Karantenedagbok: Udekorert leilighet og problemet med planlegging

Mitt tomme blikk er festet på de nakne hvite stueveggene. Bak den syntetiske skinnsofaen henger et brunt verdenskart i papp, et halvferdig prosjekt hvor planen var å feste en rekke polaroidbilder og bittesmå flagg på ulike deler av kartet for å vise våre besøkende og oss selv hvor i verden vi har reist. Knappenålene og bildene ligger bortgjemt i en skuff på hjemmekontoret, sammen med nok et stykke forlatt dekor, en sort collageramme med sine illustrasjonsbilder av barn og foreldre med sine kritthvite brede smil, en ramme fortsatt innpakket i plast med påklistret prislapp.

Ved leilighetens inngangsparti henger et sort og hvitt kart over Toulouse, innrammet med sort ramme. Jo lenger jeg stirrer på de hvite veggene, jo mer får jeg lyst til å fylle veggene med kunst og hyllene med skulpturer. Surrealistisk kunst og bisarre skulpturer. Leiligheten vår trenger et morsomt løft. Og en kraftig runde med vårrengjøring, men motivasjonen uteblir. Vi vasker klær og laken, vi støvsuger og vasker badet, dette er vårt faste søndagsritual, vanligvis etter en hyggelig brunsj. Jeg savner konseptet brunsj.

Jeg savner å være alle andre steder enn akkurat her, i denne nakne leiligheten med de sterile hvite veggene, de minner om veggene på sykehuset hvor Julien ble liggende i en hel uke i sommerferien 2016 etter en blindtarmoperasjon med komplikasjoner. Vi skulle egentlig reise på ferie til Norge den uka, mitt første norgesbesøk på et helt år, jeg skulle vise ham Bergen, vi skulle på båttur og togtur, den verdenskjente Flåmsbanen var en sentral del av programmet. I et halvt år hadde jeg gledet meg, akkurat som jeg i år hadde gledet meg til mye som ikke lenger vil bli noe av.

Ingen ord beskriver situasjonen bedre enn teksten fra John Lennon-låta “Beautiful Boy (Darling Boy)”, life is what happens to you while you’re busy making other plans.

Man kan planlegge så mye man vil, reiser, familiebesøk, konserter, karriereendringer og bursdagsfeiringer, men når alt kommer til alt finnes det ingen garanti for noe som helst her i livet. Bortsett fra døden og skattebetaling, som Benjamin Franklin engang sa (sitat: in this world nothing can be said to be certain, except death and taxes).

Jeg vet ikke om jeg vil få kommet meg til Polen i mai for å prøve brudekjoler, besøke familie og hente gifteringene vi allerede har betalt for, jeg vet heller ikke om vi vil måtte avlyse bryllupet eller utsette det til neste år, jeg aner ikke om det fortsatt vil være mulig for meg å bytte jobb i nær fremtid, jeg vet ikke om jeg vil kunne reise hjem til Norge før jul.

Alt jeg vet er at vi er elendige til å dekorere, til å få vår leilighet til å se ut som et ordentlig hjem. Vi har heller ikke tillatelse til å spikre alt mulig på veggene eller male disse triste hvite veggene i en varmere farge. Om ikke viruset knekker økonomien vår fullstendig, vil vi forhåpentligvis kjøpe bolig neste år. Og dekorere den etter egen smak.

Kaktustopp

Coronakarantene, dag 19.

Fredag. Etter ni timer med hjemmekontor, tok jeg meg en tur ut i nabolaget. Noen franskmenn har utviklet en applikasjon som viser nøyaktig hvor langt hver innbygger har lov til å bevege seg innenfor en kilometers radius fra hjemmeadressen, en grønn sirkel er tegnet rundt sonen hvor jeg får lov til å ferdes, jeg spaserte rundt i nabogatene og forvillet meg inn i en cul-de-sac.

Natur

Coronakarantene, dag 20.

Lørdag. Nok en gang tok jeg meg en liten luftetur, utfylt og sammenbrettet attestation de déplacement dérogatoire i den lille håndvesken og covidradius-applikasjonen på mobilen. Denne gang spaserte jeg langs den store muren som skjermer nabolagets kirkegård.

