin

Jeg gleder meg til alt som morgendagen har å by på, og smiler der jeg tenker tilbake på stedene vi besøkte tidligere på dagen. Ettermiddagen blir til kveld og jeg nyter et hyggelig måltid sammen med min kjære, grilling av sitron-og timianmarinert svinekjøtt og hjemmelaget potetsalat. Til dessert spiser vi de franske småkakene som kalles madeleine, og drikker hver vår kopp sort kaffe med brunt sukker.

Kveldstimene suser forbi. Lenge blir vi sittende ute, vi utnytter den behagelige temperaturen og den flotte utsikten. Den varme solskinnsdagen blir etter hvert til kjølig kveld, jeg slenger derfor på meg en beigefarget knappegenser og nyter siste glimt av dagslys før himmelen farges rosa og mørket sniker seg på. Mørke nyanser legger seg over det grønne landskapet som et stort teppe, vinden uler høyere og høyere som et lydspor i harmoni med mørket. Jeg trekker meg tilbake, legger meg i det sorte sengetøyet med den sorte myggnettingen hengende over senga som et gotisk brudeslør.

Håndkle

I morgen vil vi våkne til en ny dag med flere fine muligheter, andre pinsedag, nok en fridag. Med vinsmaking og landsbybesøk på agendaen. Jeg vil pynte meg med kjole og hatt for anledningen.

Hytte

 

 

Badeglede og fransk idyll i vindistriktet Ténarèze

Fredag ettermiddag, min kjære har kommet for å hente meg på arbeidsplassen. Med en felles koffert og to badehåndklær i bagasjerommet, ser vi frem til å koble av og nyte denne sensommerhelgen i vakre omgivelser. En romantisk helgetur nordvest for Toulouse står for tur, en helg hvor småbyidyll, svømmebasseng, fransk gastronomi og vinsmaking venter oss disse neste to dagene, det samme gjør solskinn og over tretti varmegrader.

Takket være gavekortene vi fikk av mine foreldre til jul, betaler vi ikke ett øre for hverken overnattingsstedene, frokosten eller denne fredagskveldens restaurantmiddag. Helgens første overnatting er reservert på hotellet La Ferme de Flaran, et hotell i hjertet av vindistriktet Ténarèze og i nærheten av den fine byen med det noe uheldige navnet Condom (prevensjonsmiddelet har ingen tilknytning til stedet). Moderne, nyoppussede rom i et historisk bygg fra 1700-tallet, og en restaurant som tilbyr kreative franske retter laget av sesongens råvarer, dette er Frankrike akkurat slik jeg elsker det.

Jeg skulle likevel ønske at døgnet hadde flere timer eller at vi hadde flere feriedager, slik at vi kunne hatt mer tid i området hvor vi skal overnatte, nok tid til å besøke det historiske monumentet Abbaye de Flaran, et cistercienserkloster bygget i 1151. Men vi rekker ikke frem til hotellet før sent på ettermiddagen,klosteret er sannsynligvis allerede stengt for publikum innen vi har rukket å sjekke inn på hotellet. Dessuten reiser jeg sammen med en forlovede som aller helst ønsker å prioritere å flyte rundt i svømmebassenget i tre timer, noe han fortjener etter å ha jobbet lange dager hele uka med press fra ledelsen og en telefon som har ringt i ett hver eneste kveld.

Solsikkeenger

Med vinduene nede, kjører vi i retning vindistriktet, det vakre landskapet langs veiene som fører oss gjennom Gers er en nydelig attraksjon i seg selv, kilometer etter kilometer med flotte (men dessverre visne) solsikkeenger så langt øyet kan se. Med vind i håret og solbriller på nesetippen, nyter jeg den flotte distraherende utsikten, en time blir til to, før jeg vet ordet av det er vi fremme ved La Ferme de Flaran.

IMG_20190824_172009

Opp en liten innkjørsel, blant kornåkre og visne solsikker, det historiske bygget som skulle love oss et gammelt sjarmerende eksteriør og moderne interiør, lever opp til alle forventninger. En hyggelig resepsjonist møter oss, vi ledes opp trappen og inn på et koselig dobbeltrom som står i stil med utsiden av hotellet, varmt og idyllisk med typisk sørvestfranske detaljer i stein og tre.

