Jakten på JULESTEMNING i en blå desember

Desember fikk en kjølig start. Været har allerede vært kaldt fra midten av november, med en drastisk overgang fra mild høst til iskald vinter. Det vil si, iskaldt på sørfransk vis, en landsdel hvor somrene byr på førti varmegrader og tørke, og vintrene stort sett byr på regnvær og kraftig vind.

I løpet av mine fire år her i Toulouse, har jeg bare sett snø to ganger, begge under arbeidstiden, jeg husker godt hvordan alle mine kolleger flokket til vinduene for å se snøfnuggene falle. Snøen legger seg så sjelden over denne byen at ingen ønsker å gå glipp av den når den først melder sin ankomst, det ville heller ikke jeg.

Vi har nådd årets siste måned, desember, og jeg undrer hvor tiden ble av, om det virkelig har gått ett år siden pandemien hindret meg fra å reise hjem til jul, ett år siden Julien og jeg leide ei hytte på fjellet sammen med hans foreldre og gjorde det beste ut av situasjonen, samtidig som jeg holdt på å knuse i tusen knas av hjemlengsel.

Denne jula prøver jeg på nytt, til tross for at viruset nok en gang prøver å sette kjepper i hjulene for meg og mine desemberplaner. Jeg følger de norske pressekonferansene slavisk og kjenner magen vrenge seg for hver gang ordene innreiserestriksjoner og karantene blir nevnt. På toppen av det hele ble Julien koronasmittet for elleve dager siden og jeg har derfor både testet meg flere ganger (negativ) og sonet karantenetid sammen med min isolerte mann (som dessuten er fullvaksinert med Pfizer). Vi har sovet i forskjellige rom og både desinfisert og luftet leiligheten som om døden ventet like rundt hjørnet. Alt for ikke å dra med meg viruset hjem til Norge.

Å planlegge noe i disse dager er så godt som umulig. Julien og jeg skulle reise til Lyon forrige helg, for å besøke den vakre lysfestivalen La Fête des Lumières sammen med venner vi ikke kommer til å se før langt frem i tid. Tre dager senere skulle jeg pakke kofferten full av julegaver og reise til Gardermoen for å besøke ei venninne på Østlandet, jeg så frem til overnatting og venninnetid før reisen hjem til familien i Stavanger.

På grunn av Juliens deltasmitte ble det ingen tur til Lyon, og grunnet de nye innreiserestriksjonene frister det lite å sette mine føtter på Gardermoen. Avlyst, utsatt, ingenting kan lenger planlegges på forhånd og alt baserer seg på spontanitet og viljen til å betale høye priser i siste sekund. Eventuelt bli sittende alene.

Julestemningen er fraværende. Selv etter å ha besøkt det lokale julemarkedet tre ganger, lyttet til julemusikk og sett en rekke julefilmer, klarer jeg ikke å gjenopplive julemagien. Den må ha dødd av Covid 19, sammen med optimismen og håpet for fremtiden. Heldigvis selges det mye rødvinsgløgg på markedet. Om jeg drikker nok gløgg, vil kanskje julegleden komme tilbake. Hvem vet.

Jeg sitter ikke lenger i karantene, og har derfor tatt meg en ny tur til julemarkedet for å handle julegaver til mine nære og kjære. Dette kunne vært nok en ny mulighet til å komme i julestemning igjen, men jeg føler ingenting. Sommerfuglene i magen og den varme gode følelsen er like fraværende som snøen. Kanskje fordi jeg ikke har spist risgrøt med kanel og sukker enda, kanskje fordi jeg fortsatt ikke har sett Julenissen sitte med barn på fanget og ønskelister i hånda i den lille hytta på Place du Capitole. Eller fordi jeg ikke vet om innreiserestriksjonene vil bli strengere om tre dager. Tenk om jeg må feire jul alene på et karantenehotell?

Vi har nådd desembermånedens trettende dag og det er ikke lenger iskaldt ute, men sol og blå himmel. Og hele femten grader, som en mild høstdag eller tidlig vår. Jeg kler meg likevel etter kalenderen og pynter meg med strikkelue og tykk genser, ulla gjør meg både svett og ukomfortabel, meg jeg tviholder på alt som vanligvis ville gitt meg den gode førjulsfølelsen.

Jeg ser opp mot den solfylte himmelen og lengter etter snø. Telefonen forteller meg at den norske regjeringen vil innføre enda strengere tiltak. Jeg sukker tungt og trasker hjemover med handleposer fulle av julegaver som kanskje eller kanskje ikke vil bli liggende i leiligheten til neste år.

Gode gjerninger, fransk mat og kaos i Toulouse

Alarmen ringer, klokka er åtte, det er lørdag. Etter en fredagskveld på pub sammen med min kjære og hans kolleger, kan jeg ikke si at ideen om å stå opp tidlig på morgenkvisten frister noe særlig. Men, jeg har gaver å pakke inn og sende av sted, jeg må rekke å dra på postkontoret før det om fire timer stenger og holder stengt frem til mandag. En pakke skal sendes til Norge, til østlandet, til en leser og hennes barnebarn som fortjener å få en fin jul, på lik linje med alle andre, uten å måtte bekymre seg for hvorvidt økonomien strekker til. Alle barn fortjener å kunne glede seg til jul, pakke opp julegaver og kose seg med god mat i godt selskap sammen med familien.

