Eventyrlig sjarm i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie

Fra en liten tur innom landsbyen og det historiske klosteret i Marcilhac-sur-Célé dro vi videre til nydelige Saint-Cirq-Lapopie, et av mange flotte steder på listen Les plus beaux villages de France (de vakreste landsbyene i Frankrike).

Som jeg jo har sagt om alle steder jeg har besøkt som tilhører denne listen, er også Saint-Cirq-Lapopie en landsby jeg virkelig anbefaler dere å besøke, skulle dere reise på bilferie gjennom Sørvest-Frankrike.

Utsikt Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en idyllisk liten landsby bygget oppover en klippe, hundre meter over elven Lot, i departementet ved samme navn.

Fun fact, et flertall av franske departementer er oppkalt etter elvene som renner gjennom dem. 

Landsbyens kirke, den befestede romansk gotiske Église Saint-Cirq-et-Sainte-Juliette, troner over de sjarmerende husene med sine karakteristiske brune tak.

Kirken Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en av sørvestlandets mange vakre suvenirer fra middelalderen, flittig besøkt av turister, men med et beskjedent innbyggertall på knapt over to hundre mennesker.

Landsbyer Quercy

Landsbyen er omkranset av frodig vegetasjon i fredelige omgivelser i den store nasjonalparken Causses du Quercy, men ligger likevel bare 18 kilometer unna byen Cahors.

Elven Lot

En sjarmerende turistmagnet hvor omtrent hver eneste av landsbyens spisesteder smykker seg med gode anmeldelser, kanskje ikke så rart når trøfler er en råvare som finnes på enhver restaurantmeny, hvite trøfler direkte fra Quercy.

Spisesteder Saint-Cirq-Lapopie

Vi trasket rundt fra gate til gate, opp til kirken og videre opp til bakketoppen hvor ruinene av slottet Château des Cardaillac hviler med sin flotte utsikt mot landsbyens lille sentrum.

Jeg som lider av ekstrem høydeskrekk nøt utsikten med skrekkblandet fryd. En bittersøt følelse, det å speide utover det vakre landskapet samtidig som kroppen bestemmer seg for å bli en enorm geléklump.

Som jeg jo alltid gjør i slike situasjoner, klamret jeg meg til rekkverk og steiner mens jeg fotograferte utsikten med blandede resultater. Svett og skjelven smilte jeg til kameraet hver gang Julien tok et bilde av meg, av oss.

Selfie

Hans hånd i min, en følelse av klamhet og kjærlighet, sammen tittet vi rundt på ruinene, og forsøkte så godt som mulig å holde en viss coronaavstand fra de andre turistene, noe som skulle vise seg å være svært komplisert. Videre fulgte vi den smale stien nedover igjen tilbake til komfortsonen. Mitt eneste ønske akkurat der og da var å sette meg ved et bord på utekafé og nyte et stort glass iste fullt av isbiter.

Å gå kledd i sort tøy var kanskje ikke den beste ideen på en dag som denne, en julidag dypt inne i en nasjonalpark, trettito grader og skyfri himmel. Mine nakne skuldre glemte jeg dessuten å beskytte med solkrem, noe Julien gjorde meg obs på, der han til stadighet jaget meg inn under skyggen av ulike bygninger for å beskytte meg mot sola.

Utekaféer

Jeg vil ikke at du skal bli brent, gjentok han fortvilet. Snille, omsorgsfulle Julien. Han fortjente også et stort glass iste på uteservering før vår 128 kilometer lange kjøretur hjemover tilbake til Toulouse.

Skygge

Hus landsby Quercy

Lsnddby

Kirke Saint-Cirq-Lapopie-et-Sainte-Juli

Avslutningsvis ønsker jeg å dele oppdatert informasjon om dagens smitteverntiltak og regler (+ reisetips) for dere som ønsker å feriere i Frankrike i sommer:

  • Munnbind er obligatorisk på all offentlig transport, i alle butikker, museer, gallerier, innendørs markeder, og på kaféer og restauranter (unntatt når man sitter ved bordet).
  • Munnbind laget av tekstiler er OK alle steder bortsett fra på fly, hvor bare medisinsk munnbind er godkjent.
  • Alle butikker og spisesteder vil be deg desinfisere hendene med håndsprit før du entrer lokalene.
  • Hold minimum en meters avstand fra andre mennesker til enhver tid. Bruk munnbind dersom dette ikke er mulig (i store folkemengder).
  • Og til slutt, et personlig tips til dere som ønsker å dra på badeferie…For å unngå de store folkemengdene som strømmer til hotellene nå i fellesferien, lei heller en leilighet eller hus/gîte eller bo på en liten bed&breakfast (chambre d’hôtes). Er det ikke bedre å ha et svømmebasseng helt for seg selv (eller nesten) fremfor å ligge på ei strand eller ved en bassengkant stappfull av mennesker?

