Den siste muligheten til å gjøre alt dette

Datoen er den tjueniende oktober. Siste dag før lockdown nummer to, en siste mulighet på minimum fire uker til å spise lunsj på kafé og spasere rundt i sentrumsgatene. Sannsynligvis blir nok også både kjoler, smykker og sminkevesken liggende bortgjemt til det hele er over, midlertidig erstattet med komfortable bukser og store gensere, den samme uniformen som jeg bar gjennom hele første lockdown, fra mars til mai.

Etter å ha slukt en beskjeden frokost over kjøkkenbenken, tar jeg i bruk sminkekoster og kajal, jeg ordner meg på håret som om jeg skal på fest og parfymerer meg med den dyreste og fineste duften jeg eier, den sensuelle og sofistikerte French Kiss fra Guerlain. Klesvalget faller på en grå langermet minikjole med skjortekrave og sorte strømpebukser, behagelige sko og stor veske, klar for flere timer på beina, spasering gjennom flere av byens nabolag, kanskje vil jeg også handle med meg ei bok eller to fra The Bookshop. Og godteri til lørdagens Halloween-feiring i sofakroken, ikke minst.

Klokka har knapt rukket å bli halv elleve, butikkene har såvidt åpnet sine dører, restaurantene er fortsatt stengt. Fra byens eldste og mest fotograferte bro, Pont Neuf, trasker jeg videre langs Quai de la Daurade og innover mot sentrumskjernen, mot det ikoniske Capitole og det lille markedet på rådhusplassen, der hvor billige vesker og store tie dye skjerf selges.

Sola varmer så sterkt at jeg angrer på å ha ikledd meg grå ullkåpe da jeg gikk ut døra. Jeg henger den over vesken og puster lettet ut, huden puster, kroppen nyter det sørvestfranske solskinnet, det milde høstværet.

Fra en godtebutikk handler jeg søtsaker i løsvekt, lakris og vingummi, søtt og syrlig. Mens jeg fyller den lille posen med krokodiller, mister jeg en av dem i gulvet. Flau over egen klønhet, sier jeg ifra til butikkselgeren, som plukker opp godteriet, kaster det i søppelbøtta, han sier spøkefullt at man ikke kan forvente noe annet av villdyr som krokodiller. De gjør som de vil, og stikker av om de vil.

Tjuefire euro fattigere, med to kilo godteri i håndvesken, går jeg videre til Allegory Coffee Bar for å nyte mitt siste kafébesøk på lenge, kanskje til og med årets siste. Jeg spiser vaffel-ostesmørbrød og drikker både husets limonade og kaffe latte sammen med måltidet. Innerst i lokalet sitter en gruppe briter, de prater høyt, samtaleemnet er fransk grammatikk, hvor vanskelig det er å lære seg fransk, samtlige bestiller de kaffe og kaker på engelsk når baristaen omsider henvender seg til gruppen.

To franske kvinner sitter ved et annet bord, de bestiller banoffee, noe også jeg til slutt gjør, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde planlagt å spise dessert. Årets siste banoffee, jeg nyter den så sakte og så konsentrert at man nesten skulle tro det var langvarig fengselsstraff som ventet meg rundt hjørnet.

À bientôt, sier baristaen i dét jeg betaler og går ut døra, sees snart. Oui, après le confinement, svarer jeg, etter lockdown, når enn det blir, når enn vi vil få lov til å bevege oss fritt i bygatene igjen. Bare tanken på å tilbringe hele november og muligens halve desember isolert innenfor leilighetens fire vegger gjør meg mildt sagt stresset, tanken på jula som egentlig skulle ha blitt feiret i Norge i år, gjør meg bare trist.

Jeg benytter en siste anledning til å besøke flere av sentrumsgatenes butikker, deriblant den britiske bokhandleren The Bookshop, hvor jeg kjøper med meg to romaner, My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell og The Robber Bride av Margaret Atwood, før jeg spaserer videre fra nabolag til nabolag for å tilfredsstille nysgjerrigheten, for å bevege beina, for å være ute blant mennesker, for å bruke byen min.

I det franske sørvest: På bokkafé og regnfull oppdagelsesferd i Agen

Regnet drypper forsiktig ned fra de mange grå skyene, og treffer den sorte paraplyen min som bittesmå trommeslag, regndråpe for regndråpe, én etter én.

Vi er i den lille byen Agen, på det franske sørvestland, Julien og jeg. Ingen av oss har vært her før, og vi vet fint lite om hva man egentlig kan finne på i denne byen. Sånn bortsett fra å kjøpe svisker, som Agen visstnok er kjent for å produsere.

