En koselig julaften på tømmerhytta i Pyreneene

Som et lite barn, våknet jeg spent og utålmodig tidlig på morgenkvisten den tjuefjerde desember, klar til å starte dagen med julekaker og kakao til frokost, med nisselue på hodet og kokkelering på kjøkkenet med lyden av julemusikk over høytalerne. En julefeiring litt utenom det vanlige, en julefeiring på hyttetur i de sørfranske fjellene.

En travel ettermiddag ventet meg, en ettermiddag hvor jeg sammen med svigermor skulle stå for alt av julekveldens matlaging. Mens hun skulle ta seg av den ovnsbakte gårdskyllingen fylt med kastanjefarse, og lage en nydelig cognacsaus til kjøttet, skulle jeg lage både kålstuing, kålrabistappe, medisterkaker og riskrem.

Forberedelsene startet allerede kvelden i forveien, da jeg i over en time stod og rørte i risgrøten som nå var klar til å blandes sammen med pisket krem og vaniljesukker for å lage en fin og luftig riskrem, den som på julekvelden skulle bli servert til dessert sammen med en frisk og syrlig solbærsaus fra et fransk épicerie.

“I’m Dreaming of a White Christmas” lød første låt på spillelista. Mens jeg skar hodekål i strimler, nynnet jeg til musikken og drømte meg bort til et hvitt vinterlandskap, mens jeg tittet ut vinduet på den grønne plenen, den blå himmelen og solstrålene som trengte seg gjennom ruta. Vi skulle ifølge værmeldingen få snø allerede neste dag, første juledag, så teknisk sett ville vi jo få oss en white Christmas, men ingen hvitkledd julaften.

Tidlig på ettermiddagen tok jeg meg en pause fra kjøkkenbenken for å drikke gløgg sammen med svigermor, svigerfar og Julien. Under solfylt himmel nøt vi de gode smakene av jul, krydret vin chaud og pepperkaker, julemusikken var for øyeblikket blitt erstattet med avslappende stillhet. Jeg følte meg zen der jeg nøt hvert eneste sekund med alle mine sanser, sittende ved hagebordet utenfor inngangsdøren til den sjarmerende hytta i Pyreneene.

Ettermiddagstimene suste forbi. Svigermor og jeg kom oss etter hvert i mål med våre oppskrifter, og lot våre menn få i oppgave å dekke på bordet med juleduk, bestikk og fat, vi lot dem åpne ei flaske vin mens vi selv forlot kjøkkenet for å skifte fra lounge wear til finere tøy, vinrødt velurskjørt og julegenser med pepperkakemotiv for min del.

Med mine foreldre virtuelt skålende med oss over videochat, drakk vi våre første slurker av kveldens utvalgte hvitvin, den som også skulle bli servert sammen med julekveldens forrett, ristet kastanjebrød med den franske spesialiteten foie gras (leverpaté) og ulike sorter chutney.

Etter forretten dekket vi bordet fullt av kålstuing, rosenkål, medisterkaker, kålrabistappe, tyttebær, cognacsaus og den saftige gårdskyllingen som svigerfar fikk i oppdrag å skjære opp og servere.

En fantastisk julemiddag før en høyst nødvendig pause mellom hovedrett og dessert. Vi forlot spisebordet og gikk opp trappene til stua der hvor våre mange julegaver omkranset det dekorerte juletreet, pausen fra mat og vin skulle nå bli brukt til å pakke opp presanger.

Parfyme, smykker, kosmetikk og et enormt stort smykkeskrin var bare noen av de mange gavene jeg fikk gleden av å pakke opp denne jula. Julien, som i tillegg til å gi meg en UV-lampe (til manikyr) og kokebok, slo som vanlig på stortromma og ga meg billetter til en spennende opplevelse, en adrenalinfylt helg i Futuroscope, en fransk fornøyelsespark som hovedsakelig baserer seg på simulatorer og 4D-kino.

Selv ga jeg ham et gavekort for to hos en Michelinstjerne-restaurant, og et armbånd med geografiske koordinater inngravert, de som leder til møtepunktet hvor vi traff hverandre for aller første gang.

Like rundt midnatt nøt vi endelig de to dessertene som vi hadde planlagt for kvelden, riskrem og en fransk Bûche de Noël, fransk rullekake med smørkrem med smak av kastanjenøtter. Alle var vi enige om at vi definitivt hadde spist for mye, men det gjør vi jo nesten hver jul. Heldige er vi som lever så priveligerte liv at vi år etter år får lov til å oppleve nettopp dette, å spise oss mett på deilig mat sammen med våre kjære, for å deretter legge oss under dyna og sove til sent på formiddagen neste dag.

I trygghet og sikkerhet, omringet av kjærlighet og bortskjemt på god mat og fine gaver i idylliske omgivelser, smiler jeg takknemlig for å ha fått oppleve denne nydelige tømmerhyttejula i Pyreneene.

Selv i en vanskelig tid som denne.

På idyllisk hyttetur i jula

Først av alt må jeg jo ønske dere alle en riktig god jul!

Dette er en liten oppdatering skrevet på julaften, før kokkelering, familiemiddag og utveksling av gaver ble gjennomført med stor suksess. Og før jeg la meg stappmett og takknemlig under dyna, sammen med min kjære ved min side. Julekvelden vil jeg fortelle mer om, og ikke minst dele mange bilder fra, i neste innlegg.