Hoteklseng

Lenge blir vi ikke på rommet før vi slenger på oss badetøy og løper ned til bassengkanten. Ikke en eneste sjel er å se ved bassenget, alle solsenger er ledige, vi hopper uti, vannet er iskaldt, himmelen er glovarm, vi kjøler oss ned før vi legger på svøm for å varme oss opp igjen. Jeg, iført en litt for avslørende trekantbikini for min smak, en gave fra min kommende svigermor (en gave jeg lenge hadde lovet å ta i bruk), han iført den samme badeshortsen som han har hatt så lenge jeg kan huske.

Basseng

Vi hopper uti og svømmer flere runder, frem og tilbake, frem og tilbake, vi tar pauser og tøyser og ler av hverandre, han mener jeg puster så tungt når jeg svømmer at man skulle tro jeg var i ferd med å krepere, jeg spruter vann i hans ansikt og forsøker å dra av ham badeshortsen, bare for moro skyld. En god stund blir vi stående ved bassengkanten, begge to, vi observerer ei marihøne som min kjære har reddet opp fra vannoverflaten. En smule ustødig i starten, marihøna beveger seg sakte bortover, vingene løftes såvidt i starten, før de endelig spres og kan føre vår lille insektvenn bort fra klorvann og nysgjerrige mennesker, til de grønne planter med de flotteste blomster.

Restaurantmiddag

Kvelden avsluttes over et helaftens måltid på hotellets egne restaurant, et spisested som vi har sett frem til å besøke, etter å ha bladd oss gjennom flere sider med fine anmeldelser der ute på det store internett. Uteserveringen tilbyr for kvelden levende musikk, avslappende blues, vi lytter til gitaristens melodier og nyter smaken av armagnac-basert cocktail og husets hjemmelagde ostebriks før forretten blir servert.

Foie gras

Til forrett spiser jeg den klassiske sørvestfranske spesialiteten foie gras, etterfulgt av skogsdue med soppsaus og en moderne versjon av den kjente franske sitronterten.

Skogsdue middag

Jeg sender en liten tekstmelding til min mor, tusen takk for gavekortene vi fikk til jul, skriver jeg, dette er den fineste kvelden Julien og jeg har hatt sammen på lenge.

Sitronterte versjon

Neste morgen koser vi oss ved frokostbordet, franske bakevarer og frisk frukt sammen med grapefruktjuice og hver vår kopp kaffe før vi sjekker ut, og gjør hva jeg trodde vi ikke ville få tid til å prioritere…en svipptur innom klosteret Abbaye de Flaran.

Full forvirring på restaurant i Saint-Jean-de-Luz

Fredag morgen, vi pakker sammen sakene, vi vinker farvel til Biarritz og reiser videre i retning nabolandet Spania.

Store mørkegrå skyer dekker himmelen, vi kjører langs kysten, gjennom en landsby, på vei mot en annen koselig liten by, en sjarmerende havneby hvor vi skal tilbringe de tidlige ettermiddagstimene før vi krysser landegrensen.

IMG_20190526_194359_311

Vi skal besøke Saint-Jean-de-Luz, som er stedet hvor et av historiens viktigste politiske bryllup ble holdt, stedet hvor franske Kong Louis XIV den 9. juni 1660 giftet seg med sin Maria Theresia av Spania i byens katedral. Et bryllup som knyttet to land sammen og endte den bitre krigen mellom Frankrike og Spania.

I det vi stiger ut av bilen for å spasere rundt i Saint-Jean-de-Luz, angrer jeg umiddelbart på mitt valg av antrekk, da vinden blåser kraftig og temperaturen visstnok ikke er høyere enn femten varmegrader. Kort skjørt og t-skjorte, med kun en tynn olajakke over, jeg føler meg fristet til å åpne bagasjen og grave meg frem til en av buksene som ligger brettet helt i bunnen av kofferten. Likevel lar jeg være, vi kommer jo uansett ikke til å bli værende her stort lengre enn et par timer.

Strandkanten

Planen var i utgangspunktet å promenere langs strandkanten, noe som frister lite nå som vinden herjer og regnet har begynt å falle over oss. Han og jeg ser ut til å være blant de eneste i byen som ikke har pakket seg inn i varmt tøy eller beskyttet seg med regnfrakk og paraply. Vi er i slutten av mai og været minner i dag aller mest om tidlig mars. Hvor har det blitt av sola, undrer vi.

Husene i Saint-Jean-de-Luz er nøyaktig som husene i Espelette og de fleste andre småbyer i Baskerland, hvite med detaljer i rødt eller grønt, det baskiske flaggets farger.

Vi rømmer fra de våte gatene og inn på et av byens spisesteder for å varme våre regnvåte kalde kropper. I utgangspunktet er ingen av oss spesielt sultne, men vi velger likevel å spise lunsj på en restaurant som heter Le Xaya for å holde oss varme og samtidig gjøre noe hyggelig sammen.

