Det fineste brunsjstedet og tanker rundt reiserestriksjonene

Fra vinsmaking på fredagskvelden til båttur på lørdagen, søndagens lille oppmuntring bestod av et brunsjmåltid på den flotte grønne terrassen til spisestedet Le Troquet Garonne, bare en femten minutters gåavstand fra vår leilighet, i retning fotballstadionet til Toulouse FC.

Bak en anonym fasade like ved trikkestoppet Croix de Pierre, gjennom gulmalte restaurantlokaler og ut terrassedøra, der skjuler det seg et lite stykke eksotisme, et plaster på såret for alle oss som savner å reise på ferie til tropiske strøk.

Brunsj terrasse

Lenge hadde vi sett frem til å dra på bryllupsreise i slutten av oktober eller begynnelsen av november, noe som selvfølgelig ikke lenger vil være aktuelt før viruspandemien er under kontroll. Mauritius og Bali var før pandemien blant våre høyeste ønsker på lista, sammen med Tanzania og Costa Rica, ei liste som har endret seg drastisk i takt med nyhetsbildet.

Om situasjonen bedrer seg til våren, håper jeg vi får tatt oss en romantisk ferie sammen for å feire våre hvetebrødsdager, vår lune de miel, gjerne til Hellas, Kroatia eller kanskje den franske øya Korsika. Med coronaviruset fortsatt i bildet, er det per i dag vanskelig å si når og hvor vi vil kunne reise på ferie i april, mai eller juni, vanskelig nok er det å vite om jeg i det hele tatt vil få kommet meg hjem til Norge til jul.

Bare tiden vil vise hvor vi vil være i desember, og hva som vil hende på nyåret. Vi kan ikke annet enn å vente, vi har ikke noe annet valg enn å forsøke å gjøre det beste ut av dagene, time for time, dag for dag, bittesmå steg, store bekymringer.

Brunsj kaker

Vi feiret søndagen med vår første brunsj på hele fem måneder og vårt aller første besøk hos Le Troquet Garonne. Lenge hadde vi vært nysgjerrige på dette stedet, og endelig var vi her. En kaffe til meg og kakao til Julien, begge ønsket vi ananasjuice fremfor appelsin eller eple. Servitøren plasserte en kurv full av godsaker foran oss på bordet, hvert vårt stykke sitronkake, sjokolademuffins, baguette og små viennoiseries, chocolatine og croissant. Kort tid etter fikk vi også to tallerkener servert foran oss, med eggerøre, bacon, salat, en liten skål med rødbetgaspacho, en annen med potetbåter, og en form for bakst med skinke og tomat.

Rldvrt

Helt til slutt fikk vi også yoghurt og fruktsalat til dessert. Fruktcocktail i lake, industrielt, ikke spesielt god. Yoghurten, derimot, fløyelsmyk og fin, ble servert med en syrlig og god bringebærsaus. Den røde sausen farget alt det hvite rosa, der jeg med min lille teskje rørte alt godt sammen før jeg puttet den i munnen. Visuelt lignet det nå på riskremen jeg gjennom hele barndommen, ungdommen og mesteparten av mitt foreløpige voksenliv har fått servert hjemme hos foreldrene mine til jul, riskremen som jeg alltid forsyner meg av to eller tre ganger, i jakten på mandelen, den magiske mandelen som er nøkkelen til vinnerpremien, et flaxlodd, siden ingen i familien liker marsipan.

Fint uteområde

Jeg savner Norge, mumlet jeg til Julien, der jeg slurpet i meg den siste kaffeskvetten. Den var kald. Han nikket. Han forstod hvor vanskelig denne perioden var for meg, hvor vanvittig trist det var å nå gå inn i den tolvte måneden siden sist jeg så familien min. Den gang i Danmark, for nå er det jammen meg over ett og et halvt år siden forrige gang jeg besøkte mitt hjemland.

Hjemlengselen vokser seg større og større for hver måned, og jeg kan med den antibac-desinfiserte hånden på hjertet si at jeg faktisk har et større ønske om å reise på besøk til Stavanger enn å dra på ferie til både Tanzania og Bali, akkurat nå.

Utenlandsturer er dessverre uaktuelt i ukene fremover, kanskje også flere måneder frem i tid. Vi trøster oss derfor med aktiviteter her i Occitanie-regionen, vinsmaking, båttur og brunsj.

