Å våkne opp i en dyrepark og mating av murmeldyr

Strålende fornøyd var jeg, der jeg våknet i hans armer, under dyna i en king-size i den koselige hytta, midt i hjertet av dyreparken. Å våkne opp i en zoologisk hage hadde jeg aldri sett for meg at jeg noensinne ville oppleve. En mandag morgen litt utenom det vanlige, med papegøyesang utenfor baderomsvinduet og utsikt mot sovende bjørner fra soverommet.

Han iført Harry Potter-pyjamas og jeg med en altfor stor t-skjorte med iskrem-motiv og shorts med mønster av vannmelon-skiver, vi satte oss ved bordet for å nyte dagens første måltid. Til frokost drakk vi kaffe og kakao fra en Tassimo-maskin, lik den jeg fikk i julegave en gang for flere år siden men knapt tok i bruk. Fra kjøleskapet hentet vi også frem ei flaske appelsinjuice, sammen med syltetøy, honning og yoghurt, og på kjøkkenbenken stod en kurv full av sjokolademuffins og brødskiver.

Før utsjekk fra hytta, benyttet vi denne unike muligheten til å vandre rundt i dyreparken allerede minutter før åpningstid. Mange av dyrene sov fortsatt, mens andre var godt i gang med å spise frokost. En av parkens ansatte lot oss få lov til å sitte sammen med de store maskottene til Parc Animalier des Pyrénées, parkens aller første dyr og deres nåværende logo, et dyr som det finnes mange av i Pyreneene.

Murmeldyr.

Vi fikk lov til å gi dem mat og klappe dem så mye vi bare ønsket!

Tidligere har jeg aldri tenkt på murmeldyr som søte, jeg har vel egentlig aldri hatt noen spesiell mening om dem i det hele tatt. Ikke før jeg satt der, i dyreparken med flere av dem på fanget, jeg klappet dem som et hvilket som helst husdyr og ga dem oppskårede grønnsaker direkte fra håndflaten min. Da hånda ble tom for mat, snuste de på huden, slikket håndflaten, og ventet tålmodig på mer mat.

Før hadde jeg lyst på hund eller katt, der og da fikk jeg lyst til å kjøpe meg en gård og fylle den med murmeldyr.

Også Julien koste seg der han matet de mange murmeldyrene som flokket seg rundt ham. Hadde det ikke vært for at klokka tikket og parken etter hvert begynte å bli full av barn som også ville se dem, ville vi nok ha blitt sittende der i timevis, begge to.

Vi forlot våre nye venner og gikk videre for å få et gjensyn med surikattene, og med de mange fargerike fuglene som bor i dyreparken, deriblant flamingoer og pelikaner og de morsomme skjestorkene med sine skje-lignende nebb og de flotte røde ibisfuglene. Til slutt besøkte vi parkens apekatter og de morsomme lemurene nok en gang, før tiden var inne for å levere tilbake hyttenøklene i dyreparkens resepsjon.

Før vi pakket den lille trillekofferten og låste døra etter oss, tittet vi ut vinduet og vinket farvel til nattens naboer, de store flotte brunbjørnene. Vi skrev en liten hilsen på fransk i gjesteboka. Merci pour cette nuit magnifique!

Etter vårt fine opphold i dyreparken, var det etter hvert tid for å vende våre neser hjemover i retning Toulouse. Før vi forlot Pyreneene, tok vi oss en liten tur innom Grottes de Médous for å avslutte vår spennende langhelg på samme måte som den startet, med guidet vandring blant stalagmitter og stalaktitter (denne gang i ei grotte med fotoforbud).

Nesten to uker er gått siden vi besøkte fjellene og rovfuglparken Donjon des Aigles, dyreparken Parc Animalier des Pyrénées og to av de mange ulike grottene i området.

I morgen reiser Julien og jeg tilbake til Pyreneene, sammen med tre av våre venner fra Toulouse. Ikke for å besøke dyreparken eller grotter, men for å dra på en åtte kilometers fjelltur med piknik på toppen av berget. Vi krysser fingrene for fint vær!

Nytt år og mange spennende planer på agendaen

Et nytt år, en ny bok med 365 blanke sider, femtito kapitler, det er kun du som kan ta pennen fatt og skrive din egen historie, ingen andre kan gjøre det for deg.

Selv har jeg tatt en rekke notater og tegnet et bilde av hvordan jeg ønsker at dette året skal se ut, hvordan dette året kan bli enda bedre enn det forrige, hvordan min historie kan bli skrevet akkurat slik jeg ønsker.