Hyggen blir derimot avbrutt kort tid etter å ha fått maten servert. Vi bestiller begge fra dagens meny; skalldyrsuppe til forrett til ham og vårruller gjort på fransk vis med lammekjøtt til meg. Til hovedrett bestiller vi begge svinekjøtt og gratinerte poteter, ingen av oss har lyst på dessert.

I det jeg skjærer i vårrullen merker jeg at noe ikke er helt som det skal. Lammekjøttet er ikke-eksisterende, og har blitt erstattet med reker. Reker. Jeg som har en intoleranse mot skalldyr valgte nettopp denne forretten av den grunn. Min kjære sier ifra til servitøren, han spør hvorfor vårrullene inneholder reker når det står skrevet sort/hvitt på menyen at dagens forrett er vårruller fylt med lammekjøtt.

Servitøren virker noe forvirret, og løper til kjøkkenet for å få bekreftet at alle husets vårruller inneholder reker og ikke lam, som menyen tilsier. Han puster lettet ut, der han løper tilbake til bordet med hva han tror er en gledelig nyhet for min del.

Slapp av, sier han innledningsvis…Vårrullene inneholder ikke reker, men KONGEreker!

Min kjære og jeg snakker i munnen på hverandre, der vi begge uttaler ordene skalldyr-intoleranse, intoleranse mot skalldyr, kongereker er også skalldyr, jeg tåler ikke skalldyr, sier jeg.

Servitøren virker stresset, der han foreslår å erstatte vårrullen med dagens andre forrett…skalldyrsuppe.

Til slutt ender jeg opp med et lite fat med spekeskinke og salte kjeks, før hovedretten blir servert. Alt smaker fint, husets rødvin og langtidsgrillet svinekjøtt med rykende varm grateng, helt fritt for reker. Vi kunne fint ha endt måltidet med en søt avslutning, men velger heller å spare de kaloriene til vi i kveld skal spise tapas i Spania.

IMG_20190526_194558_177

Til vår store skuffelse regner det fortsatt i Saint-Jean-de-Luz, regnet høljer ned og vinden blåser kraftigere nå. Vi reiser videre, vi krysser landegrensen.

Ss

IMG_20190526_194045

Saint-J

Fransk canyon, landsby med biologisk mangfold og morsom lunsj

Mine siste påskeferienotater, en fin avslutning på en koselig familieferie hvor jeg har fått muligheten til å utforske flere flotte steder i dette spennende landet hvor jeg for fire år siden valgte å bosette meg.

Søndag, vi pakker koffertene og setter oss en siste gang rundt frokostbordet i eventyrhuset sammen med mine foreldre. Det er tid for dem å reise nordover, i retning Norge. Det er tid for oss å vende tilbake til det virkelige liv, til kontorjobb og hverdagsrutinene som venter.

IMG_20190508_222043_874

Tiden flyr og utsjekk står for tur. Vi rydder og vasker i hui og hast, nøklene returneres til utleier, bilene fylles med bagasje og bæreposer fulle av matrester i oppbevaringsbokser. Min mor og min stefar gir meg begge en god klem før de setter seg i bilen, en sort liten golf, jeg vinker til dem der jeg står på grusveien, jeg vinker til jeg ikke lenger ser bilen, der den forsvinner nedover den lille landeveien.

Når sees vi igjen neste gang, spurte min mor meg før hun dro. Jeg visste ikke, jeg vet ikke, der og da var det bare godt å kjenne varmen fra min mors kjærlige klem. For oss å være for mye sammen over en lengre periode, fører som oftest til småkrangling og irritasjon fra alle kanter. Likevel savner jeg dem veldig når vi ikke er sammen. Det gjør vondt å ikke vite når jeg vil kunne se familien min igjen, men å være bosatt utenlands er jo et valg jeg selv har tatt.

Blomster

Jeg setter meg i bilen til min kjære, i dag har vi all tid i verden til å langsomt rulle nedover landeveiene, vi har tid til å titte innom diverse severdigheter om vi plutselig skulle befinne oss i nærheten av noe som er verdt å besøke.

Det som er så fint her i Frankrike, er at absolutt alle turistattraksjoner, alle severdigheter, alle historiske monumenter, alle har fått sine store brune skilt langs veien, slik at man alltid vil vite når man befinner seg i nærheten av noe spennende. En drøm for meg er å kunne reise ut på en lang biltur, fra kommune til kommune, helt uten fastsatte planer, i jakten på slike brune skilt. Jeg vil besøke slott og kirker, grotter og nasjonalparker, ruiner og gamle landsbyer, uten å vite hvor og hva før jeg plutselig bare er der.