Søndagsbrunsj

Ferieminnene og hverdagen vår sammen

Hvilken nydelig ferie, slik en innholdsrik uke i spennende lille Danmark, jeg returnerte til min kjære med en koffert full av matvarer fra danske og tyske butikker, og med gaver fra min mor, hjem til min fine alminnelige hverdag i Toulouse. En stort sett harmonisk hverdag, heltidsjobb og hobbyer, hvor alt som gjelder jobb blir satt på hylla det sekundet jeg forlater arbeidsplassen for dagen. Et liv som leves i en akkurat passe stor leilighet med sentrumsnær beliggenhet, jeg bor i en fredelig gate med lite støy og uro, jeg har snille naboer og solskinn på balkongen fra tidlig morgen til utover ettermiddagen.

Fin er den, denne hverdagen hvor min samboer og jeg daglig tar oss en ettermiddagshvil sammen, som om vi skulle vært førti år eldre enn vår egentlige alder. En hverdag hvor vi ser på dokumentarer om dyrene i Afrika, eller danser i sokkelesten på stuegulvet, hvor vi spiller Trivial Pursuit på fransk og sykler lange og korte turer i nabolaget. En hverdag hvor vasking av leiligheten er et lagarbeid, hvor vi lager mat sammen, bestiller sushi sammen og går opp og ned i vekt sammen.

Min kjære samboer er på mange måter lik meg, men likevel totalt annerledes. Mens han er et avslappet rutinemenneske, er jeg en rastløs sjel som stadig søker stimuli. Sammen ender vi som oftest opp med å tilbringe våre lørdagskvelder, de ukentlige kjærestekveldene, i sentrum av denne sørvestlandske byen som vi bor i, gjerne med kinobesøk, utepils og restaurantmiddag på agendaen. Forrige lørdag ble en slik dag.

Vi dro på Delirium Café for å drikke belgisk bananøl og nyte god sensommerstemning på stedets flotte uteservering. Vakre blomster klatret oppover veggene, oransje og fulle av deilig nektar som holdt de arbeidsomme biene opptatt med sitt, nøye observerte vi dem der de arbeidet, som om vi tittet på et naturprogram uten fortellerstemme.

En blomst løsnet og falt fra sine grønne blader, ned på det slitte trebordet landet den vakre oransje blomsten, Julien festet den i håret mitt, like over øret. Så fin du ser ut, sa han til meg, smigret smilte jeg tilbake, jeg følte meg søt akkurat der og da.

Blomst i håret

Etter en to timer lang kinoseanse, dro vi videre til tapasrestauranten Le Petit San Seb, et spisested som vi begge liker godt å besøke hver gang savnet etter Rioja, Iberisk skinke og kroketter under spansk kveldshimmel begynner å melde seg.

Spisestedet var omtrent tomt. I motsetning til oss som pleier å reservere bord på restaurant til rundt sju-halv åtte på kvelden, har Toulouserne de samme vanene som de aller fleste i Sør-Frankrike (og enda lenger sør på kontinentet), store lunsjmåltider og sene middager.

Tapasrestaurant

Vi pratet om våre fine ferieminner sammen, der vi spiste Serrano-skinke, forskjellige baskiske pinchos (små baguetteskiver med diverse godsaker på) og kroketter med champignon. Le Petit San Seb, restauranten er oppkalt etter den dynamiske byen i spanske Baskerland, San Sebastian, der hvor min kjære og jeg tilbrakte en regnfull dag i mai, barhopping fra tapasbar til tapasbar, vi spiste pinchos etter pinchos, et av årets fineste minner, fra langhelgen da han tok meg med på overraskelsestur tur til Biarritz, Bayonne, Hondarribia og San Sebastian.

Kvelden var fortsatt ung, da vi over hver vår kaffe og likør fortsatte praten i tv-stua hjemme. Vi pratet om gleden og forventningene rundt vår neste helgetur, en to timers kjøretur fra Toulouse, vi skal besøke diverse småbyer som ingen av oss har vært i tidligere, deriblant vakre Mont-de-Marsan, og overnatte på to forskjellige steder, begge så sjarmerende som bare fransk småbyidyll kan bli, begge med svømmebasseng som vi ser frem til å bruke.