Aller først vil jeg nemlig starte fra begynnelsen av juleferien, og dele noen bilder fra vårt første møte med le Chalet Nordique, hytta hvor vi endte opp med å tilbringe årets julefeiring.

Året nærmer seg sin ende, et år hvor omtrent ingenting har gått som planlagt, et år hvor hver eneste plan har behøvd en reserveplan, et år hvor jeg ikke har fått sett min familie, mine venner, mitt hjemland en eneste gang. Jula skulle jeg egentlig feire i Norge, hjemme i Stavanger sammen med mine nærmeste, men nå feiret jeg den i stedet med hyttekos og fjellutsikt i de franske Pyreneene sammen med min mann og hans foreldre.

Gjennom nettportalen Airbnb fikk vi reservert fire netter på ei nydelig tømmerhytte like ved spanskegrensen, med utsikt over de franske, spanske og andorriske fjellene. Vi hadde håpet på et hvitt vinterlandskap og rikelig med snøfnugg dalende fra himmelen, men fikk i stedet tretten varmegrader, blå himmel og solskinn.

Da vi ankom hyttefeltet i landsbyen Estavar, forelsket vi oss umiddelbart i hytta hvor vi de neste fire nettene skulle bo. I tillegg ble vi overrasket med et nydelig juletre, ferdig pyntet prydet den hyttas sjarmerende stue, en hyggelig liten oppmerksomhet fra hytteeieren. Både svigermor og jeg hadde tatt med oss egne juledekorasjoner hjemmefra, flotte julegirlander, telysholdere og julekranser, nå skulle det dekoreres!

Julaften ville bli vår tredje og nest siste kveld på hytta, en aften med både franske og norske spesialiteter i fokus. Hjemmelagde medisterkaker, kålstuing, kålrabistappe og riskrem ville bli mine bidrag for julekvelden, mens mine franske svigerforeldre så frem til å by på foie gras (paté av gåselever), poularde (en form for gårdskylling) fylt med kastanjefarse og den tradisjonelle franske juledesserten Bûche de Noël, rullekake med smørkrem. Også denne med smak av kastanjenøtter.

Første kveld på hytta, for tre dager siden, etter å ha dekorert stua og kjøkkenets spisebord med julepynt, startet vi oppholdets første apéritif med et lite assortiment petits feuilletés fra bakeriet hvor Julien og jeg er stamkunder, rykende varm fingermat av butterdeig. Vi åpnet ei flaske musserende vin fra vingården Duffau i Gaillac, før vi nøt hvert vårt glass rød Las Vals fra Château la Baronne, en av mine personlige favorittviner fra Corbières, fruktig rødvin servert sammen med spekepølse, villsvinpaté, ferskt valnøttbrød og et spennende ostefat bestående av lekre oster bestilt fra den flotte nye ostebutikken i nabolaget mitt, den som har et enormt utvalg av både kjente og mindre kjente oster fra Frankrikes mange regioner.

Med tente lys og rød juleduk var stemningen god og behagelig, kjærlig og fin, nøyaktig hvordan en høytid med sine nærmeste skal være. Om bare også min mor og stefar kunne vært her sammen med oss, ville jula vært perfekt.

Selv om jeg lengtet etter å se familien min, gledet jeg meg til flere fine stunder ved dette spisebordet på hytta, med julemusikk i bakgrunnen og fine samtaler oss i mellom, forhåpentligvis med minst mulig prat om virus, vaksiner og bekymringer rundt tiden etter nyttårsaften, uker som vi alle frykter vil bli tilbrakt under nok en ny lockdown.

Nå er det jul, riktig nok en annerledes jul, en jul hvor smittevern står i fokus og vi ikke får feiret med alle som vi i utgangspunktet hadde ønsket å spise julemiddag sammen med. Men vi koser oss likevel, vi feirer jul på nøyaktig samme måte som for tre år siden, på hyttetur i idylliske omgivelser, bare oss fire, med hjemmelaget mat og godt humør.

En sørgende fremmed og ønsket om å få gi noen en klem

Siste helg før jul ble en følelsesladet affære, dager bestående av store oppturer og nedturer. I tillegg til å glede meg over å endelig ha fått sett byens juledekorasjoner og til å endelig kunne møte et par venner igjen, har jeg endt opp med å gråte sammen med en mann jeg ikke kjenner, et menneske jeg aldri tidligere hadde møtt, en situasjon som fikk meg til å innse nettopp hvor følsom jeg faktisk er, hvor vondt det er for meg å se andre mennesker lide og hvor håpløs jeg føler meg når jeg ikke vet hvordan jeg kan hjelpe, hvordan jeg kan stille opp, hva som kan gjøres for å være der for dem som trenger det.

Sammen med Julien og hans foreldre startet jeg helgen, fredagsettermiddagen, med en tur til sentrum for å se Le village de Noël, juleutstillingen på Place du Capitole, før vi deretter handlet noen siste julegaver, inkludert til oss selv, fra ulike lokale butikker i sentrumsgatene.

Et majestetisk juletre prydet Les Ramblas, alléen som leder oss fra Jean Jaurès til byens kino og videre til handlegatene som til slutt fører oss til rådhuset Capitole.

Årets julemarked ble, som forventet, avlyst på grunn av pandemien, alle julekonserter og teaterforestillinger likeså. Også kinoen har blitt tvunget til å holde stengt ut året, med årets planlagte julefilmer utsatt til nyåret, lenge etter overstått julefeiring.