IMG_20190508_222552_531

Nettopp dette er planen for i dag. Etter bare tjue minutter bak rattet, er vi allerede ute av bilen, vi har fulgt skiltet som fører til (Trou de) Bozouls, et sted hvor geologiske krefter har ført til en erosjon, og dannet en stor canyon hvor man kan gå på lange turer, skulle man ønske å dra på en litt annerledes dagstur.

Canyon France

Vi har ikke forberedt oss på å vandre i en canyon, og gjør derfor ikke mer enn å ta bilder ovenfra, som om vi skulle vært to uinteresserte sjekkliste-turister. Jeg noterer stedsnavnet og håper vi får komme tilbake, utstyrt og klare for canyon-utforskning, i en senere anledning.

Selfie trou

Vi setter oss i bilen og kjører videre til nok et brunt skilt dukker opp, denne gang ledes vi til en sjarmerende liten landsby ved navn Rodelle, med beliggenhet i skjønn natur, stedet er mest kjent for sitt fabelaktige biologiske mangfold. Med 49 sommerfuglarter, 8 flaggermusarter og 112 forskjellige fuglearter, yrer det av liv i dette geografiske området.

Rodelle

Jeg har faktisk aldri sett flaggermus i virkeligheten. Ikke så rart i grunn, med tanke på at disse dyrene ikke er i aktivitet på dagtid, mens jeg selv aldri er ute om natten.

Vi tar bilder av de mange fine blomstene som blomstrer i denne fredelige landsbyen, noen menneskers stemmer er det eneste som bryter opp stillheten, noen stemmer og et par humler som brumler der de flyr forbi.

Klokka nærmer seg ett, vi har reservert bord på en restaurant like utenfor byen Rodez, på et spisested som serverer husmannskost fra Aveyron-området, L’Agriculture (landbruk) heter stedet, jeg gleder meg til å spise noe så simpelt som hjemmelaget pølse og aligot, deilig potetstappe laget med smeltet ost (tomme fraîche) og hvitløk.

Restauranten er på ingen måte fin, romantisk eller sjarmerende på noe vis, men joviale servitører og smakfull fransk mat i generøse porsjoner gjør opplevelsen like fin som den ville vært på et trendy sted med kunstnerisk mat servert på stilige fat.

Spekefst

Etter å ha feriert med kresne foreldre som ikke er spesielt åpne for å smake lokale spesialiteter, føles det helt vidunderlig å sitte her sammen med min kjære. Han bestiller et fat med spekepølser og diverse patéer til forrett, mens jeg tar meg en salat som inneholder en hel ost, den lokale osten Cambou.

Min kjære sliter med å spise selv halvparten av alt som er på fatet han har fått servert. Han angrer på å ikke ha valgt en noe lettere forrett, da biff og aligot står for tur etter dette enorme spekefatet.

Selv får jeg nøyaktig hva jeg ønsket meg, hjemmelaget pølse og aligot, servert med deilig soppsaus. Jeg storkoser meg, samtidig som jeg vet at jeg vil slite med å holde bukseknappen fra å ryke, etter dette generøse bygdefestmåltidet.

Pølse og aligot

Min kjære samboer føler seg som en ballong etter å ha spist et stort biffstykke, sin aligot og halvparten av min aligot. Han angrer umiddelbart på å ha takket ja til den osten som serveres mellom hovedmåltid og dessert. Fingrene krysses for at han kun vil få servert et par triangler og litt brød.

Men, så feil kan man ta. Servitøren plasserer en hel ost foran ham, en komplett ost servert på en brødskive, sammen med en kurv med ekstra brød. Min umiddelbare reaksjon er å bryte ut i latter, jeg synes synd på ham og samtidig klarer jeg ikke å slutte å le. De andre gjestene i restauranten tenker nok at jeg er sinnsyk, der jeg ler så høyt og så lenge at jeg nesten mister pusten… på grunn av en ost.

Cambou Ost

Heldigvis ler jeg ikke alene. Min kjære ler også, han svetter i pannen av tanken på hel ost og stor dessert, men han ler og ler som om også han skulle vært sinnsyk. I solidaritet hjelper jeg ham med å spise denne osten, selv om også jeg er stappmett og har en dessert i vente.

