Vakker snø, tradisjoner og dårlige relasjoner

Når jeg først feirer jul i Frankrike, er det ingenting som gir meg finere julestemning enn å dra på hyttetur på fjellet. Pyreneene ligger jo bare en to timers kjøretur unna vårt hjem, med en rekke flotte fritidsboliger til utleie via nettportalen Airbnb, hytter med fin beliggenhet blant skog og fjell, flere av dem med kort avstand til populære skianlegg.

Jeg har allerede fortalt mye om vår første kveld i den koselige tømmerhytta, en kveld feiret med deilig ost og vin. Jeg har også fortalt om neste dags handletur på motsatt side av grensen, en dag avsluttet over kakao og julekaker på den solfylte balkongen. Julekvelden har jeg også skrevet mye om, julemiddagen og gaveutveksling i den pent dekorerte hytta, en aften hvor norske og franske tradisjoner ble blandet i fin harmoni.

Før jeg går videre til å fortelle om spøkelsene på soverommet vårt i Pézenas, byen hvor vi feiret nyttårsaften, har jeg lyst til å dele noen bilder fra et snøkledd Estavar like før hjemreisen fra Pyreneene. I tillegg til bilder har jeg jo selvsagt lyst til å fortelle, dele mine tanker og følelser rundt første og andre juledag, timene før vår forsiktige kjøretur langs de glatte fjellveiene, en stor kontrast til de tretten varmegradene og den solfylte blå himmelen som fulgte oss fra bilturens start til ende, bare fire dager tidligere.

Jeg har aldri feiret første juledag med store tradisjoner, familiebesøk og julelunsj, eventuelt en ny julemiddag i finstasen, slik som mange rundt meg gjør. Slik som mine kusiner i Norge gjør, dem som aldri har invitert meg til noe som helst så lenge jeg kan huske. Første juledag har i en årrekke vært for meg en dag hvor jeg sover til langt ut på formiddagen, dropper frokost til fordel for brunsj eller lunsj, før jeg deretter sitter i sofakroken og ser julefilmer til langt ut på kvelden.

Jul har for meg lenge handlet om både kjærlighet og utenforskap, høytiden hvor man virkelig ser hvem som bryr seg og hvem som ikke kunne brydd seg mindre.

Sist jeg feiret første juledag, var under min forrige tur til Norge, for to år siden. Jeg hadde ikke sett mine kusiner siden jeg som tenåring feiret det jeg den gang hadde bestemt meg for at skulle bli min siste jul sammen med dem, noensinne. Den gang var jeg ung og usikker og slet med et elendig selvbilde. Jeg følte meg tykk, selv om jeg veide knappe femti kilo, og følte meg utilpass rundt mine eldre kusiner som alltid hadde studert meg med dømmende blikk og aldri gitt noe inntrykk av å være glad i meg. Også julegaven jeg fikk av dem det året, var et bevis på nettopp dette, at jeg ikke var noe annet enn en obligasjon for dem. En ekstra person å kjøpe gave til. En gave som enten var et så klønete feilgrep eller en så ondskapsfull idé at jeg fortsatt ikke har klart å få den ut av tankene mine.

Tre bluser i størrelse XXL i julegave til ei omtrent undervektig tenåringsjente som var besatt av nettopp dette med klesstørrelser, det å aldri vokse ut fra motebutikkenes minste klær. Min umiddelbare tanke, der og da, husker jeg fortsatt godt.

Er det sånn jeg ser ut i deres øyne?

Den gang var jeg femten. Eller seksten. Vårt neste gjensyn ble arrangert over et tiår senere, første juledag hjemme hos samboeren til min avdøde farfar. Nøyaktig som da jeg var tenåring, følte jeg et stort ubehag rundt disse kusinene. Det samme gjorde Julien, som ble tatt imot med åpne armer av alle andre enn nettopp dem, de som snakker greit engelsk, men likevel nektet å si et eneste ord til ham i løpet av besøket. De som spionerer på mine sosiale medier og sladrer til andre familiemedlemmer om alt jeg driver med, uten å noensinne ta kontakt med meg for å spørre hvordan jeg har det.

