Jakten på JULESTEMNING i en blå desember

Desember fikk en kjølig start. Været har allerede vært kaldt fra midten av november, med en drastisk overgang fra mild høst til iskald vinter. Det vil si, iskaldt på sørfransk vis, en landsdel hvor somrene byr på førti varmegrader og tørke, og vintrene stort sett byr på regnvær og kraftig vind.

I løpet av mine fire år her i Toulouse, har jeg bare sett snø to ganger, begge under arbeidstiden, jeg husker godt hvordan alle mine kolleger flokket til vinduene for å se snøfnuggene falle. Snøen legger seg så sjelden over denne byen at ingen ønsker å gå glipp av den når den først melder sin ankomst, det ville heller ikke jeg.

Vi har nådd årets siste måned, desember, og jeg undrer hvor tiden ble av, om det virkelig har gått ett år siden pandemien hindret meg fra å reise hjem til jul, ett år siden Julien og jeg leide ei hytte på fjellet sammen med hans foreldre og gjorde det beste ut av situasjonen, samtidig som jeg holdt på å knuse i tusen knas av hjemlengsel.

Denne jula prøver jeg på nytt, til tross for at viruset nok en gang prøver å sette kjepper i hjulene for meg og mine desemberplaner. Jeg følger de norske pressekonferansene slavisk og kjenner magen vrenge seg for hver gang ordene innreiserestriksjoner og karantene blir nevnt. På toppen av det hele ble Julien koronasmittet for elleve dager siden og jeg har derfor både testet meg flere ganger (negativ) og sonet karantenetid sammen med min isolerte mann (som dessuten er fullvaksinert med Pfizer). Vi har sovet i forskjellige rom og både desinfisert og luftet leiligheten som om døden ventet like rundt hjørnet. Alt for ikke å dra med meg viruset hjem til Norge.

Å planlegge noe i disse dager er så godt som umulig. Julien og jeg skulle reise til Lyon forrige helg, for å besøke den vakre lysfestivalen La Fête des Lumières sammen med venner vi ikke kommer til å se før langt frem i tid. Tre dager senere skulle jeg pakke kofferten full av julegaver og reise til Gardermoen for å besøke ei venninne på Østlandet, jeg så frem til overnatting og venninnetid før reisen hjem til familien i Stavanger.

På grunn av Juliens deltasmitte ble det ingen tur til Lyon, og grunnet de nye innreiserestriksjonene frister det lite å sette mine føtter på Gardermoen. Avlyst, utsatt, ingenting kan lenger planlegges på forhånd og alt baserer seg på spontanitet og viljen til å betale høye priser i siste sekund. Eventuelt bli sittende alene.

Julestemningen er fraværende. Selv etter å ha besøkt det lokale julemarkedet tre ganger, lyttet til julemusikk og sett en rekke julefilmer, klarer jeg ikke å gjenopplive julemagien. Den må ha dødd av Covid 19, sammen med optimismen og håpet for fremtiden. Heldigvis selges det mye rødvinsgløgg på markedet. Om jeg drikker nok gløgg, vil kanskje julegleden komme tilbake. Hvem vet.

Jeg sitter ikke lenger i karantene, og har derfor tatt meg en ny tur til julemarkedet for å handle julegaver til mine nære og kjære. Dette kunne vært nok en ny mulighet til å komme i julestemning igjen, men jeg føler ingenting. Sommerfuglene i magen og den varme gode følelsen er like fraværende som snøen. Kanskje fordi jeg ikke har spist risgrøt med kanel og sukker enda, kanskje fordi jeg fortsatt ikke har sett Julenissen sitte med barn på fanget og ønskelister i hånda i den lille hytta på Place du Capitole. Eller fordi jeg ikke vet om innreiserestriksjonene vil bli strengere om tre dager. Tenk om jeg må feire jul alene på et karantenehotell?

