Julekvelden og det man ønsker seg

Tjuefjerde desember, Mariah Carey synger over høyttalerne, hun forteller at hun ikke ønsker seg mye til jul. Alt hun vil ha er sin utkårede. Teksten har hun sunget i snart tretti år, og er det noen som virkelig har råd til å mene at de helt ærlig ikke ønsker seg annet enn en mann (eventuelt kvinne eller annet), så er det multimilionærer som henne. Andre ville nok sagt med lav stemme eller skrevet i parentes at nissen kanskje kunne tatt seg av strømregningen i tillegg.

De fleste ville dessuten ønsket seg at pandemien tok slutt (det vil jeg tro Mariah også ønsker), at helsevesenet fikk mer penger og at alle som sliter seg halvt ihjel med lange arbeidsdager og useriøse kontrakter fikk tilbud om fast ansettelse og en lønn det går an å leve av.

Det finnes også mange der ute som skriver ønskelister som ingen vil se, de lager julemat til seg selv eller dropper matlagingen fullstendig, for de har jo ingen å dele den med. Mange av samfunnets ensomme ønsker seg ikke annet enn en varm klem og et vennlig smil fra noen som bryr seg, en som lover å ta telefonen hver gang ensomheten fyller rommet, en som lyser opp selv de mørkeste dager og forvandler gråt til latter, en man kan skape minner sammen med, minner som vil bli gjenfortalt til det ikke lenger er mulig å huske hvordan de først ble til.

Tjuefjerde desember, jeg skiftet fra jeans og genser til rød kjole og paljetter, vi pyntet oss med festlige julehårbøyler og drakk musserende fra Frankrike. Vi skålte og jublet “god jul”, mine foreldre, min mann og jeg. Vi er bare fire, vi kommer aldri til å være flere enn fire, en dag blir vi kanskje færre, men jeg orker ikke å tenke på slike grusomheter. Gjerne skulle jeg ønsket å feire jul med både hans foreldre og mine samtidig, men det er ikke så enkelt, ingenting er enkelt og vi fortsetter derfor å feire annen hver jul med hans og mine, som om vi var barn av skilte foreldre med delt omsorg.

Jeg avsluttet julekvelden i ny pyjamas. Vi så film og drakk eggelikør, før vi sov bort julenatten og stod opp tidlig for å kjøre til fjellet neste morgen. Hyttetur og barnslig lek i snøen, en bedre start på romjula kunne jeg ikke bedt om.

Det er ikke så lett å be om noe som helst i disse dager, ikke når absolutt alt er så uforutsigbart. Selv hvor mye det koster å ta en dusj har ingen fasit. Derfor turte jeg heller ikke å ønske meg noe spesielt til jul, ikke mer enn et skjerf, noe jeg visste jeg ville få bruk for uansett om gradestokken skulle avslørt ti pluss eller femten minus, uansett om hytteturer, eller hele jula for den saks skyld, ville blitt avlyst på grunn av smittebølger. Skjerf fikk jeg, og pyjamasen var dessuten også en gave av kategorien som passer selv i usikre tider som nå, for uansett om isbreer smelter og skoger brenner, uansett om verden lenkes fast av portforbud, vil det alltid være nødvendig å krype til køys på et eller annet tidspunkt. Med eller uten pysj. Småparanoid og pessimistisk som jeg er, der jeg ser for meg at jeg en natt kan ende opp i en situasjon hvor jeg vil bli tvunget til å løpe ut av leiligheten eller huset midt på natten, sover jeg helst i pyjamas for ikke å risikere å måtte flykte med rumpa bar.

Til jul fikk jeg altså pyjamas og skjerf. Jeg fikk andre gaver også, deriblant en fin ullgenser som jeg tok med meg til fjells. Vi er heldige, mine nærmeste og jeg, vi som har råd til å krysse landegrenser for å besøke hverandre, vi som kan gi hverandre ullklær og ikke har problemer med å betale regninger og leie hytte for to døgn. All I want for Christmas is you, synger Mariah, jeg trenger ikke så mye mer enn mine kjære, jeg heller, men en friskmeldt verden ville vært fint, for å gjøre det lettere å komme hjem igjen på besøk til våren eller sommeren.

En vår uten restriksjoner, en rausere verden. Et utopia.

Forberedelser, forsinkelser, julekaos, julekos?

Julestria, julestress, snart blir det julestemning.