Trygt og godt sammen med mennesker som bryr seg om meg, feiret jeg nå jul på tømmerhytta i Pyreneene. Alle disse historiene om familieproblemer og vonde minner, endte opp med å bli det store temaet rundt middagsbordet, da vi første juledag spiste andelår og knödel, tradisjonsmat fra svigermors hjemland, Tyskland.

Også mine svigerforeldre har brent broer med egne familiemedlemmer som ikke vil dem vel. Det er vi nok mange her i den store verden som har gjort, av ulike grunner.

Andre juledag snek seg på, og tiden var dermed moden for å reise hjem igjen. Vi våknet til et deilig hvitt vinterlandskap, utsikten vi i utgangspunktet hadde ønsket oss til julaften. Som et overlykkelig lite barn, gledet jeg meg utålmodig til å kunne ta meg en liten pause fra bagasjepakking for å endelig få kjenne snøen knase under skoene og fotografere snøkledde fjell, før vi vinket farvel til hytta, den koselige hytta i Estavar.

Etter all bagasje, julegaver, kjølebag og juledekorasjoner var stablet som tetrisbrikker fra gulv til tak i både bagasjerommet og baksetet, beskyttet svigerfar bilen med snøsokker for å kunne kjøre trygt nedover fjellkjedens glatte terreng.

Snøsokker. En betegnelse som fikk både Julien og meg til å bryte ut i latterkrampe da vi begge så for oss en bil med ullsokk-kledde menneskeføtter løpe nedover fjellveiene.

Etter en første juledag med mye alvorsprat rundt middagsbordet, var det godt å kunne tøyse og le, kjenne tårene trille fordi vi lo så heftig. Dette trengte jeg!

Da vi oppholdt oss på motsatt side av grensen

Vi våknet til en solfylt lille julaften, mild med blå himmel, ikke så mye som et eneste snøfnugg i sikte. Å feire julaften på hyttetur ønsker jeg fra nå av å gjøre hver eneste jul så lenge jeg lever, dette hadde jeg bestemt for der jeg lå under den tykke vinterdyna, klar til å stå opp og nyte en første frokost i den sjarmerende tømmerhytta som jeg skulle ønske vi eide selv.

Å investere i en ferieleilighet i en attraktiv storby eller ved sjøen bryr jeg meg ikke stort om, ikke med mindre jeg en dag blir så heldig at jeg kan få i både pose og sekk. Men ei koselig liten hytte, gjerne med peis, ja, det er en tanke som setter fart på de romantiske dagdrømmene om julefeiringer som denne, og fredelige påskeferier med smågodt på bordet og krimromaner i sofakroken.

En urealistisk tanke, akkurat nå som vi ikke engang eier en egen primærbolig. Men hvem vet hva som venter oss om ti år frem i tid.

Etter en god frokost og to kopper kaffe, dro vi på besøk til et sted som heter Puigcerdà.

Jeg aner ikke hvordan stedsnavnet uttales, enda mindre ante jeg at vi egentlig var pliktige til å ta med oss skriftlig bevis på å ha gjennomført hver vår Covid-19 test da vi denne desemberdagen, datoen før den store julekvelden, tok oss en ti minutters kjøretur fra Estavar som ligger på den franske siden av Catalonia, over til den lille spanske byen på motsatt side av grensen.

I forkant av vårt besøk av herr og fru Begot, mine svigerforeldre fra Paris, hadde jeg sørget for å teste meg og holdt meg deretter mye for meg selv for ikke å øke noen risiko, men jeg hadde likevel ikke pakket med meg noen form for dokumentasjon på dette da jeg med den limegrønne kofferten og sorte håndvesken dro på juleferie til Pyreneene.

Munnbind, derimot, har det siste året blitt prioritert i like stor grad som truser og sokker i bagasjen. Den nye normalen.