Vi har nådd desembermånedens trettende dag og det er ikke lenger iskaldt ute, men sol og blå himmel. Og hele femten grader, som en mild høstdag eller tidlig vår. Jeg kler meg likevel etter kalenderen og pynter meg med strikkelue og tykk genser, ulla gjør meg både svett og ukomfortabel, meg jeg tviholder på alt som vanligvis ville gitt meg den gode førjulsfølelsen.

Jeg ser opp mot den solfylte himmelen og lengter etter snø. Telefonen forteller meg at den norske regjeringen vil innføre enda strengere tiltak. Jeg sukker tungt og trasker hjemover med handleposer fulle av julegaver som kanskje eller kanskje ikke vil bli liggende i leiligheten til neste år.

Når det som før var lett i juletiden blir vondt og vanskelig nå

De fleste av landets julemarkeder, både de større turistmagnetene og de bittesmå som ikke rommer mer enn et titalls boder, har i år blitt avlyst grunnet pandemien. Likevel valgte Haute-Garonne, departementet jeg bor i, å la den lille forstaden Plaisance du Touch få lov til å arrangere sitt årlige to-dagers julemarked med om lag førti boder og servering av pølser og gløgg.

På en søndag som jo uansett var fri for planer, tok vi oss en liten tur til markedet for julestemningens skyld, for å kjøpe med oss noen håndlagde produkter, nyte smaken av vin chaud og lytte til julemusikk på fransk.

Samtidig som vi trasket rundt fra bod til bod på det eneste julemarkedet dette året har kunnet gi meg, ledet mine tanker meg tilbake til fjorårets desembermåned, til vinterkaldt snøvær, varm idyll og julestemning i Tyskland, i byene Berlin og Dresden. Tilbake til lukten av fersk bakst og varm sjokolade på tradisjonelle julemarkeder hvor den gode stemningen er som en varm og kjærlig klem, julemarkeder som ligner landsbyer hentet fra fortryllende eventyr, fortellinger som vekker nostalgien.

Jeg savner dette, ikke bare Berlin og Dresden, men denne fine tradisjonen som Julien og jeg har hatt de siste fem årene, med koselige helgeturer til steder hvor juledekorasjonene er så nydelige at jeg nesten må klype meg selv i armen for å være sikker på at alt sammen ikke bare er en illusjon, en vakker drøm.

Hadde jeg bare visst hva som ventet noen få måneder senere, ville jeg nok ha satt enda større pris på fjoråret. Kanskje ville jeg ha opplevd enda mer, utfordret meg selv, utnyttet hvert eneste sekund. For nå klyper jeg meg selv i armen med en bønn om at dette året, at nesten ingenting av det som har skjedd i år er virkelig, at pandemien bare har vært en vond drøm, et mareritt like urealistisk som monsteret under senga eller spøkelsene i boden.

En ting må jeg nemlig innrømme. Juletradisjonene B.C. (before corona), hvor store deler av juletiden ble tilbrakt på flotte arrangementer, helger hvor jeg hoppet rundt fra julemarked til julemarked for å handle gaver og spise kaker, de betyr så mye mer for meg enn bare den gleden, festligheten, som er synlig på overflaten.

Jeg er avhengig av denne distraksjonen, for jula har for meg vært en svært vanskelig tid disse siste seks årene. Det vil jeg tro at alle som har mistet noen kan kjenne seg igjen i.

Å sette ord på denne følelsen, den som i år er forsterket, følelsen jeg vanligvis ville ha gjort mine beste forsøk på å distrahere meg fra, er vanskelig, men ikke umulig.

Nå som jeg store deler av juletiden sitter innestengt med mine dypeste tanker, føler jeg meg fastlåst i fortiden, der jeg om og om igjen tenker tilbake på de mange julekveldene jeg som barn og tenåring fikk oppleve sammen med ham, min pappa.

Fortsatt den dag i dag, bærer jeg på en skyldfølelse, jeg føler meg egoistisk som ikke ønsket å besøke ham da jeg ble myndig og han solgte mitt barndomshjem for å flytte utenlands, langt unna Europa. Jeg følte meg forlatt den gang, uønsket til og med, og bitterheten ble til slutt en av flere grunner til at vi mistet kontakten med hverandre. Skjebnen ledet ham likevel tilbake til meg flere år senere, da han ble alvorlig syk og klar for å ta sine siste farvel.

