Julekvelden i vårt flerkulturelle hjem

Mandag, tjuefjerde desember og julaften. Notater fra julefeiringen i familiens lille stue.

Som hver jul før denne, våkner jeg tidlig også i år, spent på hva kvelden vil bringe, hvordan måltidet vil smake, om mine foreldre og min kjære vil bli fornøyd med julegavene jeg har kjøpt til dem. Som vanlig er juleværet grått og trist her i Stavanger by. Jeg kan knapt huske sist vi hadde snø her på julaften, et vagt minne fra da jeg var mye yngre, fra da jeg var på et helt annet stadie i livet. Men, selv om jeg nå er forlovet og lever et helt vanlig voksenliv med regninger, fulltidsjobb og kjedelig ansvar, har jeg som hver jul, lyst til å ligge på sofaen i pysjen og se på Disney-klassikere mens jeg spiser julekaker til frokost og klemmer på pakkene som ligger under mammas dekorerte grantre.

Jule

I år blir det ingen formiddag foran TVen, pysjkos og kaker. Vi slenger på oss klær og tar oss en liten kjøretur opp til et lite turområde ikke så langt fra der familien bor, slik at min kjære kan få tilbringe enda litt mer tid i norsk natur, selv før julestresset på kjøkkenet settes i sving. Det er mildt ute, men vått og kjedelig, grå himmel og brunt gress. Kunne vi ikke bare ha blitt igjen i snøkledde Sirdalen og feiret jul på hytta, i stedet for her nede i regnfylte Stavanger?

Vi tar en kaffe på kafé i nærheten av hvor vi har vært ute og gått tur. Min røde genser med høy hals står i stil med juledekorasjonene her på kafeen, røde julekuler, rød julekopp, rød juleduk. Om en liten time skal dette stedet stenges, slik at også de ansatte kan komme seg hjem for å feire jul sammen med sine kjære.

Julen

Hjemme skifter jeg til enda et rødt antrekk, jeg elsker å være rødkledd på julekvelden, det finnes ingen alternativ for meg, jul for meg betyr rød kjole, og slik vil det alltid være. Denne gang er det rød velurkjole med matchende hårbånd som har fått i oppgave å være kveldens antrekk, sammen skulle også et par øredobber i sort farge og kunstig gull høre med, men disse ble dessverre ødelagt i bagasjen under transporten fra Frankrike til Norge. Jeg får prøve å superlime dem til en senere anledning, da det blir for dumt å måtte kaste noe jeg knapt har fått tatt i bruk.

Julekvelden ringer inn, champagne serveres, symbolsk åpner de gylne boblene festen og alle skåler vi i fryd. Hurra for julefeiring sammen med min forlovede og mine foreldre, hurra for multikulturell julefeiring med franske, norske og polske tradisjoner.

Champagnefest

Champagnen nytes, kvelden fortsetter med røkelaks til min kjære og min stefar, videre spiser vi alle foie gras og drikker søtlig hvitvin. Deretter serveres hjemmelagde pierogi, polske dumplings, vi har fylt halvparten av dem med kjøttdeig og resten med sopp og surkål.

Hovedretten serveres rundt en time senere, roastbiff med brun saus, grønnsaker, kålrabistappe, dette nytes sammen med fransk rødvin, ei flaske Bordeaux fra 2011. Til dessert følger vi tradisjonen med riskrem, en mandel har blitt puttet og gjemt ned i riskremen og den som finner mandelen er vinneren av en liten premie, i vår familie vinnes et flaxlodd, vi liker ikke marsipangris. Min kjære vinner loddet, men vinner ingen millionbeløp, ei heller en lusen tier. Vi flytter oss fra spisebordet til sofaen og stuebordet, kaffen er servert, eggelikør likeså, vi spiser konfekt og slapper av på sofaen før gavene deles ut.

IMG_20181226_232748

Alle ser ut til å være fornøyde med sine julegaver. Selv har jeg fått gavekort på hoteller i Frankrike, gavekort på spa, kinobilletter, kurs i falkonering (ikke til jakt), genser med broderte roser, sokker fra Happy Socks, fire romaner, en reiseskildring og ei faktabok, smykker og undertøy. Alt i alt, flotte gaver, takknemlig er jeg, virkelig.

Etter en fantastisk julaften med min fine familie og min fremtidige ektemann, legger jeg meg til å sove med et smil om munnen. Takknemlig for alt jeg har, alle jeg har rundt meg, alt som virkelig betyr noe her i livet. God Jul.