I Puigcerdà var de fleste butikker i ferd med å stenge for de neste ettermiddagstimene. Tid for siesta. Vi var uansett ikke kommet for å handle noen siste julegaver eller for å sitte på kafé, vi ville bare spasere rundt. Eventuelt handle med oss noen spanske dagligvarer, slik som den mortadellaen med oliven som vi liker så godt. Og turrón (spansk nougat). Jeg elsker turrón!

Vi spaserte rundt innsjøen i Schierbeckparken, og nøt den nydelige utsikten mot det vakre fjellandskapet i bakgrunnen. Like ved innsjøen lå noen flotte store hoteller som umiddelbart fanget vår oppmerksomhet, spennende arkitektur som skiller seg betraktelig ut fra de typiske steinhusene man gjerne forbinder med Pyreneene.

Etter cirka femti-seksti minutters tid, den tiden det tar å vandre gjennom en park og deretter en liten sentrumskjerne, titte i butikkvinduer, handle matvarer og spasere tilbake til bilen igjen, satte vi kursen hjemover i retning hytta.

Ved et veikryss hvor den ene veien skulle lede oss tilbake til Estavar og motsatt retning ledet til Barcelona, ble vi, og alle andre bilister, stoppet.

I etterpåklokskapens navn, følte jeg meg flau, der jeg satt i bilen med mobiltelefonen foran meg og fikk egen dumskap bekreftet. Jeg leste den ene artikkelen etter den andre som alle ga en klar beskrivelse av juletidens coronaregler for det franske og spanske Catalonia. Flau, fordi vi ikke var klar over reglene innført i Girona-provinsen før vi nå, på vei tilbake til Estavar, ble stoppet av en spansktalende politibetjent som gjorde oss oppmerksom på at vi uten dokumenterte testresultater ikke hadde lov til å oppholde oss på den spanske siden av grensen.

Julien, med sine middelmådige spanskkunnskaper fra videregående, stotret frem en unnskyldning på vegne av oss alle og ga beskjed om at vi nå uansett var på vei hjemover igjen og absolutt ikke hadde planer om å dra til Barcelona.

Ingen av oss sa et ord i løpet av den femten minutter lange kjøreturen. Vi skammet oss.

For å komme i bedre humør og lette på stemningen avsluttet vi derfor ettermiddagen over kakao og julekaker på hyttas balkong. Sola varmet fortsatt like godt som tidligere på formiddagen.

En koselig julaften på tømmerhytta i Pyreneene

Som et lite barn, våknet jeg spent og utålmodig tidlig på morgenkvisten den tjuefjerde desember, klar til å starte dagen med julekaker og kakao til frokost, med nisselue på hodet og kokkelering på kjøkkenet med lyden av julemusikk over høytalerne. En julefeiring litt utenom det vanlige, en julefeiring på hyttetur i de sørfranske fjellene.

En travel ettermiddag ventet meg, en ettermiddag hvor jeg sammen med svigermor skulle stå for alt av julekveldens matlaging. Mens hun skulle ta seg av den ovnsbakte gårdskyllingen fylt med kastanjefarse, og lage en nydelig cognacsaus til kjøttet, skulle jeg lage både kålstuing, kålrabistappe, medisterkaker og riskrem.

Forberedelsene startet allerede kvelden i forveien, da jeg i over en time stod og rørte i risgrøten som nå var klar til å blandes sammen med pisket krem og vaniljesukker for å lage en fin og luftig riskrem, den som på julekvelden skulle bli servert til dessert sammen med en frisk og syrlig solbærsaus fra et fransk épicerie.

“I’m Dreaming of a White Christmas” lød første låt på spillelista. Mens jeg skar hodekål i strimler, nynnet jeg til musikken og drømte meg bort til et hvitt vinterlandskap, mens jeg tittet ut vinduet på den grønne plenen, den blå himmelen og solstrålene som trengte seg gjennom ruta. Vi skulle ifølge værmeldingen få snø allerede neste dag, første juledag, så teknisk sett ville vi jo få oss en white Christmas, men ingen hvitkledd julaften.