Julien fikk aldri møtt pappaen min.

Min fars siste ord klinger som et fjernt ekko i mitt sinn, fortsatt den dag i dag.

“Jeg er stolt av deg”, sa han. Stemmen hans husker jeg like godt som om siste gang vi så hverandre hadde vært i går. Å vite at han sovnet inn i den tro at jeg var noe å være stolt over, gjorde og gjør fortsatt både godt og vondt på samme tid. Stolt kan man være av mennesker som har gjort noe bra, noe nyttig i samfunnet, og dem som gir alt de har for å gjøre verden til et bedre sted på et eller annet vis. Men jeg, hva har jeg bidratt med?

Det bittelille julemarkedet i Plaisance du Touch var, om ikke annet, et plaster på såret i en vanskelig tid hvor jeg savner mitt hjemland, min familie og dem som ikke lenger er blant oss.

Snø og idyll på julemarked

“Se, det snør!”, jublet min kjære, da han tittet ut vinduet mens jeg dekket til på frokostbordet. For kun en drøy måned siden satt jeg ute på balkongen iført morgenkåpe, med en kopp te i hånda og nøt solskinn og tjuetre varmegrader.

Og her står jeg nå, iført ullgenser, med en kopp kaffe i hånda og titter ut på snøfuggene som daler forsiktig ned fra himmelen og smelter i det dem lander på bakken.

At det snør i dag, passet meg utmerket. Vi hadde jo uansett planer om å besøke nok et julemarked, Julien og jeg. Denne gang i nabobyen til Toulouse. Byen som huser selve flyplassen. Blagnac heter den.

Julemarkedet i Blagnac var, som forventet, langt mindre i størrelse enn markedet i storbyen Toulouse. Men sjarmen og atmosfæren var den samme.

Nydelig juledekorasjon, variert utvalg av mat (inkludert snegler, østers og stekte kastanjenøtter), og små gaver og lokale produkter til salgs.

I et lite lokale like ved markedet, kunne man dessuten besøke en kunstutstilling (tema “havet”) hvor all kunst var laget av barn som bor i Blagnac. Et slikt talent har ikke jeg som voksen engang, så dette fortjener de en klapp på skulderen for. Flinke barn!

barn kunst

Denne gang ble det ingen gløgg på oss. Ei heller en liten matbit. Vi hakket tennene og varmet hendene godt i jakkelommene mens vi vandret rundt, og etter en stund forlot vi julemarkedet til fordel for det store kjøpesenteret som ligger like ved.

Både Julien og jeg frøs på både fingre og ører. Det skal bli deilig å få flyttebilen med alle sakene våre levert på onsdag, slik at vi kan finne frem både luer, hansker og skjerf og pakke oss godt inn, nå som vinteren har omfavnet selv oss her nede i Sør-Frankrike!

legonisse

julebod

minnie mus

franske snegler

julemarkedet

franske oster

disney jul

juletrær

kirke

 

 

Årets første julemarked i Sør-Frankrike

Ah, julestemning er så fint. Lukten av julekaker, lyden av julemusikk, synet av juletrær, julekuler, nissefigurer og koselige reklamesnutter på TV. Julehandelen er jeg godt i gang med – og det aller meste av gaver i år, kommer fra den digitale nissen hos Amazon.

I dag ringte eiendomsmegleren for å fortelle oss at den leiligheten vi likte best, den som hadde best beliggenhet og finest balkong – den er vår. Den kan vi flytte inn i på onsdag. For oss er dette den fineste julegaven av dem alle. Et nytt hjem.

Vi feiret den gode nyheten ved å dra på julemarkedet i sentrum av Toulouse.