Om alt hadde gått etter byens opprinnelige planer, ville et hundretalls boder ha prydet rådhusplassen denne desembermåneden. Det ville blitt solgt gløgg, fransk nougat, heklede duker, tovede tøfler og juledekorasjoner. I stedet ble vi møtt med julemusikk og en utstilling bestående av blant annet nisser og dekorerte juletrær spredt utover området. Langt ifra noe julemarked, men i det minste et etterlengtet plaster på såret i en vanskelig tid hvor det å få kommet seg i ordentlig julestemning ikke er en enkel oppgave å gjennomføre.

Synet av dekorasjonene fikk meg i det minste til å smile, om ikke mitt bredeste glis så i hvert fall et fornøyd lite smil. Mens Julien og hans far ønsket å dra hjem igjen like etter å ha sett alt som var verdt å få med seg av juledekor i sentrum, ble svigermor og jeg værende i sentrum for å handle noen siste julegaver før vi nøt hver vår gløgg og lussekatt fra den svenske kafeen FIKA.

Fra en fredagsettermiddag i sentrum tok vi oss en lørdagstur ut på landet for å besøke noen venner av Julien som bor i nærheten av Gimont i Gers-departementet. For første gang siden september fikk jeg endelig sett andre mennesker enn Julien og hans foreldre, et første vennebesøk siden markeringen av bryllupet i høst. Med god avstand fra hverandre, rundt et spisebord med nystekte belgiske vafler servert foran oss, ble vi i flere timer sittende og prate før vi til slutt måtte se oss nødt til å rekke hjem før portforbudet.

Søndagsformiddagen ble avsluttet over en manikyr hos Aiiden Nails, neglsalongen hvor jeg de siste månedene har blitt stamkunde. Selv i unntakstider som disse, er det fint med en liten oppfriskning før julefeiringen, selv når høytiden blir tilbrakt sammen med ingen andre enn min mann og hans foreldre.

Videre ut på ettermiddagen bestemte jeg meg for å ta en liten svipptur innom et confiserie for å kjøpe et par siste småtterier, godteri og eventuelt marshmallows og kakaopulver. Det jeg trodde skulle bli et kjapt ærend, endte opp med å bli en sår opplevelse og utrolig nok den mest menneskelige samtalen jeg har hatt med en fremmed det siste året.

Vi var alene i butikklokalene, bare eieren og jeg. Sammen gikk vi fra å prate om hans utvalg av chutney og hvorvidt mangochutney passer til foie gras, til å plutselig bryte ut i gråt, begge to. Den stakkars butikkeieren hadde nemlig mistet sin bror bare tre dager tidligere, og var forståelig nok sønderknust og hadde et stort behov for å prate med noen, hvem som helst.

Han fortalte meg om sin bror, om brorens gode humør og livsglede. På mobilskjermen fikk jeg se bilder av en smilende mann i femtiårene. Tenk at han, en ellers frisk mann helt plutselig hadde blitt revet bort fra sine kjære, helt uten forvarsel, revet bort fra sin bror som nå stod i sine butikklokaler og gråt.

Vi stod en meter ifra hverandre, den vonde coronameteren som jeg nå mer enn noensinne hadde lyst til å bryte for å gi dette sørgende mennesket en varm klem. Også mine tårer rant som en foss, jeg gråt for denne ukjente mannen og hans lidelse, jeg gråt fordi situasjonen fikk meg til å tenke på min egen sorg, på min pappa, og fordi verden er så urettferdig som tar fra oss de menneskene som vi trenger aller mest, dem som så altfor tidlig reiser fra oss med sine nye englevinger.

To dager er gått og jeg klarer fortsatt ikke å slutte å tenke på denne søndagen. Så snart jeg kommer meg tilbake til Toulouse, etter julefeiringen i Pyreneene, vil jeg ta meg en tur til mannens confiserie for å høre hvordan det går med ham.

Jul og takknemlighet for alt jeg har

Mine svigerforeldre har nå kommet på besøk, og med på lasset har de tatt med seg fire kakebokser fulle av hjemmebakte julekaker, en enorm sekk stappfull av julegaver og to pappesker fulle av julepynt. Selv har jeg bakt serinakaker, pyntet vårt lille juletre og spist store mengder julegrøt flere dager på rad, til den grad at jeg nå begynner å bli en smule lei.

Akkurat som med risgrøten, har jeg vært altfor ivrig når det gjelder julemusikk. I alle år har Mariah Carey og Wham tronet øverst på min personlige spilleliste i desember, og kommer garantert til å gjøre det de neste ti årene også. Uansett hvor annerledes denne jula måtte være, finnes det enkelte ting jeg aldri i verden kunne tenke meg å forandre.

Og, ja, jeg føler meg like heldig hvert eneste år.

Jul er for flere synonymt med ensomhet, høytiden hvor samhold og kjærlighet står i fokus, et dukkledd spisebord dekket med deilig mat, et festmåltid som nytes sammen med nære og kjære. Det blir utveksling av julegaver, en aften som byr på latter, gode samtaler, skåling med vinglass, kanskje også litt akevitt eller søt likør, en julekveld full av varme klemmer og fornøyde smil.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg alltid har hatt noen å feire jul sammen med, fine mennesker som bryr seg om meg. Det gleder meg å få lov til å være en av disse som ser frem til å fortelle fine historier rundt middagsbordet, til å skrive julekort og til å overraske mine kjære med hjemmebakte julekaker.