Tidlig på ettermiddagen tok jeg meg en pause fra kjøkkenbenken for å drikke gløgg sammen med svigermor, svigerfar og Julien. Under solfylt himmel nøt vi de gode smakene av jul, krydret vin chaud og pepperkaker, julemusikken var for øyeblikket blitt erstattet med avslappende stillhet. Jeg følte meg zen der jeg nøt hvert eneste sekund med alle mine sanser, sittende ved hagebordet utenfor inngangsdøren til den sjarmerende hytta i Pyreneene.

Ettermiddagstimene suste forbi. Svigermor og jeg kom oss etter hvert i mål med våre oppskrifter, og lot våre menn få i oppgave å dekke på bordet med juleduk, bestikk og fat, vi lot dem åpne ei flaske vin mens vi selv forlot kjøkkenet for å skifte fra lounge wear til finere tøy, vinrødt velurskjørt og julegenser med pepperkakemotiv for min del.

Med mine foreldre virtuelt skålende med oss over videochat, drakk vi våre første slurker av kveldens utvalgte hvitvin, den som også skulle bli servert sammen med julekveldens forrett, ristet kastanjebrød med den franske spesialiteten foie gras (leverpaté) og ulike sorter chutney.

Etter forretten dekket vi bordet fullt av kålstuing, rosenkål, medisterkaker, kålrabistappe, tyttebær, cognacsaus og den saftige gårdskyllingen som svigerfar fikk i oppdrag å skjære opp og servere.

En fantastisk julemiddag før en høyst nødvendig pause mellom hovedrett og dessert. Vi forlot spisebordet og gikk opp trappene til stua der hvor våre mange julegaver omkranset det dekorerte juletreet, pausen fra mat og vin skulle nå bli brukt til å pakke opp presanger.

Parfyme, smykker, kosmetikk og et enormt stort smykkeskrin var bare noen av de mange gavene jeg fikk gleden av å pakke opp denne jula. Julien, som i tillegg til å gi meg en UV-lampe (til manikyr) og kokebok, slo som vanlig på stortromma og ga meg billetter til en spennende opplevelse, en adrenalinfylt helg i Futuroscope, en fransk fornøyelsespark som hovedsakelig baserer seg på simulatorer og 4D-kino.

Selv ga jeg ham et gavekort for to hos en Michelinstjerne-restaurant, og et armbånd med geografiske koordinater inngravert, de som leder til møtepunktet hvor vi traff hverandre for aller første gang.

Like rundt midnatt nøt vi endelig de to dessertene som vi hadde planlagt for kvelden, riskrem og en fransk Bûche de Noël, fransk rullekake med smørkrem med smak av kastanjenøtter. Alle var vi enige om at vi definitivt hadde spist for mye, men det gjør vi jo nesten hver jul. Heldige er vi som lever så priveligerte liv at vi år etter år får lov til å oppleve nettopp dette, å spise oss mett på deilig mat sammen med våre kjære, for å deretter legge oss under dyna og sove til sent på formiddagen neste dag.

I trygghet og sikkerhet, omringet av kjærlighet og bortskjemt på god mat og fine gaver i idylliske omgivelser, smiler jeg takknemlig for å ha fått oppleve denne nydelige tømmerhyttejula i Pyreneene.

Selv i en vanskelig tid som denne.

På idyllisk hyttetur i jula

Først av alt må jeg jo ønske dere alle en riktig god jul!

Dette er en liten oppdatering skrevet på julaften, før kokkelering, familiemiddag og utveksling av gaver ble gjennomført med stor suksess. Og før jeg la meg stappmett og takknemlig under dyna, sammen med min kjære ved min side. Julekvelden vil jeg fortelle mer om, og ikke minst dele mange bilder fra, i neste innlegg.

Aller først vil jeg nemlig starte fra begynnelsen av juleferien, og dele noen bilder fra vårt første møte med le Chalet Nordique, hytta hvor vi endte opp med å tilbringe årets julefeiring.