Nisser, julekuler, hytter og masse deilig fransk mat. “Se, de har aligot”, jublet jeg og løp bort til boden som serverte denne sør-franske retten bestående av potetmos, ost og hvitløk. En kremet konsistens som smelter på tungen, og en fantastisk smak for alle oss som er avhengig av ost og hvitløk.

Julien smakte på min aligot, og jeg smakte på hans truffade – enda en rett basert på ost og poteter. Ingen julemarked uten gløgg – eller, vin chaud, som det heter her (varm vin) eller varm sjokolade. Sultne matvrak som vi er, speidet vi utover bodene i jakten på den neste spennende retten å sette tennene i. Valget falt på späetzle – en form for pasta, med opphav fra Tyskland. Vi avsluttet med en dessert. Makroner, selvsagt.

Hele tolv makroner. Mandel, pistasje, fiol, aprikos, sjokolade, vanilje, karamell, hasselnøtt, bringebær. Quel bonheur!

Ja, hvilken lykke!

På lørdag skal vi besøke nok ett julemarked. Denne gang blir det markedet i Blagnac (like ved flyplassen i Toulouse).

sløyfe skjerf

julemarked

aligot

julenisse

spaetzle

ballonger

nisse

boder

makroner

fransk julemarked

makron

juletre

 

 

 

#Throwback Torsdag: Farvel til julemarkedet på Champs-Élysées

På kanskje en av verdens mest kjente avenyer, Champs-Élysées i Paris, har det noen år på rad blitt arrangert et enkelt, men utrolig hyggelig julemarked.

I fjor tok jeg turen dit, da jeg uansett bodde i Paris og ville få med meg det meste som var av større arrangementer og underholdning i sentrum. Dessuten elsker jeg julemarkeder og atmosfæren som følger med. Å varme hender og hals med en deilig kopp rødvinsgløgg, smake julekaker, besøke forskjellige boder med smykker, julepynt, julelys og gaveidéer til venner og familie.

I år er julemarkedet på Champs-Élysées avlyst. I år, og sannsynligvis årene fremover også. Kommunen mener nemlig at julemarkedet er bas de gamme. Eller, som vi sier det på godt ufjollete norsk: Ræva. Harry. Smakløst.

Kommunen har gått ut i media og sagt at julemarkedet skader det ellers luksuriøse imaget til Champs-Élysées (handlegaten hvor Dior, Chanel, Louis Vuitton m.fl. holder til) og Paris øvrig. Kommunen ønsker å luke ut alt som ikke passer inn i luksus-bildet de ønsker å skape av byen.

Dermed forsvinner også isbanen foran Hôtel de ville (kommunehuset) og pariserhjulet på Place de la Concorde. Ut med alt som er gøy, inn med alt som er forbeholdt de priveligerte?

Jeg kan ikke benekte at jeg liker å titte inn på de rikes verden, fra tid til annen. I blant er det gøy å se på fine ting i butikkvinduene til de kjente merkenavnene, og undre seg over hvordan et alternativt liv som rik businessdame eller rikmannsfrue ville sett ut. Dagdrømme litt. Smile for seg selv. Og returnere til virkeligheten.

Jeg kan ikke nekte for at jeg elsker å besøke Printemps og Galeries Lafayette for å titte på den flotte juledekorasjonen deres – det har jeg jo tross alt skrevet et helt innlegg om – men, så snart jeg er ferdig med å se på vindusdisplayet er morroa over for min del.

Avlyst julemarked, pariserhjul som fjernes, isbane som ikke lenger vil finne sted. Mange jubler. Kommunen jubler. Jeg ser på det som et stort nederlag.

Hva med alle barnefamiliene? Og alle som ikke har råd til et liv i sus og dus?

Om bybildet ryddes for alt som ikke passer inn i luksus-imaget, kommer Paris til å bli et temmelig kjipt sted å oppholde seg. En by uten sjel. Er det virkelig det kommunen vil ha?

(Under: Bilder fra fjorårets julemarked på Champs-Élysées)

ostefondu

løksuppe

raclette

champagnehus

julenisser

julemarked