Dagen etter i morgen reiser vi, fra hverdagens harmoni til nok en spennende helg ut på eventyr.

Pinchos

Ferieplanlegging og restaurant med middelaldertema

Lørdag. Den tidlige morgensola varmer våre pyjamaskledde kropper, ute på balkongen sitter vi, med hver vår kopp kaffe, hans laptop foran oss på utebordet, vi er i ferd med å bestille togbilletter til vinterens planlagte tur til Tyskland. I desember skal vi reise til Berlin og Dresden, en uke hvor vi skal dra fra julemarked til julemarked, drikke gløgg og eggepunsj, spise schupfnudeln, den tyske versjonen av gnocchi, vi skal løpe fra bod til bod for å smake flest mulig tyske spesialiteter og handle inn små julegaver til familie og venner.

Desember er fortsatt lenge til. Her sitter vi under solfylt himmel med solkrem i ansiktet, august har såvidt startet, og vi er allerede godt i gang med planleggingen av årets førjulsaktiviteter, allerede før jeg har rukket å reise til Danmark med foreldrene mine, min lille ferieplan for neste helg, allerede før min kjære og jeg har fullført planleggingen av bilturen til den Franske Riviera, en ni dagers ferie sammen med hans familie i september.

Bilturen langs den franske middelhavskysten vil etter planen starte med to netter i vår favorittby etter Toulouse, sjarmerende Montpellier, byen hvor jeg i 2015 feiret landets årlige musikkfest fête de la musique for aller første gang, byen hvor jeg i en uke gikk på franskkurs og kokkekurs, byen hvor både han og jeg sannsynligvis gikk kraftig opp i vekt etter å ha spist oss gjennom tapasmenyer og tre retters lunsjer på restaurant hver eneste dag.

Hvor veien fører oss videre etter Montpellier, er fortsatt usikkert, men Bandol, Sanary, Hyères og Porquerolles står høyt på lista over potensielle steder å besøke.

Flamingo

Planlegging av sensommerferien får vi komme tilbake til ved en senere anledning, en romantisk lørdagsdate i vårt kjære Toulouse skal nå nytes til det fulleste. For anledningen velger jeg å pynte meg med en av klesskapets mange kjoler, valget faller på den lyseblå-og hvite stripete med rosa flamingo-og blomstermotiv, jeg matcher stripene med hvite sandaler, frisker opp ansiktet med leppepomade og pudder, samt litt godlukt på halsen, en liten dæsj parfyme, en frisk duft fra Givenchy, en gave fra min kjære.

Han har kjøpt billetter til en kinoseanse sent på ettermiddagen, og reservert bord på et av byens mange interessante spisesteder. Denne er en temarestaurant hvor både dekor, musikk og til dels menyen tar gjestene med tilbake i tid til middelalderen. Stedet heter Auberge du Tranchoir, en koselig liten restaurant i en rolig sidegate sørvest for Capitole. Servitøren leder oss til et lite bord for to, vi starter måltidet med en petit dégustation, et lite stativ plasseres foran oss på bordet, med seks små drikkehorn, tre til ham, tre til meg, i små kvantiteter smaker vi husets spesialiteter; honningvin, krydret vin og jordbærvin.

Drikkehorn

Til forrett får vi servert et fat fylt med (for det meste) sunne godsaker, gulrot-og appelsingaspacho, hummus, tapenade og en krem av geitost, reddiker, selleri og agurk, tørket filet mignon, og deilig surdeigsbrød.

Hovedretten min, mediumstekt hjort med saus av estragon og sennep, spiddet på et miniatyrsverd, serveres på samme fat som hovedretten til Julien, honningmarinert ribbekjøtt, sammen med en felles grønn salat, ratatouille og polenta.

Utover kvelden fylles alle bord, fransk og engelsk høres fra ulike deler av lokalet, stemningen er god, jeg takker min kjære for at han tok meg med hit på denne spennende reisen tilbake til en fortid lenge før vår tid.

En fin distraksjon fra ukas frustrasjoner på kontoret, fra alle tankene som nekter å gi slipp, deilig er det å få nok en bekreftelse på at alt som skal til for å få meg i godt humør, er å tilbringe slike solrike dager i sentrum av vårt kjære Toulouse.

Middelalderrestaurant

Capitole