Året nærmer seg sin ende, et år hvor omtrent ingenting har gått som planlagt, et år hvor hver eneste plan har behøvd en reserveplan, et år hvor jeg ikke har fått sett min familie, mine venner, mitt hjemland en eneste gang. Jula skulle jeg egentlig feire i Norge, hjemme i Stavanger sammen med mine nærmeste, men nå feiret jeg den i stedet med hyttekos og fjellutsikt i de franske Pyreneene sammen med min mann og hans foreldre.

Gjennom nettportalen Airbnb fikk vi reservert fire netter på ei nydelig tømmerhytte like ved spanskegrensen, med utsikt over de franske, spanske og andorriske fjellene. Vi hadde håpet på et hvitt vinterlandskap og rikelig med snøfnugg dalende fra himmelen, men fikk i stedet tretten varmegrader, blå himmel og solskinn.

Da vi ankom hyttefeltet i landsbyen Estavar, forelsket vi oss umiddelbart i hytta hvor vi de neste fire nettene skulle bo. I tillegg ble vi overrasket med et nydelig juletre, ferdig pyntet prydet den hyttas sjarmerende stue, en hyggelig liten oppmerksomhet fra hytteeieren. Både svigermor og jeg hadde tatt med oss egne juledekorasjoner hjemmefra, flotte julegirlander, telysholdere og julekranser, nå skulle det dekoreres!

Julaften ville bli vår tredje og nest siste kveld på hytta, en aften med både franske og norske spesialiteter i fokus. Hjemmelagde medisterkaker, kålstuing, kålrabistappe og riskrem ville bli mine bidrag for julekvelden, mens mine franske svigerforeldre så frem til å by på foie gras (paté av gåselever), poularde (en form for gårdskylling) fylt med kastanjefarse og den tradisjonelle franske juledesserten Bûche de Noël, rullekake med smørkrem. Også denne med smak av kastanjenøtter.

Første kveld på hytta, for tre dager siden, etter å ha dekorert stua og kjøkkenets spisebord med julepynt, startet vi oppholdets første apéritif med et lite assortiment petits feuilletés fra bakeriet hvor Julien og jeg er stamkunder, rykende varm fingermat av butterdeig. Vi åpnet ei flaske musserende vin fra vingården Duffau i Gaillac, før vi nøt hvert vårt glass rød Las Vals fra Château la Baronne, en av mine personlige favorittviner fra Corbières, fruktig rødvin servert sammen med spekepølse, villsvinpaté, ferskt valnøttbrød og et spennende ostefat bestående av lekre oster bestilt fra den flotte nye ostebutikken i nabolaget mitt, den som har et enormt utvalg av både kjente og mindre kjente oster fra Frankrikes mange regioner.

Med tente lys og rød juleduk var stemningen god og behagelig, kjærlig og fin, nøyaktig hvordan en høytid med sine nærmeste skal være. Om bare også min mor og stefar kunne vært her sammen med oss, ville jula vært perfekt.

Selv om jeg lengtet etter å se familien min, gledet jeg meg til flere fine stunder ved dette spisebordet på hytta, med julemusikk i bakgrunnen og fine samtaler oss i mellom, forhåpentligvis med minst mulig prat om virus, vaksiner og bekymringer rundt tiden etter nyttårsaften, uker som vi alle frykter vil bli tilbrakt under nok en ny lockdown.

Nå er det jul, riktig nok en annerledes jul, en jul hvor smittevern står i fokus og vi ikke får feiret med alle som vi i utgangspunktet hadde ønsket å spise julemiddag sammen med. Men vi koser oss likevel, vi feirer jul på nøyaktig samme måte som for tre år siden, på hyttetur i idylliske omgivelser, bare oss fire, med hjemmelaget mat og godt humør.

En julefeiring langt unna egne ønsker og tradisjoner

Man kan ikke få både i pose og sekk, sies det. Annen hver jul med mine foreldre, annen hver jul med familien til Julien, den eneste måten min forlovede og jeg får feiret jul sammen.