Kirkegård

Etter min lille spasertur, dagens store høydepunkt, laget jeg potetsalat til morgendagens planlagte søndagsgrilling på balkongen. For lørdagskvelden hadde vi et ønske om å bestille indisk mat, men ble utover kvelden oppmerksom på at ingen av byens indiske restauranter kunne tilby hjemmelevering i disse unntakstider. En smule skuffet, endte vi derfor opp med å bestille pizza i stedet.

Pizza

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse foto
En ettermiddag på høsten ved Quai de la Daurade. Jeg hadde akkurat forlatt tesalongen Madame Bovary, handlet smykker fra Mademoiselle Nuage og lovet min kjære å ikke bli altfor sen hjem, jeg skulle jo lage middag. Selv var jeg ikke sulten i det hele tatt, jeg som akkurat hadde hygget meg med et stort stykke tarte au citron meringuée.

 

 

Advertisements

Karantenedagbok: Et lokalmiljø som trenger hjelp

Jeg teller dagene der de snegler seg forbi, jeg ser for meg fire rette streker med en femte skråstrek kuttet tvers over dem, jeg har lyst til å tegne dem på veggen, som i et fangehull eller en fengselcelle.

På internett har jeg latt meg fascinere av mye rart den siste tiden. Kvinner og menn som barberer av seg alt håret der dem sitter i karantene. Originale treningsmetoder, mennesker som spiser opp all maten de har hamstret. Og her sitter jeg, med et hode fullt av hår, jeg tenker på dagene som har gått, og på strekene, jeg har lyst til å tegne dem på en av mine mange rosa post-it lapper.

Utålmodig venter jeg, som alle andre, på et mirakel. Jeg venter på å kunne glede meg over nedtellinger igjen, til å glede meg over kalenderen og klokka, til å ha sommerfugler i magen der jeg teller ned dagene til ulike spennende planer, jeg gleder meg til å i det hele tatt ha planer. En normal hverdag med buss, åpent kontorlandskap, croissanter på onsdager, restaurantmåltid og kinobesøk på lørdager. Forberedt er jeg dessverre på at det som en gang var normalen vil nå være borte. Over en lengre periode vil vi måtte brette opp ermene og bygge opp våre lokalsamfunn på nytt.

Jeg er forberedt på dugnad, forberedt på at den byen som vil møte meg når vi endelig vil kunne oppholde oss i sentrumsgatene igjen, er en skadet utgave av den Toulouse vi forlot for snart tre uker siden.

Toulouse har allerede blødd i snart ett og et halvt år, først grunnet fjorårets mange voldelige demonstrasjoner, uke etter uke i over ett år, nå er det viruspandemien som holder byens mange butikker, frisørsalonger, kafeer, restauranter og barer stengt.

Hvite blomster

Med unntak av mine nyinnkjøpte bøker fra Norge (som jeg fortsatt ikke har mottatt) og et par økologiske baderomsprodukter, små gleder som bidrar til å holde motet oppe i disse karantenetider (sammen med vin og sjokolade), har jeg bevisst unngått konseptet netthandel, nettopp fordi jeg sparer mine penger til å kunne hjelpe flere av byens mange små butikker og kafeer så snart muligheten byr seg.

Mitt bidrag til å holde liv i bybildet er bare en liten dråpe i det store havet, et bittelite plaster på et åpent sår, men om vi alle gjør en innsats vil vi kunne stoppe blødningen, redde byene våre og de mange menneskene som er avhengige av at vi kommer på besøk, slår av en prat, benytter oss av deres tjenester, handler deres varer og legger igjen en sum, liten eller stor.

Engelskspråklige bøker har jeg latt være å kjøpe den siste tiden, de store internasjonale nettforhandlerne klarer seg fint uten meg. De lokale bokhandlerne trenger meg, oss, mer nå enn noensinne. The Bookshop og Ombres Blanches, de hyggelige menneskene som jobber der, den snille britiske pensjonisten som deler min lidenskap for dystopiromaner, bare tanken på å se dem forsvinne fra bybildet gjør vondt i hjertet. Hver eneste kunde, hver eneste euro kan være avgjørende for deres fremtid.

Det samme gjelder den hyggelige damen som driver den fine lille aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage, og de alltid like positive damene som driver tesalongen Madame Bovary, hyggelig vil det bli å se dem igjen, og samtidig nyte deres hjemmebakte tarte au citron meringuée sammen med en kopp toulousisk fiolte og en god bok.

Julien og jeg ser begge frem til romantiske kvelder på de koselige bistroene Cosy Caffe og Les 2 Font La Paire, begge i nabolaget Carmes, begge drevet av varme fine mennesker som alltid tar seg tid til å prate med sine gjester.

