Karantenedagbok: Tradisjoner og Tanker rundt påskekrim

Kalenderen forteller meg at vi nå har nådd april. Natt til mandag stilte vi klokka en time frem, sommertid, starten på lysere morgentimer og lengre kvelder. Snart er det jo dessuten påske, jeg burde vel ha kjøpt meg en ny krimroman for å skape tradisjonell påskestemning i sofakroken, bøker har jeg dessuten bestilt mange av, fra to ulike nettbokhandlere, men foreløpig har ingen pakker kommet frem. Når det gjelder denne norske tradisjonen med påskekrim, hvor kommer egentlig dette fra? Hva er sammenhengen mellom påske, som er en religiøs høytid, og politietterforskning og detektivarbeid?

Jeg husker da jeg for fire, fem år siden nevnte dette med påskekrim for min franske samboer. Hans umiddelbare reaksjon var å påstå at dette var en oppdiktet tøysetradisjon, noe helt internt som garantert ikke eksisterte utenfor mitt eget hjem. Heldigvis har han med årene blitt noen ferieturer klokere på Norge og nordmenn, han har  lært nok om den norske kulturen til å forstå at nordmenn er så mye mer enn bare skiturer, hytteturer og røkelaks. Han har innsett at både tacofredag og påskekrim er nasjonale tradisjoner praktisert i et stort flertall av norske hjem, han har skjønt at for mange er ingen julefeiring fullkommen uten dubbet tsjekkisk Askepott på TV-skjermen. Selv har jeg alltid hatt både en fot innenfor og utenfor de nordiske tradisjonene, noe jeg vil anta er ganske vanlig for oss som har vokst opp med to ulike kulturer i hjemmet.

Akkurat nå, her jeg sitter innestengt i et Frankrike under portforbud, er det vanskelig å la være å bli sentimental der jeg tenker tilbake på barndommen, ungdommen og alle år som ledet til i år, jeg tenker på de fine små tradisjonene, på store koselige høytider og kalenderens merkedager, de viktige høydepunktene i en ellers ganske alminnelig hverdag.

Jeg savner å ha noe å glede meg til, noe som ikke innebærer mat levert på døra av engstelige maskekledde sykkelbud som ikke engang tørr å se meg i øynene, der de stiller seg fem meter unna med hodet bøyd, i frykt for at jeg enten er Medusa eller har kroppen full av virus. Om daglig lørdagsgodt og levert mat forblir mine eneste lyspunkt i disse karantenetider, vil jeg nok trille raskere ut av leiligheten enn jeg vil klare å gå.

Ingen påskeferie, ingen Eurovision, ingen definitiv sluttdato på portforbudet, jeg får se på dette som en mulighet til å skape en ny tradisjon, enten alene eller sammen med karantenepartneren min, Julien. Brettspill og pizza, anime og sushi, tacokveld og Netflix, litteraturkveld med rødvin, video-apéro med venner. De gamle tradisjonene får jeg ta igjen senere, med eller uten krim og taco.

Murveggen

Coronakarantene, dag 15.

Mandag. Jeg gikk ut døra for å hente posten og for å resirkulere papp. Et vakkert kirsebærtre på motsatt side av gata fanget umiddelbart oppmerksomheten min, jeg krysset veien, noe jeg egentlig ikke har lov til, ikke uten attestasjonen som tillater meg å gå tur i nabolaget i maksimum en time. Alt jeg ønsket var å ta en nærmere titt, heldigvis så jeg ingen mennesker, ingen droner, ingenting annet enn en folketom gate og et vakkert rosa tre.

Kirsebærtre

Coronakarantene, dag 16.

Tirsdag. Dagens store høydepunkt var min lille spasertur til bakeren for å handle baguetter. For å krydre tilværelsen besøkte jeg et annet bakeri enn det lille stamstedet på hjørnet, hundre meter lenger unna. En smule skuffet var jeg over utvalget, ingen maisbrød, ingen fullkornsbaguetter, bare vanlige lyse baguettes tradition. Nystekte og gode tradisjonsbaguetter.