Av hele mitt hjerte ønsker jeg å takke de av våre medborgere som jobber på julaften, de som ofrer familietid for å tjene vårt samfunn. Enkelte har ikke engang en familie å vende hjem til etter endt arbeidsdag, noen velger dessuten å arbeide gjennom hele høytiden nettopp for å distrahere seg selv fra ensomheten.

Aldri har jeg vært i en livssituasjon hvor en tom leilighet er det eneste som venter meg på julekvelden, hvor ingen tar seg bry til å invitere meg på julebesøk eller til å sende meg en liten melding, en liten oppmerksomhet, for å ønske meg en god jul. Selv nå, fanget i pandemiens klør, er jeg heldig som har tre mennesker ved min side som alle gleder seg til å feire høytiden sammen med meg.

Jeg krysser mine fingrer, tær og alt som krysses kan, for at jeg i februar vil kunne reise hjem for å tilbringe rikelig tid sammen med dem jeg egentlig skulle ha feiret jul sammen med i år. Til dem har jeg sendt julegaver med posten, skrevet julekort og bestilt blomster, stort mer kan jeg ikke gjøre med disse landegrensene som holder oss adskilt.

Heldig er jeg som har en fin bitteliten familie der hjemme i Norge, og en like liten og like fin svigerfamilie her i Frankrike. Mine aller nærmeste er den eneste familien jeg trenger. Og ønsker.

Jula er ingen unntak.

Jul er nemlig for mange synonymt med familiegjenforening, et gjensyn med mennesker man ikke har sett siden forrige juleselskap. Enkelte, meg selv inkludert, ville heller ha valgt å isolere seg hjemme foran TV-skjermen iført pysjbukser og med takeaway-mat og rødvinsgløgg på menyen, om alternativet er å pine seg gjennom en hel aften full av meningsløse spørsmål, dømmende blikk og overfladiske samtaler med mennesker man ikke har noe som helst til overs for. Og null kontakt med de resterende 364 dagene i året.

Familie er for meg de menneskene som gir meg en følelse av kjærlighet, ikke påtvunget høflighet.

Jul er så mye. Vondt og fint, trist og hyggelig, sosialt og ensomt. Jula er også en gyllen mulighet til å strekke ut en hånd, vise at man bryr seg om de som sitter alene, de som drar på jobb, de som befinner seg milevis unna sine nærmeste, og de som har behov for å bli reddet bort fra en ubehagelig familiegjenforening.

En route til Paris for å feire jul med hans familie

Bildene er fra min lille tur innom julemarkedet i Toulouse forrige lørdag, før kinobesøk og middag på indisk restaurant stod for tur. 

Om jeg kunne fått et juleønske oppfylt, ville jeg ønsket å kunne feire jul sammen med mine foreldre. Jeg ville fortalt dem, som jeg alltid forteller dem, hvor glad jeg er i dem begge to. Jeg ville nok ha spurt min mor om vi kunne tatt oss en tur til en av byens største bokhandlere slik at jeg kunne fått en gyllen mulighet til å fylle opp den store IKEA-hyllen min med enda mer norsk litteratur som jeg kan grave meg ned i, flere historier å drømme meg bort i. Virkelighetsflukt til ulike fantasiverdener mens det stormer her i Frankrike, revolusjonens land.

De siste ukene har det nemlig vært full storm her borte. I tillegg til de fortsatt ukentlige demonstrasjonene som har pågått i over ett år, er vi for tiden også vitner til et rent kaos med streikende togselskap, luftfartskontrollører og energiselskap. Mange studenter står nå fast i jula med kansellerte tog, buss og flyreiser, uten å vite hvordan de skal komme seg hjem til familiene sine. Samtidig har flere hjem og institusjoner, deriblant barnehager og sykehjem, fått strømmen kuttet. At befolkningen raser kan jeg godt forstå, både fra de streikendes ståsted og på vegne av alle ofrene for konsekvensene som faller som dominobrikker for hvert streikende minutt som går. Om jeg kunne fått enda et juleønske oppfylt, ville jeg ønsket at folket ble hørt og deres frustrasjon tatt på alvor.

Julestjerner

I kveld reiser jeg til Paris. For å feire jul sammen med familien til min forlovede for tredje gang i løpet av de snart fem årene vi har vært sammen. Neste år vil vi feire vår første jul som ektepar, og den skal vi feire i Norge sammen med min lille familie på Vestlandet. Ingenting er som en juleferie ved fjorder og fjell, en liten hyttetur, selv en dagstur med nistepakke og kakao ville vært vidunderlig. Jo mer jeg tenker på det, jo større blir lengselen etter å få kommet meg hjem på besøk.

I den brune skinnvesken som jeg har valgt å ta med meg på reise til den franske hovedstaden, ligger en tom signalgrønn matboks som tidligere inneholdt dagens lunsj, toast med cheddar, chilli og champignon. En boks som nå opptar altfor mye plass i den middels store vesken, den som også inneholder en halvtykk lommebok, en mobillader, pass og 1984 av George Orwell, en roman jeg lenge har pratet om å lese, men stadig har nedprioritert til fordel for bøker jeg har fått i gave av mor og svigermor som begge liker å skjemme meg bort med gaver i form av lettlest skjønnlitteratur på norsk, engelsk og fransk.