Julelaks

IMG_20181226_233522

Advertisements

Barnslige gleder og julestemning på hyttetur

Ikke siden vi bodde på hostell i en liten landsby i Panama for to år siden, har min kjære og jeg sovet i køyeseng sammen, jeg oppe og han nede. Her på denne hytta i Sirdal, fikk vi oppleve dette for andre gang, faktisk sov vi begge ganske godt også, selv om det var trangt og rart å dele rom uten å dele seng med den man er forlovet med.

Som i går, våkner vi igjen klokka ni, vi spiser frokost og titter ut vinduet, utsikten mot snøkledde omgivelser, solfylt blå himmel som står i kontrast med alt det hvite, røde hytter, alt er som tatt ut av et julekort eller et fint lite maleri med vintermotiv, et slikt som får deg til å drømme deg bort til hvit jul og varm risgrøt med duft av kanel.

Jeg drikker kaffe, to brødskiver slukes i full fart, jeg hopper i dusjen, og løper kjapt ut igjen, jeg haster meg videre til snøen, den venter, jeg klarer ikke å vente, jeg må ha, jeg vil ha, jeg vet ikke når jeg vil få muligheten til å se tykt lag med glitrende, knitrende kritthvit snø igjen, kanskje om ett år, kanskje blir det flere år til neste gang.

Snø, som et barn, gleder det meg å tråkke i snøen, legge igjen spor av mine skoavtrykk, senke føttene mine ned i andres fotspor, spor fra fremmede mennesker som har gått her tidligere, spor fra min kjære, som er like barnslig og like lykkelig over å kunne få boltre seg i snøen, som det jeg er.

Han kaster snøballer på meg, en etter en, “stopp”, trygler jeg, han flirer og kaster en til. Min mor har også tatt seg en tur ut for å nyte de snøkledde omgivelsene. Også hun blir offer for rampestrekene til min kjære, en snøball treffer hennes boblejakke, hun ser ikke ut til å bry seg. Vi forsøker å lage snømann, men uten hell. Snøen er altfor tørr, altfor pudrete, bittesmå snøballer er alt vi klarer å få til. Vi gir opp forsøket, og går heller over til å ha snøballkrig.

IMG_20181223_233703

Rundt lunsjtid forlater vi hytta, sakte kjører vi, forbi den lokale skistasjonen ved høyfjellshotellet, videre forbi høye fjell og frosne innsjøer, forbi hyttefelt og små boligfelt, vi stopper bilen for å fotografere det pittoreske vinterlandskapet. Videre kjører vi til det koselige hotellet Byrkjedalstunet, for å ta en kaffe på deres trivelige kafé, handle suvenirer, og ta bilder av de sjarmerende husene på tunet. Min kjære og jeg deler en porsjon med riskrem, servert med bringebærsaus, vi handler med oss en pakke hjemmebakte flatbrød som vi ikveld skal kose oss med, servert sammen med en deilig gryterett skal det nytes.

Min kjære hadde ikke smakt flatbrød før, enda en liten typisk norsk oppdagelse, en noe ubetydelig men likevel fin liten detalje som er hyggelig for ham å ha fått med seg fra sitt nå fjerde norgesbesøk på fire år. For hvert besøk, lar vi ham få smake noe nytt, noe tradisjonelt, noe typisk skandinavisk. Selvsagt er det naturen som er det viktigste, det beste, det ultimate klimaks for en reiseglad turist som har valgt å feriere i vårt lille land, vårt nydelige Norge, men det kommer da ikke på tale å la ham forlate Norge uten å ha fått kjenne på vår kultur, våre tradisjoner og spise seg mett på nordisk mat.

ptr

Riskremen er god, sier han, og legger til; men ikke like god som den du lagde i fjor. Han referer til riskremen jeg lagde til fjorårets julefeiring på fjellet i Frankrike, i år skal han smake mamma sin versjon. Ja, for i morgen er det julaften, i morgen skal vi pynte oss, rød velurkjole og matchende hårbånd skal jeg ha på, vi skal spise oss stappmett på deilig julemat, pakke opp julegaver, og kose oss like mye som vi koser oss nå.

Vi kjører siste strekning, i solnedgangen ruller vi mil etter mil, snøen har vi forlatt, i Stavanger venter bar bakke, plussgrader og nattehimmel.

Vi trenger ikke hvit jul, snøen har vi satt pris på, vi har utnyttet den så godt vi bare kunne, nå behøves ikke mer enn kun familiens nærvær, varme smil og godt selskap, for å kunne skape ekte vakker julestemning når julekvelden ringer inn.