Et lite besøk på Kapp det gode håp

Lørdag, Cape Town og Kapp det gode håp.

Fredag kveld, den nydelige dagen da min kjære fridde til meg på den sjarmerende vingården Spier, like utenfor byen Stellenbosch, ankom vi Cape Town, hvor vi de neste fire nettene har planlagt å overnatte hos et vennepar av foreldrene til min kjære, min forlovede faktisk, det føles så rart og likevel så fint å kunne bruke den tittelen.

Vi feiret denne store begivenheten ved å dra ut for å spise middag på en typisk afrikansk restaurant, Mama Africa heter den, et fargerikt spisested med sentral beliggenhet på den travle nattelivsgata Long Street. Vi skålte, vi smilte og lo, grillspyd med antilopekjøtt til forrett og deilig gryterett med kylling, spinat og peanøtter servert sammen med hvit polenta, en oppskrift fra Zimbabwe, visstnok. Jeg spiste meg overmett, alt smakte så godt, så eksotisk!

Jeg våkner tidlig neste morgen, min kjære ligger ved min side, også våken, i den andre enkeltsengen som har blitt skjøvet sammen mot min for å skape dobbeltseng. I løpet av natten har dem sklidd fra hverandre, disse to sengene, jeg strekker meg mot ham, god morgen forloveden min, jeg blir ikke lei av å si det.

Vi spiser frokost sammen med hans foreldre og foreldrene hans sitt vennepar, dette hyggelige ekteparet som vi overnatter hos. Hun jobber som engelsklærer på en videregående skole i Cape Town, han er pensjonist. Personlighetsmessig kunne ikke disse to vært mer forskjellige, hun som er sjenert og rolig, han som er en eneste stor energibombe hvor skravla går i ett.

Etter frokost tar vi rattet fatt, og kjører langs kystlinjen, på vei mot Kapp det gode håp. Vi stopper ved et utsiktspunkt for å ta bilder av havet, av berget, av naturen og den fine blå himmelen. Jeg benytter også anledningen til å ta bilde av denne ferske forlovelsesringen min, til fin bakgrunn, fin utsikt. Vinden blåser kraftig, bølgene beviser dette, håret mitt blåser til høyre, til venstre, bakover og fremover, jeg vifter febrilsk med armene for å holde denne tykke manken på plass. Vi forsøker å ta bilder sammen, selfies, håret mitt danser i vinden og gjør bildeforsøket umulig, jeg ler og får munnen full av hår.

Vi kjører videre til en liten surferlandsby som jeg ikke fikk notert meg navnet på, munnen er tørr, vi har behov for å slukke tørsten og slappe av, nyte solskinn og den behagelige lyden av bølgeskvulp som lydes i bakgrunnen av uteserveringen på den lille kafeen vi har funnet. Selv nyter jeg smaken av en iskald iskaffe, min kommende svigermor drikker iste, og våre menn tar seg hver sin pils. Det er fredelig her, selv måkene høres ikke, kun oss, våre stemmer, og lyden av havet, av bølgene.

IMG_20181129_175610

Videre fortsetter ferden, til vår endelige destinasjon, langs veien møter vi på bavianer, “ikke mat bavianene” har vi sett skrevet på store tydelige skilt.

Vi spaserer opp til fyrtårnet der hvor folk flest tidligere trodde, og mange fortsatt tror, er punktet hvor Atlanterhavet møter Indiahavet. Det nøyaktige møtepunktet har vi allerede besøkt noen dager tidligere, da vi var i Kapp Agulhas, kontinentets sydligste punkt. Fyrtårnet på toppen av Kapp det gode håp, er ikke på langt nær så fint som tårnet i Kapp Agulhas, ei heller er atmosfæren like zen. Her lukter det urin, stedet er forsøplet og vi blir stående i en enorm klynge sammen med rundt femti andre turister med sine selfiestenger og høye støynivå.

IMG_20181129_180930

Vi spaserer ned de mange bratte trappetrinnene som fører oss tilbake til parkeringen, nå skal vi kjøre den bittelille strekningen til det berømte skiltet, der hvor Cape of Good Hope, kontinentets sørvestlige punkt, står skrevet med store bokstaver. Her er det ikke stort annet å gjøre enn å ta bilder sammen, ta bilder av hverandre, ta bilder av havet, ta bilder av andre turister som spør om vi kan ta bilde av dem med deres iPhone.

IMG_20181129_181101

Langs veien møter vi på enda flere bavianer, men også strutser. Mange strutser står eller ligger langs veikanten og titter på alle bilene som kjører forbi, vi tar bilder av dem, de ser på oss med olmske blikk.