Dessert sjokolade appelsin

Den store søte avslutningen serveres, han får den tradisjonelle franske desserten profiteroles med iskrem. Selv får jeg appelsinsorbet med mørk sjokoladetrekk, plassert på en kjeks av kastanjenøtt. Ingen av oss klarer å spise opp dessertene våre, aller helst vil vi krype til køys og ta en to timers hvil.

Og nettopp slik avslutter vi dagen. På sofaen hjemme, i pyjamas, vi ler fortsatt.

IMG_20190508_222810_972

Kirke

N

Landsbyen Conques: Pilegrimsferd og vakre omgivelser

Flere notater fra denne påskeferien på tur sammen med familien. Kameraet mitt knipser i full fart, foto etter foto, jeg sitter igjen med så mange spennende bilder med flotte farger, de fineste suvenirene jeg kunne ønsket meg.

Flere notater og flere oppdateringer, nest siste feriedag er nok en regnfull dag i det vakre grønne Aveyron.

IMG_20190507_184949_642

Ute på eventyr mellom daler og fjell, vi følger smale veier langs fjellveggen, landskapet minner meg om Norge, om den fine sørvestlandsnaturen som jeg har vokst opp med.

Landskapet ligner det norske sørvestland, med sine nakne fjellvegger, de smale veiene og den urørte naturen, det gjør det så absolutt, men dette er det franske sørvest.

De idylliske små landsbyene, steinhusene og de mange blomsterdekorerte veggene avslører at dette er Frankrike, dette er fransk bygderomantikk, som tatt ut fra gamle malerier og romaner. Like vakkert som norsk trehusbebyggelse, men totalt annerledes.

Lørdag, en ny dag i det sjarmerende eventyrhuset i landsbyen Coubisou. Jeg våkner tidlig på morgenkvisten, noe jeg har gjort hver eneste dag i løpet av denne ferien. I dag våkner jeg med et smil om munnen, lykkelig over å se min kjære her ved min side. Han og jeg skal utforske en ny landsby, i dag blir det bare oss to på tur, i dag er det den kanskje mest populære landsbyen i hele Aveyron distriktet som skal besøkes; den nydelige middelalderlandsbyen Conques.

IMG_20190507_183228_864

Conques, og klosterkirken Sainte-Foy, er historisk kjent som et populært stoppested for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela i Spania. Den romanske klosterkirken er på UNESCO’s liste over verdens kultur-og naturarvsteder, hvor man også finner flere av de historiske monumentene som besøkes langs denne berømte pilegrimsruten.

Klosterkirken Sainte-Foy

Vi spiser frokost sammen med mine foreldre før vi knytter skolissene og slenger på oss yttertøy, fotoapparatet pakker vi med oss, og paraply, ja, paraply må vi huske å ta med, været vil nok ikke klarne opp med det aller første.

Rundt en time tar det oss å komme frem til dagens utvalgte destinasjon. En idyllisk landsby i grønne omgivelser, Dourdou-elven renner gjennom Conques, gjeiter som beiter ved fjellveggen lydes i bakgrunnen. Den historiske klosterkirken ligger i hjertet av bebyggelsen, et majestetisk monument som er selve kronen på kunstverket. Er det noe mange av disse franske småstedene er, så er det jo nettopp kunstverk.

Conques Frankrike

Vi tar en selfie sammen foran klosterkirken, han bøyer seg ned og jeg står på tærne, smiiiil. Vi gliser til kameraet, sender bilder til mine foreldre og deretter til hans foreldre, alle skal få se hvor fint det er her, hvor heldige vi er som har fått muligheten til å komme hit på dagstur. Dere skulle ha blitt med oss hit, skriver jeg til min mor, før vi vandrer videre fra gate til gate for å passe på å ha sett absolutt alt som finnes her på dette vakre lille stedet.

Kjæreste selfie

Wisteria-planter har dessverre svært kort levetid men flotte er de, disse lilla blomstene som henger grasiøst over husvegger og murer rundt omkring i landsbyen, og overalt ellers i landet. Mange av husene i Conques pyntes med friske grønne busker, enkelte også med flagg som vaier i vinden. Jeg elsker disse husene, sjarmerende murhus med bindingsverk i tre, så koselige, så eventyrlige de er.

IMG_20190507_185051_617

De smale brosteinbelagte gatene leder oss til butikkvinduer, og til bakerier som lokker folket til seg med den forførende lukten av deilige kaker. Vi ledes forbi små pubber og spisesteder, og forbi suvenirbutikker som selger religiøse artikler og lokale spesialiteter.