Jeg ser frem til å lese et ti-talls sider av 1984, vaske den grønne matboksen og våkne opp til en lørdag hvor min kjære, hans foreldre og jeg skal handle på bondemarkedet i den lille byen Meaux, hjemstedet til osten brie, vi skal handle frukt og grønt og kjøtt og franske oster, og kanskje ta oss et glass vin eller en kopp kaffe på kafé i sentrum.

Glad vil jeg også bli om vi på mandag får tatt oss en liten tur til sentrum av Paris for å se et juledekorert Champs-Élysées og titte på vindusutstillingene til Printemps og Galeries Lafayette. Selv om jeg savner mitt kjære Norge, selv om jeg dagdrømmer og romantiserer den norske kultur og nordiske natur til den grad at folk flest vil klø seg i hodet og undre hvorfor jeg i det hele tatt forlot landet hvor jeg er født og oppvokst, selv om jeg blir opprørt av å leve midt oppi alt det franske kaoset, så er det ingen sted jeg heller ville bodd enn nettopp her i Frankrike.

Likevel gleder jeg meg allerede til neste år, til familien min sin tradisjonelle norsk-polsk-engelske jul. Med en fransk touch.

Nisse

 

East Side Gallery, Charlottenburg Slott og enda flere julemarkeder

Søndag i Berlin. Vi starter dagen med en tur til East Side Gallery, den lengste gjenværende delen av Berlinmuren, med et ønske om å se “Mein Gott, hilf mir, diese tödliche Liebe zu überleben“, det berømte graffitimaleriet av Dmitri Vrubel som skildrer den broderlige omfavnelsen mellom Leonid Bresjnev og Erich Honecker, malt etter et fotografi som fanget det ikoniske øyeblikket i 1979, under feiringen av DDR’s 30-årsjubileum.

Mein Gott

Vi tar t-bane til østkanten og Warschauer Strasse, over en kilometer med mur, 1.3 for å være nøyaktig, hvor gatekunstnere har fått uttrykke seg og skapt meningsfulle graffitimalerier for East Side Gallery, til glede for alle turister som ønsker å lære litt om Berlin-og Tysklands historie.

Tysk flagg davidstjerne

Vi stiger av metroen, krysser gaten og stopper opp et lite øyeblikk for å få et glimt av den historiske broen Oberbaumbrücke før vi beveger oss videre mot murens mange kunstverk, en bro som ble delvis bombet under andre verdenskrig og senere fungerte som grensekontrollpost mellom øst og vest, frem til murens fall.

Berlin bro

Berlins historie interesserer meg. Jo mer jeg lærer, jo sterkere blir ønsket om å lete etter både biografier og gode romaner basert på, eller inspirert av, Berlin og samfunnet, fra en tid lenge før jeg ble født til den dag i dag. East Side Gallery rører meg, malerier som skildrer et ønske om et samlet samfunn, om fred og likebehandling, rart er det å tenke på at moren til Julien vokste opp på Berlinmurens vestside, og at hans far var soldat i førstegangstjeneste, stasjonert i Berlin. Tyske Lydia og franske Pascal ble kjent med hverandre på diskotek i den amerikansk-kontrollerte delen av Vest-Berlin, ti år senere gråt de av glede foran TV-skjermens nyhetssending 9. November 1989, murens fall, folkets frihet.

Berlinmuren

Videre fra Warschauer Strasse tar vi t-banen til Spandau og endestasjonen i motsatt retning, akkurat som i går, da vi dro direkte fra Rammstein-museum i nord til Potsdam og linjens endestasjon i sørvest. Også i Spandau skal vi besøke et julemarked, et av byens beste ifølge min kommende svigermor.

Pariserhjul

Det første som møter oss i Spandau er et lite pariserhjul og munter julemusikk. Vi spiser grov bakst fylt med tomat og mozzarella, dagens første smakebit fra de mange bodene vi passerer forbi. Tørsten slukkes og hendene varmes over en deilig kopp varm sjokolade til meg og varm kirsebærpunsj til ham.

Julemarked bakst

Med hver vår gaffel deler vi etter hvert også en generøs porsjon käsespätzle, en form for pasta blandet med ost, løk, i denne omgang også bacon og persille. En siste smak av Spandau før vi drar videre til Charlottenburg Schloss, for å besøke julemarkedet på slottsplassen.

Käsespätzle

Atmosfæren er eventyrlig, med utsikt mot det historiske slottet fra gårdsplassens julemarked, det fineste markedet vi foreløpig har besøkt på turen. Med store øyne beundrer vi den flotte utsikten mot Charlottenburg Schloss, et vakkert slott bygget i italiensk barokkstil på slutten av 1600-tallet, i dag en turistattraksjon og museum, vi drikker gløgg og fotograferer omgivelsene.

Charlottenburg slott

Røsti med hvitløkskrem, vi deler denne siste lille fristelsen før vi tar buss videre til hotellet for å slappe av en liten stund i fred og ro og varme.

Røsti

Kvelden fører oss etter hvert til et skandinavisk-inspirert julemarked kalt Lucia Weihnachtsmarkt, med beliggenhet på tomten til KulturBrauerei, et tidligere ølbryggeri som i dag fungerer som kulturhus. Markedet er til vår store skuffelse så folksomt at vi knapt klarer å bevege oss, lenge blir vi derfor ikke værende i dette kaoset hvor vi begge får følelsen av å være to stimfisk som svømmer med strømmen i en tett stor flokk. Vi bestiller heller hver vår øl på en ølbar i nærområdet, Message in a bottle, hvor stillhet er en velsignelse og varme lokaler med myke sofaputer er en luksus.