Fint ville det vært om vi alle kunne ha feiret høytiden sammen, om avstand ikke var et problem, om skyhøye priser på flybilletter ikke var et faktum. Jul, en høytid hvor han og jeg sliter med dårlig samvittighet overfor våre foreldre, ensomme der de annen hver jul sitter mutters alene, om jeg bare kunne delt meg selv i to, vært både i Norge og i Frankrike samtidig, ikke bare i jula, men hele resten av året også, da ville mitt liv vært fullkomment.

mde

Norge i fjor, Frankrike i år. Vi feiret julaften hos tanten og onkelen til Julien, sammen med fetter og kusine og deres barn. En tante og onkel som har et stort fint hjem, store fine biler, store fine teknologiske duppeditter som de gledelig viser frem og skryter av, en måte å fortelle omverdenen at disse er mennesker som liker å vise status, suksess for dem betyr å jobbe seg halvt ihjel for å kunne kjøpe seg det flotteste og det beste av alt som finnes av luksusvarer, alt som er tilgjengelig bare for mennesker som dem selv.

Nisselu

Vi knipset et par familiebilder foran juletreet, Julien, hans foreldre og jeg, før vi pakket bilen full av julegaver og forlot hjemmet til fordel for dette selskapet hvor julekvelden skulle feires.

Kyss på kinnene, vertskapet spurte meg kjapt hvordan det stod til med meg, før jeg i det hele tatt hadde rukket å svare forsvant de videre til andre mennesker som skulle hilses på. Alle kvinnene var kledd i sorte minikjoler for kvelden, omtrent alle menn i sort dress med hvite skjorter. Wienerklassisk musikk ble spilt over høytalerne, det hele lignet mer på en minnestund enn en julefest, med unntak av all den fargesprakende julepynten som prydet både stua og vinterhagens dekorerte spisebord.

Kusinen til min kjære betraktet min mørkegrønne bekledning og lente seg mot mitt øre. Her i Frankrike, sa hun innledningsvis, foretrekker vi å ikle oss sorte kjoler når vi først pynter oss for spesielle anledninger, fortsatte hun og tilføyde, car c’est beaucoup plus classe (da det er mye mer elegant), som et stikk til meg, som hverken er fransk eller begravelseschic på julaften. Her i Frankrike får dere bare leve med at jeg foretrekker å være trash over classe, jeg, da, svarte jeg sarkastisk, og tvang frem det kunstige smilet som skulle følge meg videre utover kvelden til langt på natt.

Spisebord

Et pent dekorert spisebord med kveldens meny rullet sammen og plassert på hvert fat som på en restaurant, kanapeer og velkomstdrink (soupe de champagne), foie gras til første forrett, etterfulgt av røkelaks og deretter kamskjell og skogssopp, steinbit i saus av kreps og kongereker servert med søtpotetstappe, ostefat og deretter bûche de Noël til voksne og hjemmelaget sukkerspinn til barna. Med tanke på at jeg ikke tåler skalldyr og ikke liker laks (noe tanten til min kjære hadde vært obs på flere uker i forveien), ble menyen for min del begrenset til foie gras, sopp og søtpotet, frem til ostefatet og desserten ble servert utover de sene nattetimer. Smil, jublet datteren til kusinen til Julien, alle la vi bort gafler og glass og blottet våre beste smil til den lille jenta der hun stod med ansiktet godt skjult bak farens Polaroid-kamera.

Juleool

Mellom hovedrett og ostefat åpnet vi gaver. Under juletreet lå en hel haug med julepresanger i ulike størrelser, alle ble de revet bort og distribuert i full fart. Før jeg i det hele tatt rakk å lese navnet på personen som hadde kjøpt gave til Julien og meg, fikk vi en ny plassert i fanget. Alle gaver var flotte og fine, gavekort på reiser og opplevelser fikk vi dessuten også. Som ønsket fikk jeg paraply, tøfler og ear pods. I tillegg fikk vi utstyr til å starte med såkalt urban farming, dyrking av frukt og grønnsaker på kjøkkenbenken.