Rart smil

I morgen reiser jeg til Afrika

Den limegrønne kofferten, den jeg synes er så stygg men likevel så praktisk, er omtrent ferdig pakket, med mine – og min kjære sine klær, brettet side om side. Vi reiser aldri med hver vår koffert, han og jeg, oss to på ferietur er nettopp det fra punkt til prikke, oss, vi, sammen reiser vi med én eneste koffert, selv på en to uker lang ferie, langt langt borte. Vi pakker lett, vi pakker smart, og dét sammen.

Jeg står foran baderomsspeilet, studerer dette ansiktet som er mitt, de grønne øynene, dukkeøyne fikk jeg ofte høre av disse svært så pratsomme kundene da jeg jobbet i butikk på den andre siden av Atlanterhavet, du ser ut som en porselensdukke med de svære runde øynene dine, sa de. Munnen, leppene som jeg så ofte maler røde eller oransje eller rosa. Nesen, som pappa pleide å kalle for skihopp-nese, du har arvet den etter din mor, pleide han å si. Disse øynene og det tykke bølgete håret har jeg arvet etter ham, dessverre mistet han alt håret, rundt den tiden da han giftet seg med min mor, det var hennes feil, hun stresset meg så fælt denne kona mi, pleide han å vitse. Jeg savner hans latter, jeg savner dem begge, heldigvis er hun bare en tre timers flytur unna meg. Han er mye lengre unna, langt oppe i himmelen, forbi universet, forbi alt vi kjenner til, kanskje møtes vi der en dag, den dagen min tid er inne.

Jeg betrakter meg selv i speilet, jeg studerer ansiktet, med fingertuppene stryker jeg på denne huden som dekker kjøtt, bein og alt jeg består av, alt jeg har fått i gave av min mor og min far, de som har skapt meg , jeg undrer, hva er meningen med livet til denne sjelen som skjuler seg bak dette ansiktet, hvem er det jeg er ment til å være, ment til å bli her i denne store mystiske verden?

Jeg har funnet min sjelevenn, min store kjærlighet. Også har jeg funnet det endelige stedet hvor jeg føler tilhørighet, Toulouse, her føler jeg meg hjemme. Men hva med meg som medmenneske og verdensborger, hva er mitt kall, hva kan jeg bidra med?

Året er snart omme, snart stiger vi inn i ett nytt, neste år vil bli mitt år, sier jeg, jeg føler det på meg, nøyaktig de samme ordene sa jeg ifjor også, optimistisk og drømmende, dette året har vært en reise, en bratt læringskurve, jeg har lært mye om meg selv, men har fortsatt utrolig mye igjen å lære. Om hvem jeg er, om livet, om de uendelige mulighetene som finnes der ute i den store verden.

Jeg går inn i årets siste måneder ved å reise ut på nye eventyr, til jul er det mitt kjære Norge og min fine familie som skal besøkes, men først, allerede i morgen, forlater jeg kontinentet til fordel for et annet, en to ukers ferie og et bredt spekter av morsomme aktiviteter står for tur.

Store, spennende Sør-Afrika, et eventyr ulikt noe annet jeg har vært med på tidligere. Med fullspekket program, er det ingen tvil om at alle der hjemme vil få høre endeløst med historier fra alle disse utfluktene som venter meg, til den grad at de kanskje til og med vil gå lei av å høre om det, kan vi bytte tema, du prater jo ikke om annet enn Afrika, kommer de til å si, jeg ser det allerede for meg.

Vi skal bo på camping og dra på safari i Kruger Park, vi skal dykke med hvithai i Gansbaai og dra på hvalsafari i Hermanus, vi skal se pingviner i Cape Town-området, besøke vingårder og den nydelige botaniske hagen, min kjære, jeg, og hans foreldre, vi skal skape nydelige minner sammen, minner som vil holdes kjært for evig, den beste julegaven jeg noensinne kunne bedt om.

En vakker julegave er også den fra min godhjertede arbeidsgiver, han som ga meg fri fra jobb slik at jeg kan få reise hjem til jul, for å se familien min, vennene mine, menneskene som står meg nært.

Jeg smiler til speilbildet mitt, som smiler tilbake. Det er dette livet handler om, det å skape minner sammen med menneskene jeg er glad i, de som støtter meg gjennom oppturer og nedturer, de som heier på meg og alle disse prosjektene som jeg har liggende på lur. Jeg, vi, har pakket den limegrønne kofferten, og nå er det bare snakk om ett døgn før vi endelig reiser av sted.

Etter et eventyr som dette, regner jeg med å vende tilbake enda sterkere og kanskje litt klokere, definitivt mer opplagt, uthvilt. Med klare tanker vil jeg kunne jobbe enda hardere mot disse målene jeg har satt meg, søken etter den store meningen med det hele.

Samtidig vil jeg smile lykkelig, der jeg tenker tilbake på alt det finne jeg har fått oppleve, og hvor heldig jeg er som har fått mulighet til å gjøre nettopp det. Jeg, vi, og vår limegrønne koffert.