Lucia marked

Middag spiser vi på den tradisjonelle restauranten Zur Haxe i området Prenzlauer Berg, et hyggelig spisested med enda hyggeligere priser. Julien bestiller husets spesialitet, svineknoke i brun saus, jeg går for kyllingbryst i plommesaus. Enorme porsjoner og deilig mat, hit må vi komme tilbake, hit må jeg ta med meg mine foreldre, sier Julien.

Zur Haxe

Flere bilder fra Spandau…

Åpen flamme

Julemarked Spandau

Kjerre

Spandau

…noen bilder fra Charlottenburg…

Charlottenburg slott

Julemarked charlottenburg

Slott Berlin

Orkester

Skål

Julekopp
… Og East Side Gallery

Berlinmur

Berlin

Graffitimaleri

Pakking og forberedelser til morgendagens reise

Tykke ullsokker og varme gensere, nye vintersko og store skjerf, flere sett med klær brettes pent og pakkes ned i den store kofferten som skal bli med Julien og meg på ferie til Berlin og Dresden.

Både flybilletter, togbilletter og overnatting har blitt reservert og betalt for flere måneder siden, vi gleder oss mer og mer jo nærmere vi kommer le jour-J og tid for avreise. En nedtelling til julestemning, en etterlengtet vinterferie, bare én dag gjenstår før vi reiser ut på juleeventyr til et land kjent for å elske alt som har med jul å gjøre, pepperkaker og gløgg, nisser og nøtteknekkere og dekorerte grantrær, bare i Berlin finner man over seksti julemarkeder og jeg gleder meg til å besøke flere av disse.

Jeg ser frem til å drømme meg bort i en ambiance féerique, til å vandre fra marked til marked, noen av dem er store turistattraksjoner, jeg gleder meg til å varme hendene på en kopp kakao, på rødvinsgløgg, varm eplecider med kanel eller eggepunsj med muskat. Koselig vil det bli å titte i forskjellige boder, på håndlagde gaver, kanskje vil jeg kjøpe meg et par ulltøfler eller en varm koftejakke som kan bli med meg videre på reise til polske fjell og vinterlandskap i slutten av januar, til Zakopane hvor vi vil feire bursdagen til min kjære.

Julekuler

Uvant blir det å hente frem det varmeste tøyet som nå har ligget helt innerst i skapet i ett års tid, men nødvendig vil det være å pakke meg inn i dunjakke, tre på meg et par hansker, dra strikkelua over hodet, og surre mitt aller tykkeste skjerf rundt halsen når vi tross alt skal tilbringe flere timer utendørs i kjølig desembervær på de juledekorerte markedene i Berlin og Dresden. Rart blir det å fylle kofferten med gensere så tykke at jeg knapt får plass til noe annet, og ullsokker som ikke har sett dagens lys siden jeg ferierte i Norge i fjor vinter.

I morgen reiser min kjære og jeg, tre netter på hotell i Berlin før vi tar tog videre sørover til Dresden, en by jeg tidligere bare har fått et kjapt glimt av fra togvinduet en gang for lenge siden, da jeg var på togreise gjennom Tyskland sammen med min mor.

Til min store overraskelse fikk jeg ikke den reaksjonen jeg hadde forventet, da jeg først nevnte for henne at Julien og jeg har planer om å besøke Dresden. Som om det var et ferskt minne fra nyere tid, husker jeg den varme følelsen jeg satt med på toget den gangen, de store øynene som kikket ut vinduet på en vakker by som bare et øyeblikk senere ville forsvinne i det fjerne, denne følelsen var jeg til min store skuffelse alene om. Hvorfor akkurat Dresden, spurte hun skeptisk, hva er det som er verdt å finne på der, da?

Jeg gleder meg til å fotografere all den vakre arkitekturen, gamle slott, byens store palass og flotte katedral. Som med Berlin, gleder jeg meg til å besøke de lokale julemarkedene og smake lokale spesialiteter fra delstaten Sachsen.

Nisser

Mitt tredje besøk i Berlin vil forhåpentligvis bli min første hyggelige tur til byen, etter en første tur hvor jeg reiste med turbuss fra Norge som 10-åring sammen med mine foreldre, og kastet opp bananmilkshake (som jeg aldri har rørt siden) over hele bussen, og deretter en ny tur for fire år siden, hvor en heftig familiekrangel brøt ut og tårene rant uten stopp fra dag to til feriens ende. Jeg krysser fingrene for mindre dramatikk og sykdom, og håper på den fineste førjulsferien noensinne. Kjærlighet, god helse (som nå) og ekte julestemning er alt jeg ønsker meg for ferieturen vår.

Smil

Ferieplaner og høytider sammen med hans familie

Om nøyaktig en uke reiser min kjære og jeg på ferie til Tyskland, hvor ni dager med gløgg og pepperkaker står for tur. Kjærestetid og julemarkeder i urbane Berlin og sjarmerende Dresden, våre siste dager i hovedstaden skal vi i tillegg tilbringe sammen med Julien sine foreldre. Da Berlin tross alt er hjembyen til hans mor og byen hvor hans foreldre møttes for første gang, er det forståelig at de begge benytter enhver anledning til å reise dit for å gjenoppleve gamle minner.