Vi parkerer bilen, og tar beina fatt. Vi har ingen konkret plan, og deilig er det. Litt av poenget med å reise bort på helgetur, er jo nettopp det å kunne slappe av og bare ta ting som de kommer. Jeg forsøker å balansere paraplyen over den høyre armen mens jeg forsøker å fotografere alt jeg synes ser noenlunde interessant ut. Mennesker på marked, byens mange kirsebærtrær, bygninger med fine balkonger, det ovale teaterbygget, de smale handlegatene.

teater agen

Vår concierge på slottet vi overnatter på (se forrige innlegg), har anbefalt oss å ta en tur innom hans favoritt fromagerie L’Épicurium for å handle deilige oster fra både Frankrike og andre europeiske land. Vi ender opp med en fromage de chèvre (fransk geitost), Tomme de Savoie (fransk alpeost), engelsk Stilton (blåmuggost) og irsk Cashel (blåmuggost). Og en chutney som jeg gleder meg til å smøre på salte kjeks og nyte sammen med Stilton-osten.

Vi har også blitt anbefalt å sjekke ut det lokale mikrobryggeriet L’Indé , hvor vi selvsagt ender opp med å smake litt forskjellig øl og handler med oss et par flasker som suvenir fra byen. Hjemme har vi jo tross alt et eget kjøleskap kun for drikkevarer, og har dermed god nok plass til en samling av øl, cider og musserende vin fra nært og fjernt.

Vi vandrer gjennom byens mange små gater og titter nysgjerrig rundt oss, på utstillingsvinduer og restauranter. Kaféer og blomsterhandlere. Jeg blir sjarmert av en bokkafé som heter Blue Fox Coffee – en kafé som arrangerer temakvelder, konserter og kunstutstillinger. Hadde jeg bodd i Agen, ville jeg definitivt vært stamgjest her.

bokkafé

Min voksne samboer Julien leker med sugerøret sitt, og ender til slutt opp med å søle kaffe utover hele den hvite t-skjorta si. Han klager. Jeg forteller ham at jeg aldri går ut døra i ført hvite klær uten å ha med reserve-plagg i vesken, sånn i tilfelle jeg har uflaks. Men så leker ikke jeg med sugerør heller. Han gidder ikke å høre på min bedrevitenhet, og ønsker bare å kjappe seg hjem for å skifte klær. Vi går.

kafé frankrike

Kvelden tilbringer vi i en annen spennende by; Montauban. Mer om det i neste innlegg!

kaffeelsker

handlegate

marked frankrike

 

 

 

Gave til dem som har alt?

Mens vi vandret gjennom sentrum i den lille franske byen Meaux (der hvor osten brie kommer fra) og tittet inn i butikkvinduer før vi tok turen videre på kafé, gikk det opp for meg at jeg ikke aner hva jeg skal kjøpe i julegave til hverken Julien, foreldrene hans, foreldrene mine, eller venninnene mine.

Vanligvis kjøper ikke Julien og jeg gave til hverandre til hverken jul eller bursdag. Helt siden starten av forholdet har vi vært klare på at vi heller ønsker å overraske hverandre med opplevelser, fremfor materielle goder.

Derfor inviterte jeg ham på helgtur til København som julegave for to år siden, og ifjor tok vi turen til Trondheim etter å ha feiret jul med foreldrene mine i Stavanger.

Samtidig fikk jeg langhelg på spa og middag på fin restaurant i gave for to år siden, og billetter til Moulin Rouge og middag på restauranten til en av de franske “Top Chef”-dommerne ifjor.

I år blir alt gjort litt annerledes.

Med nye jobber som skal startes i, og ny leilighet som skal flyttes inn i, kan vi ikke ta oss ekstra fridager for å reise på ferie. Men det stopper oss likevel ikke fra å kunne lage fantastiske planer for romjula (da vi uansett har et par dager fri) !

Julaften skal nemlig feires på fjellet, i en koselig hytte i Pyreneene (fjellkjeden på grensen mellom Frankrike og Spania). Med en stor mulighet for snø, kunne vi ikke funnet et bedre sted for å virkelig komme i julestemning. En times kjøretur, så er vi der. Nyttårsaften skal også feires utenbys.

Rettere sagt, utenlands. Tre-fire timer med bil, så er vi nemlig i Spania. Sangria og fyrverkeri, dette blir gøy!

…Men tilbake til disse julegavene.

Her sitter jeg og slurper i meg en overpriset kaffe latte med sukkerfri karamellsirup og undrer meg over disse luksusproblemene vi har, her i det gode i-land.

Hva gir man til alle disse priveligerte familiemedlemmene og vennene som allerede har alt de trenger, alt de ikke trenger, og alt det som faller et sted i mellom?

marc jacobs klokke

kaffedrikker

bølgete hår

 

 

 

 

 

Er dette noe å juble for, da?

Soverommet er et eneste stort rot, og det er virkelig hodet mitt også. Kaos. Forventninger. Pessimisme og optimisme som kriger over å ha størst påvirkning på følelsesplanet mitt.

Med en helt ny garderobe full av konservativt tøy som vil bli flittig tatt i bruk om jeg får den jobben jeg var på intervju for i forrige uke, sitter jeg her og gru-gleder meg over hva fremtiden vil bringe.

I dag ble jeg innkalt til andre-gangs intervju – og gjett om jeg er lykkelig!