Realistiske og mindre realistiske mål står oppført i nøkkelord, konkrete planer, viktige gjøremål, drømmer og ideer, tanker som svermer, med penn og papir, mine indre notater.

Slottsvisitt

I morgen reiser min kjære og jeg ut på nok et lite eventyr. Til Spania, i denne omgang, en tre timers kjøretur fra vårt hjem i Toulouse. Vi skal tilbringe en natt i byen Figueres, hjembyen til kunstner Salvador Dalí, etterfulgt av en natt på fem-stjerners spahotell like utenfor Girona, hot stone massage for to, og fin middag på hotellets restaurant står for tur. Denne helgeturen og alt den inneholder, er selve julegaven fra meg til min forlovede, forsåvidt er den jo en gave til meg selv også, denne muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med min fremtidige ektemann.

Spabehandlinger vil det bli flere av i nær fremtid, da vi har nok et gavekort som må tas i bruk, flere reiser har vi også i vente, gavekort på hotell har vi også fått til jul. Om tre uker fyller min kjære år, i den anledning skal vi også reise bort, kun for en natt, til Castres skal vi, en liten fransk by i et område kjent for deilig vin, som så veldig mange av disse småstedene i regionen hvor vi bor.

Til påske får jeg besøk av mine foreldre, med dem skal vi sikkert også besøke fine landsbyer og småbyer i nærområdet, ut på tur på de smale landeveier, besøke vingårder og markeder, katedraler, middelalderlandsbyer og gamle slott.

De neste tre-fire månedene vil det nok bli mange forskjellige slottsbesøk på min kjære og meg, vi som er på jakt etter bryllupslokale til neste år, september to-tusen-og-tjue skal vi gifte oss her i sørvest-Frankrike. Utålmodig er jeg, jeg gleder meg så vanvittig mye, det sies at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, vi skal jo tross alt tilbringe et helt liv sammen, han og jeg, så hva er vel da ett år og ni måneder?

I både mai og juni skal vi til Paris for å dra på konsert, i byen hvor vi en gang bodde, vi skal ut og kose oss i godt lag med venner over vin og mat, vi skal besøke familien til min kjære, jeg ønsker meg så gjerne å tilbringe en aften på cabaret når vi først er i hovedstaden, på Crazy Horse, jeg skulle så gjerne også ha satt av en ettermiddag til å besøke kunstmuseet Le Palais de Tokyo. Jeg krysser fingrene for at muligheten byr seg, muligheten til å kunne bruke litt ekstra tid på kulturelle aktiviteter når vi først skal vende tilbake til kjærlighetens by.

Bryllupsplanlegging, spabehandling og helgeturer, så mye fint å se frem til, så fine avbrekk fra den travle hverdagen. Heldig er jeg, som kan ta pauser fra alt det obligatoriske omtrent når jeg selv ønsker det, med snill arbeidsgiver og lite arbeid som hoper seg opp de dagene jeg er fraværende. Heldig er jeg, som ikke jobber i helgene, som ikke jobber nattevakt, og har god nok økonomi til å kunne leve et nokså fint liv. Lykkelig er jeg som har ekstra tid til overs, tid til å skrive, fotografere, lese bøker, reise og gjøre alt som jeg ønsker å gjøre. Denne friheten vil jeg aldri ta for gitt.

Takknemlig er jeg, for denne luksusen vi kaller tid, privelegert er jeg, som lever et liv i frihet.

Friheten til å velge hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, hvem jeg ønsker å dele livet mitt sammen med, friheten til å kunne bestemme over min egen skjebne. Det er kun jeg som kan skrive disse femtito kapitlene, det er kun jeg som har makt til å skrive denne historien, endre den underveis, rette på feil og mangler.

Kapittel én startet med frokost på slott, og avsluttes i Spania, ute på eventyr sammen med mannen jeg elsker. Og kapittel to?

Vel, vi får vente og se.

Forresten… Som mange andre har også jeg noen nyttårsforsetter på lur:

  • Handle mer brukt enn nytt (klær, sko og bøker).
  • Støtte en lokal hjelpeorganisasjon.
  • Redusere plastforbruket.
  • Spise hundre prosent vegetarisk to ganger i uka (for miljøets skyld)
  • Og selfølgelig, skrive til krampa tar meg (både blogg og andre personlige prosjekter).

Pelsjakke