Ni dager med julekos og handel, å dra på julemarked i Tyskland har for oss vært en årlig tradisjon de siste fire årene, en tradisjon som vi i fjor dessverre ikke kunne gjennomføre.

Vi gleder oss derfor ekstra mye til disse ni dagene hvor vi fra tidlig ettermiddag til kveldstid vil vandre fra bod til bod, godt pakket inn i varmt tøy, hansker på hendene og tykke skjerf rundt halsen.

Vinterklær

Jeg ser frem til å titte på fine juledekorasjoner og håndlagde gaveideer, drikke eggepunsj og spise pretzel og andre godsaker. Hvert eneste sekund skal vi nyte på maksimalt nivå. Starten på årets varmeste høytid og kaldeste årstid, månedens siste fredag blir en pangstart på denne stemningsfulle tiden som vil vare helt til nyttår og kanskje enda litt til.

Apropos nyttårsaften, uklart er det fortsatt hvor denne vil bli feiret, men vi vurderer å enten dra på cabaret på casinoet i Toulouse eller kjøre til Spania for å ringe inn det nye året over tapas og Rijoha på den spanske Middelhavskysten.

Trygg er jeg uansett på at vi vil få en hyggelig aften, om det så blir en liten Spaniatur eller cabaret på casino eller fem-retters middag på fin restaurant i sentrum av Toulouse eller som fjorårets feiring, en luksuriøs natt på slott i landlige omgivelser. I år skal vi som i forfjor, tilbringe kvelden sammen med foreldrene til Julien, den gang feiret vi det nye året i Barcelona med fyrverkeri og tapas, et av mine desidert fineste nyttårsminner.

Julaften skal vi også feire sammen med Julien sin familie. I snart fem år har han og jeg feiret høytiden sammen, annen hver jul i Norge, annen hver jul i Frankrike. Årets julefeiring vil finne sted hos hans tante og onkel i Paris, sammen med fetter og kusine, deres ektefeller og barn. Som vanlig vil jeg ikle meg enten rød eller grønn kjole på julaften, den franske julekvelden vil som vanlig starte med mingling, småprat og champagneglass i hånda, sannsynligvis vil tante Véronique servere ulike typer petits-fours før vi rundt en time senere vil sette oss ved bordet for å spise østers og foie gras og alle rettene som følger.

Juletider

Våre familier spør oss begge hva vi ønsker oss til jul, penger til å finansiere bryllupet, svarer vi da. Bortsett fra penger, spør enkelte, familiemedlemmer som ikke liker å gi penger i gave men foretrekker å gi oss presanger som kan pakkes opp foran de andre gjestene. En solid paraply, sier jeg. Et par nye tøfler. Billetter til en teaterforestilling ville også vært fint. Aller helst ønsker jeg meg flybilletter til Norge og to uker ekstra fri fra jobb, for å kunne besøke også min egen familie i nær fremtid, et ønske jeg dessverre ikke vil få oppfylt med det aller første, da billettprisene er skyhøye og reiserutene kompliserte.

Juletre

Vi møtes på nyåret, sier min mor hver gang jeg nevner at jeg savner henne. Når da, spør jeg utålmodig. Hun vet ikke, men lover at det ikke vil bli lenge til. I mellomtiden gjelder det å fokusere på alt som er fint, julemarkedene vi snart skal besøke i Tyskland, julefeiring i den franske hovedstaden, forhåpentligvis vil vi også få tatt oss tid til å spasere rundt i sentrum av Paris, besøke Le Bon Marché, Galeries Lafayette og Printemps for å se årets juleutstilling og ta heisen opp til takterrassen for å få et glimt av Eiffeltårnet, Sacré-Cœur og Notre-Dame.

Et fokus på juleaktiviteter og kvalitetstid sammen med min kommende svigerfamilie, før jula legges bort til fordel for nyttårsfeiring med musserende vin og god mat, og alt annet som vi fortsatt har til gode å finne ut av.

Blomsterskjerf

Forberedelser, forsinkelser, julekaos, julekos?

Julestria, julestress, snart blir det julestemning.

Konfekt er kjøpt inn, deilig belgisk, en blomsterbukett er bestilt, julestjerne selvsagt. Flere vinflasker har blitt pakket inn i plastposer og rullet inn i tøy, patéer og foie gras likeså, franske oster har blitt pakket godt inn i avispapir og puttet i en Tupperwareboks, vi krysser fingrene for at ikke hele bagasjen vil pådra seg en karakteristisk odør av assorterte oster. Våre julegaver fordeles i hans koffert og min, håndbagasjen pakkes, kameraet må vi for all del ikke glemme, og passet, vi må jo huske passet!

Vi tar med oss de franske juletradisjonene til Norge, hjem til det lille brune huset ved sjøen, hjem til min polske mor og britiske stefar. Hos oss blir det neppe servert pinnekjøtt eller ribbe på julekvelden, muligens blir det noe internasjonalt, noe nøytralt, kalkun for eksempel, noe som vil falle i smak hos både franskmannen, engelskmannen, polakken og nordmannen. Alle skal med, alle skal føle seg som hjemme, vi skal spise fransk foie gras til forrett, polske pierogi til siderett, og norsk riskrem til dessert.