Viktig er det også å hjelpe bøndene i disse tider, handle frukt og grønt fra utsalgsstedene deres, handle ost og kjøtt på markedet, kjøpe vin direkte hos produsentene. De store dagligvarekjedene har god forsikring og mer enn nok av penger. Bøndene jobber gjerne femten, seksten timer daglig og har knapt råd til å få endene til å møtes.

Bøndene, butikkene, restaurantene, la oss vise hvor mye de alle betyr for oss så snart dette er over.

Stripete tpåå

Coronakarantene, dag 17.

Onsdag. Vi bestilte fransk mat til lunsj. Aligot og saucisse de Toulouse, pølse og potetstappe, i en fetere og mer smakfull utgave. Aligot, en spesialitet fra Aubrac, er en potetstappe som inneholder omtrent like mye ost som potet (fjellosten tome), i tillegg til fløte, smør og hvitløk.

Pølse og aligot

Til dessert spiste vi begge banoffee i beger, trøstedessert på en onsdag hvor alt jeg ønsket var å grave meg ned under dyna etter en dårlig start på arbeidsdagen og mangel på motivasjon.

Banoffee

Coronakarantene, dag 18.

Torsdag. Jeg handlet brød fra bakeriet i nabogata, deilig maisbrød, aldri har jeg handlet så mye brød som etter portforbudet ble innført. Spaserturene til bakeriet betyr alt for meg i disse dager, sidestilt med resirkulering av glass og papp, jeg benytter hver eneste anledning jeg får til å se livet utenfor disse fire veggene.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Livlig bybilde
Nabolaget Carmes, en fin sommerdag rundt lunsjtid, travle uteserveringer og sommerkledde Toulousere.

 

 

 

Karantenedagbok: Flere innstramminger og små oppmuntringer

2020. Om nåtidens jeg hadde hatt evnen til å reise tilbake i tid for å fortelle fjorårets meg om det kommende året, om en vår tilbrakt i karantene, om viruspandemi, om tomme butikkhyller og hamstring av varer, om massepermittering, økonomikrise og en president som forteller folket at vi nå er i krig, hvordan ville fjorårets meg ha reagert?

Sannsynligvis ville jeg ikke ha trodd på et eneste ord.

Situasjonen i dag. Nok en gang nevner jeg dette dokumentet, attestation de déplacement dérogatoire. Utskrift på A4-ark eller i håndskrevet utgave, signert og datert. Din gylne billett, din eneste gyldige dokumentasjon, en nødvendighet for å få lov til å forlate ditt hjem, måtte det være for å handle mat eller ta deg en liten joggetur. Denne uken ble flere innstramminger innført, du får ikke lenger lov til å både ta en tur innom butikken og trene ute samme dag, du er nå begrenset til ett ærend per døgn, maksimum en kilometer fra adressen du bor på, ikke mer enn én time får du lov til å være ute. Å jukse vil være nytteløst av flere grunner, klokkeslettet du velger å gå ut døra må nemlig noteres på papiret for å unngå bøter eller i verste fall, fengselsstraff.

Det nytter ikke å forsøke å lure systemet, storebror ser hver eneste bevegelse du gjør, politiet følger nøye med på byens mange overvåkingskameraer, ser de noe de ikke liker vil de finne deg, bøtelegge deg, blir du tatt en tredje gang vil de fengsle deg. På nyhetssendingene varsles det om droner og helikoptre, du vil bli observert, de sier at sosial kontroll er det eneste som får folket til å forstå alvoret, de sier dette er til ditt eget beste. Vi er i krig mot viruset og du befinner deg i krigssonen, dødstallene stiger, ta vare på deg selv, du vil ikke bli en del av denne grusomme statistikken.

Du vet at du er tryggest hjemme, du vet at du kan sette deg selv i fare om du risikerer å møte på noen som er smittet av viruset, men en del av deg ønsker likevel å tøye grensene, du savner menneskelig kontakt, de delte øyeblikkene og de gamle rutinene, du savner den normale hverdagen, du savner det som var.

Denne nye midlertidige hverdagen er surrealistisk, skummel, en mørk kontrast til disse solfylte vårdagene. Hverken jeg eller naboene mine har blomster på balkongen, vi burde ha kjøpt oss noen planter før blomsterbutikkene ble tvunget til å stenge, men vi tenkte ikke på slikt da muligheten var der.