Warszawa lazien

Bildene i innlegget fant jeg på mobilens minnekort, fra en sommer i Warszawa, Polen 

Og vips, så var vi i Lisboa

Etter helgtur til slott og idylliske småbyer i Frankrike for to uker siden, ble påskeferien lagt til Portugal’s vakre hovedstad, Lisboa. En fargerik by med vakker arkitektur og spennende matkultur og uteliv. Heldig som jeg er, fikk jeg hele tre netter og fire dager til å nyte solskinn og vakre omgivelser – og som vanlig (når min kjære og jeg er ute på reise) ble det mye mat, mye gåing, og svært, svært mange bilder å glede seg over.

Etter en så nydelig påske, var det hardt å omstille seg og komme seg opp av senga og ut av dyna allerede klokka seks om morgenen på tirsdag (og hele resten av uken) for å gå på jobb. Ja, min nye jobb som jeg denne uken har vært i opplæring på. Nå er det endelig helg – men ei heller denne helgen vil jeg få tid til å slappe ordentlig av; for i morgen reiser jeg til Cannes (by på den franske riviera) for å overraske ei venninne som har flyttet dit!

Men nå; tilbake til Lisboa – og dag 1 og 2.

Ja, jeg har så mange bilder og så mye å fortelle at jeg ser meg nødt til å dele alt opp i flere innlegg, dag for dag.

Så la oss begynne fra begynnelsen…

lisboa selfie

Vi ankom Lisboa forrige fredag ettermiddag, min kjære og jeg, med én liten koffert på deling. Et par joggesko i bagasjen, og et par ankelstøvletter på beina. Tre t-skjorter, ei olabukse, tre par sokker og truser, og en ekstra genser. Hverdagssminke og reiseprodukter. Kamerabag over skulderen og håndveske på armen. Hva mer trenger man egentlig, når man skal reise bort for en langhelg i varmere strøk?

Vårt hotellrom (Lisbon Arsenal Suites) var lite og enkelt, akkurat som bagasjen vår. Dårlig støyisolering gjorde det umulig for oss å sove om nettene, da vårt rom lå vegg i vegg med rommet til skrikende småbarn og en mamma som stadig skrek og kjeftet på smårollingene sine. Våre trøtte fjes ble derfor overlykkelige over å få servert en herlig og variert frokost med blant annet lokale bakverk, fersk frukt og godt brød. Hadde de tilbydt ferskpresset juice i tillegg, ville frokostbufféen vært helt perfekt.

Dagen før avreise feiret min kjære og jeg vårt 3-års jubileum (!). Og feiringen tok vi videre til Lisboa. Dermed passet det utmerket med middag på den koselige lille restauranten O Chiado. Jeg bestilte and (med ris og chorizo) til hovedrett og riskrem til dessert. Og Julien, han bestilte skrei med ris og egg. Var det kanskje litt chorizo i retten hans også? Det kan jeg faktisk ikke huske. Dessuten fikk vi servert en helt fantastisk rødvin fra sør-Portugal som passet ypperlig sammen med hovedretten, og hvert vårt glass Porto (ofte servert som dessertvin) sammen med den lille søte avslutningen.

En ting som er greit å vite om portugisisk mat, er at porsjonene man får servert på restaurant ofte kan være riktig så store, og fint kan inneholde både poteter (gjerne i form av pommes frites) og ris i én og samme rett. Flere ulike typer kjøtt kan man også regne med å få servert på samme fat. Chorizo, skrei og skalldyr ser man mye av på diverse menyer. Og når du først skal spise skrei i Portugal, så du smake “Pastel de Bacalhau” (torskekroketter). Et supert mellommåltid – eller barsnack. Nyt dem gjerne sammen med den lokale ølen Super Bock (pilsner eller stout)!

Vi spiste en deilig lørdagslunsj på restauranten Taberna Tosca hvor vi lot smaksløkene våre få kose seg med smaken av hvitløk-og-pølse kroketter, flambert chorizo (i fyr og flammer) og lokale oster. Jeg smakte Portugisisk Vinho verde (portugisisk for grønn vin), og ble positivt overrasket over hvor godt det falt i smak. En ung og fruktig hvitvin basert på grønne druer, med et ørlite hint av bobler som sprudlet smått på tunga. Herlig!

flambert chorizo

Lunsjen hadde vi gjort oss fortjent til etter å ha vandret opp og ned bratte bakker hele formiddagen, for å se São Bento palasset, Estrela Basilika, vandret gjennom parken, og tatt en tur innom TimeOut Markedet (mathallen) i byen for å smake på kroketter i alle mulige varianter – og sist men ikke minst, Portugal’s store søte spesialitet: Pastel de nata (små terter fylt med eggekrem). Disse krydres gjerne med kanel, sukres gjerne med melis – men smaker like godt helt uten noe ekstra på toppen.

pastel de nata

Vi vandret og vi gikk. Vi spiste og vi drakk. Vi sov ikke. Vi lo mye. Vi småkranglet. Vi gledet oss over de små tingene. Og ergret oss over smårollingene (på naborommet).

lisboa restauranter

Ja, det var vel et greit lite sammendrag av starten på påskeferien min i Lisboa.

basilika lisboa

lisboa kirke

parken

lisboa parliament

lisboa park

chorizo

lisboa leiligheter

kroketter

portugal

ost

lisboa palmer

lisboa bakke