Vi besøker en av de lokale pubene, han bestiller to øl, en til meg og en til seg selv. Det eneste vi mangler nå, det eneste som kunne gjort denne ettermiddagen enda bedre, er om regnet forsvant, om sola tittet frem, om vi kunne sittet på uteserveringen med solbriller på.

IMG_20190507_185316_860

Klosterkirke

Kirke innvendig

IMG_20190507_185428_414

Fransk

Desigu

Glede, solskinn og bølgeskvulp i Port-la-Nouvelle

Under blå himmel og varmende sol, til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik, våre blikk, rammet inn i mørke solbriller, festes mot havet, mot de dansende blå bølgene som kaster seg ut mot sanden før de sakte trekker seg tilbake, igjen og igjen.

Se, så fint det glitrer der hvor solstrålene treffer overflaten.

Med nakne skuldre og sandalkledde føtter, utnytter jeg denne fine sommerfølelsen, disse tjueni plussgradene som vi har blitt så heldige å få. Stranden kaller, jeg føler meg fristet til å pakke ut min rosa badedrakt fra kofferten, legge fra meg sandalene i bilen, løpe mot bølgene, kjenne sanden mellom tærne og la vannet kjøle ned den varme kroppen min. Likevel lar jeg være å bytte til badetøy. Jeg beholder sandalene på, og holder meg unna det store blå. Det kan da ikke være mer enn seksten grader i vannet?

Parasoll

Vi ser på livet rundt oss, vi kjenner på den gode atmosfæren. Glade mennesker med solbriller, hatter og under parasoller. Solskinn har en oppmuntrende effekt på folk flest, spesielt på tidlige vårdager som denne, årets første flotte dager etter flere uker med vind, regn og gråkledd himmel.

Selvsagt har det vært noen unntak, sporadiske solskinnsdager. Men tjueni grader er en helt annen liga, tjueni grader er sommer. Og sommer er den beste lykkemedisinen jeg vet om.

Langs strandkanten spaserer vi og titter på menneskene rundt oss. Kjærestepar og vennegjenger på tur med hver sin is i hånda, joggende kvinner i fargerike tights, og barn som leker i sanden, den gylne sanden ved Middelhavets kyst.

Nå har vi tatt en liten svipptur innom Narbonne Plage før vi kjører videre til neste strand og neste by, Port-la-Nouvelle, der hvor vi skal spise lunsj og spasere langs vannet og bort til det store fine fyrtårnet. Der hvor han og jeg skal nyte det å bare være tilstede, være sammen, uten planer og uten hastverk. Han og jeg, sammen i en fremmed havneby flere kilometer unna vårt hjem. På dagstur, på søndagstur under deilig vårsol.

Jeg blir så glad av dette været, denne skyfrie himmelen, denne tidlige sommerfølelsen som har omfavnet meg så kjærlig. Å bo i Sør-Frankrike har definitivt sine fordeler, lange somre og tidlig vår, milde vintre og nesten eviggrønn natur. Nesten.

IMG_20190331_174555

I Port-la-Nouvelle promenerer vi langs vannkanten i retning det røde og hvite fyrtårnet. Ved tårnet sitter en gruppe tenåringsgutter i badetøy, klare til å stupe, klare til å våge seg ut i det kalde vannet for å ta årets første bad. Fire av dem utfordrer den femte til å være førstemann uti. Kom igjen, da, roper den ene gutten. Du er vel ikke en pyse, erter en annen. Steinene som guttegjengens flip-flop kledde føtter balanserer på, der hvor de har tenkt å hoppe fra, er alle fulle av kråkeboller. En av guttene kommenterer dette, han er redd for å tråkke på deres lange sorte nåler. Men de hopper, den ene gutten etter den andre, bare sekunder senere jamrer de seg og spurter opp til overflaten for å pakke seg inn i håndklær. Vannet er iskaldt.

Til venstre for det store fyrtårnet, skimter vi nok et fyrtårn. Et som er grønt. En seilbåt passerer forbi, min kjære mener jeg bør fotografere båten og fyrtårnet sammen. Dette motivet hadde sett fint ut som postkort, sier han. Eller som et maleri, foreslår jeg.

Seilbåt

Vi spiser lunsj på en stor utekafé ved strandpromenaden. Selv bestiller jeg iste og lammespyd med koriander, han bestiller en pils og spiser blåskjell i hvitvinssaus. Her kunne jeg blitt sittende i timevis, her i denne lille fredelige havnebyen kunne jeg fint blitt værende i en hel uke.