Behovet for blomster, i tillegg til behovet for å lese en fin liten sommerroman, lytte til lystig popmusikk og se et par koselige komediefilmer, vokser seg større og større for hver dag, slik nyhetsbildet er nå. Virkelighetsflukt er terapeutisk.

I går fikk vi budskapet vi alle hadde gruet oss til å høre, beskjeden vi visste ville komme, portforbudet har blitt forlenget med to uker, inntil videre, med en stor fare for forlengelse.

Den siste tiden har jeg lest mye om hvordan isolasjon påvirker vår psykiske helse, både i parforhold og for enkeltindivider som bor alene, et interessant og svært aktuelt tema i disse karantenetider. I følge psykolog og forsker på ensomhet, John Cacioppo, går hjernen inn i en overlevelsesmodus når man føler seg ensom, man har lett for å bli selvsentrert, glemme å tenke på hvordan andre har det. Jeg lurer på hvordan våre liv vil bli endret etter portforbud og isolasjon, vil vi bli hardere og mer selvfokuserte eller vil dette bli vår øyeåpner, vårt vendepunkt, en ny sjanse til å bli bedre mennesker, bedre samfunn, en bedre verden?

Skjerf

Coronakarantene, dag 11.

Torsdag. For første gang siden forrige fredag beveget jeg meg ut ytterdøra, en liten spasertur til vårt nærmeste bakeri for å kjøpe brød, en unnskyldning for å få lov til å gå en liten tur i frisk luft, à l’heure 13:02 noterte jeg på attestasjonen, 26. mars, for nøyaktig fem år siden møtte jeg min samboer for første gang.

Kaker

Jeg kjøpte maisbrød, en miniquiche med spinat og en stor bringebærmakron med pistasje, jeg ville unne meg selv en liten dessert, en liten oppmuntring i en hverdag bestående av soving og arbeid, og lite stimuli.

Makroner

Jeg så hverken droner eller helikoptre.

Coronakarantene, dag 12.

Fredag. I forkant av mine ni timer med hjemmekontor, så jeg et behov for å skjemme bort meg selv med avslappende hjemmespa på morgenkvisten.

Badesalt

Lokale økologiske produkter, en ansiktsmaske full av antioksidanter og et varmt bad med badesalt som inneholder lavendelolje og salt fra den franske øya île de Ré.

Ansiktsmaske

Kvelden ble tilbrakt på samme vis som kvelden før, apéro med vin og snacks og videosamtale med dem vi er glad i. Forrige kveld skålte vi med venner og fredagskvelden feiret vi med mine foreldre, digitale treff, det nærmeste vi kommer sosiale sammenkomster i disse tider.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse mars
Mars, 2019. Gatemusikanter, uteserveringer fulle av mennesker. En normal lørdag i Toulouse.

 

 

Karantenedagbok: Permittering, parforholdet og uforventet gave

En hverdag snudd totalt opp ned, både for min samboer og meg, begge frykter vi å bli permittert fra Airbus som nå har stengt produksjonen de neste femten dagene, begge frykter vi også hvordan denne karantenetilværelsen vil påvirke vårt parforhold. Vi håndterer krisen på totalt ulike måter, jeg ved å gjemme meg bort og grave meg ned i bøker og personlige prosjekter for å få tankene over på noe annet, han ved å søke nærkontakt, tøyse og le av hele karantenelivet. Interessant blir det å se hvordan vi kommer oss gjennom dette sammen, spesielt med tanke på at våre felles interesser er alle basert på livet utenfor disse fire veggene. Reiser, restaurantbesøk, konserter og ølbarer, aktiviteter vi ikke lenger har lov til å ta del i.

Jeg undrer, par som oss, som har for vane å gjøre ting hver for seg, par med totalt ulike interessefelt, hvordan holder dem liv i kjærligheten når livet settes på pause og hverdagen består av absolutt ingenting i det hele tatt?

Vi har ulik filmsmak, han liker ikke å lese bøker, jeg liker ikke å spille kort, han liker ikke Scrabble, og vi vet ikke hvor vi har gjort av Trivial Pursuit. De fleste aktiviteter som kan gjøres hjemme, gjør vi hver for oss. Han spiller dataspill og jeg skriver dikt og noveller. Vi lager i det minste middag i fellesskap, men begge sliter vi med hissig temperament på kjøkkenet, vi drikker heldigvis også vin (mer enn vanlig under slike omstendigheter) og hygger oss med apéro sammen. Hver kveld blar vi gjennom hele utvalget til Netflix og sovner på sofaen foran TV-skjermen med fjernkontrollen i hånda, en tapt kamp hvor vi etter timesvis med leting aldri finner  en eneste film som vi begge ønsker å se.