Fire tusenlapper fattigere er jeg dessverre også, da det koster flesk å bestille flybilletter og Airbnb-leilighet kun seks dager før avreisedato. Gubben blir også med, da han også må få ordnet seg noen jobbintervjuer (siden det ikke ble noe av, forrige gang).

Han som er ingeniør (industriell design) burde jo i teorien være temmelig attraktiv på arbeidsmarkedet. Det var jo derfor han utdannet seg i den retningen i utgangspunktet.

Men, i et samfunn og en økonomi som stadig er i endring, er man aldri hundre prosent garantert noe som helst – annet enn døden og skattebetaling.

Derfor ser jeg ikke på denne jobbmuligheten (som for øvrig er i IT-bransjen) som noe som er “mitt” før jeg har kontrakten foran meg og sitter med kulepenn i hånda, klar til å signere.

Er jeg  først så heldig at jeg faktisk får denne jobben, kan du banne på at jeg skal feire. Soverommet (hos svigers) kan endelig ryddes, alt kan endelig pakkes ned igjen – og bli flyttet til en helt ny leilighet i det glade sør.

Champagne skal sprettes, parketten eller flisene skal danses på så heftig at det slår sprekker, og jeg skal smile så bredt at jeg får kramper i kjevepartiet.

Et steg nærmere et slikt scenario, men likevel langt, langt unna.

En invitasjon til et andre-gangs intervju er ikke noe jeg jubler over, pessimist som jeg er. Men jeg inviterte i det minste kjæresten til en kopp kaffe på favoritt-kaféen min i nærområdet, og i kveld skal det bli sushi.

Champagnen kan vente.

kaffekopp

kafebesøk

 

 

 

 

Headhuntet til jobb – og funnet drømmelokale til bryllup!

Endelig et steg nærmere flytting til Sør-Frankrike. Endelig kom det mirakelet jeg har ventet på.

I går kveld reiste vi på besøk til Toulouse, byen vi har tenkt å bosette oss i. Kjæresten min og jeg.

Og i dag har jeg vært på jobbintervju!

Et helt uventet jobbintervju hos et firma som valgte å headhunte meg av alle folk. Meg. Lille meg som kun har fått avslag etter avslag på de jobbene jeg har søkt på etter at forrige arbeidskontrakt ble fullført. Og så blir jeg en av de heldige utvalgte til intervju til en stilling jeg aldri ville tatt intiativ til å søke på på egenhånd.

Ikke fordi jeg ikke ønsker jobben. Tverrt i mot. Jeg kunne aldri funnet på å søke på en slik jobb fordi jeg faktisk mangler relevant utdanning og tidligere arbeidserfaring innenfor dette feltet.

Jeg har alltid unngått å søke på stillinger hvor jeg mangler relevant erfaring. Ved å fokusere såpass hardt på hva jeg ikke er, har jeg tydeligvis også oversett alt det jeg faktisk kan bidra med. All erfaringen jeg har i fra andre felt, alle mine interesser og hobbyer – alt som jeg er.

Den jeg er, er den kandidaten headhunteren var interessert i å komme i kontakt med.

Alt som jeg ikke er fra før, kan jeg formes og læres opp til å bli. Mine styrker er, i dette tilfellet, viktigere enn mine svakheter.

Hvorvidt jeg får jobben eller ei, gjenstår å se. Jeg krysser fingrene og alt som krysses kan.

Dette jobbintervjuet har uansett gitt meg den selvtillitts-boosten jeg trengte.

Nå smiler livet, og første dag i Toulouse har foreløpig vært helt fantastisk. Tidlig på morgenkvisten gikk vi ut for å handle ferske baguetter fra et bakeri like rundt hjørnet.

Etter jobbintervjuet mitt var overstått, stakk vi innom en kaffebar og slappet av med hver vår kaffe latte. Julien skjønner ikke helt den sensasjonen ved å sitte timevis på kafé med en overpriset kopp kaffe, hvor over halvparten uansett består av melk. Det er jo en eneste stor klisjé at jeg sier dette, men det handler jo faktisk om atmosfære, gjør det ikke det?

kaffekos

Utover formiddagen besøkte vi det mest kjente bygget i Toulouse, det neoklassiske bygget Capitole. Som dessuten er Tinghuset i Toulouse.

capitole tinghus

Tinghusets store sal er åpen for besøkende, og vi ble anbefalt å ta en tur innom. Gjett om jeg ble forelsket!

tinghuset

Dette er fransk historie, fransk kultur, fransk romantikk – på sitt beste.

tinghus

Her er det ikke vanskelig å drømme seg bort til en helt annen tid, og føle seg som en fransk dronning.

tinghuset

Salen blir ofte brukt for vielser – sikkert med en veldig lang venteliste å forholde seg til. Jeg ga beskjed til Julien at han får kjappe seg å fri til meg, fordi det er her vi skal gifte oss. Han ble tydeligvis like forelsket i Capitole som meg, fordi enig i at dette var et perfekt sted for vår fremtidige vielse, det var han!

capitole

Et steg nærmere ny jobb, et steg nærmere flytting – og kanskje også et steg nærmere bryllup?

sør frankrike