Baguetter

Hjemmekontor og omtrent ingen arbeidsoppgaver å bryne seg på, jeg benyttet tiden til å kose meg med litt lesestoff. I løpet av arbeidsdagen rakk jeg å lese meg halvveis gjennom romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Rikelig med humor gjør denne mørke tematikken passe lett å svelge, en skildring av et samfunn som begrenser kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, et samfunn hvor det ikke passer seg å være frivillig barnløs i trettiåra, hjerteknust, lutfattig og arbeidsledig.

Jeg nekter å tenke

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Frankrike Toulouse
Noen av de mange sjarmerende spisestedene i Toulouse. Jeg gleder meg til første datekveld med samboeren etter alt dette er over, jeg gleder meg til å nyte deilig sørvestfransk cuisine.

I det franske sørvest: På bokkafé og regnfull oppdagelsesferd i Agen

Regnet drypper forsiktig ned fra de mange grå skyene, og treffer den sorte paraplyen min som bittesmå trommeslag, regndråpe for regndråpe, én etter én.

Vi er i den lille byen Agen, på det franske sørvestland, Julien og jeg. Ingen av oss har vært her før, og vi vet fint lite om hva man egentlig kan finne på i denne byen. Sånn bortsett fra å kjøpe svisker, som Agen visstnok er kjent for å produsere.

Vi parkerer bilen, og tar beina fatt. Vi har ingen konkret plan, og deilig er det. Litt av poenget med å reise bort på helgetur, er jo nettopp det å kunne slappe av og bare ta ting som de kommer. Jeg forsøker å balansere paraplyen over den høyre armen mens jeg forsøker å fotografere alt jeg synes ser noenlunde interessant ut. Mennesker på marked, byens mange kirsebærtrær, bygninger med fine balkonger, det ovale teaterbygget, de smale handlegatene.

teater agen

Vår concierge på slottet vi overnatter på (se forrige innlegg), har anbefalt oss å ta en tur innom hans favoritt fromagerie L’Épicurium for å handle deilige oster fra både Frankrike og andre europeiske land. Vi ender opp med en fromage de chèvre (fransk geitost), Tomme de Savoie (fransk alpeost), engelsk Stilton (blåmuggost) og irsk Cashel (blåmuggost). Og en chutney som jeg gleder meg til å smøre på salte kjeks og nyte sammen med Stilton-osten.

Vi har også blitt anbefalt å sjekke ut det lokale mikrobryggeriet L’Indé , hvor vi selvsagt ender opp med å smake litt forskjellig øl og handler med oss et par flasker som suvenir fra byen. Hjemme har vi jo tross alt et eget kjøleskap kun for drikkevarer, og har dermed god nok plass til en samling av øl, cider og musserende vin fra nært og fjernt.

Vi vandrer gjennom byens mange små gater og titter nysgjerrig rundt oss, på utstillingsvinduer og restauranter. Kaféer og blomsterhandlere. Jeg blir sjarmert av en bokkafé som heter Blue Fox Coffee – en kafé som arrangerer temakvelder, konserter og kunstutstillinger. Hadde jeg bodd i Agen, ville jeg definitivt vært stamgjest her.

bokkafé

Min voksne samboer Julien leker med sugerøret sitt, og ender til slutt opp med å søle kaffe utover hele den hvite t-skjorta si. Han klager. Jeg forteller ham at jeg aldri går ut døra i ført hvite klær uten å ha med reserve-plagg i vesken, sånn i tilfelle jeg har uflaks. Men så leker ikke jeg med sugerør heller. Han gidder ikke å høre på min bedrevitenhet, og ønsker bare å kjappe seg hjem for å skifte klær. Vi går.

kafé frankrike

Kvelden tilbringer vi i en annen spennende by; Montauban. Mer om det i neste innlegg!

kaffeelsker

handlegate

marked frankrike