Jeg elsker samboeren min, min forlovede, men jeg frykter hvordan denne isolasjonen vil påvirke oss i det lengre løp, jeg frykter alle de negative overraskelsene som kan møte oss neste uke, siste nytt, dårlig nytt fra arbeidsgiver og fra myndighetene. Jeg frykter permittering, forlenget portforbud, vi følger nyhetsbildet nøye, jeg gråter fordi jeg savner familien min i Norge og i Polen, jeg gråter fordi min mor bekymrer seg for meg og min psykiske velvære, og fordi vi ikke lenger vet når vi vil møtes igjen. Avisene spår både babyboom og skilsmisseboom etter denne krisen er over, jeg vil ikke være del av denne statistikken.

Coronakarantene, dag 5.

Fredag. Etter en full dag med hjemmekontor til halv fire, printet jeg ut nok en datostemplet Attestation de Déplacement Dérogatoire med ny signatur, jeg bekreftet nødvendigheten for å handle mat og lovet å vende direkte tilbake til karantenetilværelsen etter en rask tur innom fredagsmarkedet i nabolaget.

Ny attestasjon kreves for hver gang vi behøver å forlate hjemmet, utskriftsversjon eller håndskrevet på papir, digital versjon aksepteres ikke.

Frukt og grønt

Jeg så frem til å besøke det ukentlige bondemarkedet, en fredagsrutine som nå ville bli et av ukas store høydepunkter, en utflukt, for første gang i mitt liv fikk jeg nå følelsen av å nesten begå et lovbrudd der jeg steg ut døra og spaserte de femti meterne bort til markedsplassen. Som om jeg var en fange i ferd med å snike meg ut av fengsel, beveget jeg meg med forsiktighet, ansiktet delvis skjult bak et sort skjerf.

Oliven

Markedet var åpent, men svært få besøkende hadde tatt turen dit. Jeg holdt flere meters avstand fra hvert eneste menneske, handlet med meg hvitløksmarinerte oliven og diverse oster, delikate franske smaker som vi utover kvelden skulle nyte over et par glass rødvin.

Franske oster

Fra markedet dro jeg videre til et bakeri i enden av gata, mitt siste ærend for helgen. Et stort nybakt fullkornsbrød, fortsatt varmt, jeg puttet baksten i vesken sammen med mine nyinnkjøpte godsaker fra markedet.

Nybakt brød

Da jeg kom hjem, var det første synet som møtte meg en stor pappeske som stod plassert midt på stuegulvet.

Denne ble levert på døra mens du var ute, bekreftet Julien og spurte deretter hva jeg hadde bestilt. Spesialølen jeg bestilte noen dager tidligere hadde jeg allerede fått beskjed om at ville bli forsinket med planlagt levering på mandag. Hudpleieproduktene skulle jeg også få levert først neste uke. Jeg ante derfor ikke hva denne store esken kunne inneholde, eller hvem som hadde tatt seg bryet med å sende meg en stor pakke helt uten videre.

Gsc

Da jeg åpnet esken smeltet hjertet mitt totalt. Et nydelig rosa kort, en liten bamse, en stor flaske musserende, en liten flaske rosé, sjokoladekuler og kjeks. En gave fra mamma, min snille gode mamma som jeg ikke har sett siden vi ferierte sammen i Danmark i fjor sommer.

Coronakarantene, dag 6.

Lørdag. Julien og jeg startet dagen med en god frokost og en fransk dokumentar om andre verdenskrig på TV-skjermen. Deretter byttet vi fra pyjamas til treningstøy og tok oss en treningsøkt på stuegulvet, etterfulgt av vindusvask og rengjøring av badekaret. Utover kvelden så vi enda en dokumentar, denne gang om forskning på physarum polycephalum, det vil si mangehodet slim, også kjent som “blob”. Sannsynligvis en konsekvens av brakkesyke, Julien og jeg ble nemlig begge svært fascinerte av dette hjerneløse vesenet som både tenker, spiser og har evnen til å lære.

Vi fikk i det minste noe å prate om.

Oransj øyenskygge