Et trist syn møter meg der jeg på vei til postkontoret, spaserer gjennom Saint Cyprien, nabolaget jeg bor i, nabolaget som over flere uker har vært utsatt for hærverk, påsatte branner, store demonstrasjoner og kaos. Omtrent hvert eneste butikkvindu, hver eneste restaurant, banken min, forsikringsselskapet mitt, frisørsalongen jeg er trofast kunde hos, alle har fått vinduene knust og har nå treplater spikret over lokalene sine. Hele nabolaget er dekket i slike treplater, med notis skrevet i store bokstaver på lokalenes inngangsparti; “vi holder stengt inntil videre”.

Jeg leverer pakken på postkontoret, damen i skranken lover meg at denne vil komme tidsnok til Norge før den tjuefjerde desember. Videre tar jeg meg en liten tur innom et bakeri for å handle ferskt brød til frokosten som min kjære og jeg skal nyte sammen før vi deretter drar ut for å handle inn de aller siste julegavene på et lokalt kjøpesenter.

Kun et eneste bakeri i nabolaget holder i dag åpent, det eneste som ikke har blitt utsatt for hærverk, det eneste uten notis på døren, “vi holder stengt inntil videre”. Flere mennesker står på rekke og venter på å få handle brød, kaker og ferske croissanter, jeg stiller meg tålmodig bakerst i køen og forlater til slutt bakeriet med et deilig maisbrød under armen.

Utenfor bakeriet møter jeg en eldre mann som ber om hjelp til å finne veien til nærmeste metrostasjon, han går med mobilitetsstokk, han er blind. Selfølgelig gjør jeg det en hvilken som helst person ville gjort i samme situasjon, jeg følger ham til stasjonen slik at han ikke uvitende vandrer ut i trafikkerte gater eller går seg vill.

Vel hjemme sitter min bedre halvdel i sofakroken, iført sin blå pyjamasbukse og t-skjorte. Jeg dekker på frokostbordet; rykende ferskt maisbrød, kyllingpaté med koriander, diverse oster, servelat med pistasjebiter, salami med hasselnøttbiter, kaffe og appelsinjuice. Etter gårsdagens ubehageligheter på jobb, føles det ekstra godt å være nær min kjære, i mitt trygge hjem, i hans beskyttende armer.

IMG_20181216_123847

Iført lilla genserkjole og sorte støvletter i semsket skinn, føler jeg meg fin, klar for julegavehandel, klar for kjærestekveld på restaurant i nærområdet. Det skal bli deilig med et tre-retters måltid, fransk cuisine, lokal vin, romantiske omgivelser. Vi har reservert bord på et koselig spisested som heter Cépage Gourmand, like i nærheten av La Ramée, parken med den store innsjøen, der hvor vi i sommer dro på piknik, han og jeg.

Vi handler diverse godsaker fra en delikatessebutikk, gaver til mine foreldre, til min tante, til mine nære venner, champagne for å feire vår ferske forlovelse, denne gang skal begivenheten feires i Norge, ikke i Sør-Afrika, sammen med mine foreldre, ikke hans. Hurra for jula, for det nye året, for kjærligheten, for oss.

Kveldens mørke faller på, magesekken roper etter mat, vi setter oss ved det beste bordet for to, på kveldens utvalgte restaurant. Mitt måltid starter med en valnøtt, pære-og skogsopp terte, stedets veganske alternativ blant de fire forrettene vi kunne velge mellom. Jeg er så definitivt ikke veganer, det er hovedretten min, andefilet med søtpotet og karamelisert ananas, et godt bevis på, men jeg liker å spise balansert. Ikke for mye kjøtt, ikke for mye av noe som helst, en fin balanse, et variert kosthold. Vi avslutter måltidet med en britisk dessert med en fransk tvist, en Trifle, på fransk vis, servert med kandisert ananas, crumble og salt karamell.

ptr

Disse demonstrasjonene som vi trodde var over, er slettes ikke over, på radioen på vei hjem fra restauranten, hører vi om store ødeleggelser i diverse bydeler. Toulouse er vissnok den byen i Frankrike som har flest demonstranter i hele landet, sannsynligvis også flest casseurs (vandalister). Dette er absolutt ikke det Toulouse jeg kjenner til, til vanlig. Byens julemarked som jeg fortsatt ikke har fått besøke, er igjen stengt inntil videre. Bomstasjoner brenner. Bensinstasjoner blokkeres. Butikker blokkeres. Primark er vandalisert, og Amazon sine ansatte blokkeres fra å kjøre ut pakker til kunder som venter på julegavene dem har bestilt. På flyplassen er flere i streik, dessuten blokkeres også inngangen av sinte demonstranter. Gule vester, hundrevis av gule vester.

Bildene jeg tok i dag, ble som forrige helg, tatt foran juledekorasjoner på et kjøpesenter. Her er vi i det minste skjermet fra kaos. Her, hjemme og på disse restaurantene som ligger langt unna sentrum. Dagene telles ned, snart kommer jeg hjem til Norge for å feire jul. Snart kan jeg slappe av, og starte planleggingen av 2019 – et år jeg håper vil by på spennende utfordringer, nye muligheter og flere anledninger til å hjelpe mennesker, forhåpentligvis også dyr og et miljø i nød!

Juledeko