IMG_20181129_181313

Nå skal vi besøke Boulders Beach, den kanskje mest berømte stranden i Cape Town, kjent for å være hjemstedet til en kjempestor pingvinkoloni.

Mer om det senere!

IMG_20181129_175652

Kapp det gode håp

Cape Town bilfe

Advertisements

En natt ved Afrikas sørligste punkt

Onsdag, en natt i Kapp Agulhas, det sørligste punktet på det afrikanske kontinent.

Etter å ha dykket i bur med haier i Gansbaai, og selvsagt tatt en god og svært nødvendig dusj for å rense saltvann ut av hår og hud, reiser vi videre, så langt syd som det er mulig å komme i Afrika, til Kapp Agulhas, punktet hvor Atlanterhavet møter Indiahavet.

Vi har bestilt rom på en nydelig bed and breakfast som heter Oceanview Guesthouse, stedet lever opp til navnet sitt, da det sjarmerende rommet vi har fått, min kjære og jeg, gir oss en fantastisk utsikt over havet, vi kunne ikke bedt om noe bedre enn dette.

Utsikt kapp Agulhas

Hele første etasje, spisesalen og stuen, er som en botanisk hage, en grønn oase, blomster og planter hvor enn man ser, det lukter friskt og godt, denne blandingen av forfriskende sjøluft og skjønn natur. Eieren av Oceanview er ei pratsom og hyggelig eldre dame, hun snakker engelsk med kraftig Afrikaans-aksent, min kjære sliter til tider med å forstå hva hun sier, hun prater jo så raskt og så mye. Hun peker ut vinduet, ei ugle sitter på hennes gjerde, denne ugla vender tilbake hit hver eneste kveld, sier hun fornøyd, den tar musene, vi har tidligere hatt problemer med mus her, men uglene tar dem, derfor har jeg ikke sett noe til de ufyselige krypene på lenge.

Videre forteller hun at først nå nylig har denne lille landsbyen begynt å få besøk av andre utenlandske gjester enn kun eldre turister fra Tyskland. Hun forteller videre; jeg vet ikke hvorfor denne landsbyen har gjort seg så populær blant tyskere, men nå har vi endelig begynt å se variasjon, flere og flere turister strømmer til, de er nok mange som har skjønt at det er Kapp Agulhas som er landets sydligste punkt, og ikke Cape of Good Hope.

Vi blir ikke værende lenge på rommet, dagslyset må utnyttes mens vi enda har muligheten. Jeg skifter til varmere tøy, bukse og genser, det blåser ute, som det naturligvis pleier å gjøre ved kysten, uansett hvor i verden man befinner seg, uansett hvilken kyst. Vi skal besøke det store fine fyrtårnet og gå tur langs stranden, følge den naturskjønne strandpromenaden og nyte landskapet.

Stillhet, fredelige omgivelser. Det eneste som høres, er lyden av bølger som slår inn mot de mange steinene som dekker strandens overflate. Bølgene treffer hver eneste stein som ligger ved vannkanten, og tar med seg de minste og letteste steinene, der de trekker seg sakte tilbake, for så å kaste seg ut igjen mot strandkanten, og slik fortsetter det i en evig repetisjon, lyden er som musikk i mine ører, lyden som minner meg om hjemme, jeg har jo vokst opp ved kysten, med havet ved min side.

På vei tilbake til bilen, legger jeg merke til at vi nå er så heldige som får se en klar, stor fullmåne til vår venstre side og har den fortsatt skinnende sola til vår høyre side. Jeg kan ikke huske å noen gang ha kunnet se begge to, så klart, så tydelig, på nøyaktig samme tidspunkt. Det er noe magisk over det hele, universet, himmelen, sola og månen.

Sultne er vi, heldigvis finnes det et godt utvalg av spisesteder å velge mellom i nærområdet. Valget faller på koselige 55 Knots, en restaurant pent dekorert i marinestil, baren er utformet som en trebåt, på veggene henger malerier som skildrer seilbåter og havet, interiør i blått, hvitt og tre.

Restaurant

Innbakt kylling med kremost og tranebær med honningmarinert butternut til hovedrett, forfriskende sørafrikansk cider, peppermynte-og hasselnøttkake til dessert.

ptr

Jeg spiser godt her i Afrika, det er det definitivt ingen tvil om, i tillegg har jeg virkelig fått smaken på naturen, på landskapet, jeg gleder meg til morgendagens båttur, til en spennende hvalsafari!

Kake

IMG_20181124_191021

Kapp Agulhas

Bed and breakfast

Frokostsal