I år vil familien få gaver fra både Frankrike og fra Sør-Afrika, jeg kunne ikke la være å kjøpe med meg noen unike suvenirer fra landet som har gitt meg fantastiske minner som jeg vil holde kjært for resten av mitt liv. Jeg gleder meg til å sitte rundt middagsbordet og fortelle familien min om alle disse spennende opplevelsene, dele historier fra safaricampen, fortelle hvordan det var å dykke i bur med haier, forsøke å beskrive adrenalinet jeg følte, og ikke minst, prøve å beskrive det magiske øyeblikket da min kjære fridde til meg, den tjuetredje november, dagen da vi var på vinsmaking sammen med hans foreldre, og på hyggelig besøk hos rehabiliteringssenteret for ville fugler.

I år, som ifjor, blir vi kun fire på julaften. Fjorårets jul ble feiret sammen med familien til min kjære, på hyttetur i Pyrénéenne. Denne gang er det mine foreldre og hjembyen min Stavanger som skal få besøk. Gjett om jeg gleder meg til å slenge på meg pysjen og slappe av på den sennepsgule velursofaen til min kjære mamma, sofaen hvor jeg ufrivillig har sovnet gjennom utallige filmkvelder med familien.

På jobb ble det i dag arrangert en liten juleavslutning med gaver og festmåltid. Alle har vi tatt med noe hjemmelaget og hjemmebakt, selv har jeg tatt med serinakaker som jeg bakte i går kveld, i full fart, etter å ha pakket inn de aller siste gavene som snart skal legges på plass under juletreet i familiens lille stue.

Juletre

Med en times avspasering, forlater jeg kontoret og spanderer en liten sum på Uber, for å komme meg tidsnok til flyplassen, hvor min kjære venter meg med all bagasjen som skal bli med oss på juleferie. Uflaks som vi sammen har, nesten hver gang vi skal ut på flyreise, kom det ikke som en overraskelse at også denne gang blir flyet vårt forsinket. Med en hel time til rådighet, setter vi oss ved nærmeste kaffebar og bestiller hver vår kaffe latte, jeg trenger uansett å få i meg en god del ekstra koffein for å kunne holde meg på beina  gjennom disse neste to flyturene, fra Toulouse til Amsterdam, fra Amsterdam til Stavanger.

Helt siden jeg stod opp klokka halv fem i dag tidlig, har det vært full rulle med pakking av koffert, siste arbeidsøkt, møter og til slutt disse juleaktivitetene på kontoret. Vel fremme på flyplass nummer to, den enorme og svært så moderne, stilige og innovative flyplassen Schipol, trodde vi at vi ville bli nødt til å løpe så fort våre slitne ben kan å bære oss, han ville i dette tilfellet hatt en suveren fordel, han som er høy med lange bein, jeg klarer aldri å holde tempo med ham. Løpe, slipper vi dog å gjøre, andpustne slipper vi å bli. Også dette flyet er forsinket. Stavanger må vente, vi kommer ikke frem før midnatt.

Schipol

På flyet vil jeg kunne puste lettet ut og smile for meg selv, et stort gjesp, etterfulgt av et lite smil. Trøtt, sliten, men lykkelig.

Lykkelig, fordi, helt siden jeg stod opp i dag, har jeg sett frem til det øyeblikket hvor jeg kan få lov til å slippe løs mitt indre barn og kjenne på denne julemagien som jeg så sårt har lengtet etter.

Toulouse juletrepynt

Julehilsen fra Pyreneene

Lykkerus og julestemning har hevet energinivået mitt til et helt nytt nivå, og jeg smiler fra øre til øre her jeg sitter foran peisen, i stua som vi har dekorert med julepynt og telys.

Juletreet fikk vi dessverre ikke plass til å ta med oss i bagasjerommet da vi pakket bilen full av  gaver, mat og drikke, og kjørte av sted til lille Saint Pierre i Pyreneene. I godt selskap med min kjære og hans foreldre, langt unna jobb, stress og mas.

Det tok oss ikke mer enn to og en halv time å komme frem til denne sjarmerende hytta som skal huse oss under denne fine høytiden. Gjennom hele bilturen har vi vært heldige og fått kjøre forbi mye vakkert og spennende. Slott, gamle kirker og monumenter, landsbyer og nydelig landskap, fjell og fossefall – og selv en liten bit av Spania, før vi returnerte til den franske delen av Pyreneene. Bilturen har vekket vandrelysten i oss alle, og vi har derfor bestemt oss for å ta en tur til Andorra første juledag, for å utforske enda et nytt land, som i tillegg ligger like i nærheten av hvor vi befinner oss akkurat nå!

Som sagt har vi ingen juletre her på hytta, og alle julegavene våre ligger derfor pent plassert på en kommode i stua.

Ideen om å feire jul på hyttetur langt oppe i fjellet, langt borte fra alt og alle, er en fin teori og fungerer forsåvidt greit i praksis også. Men problemfritt, nei, det forventet vi heller aldri at det skulle bli. Kjøkkenet mangler redskap, håndklær må vi dele på, mange av ingrediensene til morgendagens kokkelering har vi glemt igjen hjemme.

Snøen uteblir og sola stikker frem og varmer oss med femten varmegrader. Lue trenger jeg ikke. Ei heller den tykkeste vinterjakken min. På trass slenger jeg på meg både jakken og lua likevel – for nå er det jo jul, og snøen, den skimter jeg, et sted der ute på toppen av fjellet!

juledekorasjon

hyttetur

julegaver

hytta

pakker

boblejakke

fjellet

tryne