Bare havet, han og jeg.

Tjueni grader og feriefølelse i landsbyen Gruissan

Søndag, forrige søndag, på kjærestetur med min kjære, til Narbonne og omegn.

Jeg våkner opp i en myk og deilig seng, altfor myk for ham, perfekt for meg. Kroppen strekker seg, jeg tar meg en varm dusj, før vi sammen inntar frokostbuffeten som har et helt greit utvalg av franske bakevarer, brød og pålegg, i tillegg til fruktsalat, yoghurt og ulike frokostblandinger. Han starter måltidet med en stor porsjon egg og bacon, som han alltid gjør når vi overnatter på hotell. Selv styrer jeg unna en slik salt-og fettbonanza til frokost, og smører meg ei brødskive med kremost og heller en god porsjon fruktsalat over i en liten skål, to fiken plasserer jeg på kaffekoppens asjett som en liten dessert til den obligatoriske morgenkaffen.

Ved frokostbordet setter vi i gang planleggingen av ettermiddagen. Narbonne og nærområdet har jo så mye spennende å by på, så mange fine småbyer og landsbyer, så mye kultur og historie, så mange morsomme aktiviteter. Jeg har lyst til å besøke klosteret, men også stranda og vingårdene. Vi skulle hatt mer tid, så mye mer tid enn bare en liten ettermiddag. 

Også han vil besøke vingårder, gjerne vil han også utforske nærområdets ruiner og slott, vi vurderer mulighetene for å besøke Fontfroide klosteret, vi vil begge til stranda, til fyrtårn og båthavner, spise lunsj på utekafé og lytte til lyden av bølgeskvulp, han vil spise blåskjell i hvitvinssaus.

Kursen settes til slutt mot Gruissan, en liten landsby i nærheten av Narbonne Plage, stranden hvor alle Toulouserne strømmer til hver eneste sommer, for å bade og sole seg, for å få følelsen av å være på ferie, men likevel bare være 1 1/2 times kjøretur fra egen stue.

I Gruissan spaserer vi langs vannet, et fredelig turområde utenfor landsbysentrum, der hvor de eneste menneskene vi møter på er andre turgåere, og fiskere med deres små trebåter malt i ulike farger. De fisker etter ål, da Gruissan er et sted hvor det vrimler av denne slangelignende fiskearten, såpass mye at landsbyen har blitt kjent for dem, restaurantene serverer lokale spesialiteter hvor ål er hovedingrediensen.

Fiskebåter

Vi vandrer videre inn til landsbyens hjerte, gjennom de smale fine gatene som rommer butikker, spisesteder og private leiligheter, bygninger med dører og skodder malt i forskjellige farger. Gatene er tomme, mens de fleste restaurantenes uteservering er fulle av liv.

Videre trasker vi opp til et utsiktspunkt som gir oss en flott utsikt over Gruissan. Som Bambi på isen, sklir jeg rundt på glatte steiner og sliter til tider med å holde balansen, samtidig som han kikker på meg gjennom kameraets store lense og ber meg gå litt til høyre, litt til venstre, for å fotografere meg og utsikten fra best mulig vinkel. Alt dette uten å falle over ende.

På topp

Jeg angrer på at jeg ikke hentet frem mine joggesko fra kofferten da muligheten var der, noe jeg sterkt vurderte gjennom bilturen fra Narbonne til Gruissan, en tanke jeg slo fra meg da min kjære mente jeg ikke ville få behov for annet fottøy enn disse Birkenstock-sandalene som jo er svært komfortable, men ikke akkurat egnet for å klatre rundt på steiner og balansere føttene på ujevnt terreng. Vi skulle jo uansett bare traske rundt i sentrum, mente han. Aldri mer skal jeg ta i mot skotips fra deg, kjære, klager jeg.

Sola steker, jeg smører inn solkrem på mine nakne skuldre og på nese, panne og kinn. Han smører seg også godt inn med vår solfaktor femti. Hele tjueni varmegrader, i mars, er det ikke utrolig?

Vi setter oss i bilen og kjører den lille strekningen som fører oss til stranda. Bade skal vi ikke, ikke enda, men vi trenger å se havet, høre havet, få den ultimate følelsen av å være på ferie.

Gruissan

Nytt år og mange spennende planer på agendaen

Et nytt år, en ny bok med 365 blanke sider, femtito kapitler, det er kun du som kan ta pennen fatt og skrive din egen historie, ingen andre kan gjøre det for deg.