Konfekt er kjøpt inn, deilig belgisk, en blomsterbukett er bestilt, julestjerne selvsagt. Flere vinflasker har blitt pakket inn i plastposer og rullet inn i tøy, patéer og foie gras likeså, franske oster har blitt pakket godt inn i avispapir og puttet i en Tupperwareboks, vi krysser fingrene for at ikke hele bagasjen vil pådra seg en karakteristisk odør av assorterte oster. Våre julegaver fordeles i hans koffert og min, håndbagasjen pakkes, kameraet må vi for all del ikke glemme, og passet, vi må jo huske passet!

Vi tar med oss de franske juletradisjonene til Norge, hjem til det lille brune huset ved sjøen, hjem til min polske mor og britiske stefar. Hos oss blir det neppe servert pinnekjøtt eller ribbe på julekvelden, muligens blir det noe internasjonalt, noe nøytralt, kalkun for eksempel, noe som vil falle i smak hos både franskmannen, engelskmannen, polakken og nordmannen. Alle skal med, alle skal føle seg som hjemme, vi skal spise fransk foie gras til forrett, polske pierogi til siderett, og norsk riskrem til dessert.

I år vil familien få gaver fra både Frankrike og fra Sør-Afrika, jeg kunne ikke la være å kjøpe med meg noen unike suvenirer fra landet som har gitt meg fantastiske minner som jeg vil holde kjært for resten av mitt liv. Jeg gleder meg til å sitte rundt middagsbordet og fortelle familien min om alle disse spennende opplevelsene, dele historier fra safaricampen, fortelle hvordan det var å dykke i bur med haier, forsøke å beskrive adrenalinet jeg følte, og ikke minst, prøve å beskrive det magiske øyeblikket da min kjære fridde til meg, den tjuetredje november, dagen da vi var på vinsmaking sammen med hans foreldre, og på hyggelig besøk hos rehabiliteringssenteret for ville fugler.

I år, som ifjor, blir vi kun fire på julaften. Fjorårets jul ble feiret sammen med familien til min kjære, på hyttetur i Pyrénéenne. Denne gang er det mine foreldre og hjembyen min Stavanger som skal få besøk. Gjett om jeg gleder meg til å slenge på meg pysjen og slappe av på den sennepsgule velursofaen til min kjære mamma, sofaen hvor jeg ufrivillig har sovnet gjennom utallige filmkvelder med familien.

På jobb ble det i dag arrangert en liten juleavslutning med gaver og festmåltid. Alle har vi tatt med noe hjemmelaget og hjemmebakt, selv har jeg tatt med serinakaker som jeg bakte i går kveld, i full fart, etter å ha pakket inn de aller siste gavene som snart skal legges på plass under juletreet i familiens lille stue.

Juletre

Med en times avspasering, forlater jeg kontoret og spanderer en liten sum på Uber, for å komme meg tidsnok til flyplassen, hvor min kjære venter meg med all bagasjen som skal bli med oss på juleferie. Uflaks som vi sammen har, nesten hver gang vi skal ut på flyreise, kom det ikke som en overraskelse at også denne gang blir flyet vårt forsinket. Med en hel time til rådighet, setter vi oss ved nærmeste kaffebar og bestiller hver vår kaffe latte, jeg trenger uansett å få i meg en god del ekstra koffein for å kunne holde meg på beina  gjennom disse neste to flyturene, fra Toulouse til Amsterdam, fra Amsterdam til Stavanger.

Helt siden jeg stod opp klokka halv fem i dag tidlig, har det vært full rulle med pakking av koffert, siste arbeidsøkt, møter og til slutt disse juleaktivitetene på kontoret. Vel fremme på flyplass nummer to, den enorme og svært så moderne, stilige og innovative flyplassen Schipol, trodde vi at vi ville bli nødt til å løpe så fort våre slitne ben kan å bære oss, han ville i dette tilfellet hatt en suveren fordel, han som er høy med lange bein, jeg klarer aldri å holde tempo med ham. Løpe, slipper vi dog å gjøre, andpustne slipper vi å bli. Også dette flyet er forsinket. Stavanger må vente, vi kommer ikke frem før midnatt.

Schipol

På flyet vil jeg kunne puste lettet ut og smile for meg selv, et stort gjesp, etterfulgt av et lite smil. Trøtt, sliten, men lykkelig.

Lykkelig, fordi, helt siden jeg stod opp i dag, har jeg sett frem til det øyeblikket hvor jeg kan få lov til å slippe løs mitt indre barn og kjenne på denne julemagien som jeg så sårt har lengtet etter.

Toulouse juletrepynt