Selv har jeg tatt en rekke notater og tegnet et bilde av hvordan jeg ønsker at dette året skal se ut, hvordan dette året kan bli enda bedre enn det forrige, hvordan min historie kan bli skrevet akkurat slik jeg ønsker.

Realistiske og mindre realistiske mål står oppført i nøkkelord, konkrete planer, viktige gjøremål, drømmer og ideer, tanker som svermer, med penn og papir, mine indre notater.

Slottsvisitt

I morgen reiser min kjære og jeg ut på nok et lite eventyr. Til Spania, i denne omgang, en tre timers kjøretur fra vårt hjem i Toulouse. Vi skal tilbringe en natt i byen Figueres, hjembyen til kunstner Salvador Dalí, etterfulgt av en natt på fem-stjerners spahotell like utenfor Girona, hot stone massage for to, og fin middag på hotellets restaurant står for tur. Denne helgeturen og alt den inneholder, er selve julegaven fra meg til min forlovede, forsåvidt er den jo en gave til meg selv også, denne muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med min fremtidige ektemann.

Spabehandlinger vil det bli flere av i nær fremtid, da vi har nok et gavekort som må tas i bruk, flere reiser har vi også i vente, gavekort på hotell har vi også fått til jul. Om tre uker fyller min kjære år, i den anledning skal vi også reise bort, kun for en natt, til Castres skal vi, en liten fransk by i et område kjent for deilig vin, som så veldig mange av disse småstedene i regionen hvor vi bor.

Til påske får jeg besøk av mine foreldre, med dem skal vi sikkert også besøke fine landsbyer og småbyer i nærområdet, ut på tur på de smale landeveier, besøke vingårder og markeder, katedraler, middelalderlandsbyer og gamle slott.

De neste tre-fire månedene vil det nok bli mange forskjellige slottsbesøk på min kjære og meg, vi som er på jakt etter bryllupslokale til neste år, september to-tusen-og-tjue skal vi gifte oss her i sørvest-Frankrike. Utålmodig er jeg, jeg gleder meg så vanvittig mye, det sies at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, vi skal jo tross alt tilbringe et helt liv sammen, han og jeg, så hva er vel da ett år og ni måneder?

I både mai og juni skal vi til Paris for å dra på konsert, i byen hvor vi en gang bodde, vi skal ut og kose oss i godt lag med venner over vin og mat, vi skal besøke familien til min kjære, jeg ønsker meg så gjerne å tilbringe en aften på cabaret når vi først er i hovedstaden, på Crazy Horse, jeg skulle så gjerne også ha satt av en ettermiddag til å besøke kunstmuseet Le Palais de Tokyo. Jeg krysser fingrene for at muligheten byr seg, muligheten til å kunne bruke litt ekstra tid på kulturelle aktiviteter når vi først skal vende tilbake til kjærlighetens by.

Bryllupsplanlegging, spabehandling og helgeturer, så mye fint å se frem til, så fine avbrekk fra den travle hverdagen. Heldig er jeg, som kan ta pauser fra alt det obligatoriske omtrent når jeg selv ønsker det, med snill arbeidsgiver og lite arbeid som hoper seg opp de dagene jeg er fraværende. Heldig er jeg, som ikke jobber i helgene, som ikke jobber nattevakt, og har god nok økonomi til å kunne leve et nokså fint liv. Lykkelig er jeg som har ekstra tid til overs, tid til å skrive, fotografere, lese bøker, reise og gjøre alt som jeg ønsker å gjøre. Denne friheten vil jeg aldri ta for gitt.

Takknemlig er jeg, for denne luksusen vi kaller tid, privelegert er jeg, som lever et liv i frihet.

Friheten til å velge hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, hvem jeg ønsker å dele livet mitt sammen med, friheten til å kunne bestemme over min egen skjebne. Det er kun jeg som kan skrive disse femtito kapitlene, det er kun jeg som har makt til å skrive denne historien, endre den underveis, rette på feil og mangler.

Kapittel én startet med frokost på slott, og avsluttes i Spania, ute på eventyr sammen med mannen jeg elsker. Og kapittel to?

Vel, vi får vente og se.

Forresten… Som mange andre har også jeg noen nyttårsforsetter på lur:

  • Handle mer brukt enn nytt (klær, sko og bøker).
  • Støtte en lokal hjelpeorganisasjon.
  • Redusere plastforbruket.
  • Spise hundre prosent vegetarisk to ganger i uka (for miljøets skyld)
  • Og selfølgelig, skrive til krampa tar meg (både blogg og andre personlige prosjekter).

Pelsjakke