Ostefat

Rundt halv to på natta ble ostefatet servert. Søvnig, serverte jeg meg brie med trøffelkrem, gorgonzola, fourme d’ambert og saint-nectaire før jeg la meg på sofaen i stua for å sove bort de neste to timene før vi endelig dro hjem.

Julegaver

IMG_20191225_031912

Isbøtte

Hjembyen til osten brie og små gleder på en lørdag

Nå er vi her, i barndomshjemmet til Julien, på utkanten av Paris, like utenfor byen Meaux som er hjemstedet til den verdenskjente osten brie.

Selv våkner jeg uthvilt og klar for å gripe dagen, min kjære derimot, starter dagen med influensalignende symptomer, en kjedelig overraskelse nå like før jul.

Selv om formen dessverre ikke er på topp, har han fortsatt lyst til å bli med til sentrum av Meaux for å handle diverse matvarer på det ukentlige bondemarkedet. Maisbrød, paté og ost, godsaker som skal nytes til frokost, kjøtt og grønnsaker til morgendagens middag, vi smaker pepperkaker som vi får lyst til å handle med oss, vi lar oss friste av markedshallens store utvalg av pålegg og brødbakst. Vi klarer likevel å beherske oss, kun det aller mest nødvendige får plass i handleposen for denne gang. 

Brie

Som forventet er osten brie den store stjernen på markedet i Meaux, oster så store som menneskehoder, om ikke enda større, tilbys hos samtlige osteselgere. Pain d’épices, fransk honningkake, tilbys så store som murstein til en rimelig pris, til glede for alle lokalbeboerne som tilbringer førjulstidens siste lørdag på julehandel.

Foreldrene til Julien har det siste halvåret fått seg en hyggelig liten vane, der de hver eneste lørdag tar seg en tur innom markedet i Meaux, en handletur som fører dem videre til den lille vinbaren Les Petits Bouchons, hvor et lite lunsjmåltid nytes over et stort glass vin og gode diskusjoner.

Skål

For første gang blir også Julien og jeg med på besøk til deres nye lille stamsted. Den hyggelige vinkelneren, som nå husker deres fornavn og hilser med kyss på kinnene, møter oss med et stort smil og spørsmål om hvilken type vin vi kunne tenke oss å smake. Tørr eller fyldig, sterk eller fruktig, rød, hvit eller rosé, hva med husets cocktail, han forteller at sesongens kreasjon består av ananasjuice, vanilje og champagne. Barracuda heter den, moren til Julien og jeg bestiller hver vår barracuda, våre menn går begge for en fruktig rødvin.

Sammen deler vi en fondue de Mont d’or, smeltet ost servert med oppskåret brød, babypoteter og diverse spekemat, et usunt men deilig vintermåltid som nytes godt i sosialt lag. Stilig er denne lokale vinbaren, som etter hvert fylles med sultne og tørste mennesker ved hvert eneste bord. Hadde vi bodd i Meaux, ville sannsynligvis også Julien og jeg ha kommet hit hver eneste lørdag etter en handletur på markedet.

Ostefondu

Etter å ha spist oss mett på spekemat, ost og poteter, spaserer vi videre i retning byens historiske landemerke, den gotiske Saint-Étienne katedralen som til vår skuffelse ser ut til å være delvis under konstruksjon.

Vis-à-vis den flotte katedralen ligger en nyåpnet polsk kolonial, overlykkelig blir jeg over å finne noe som minner meg om mamma, der jeg handler inn posesuppe (zurek) og Princessa-sjokolade og mimrer tilbake til alle påske-og sommerferiene jeg har tilbrakt i hjembyen til min mor, Krosno, og de større byene Kraków og Warszawa.

Katedralen

Videre fortsetter vi med et lite ærend to gater unna katedralen, vi handler kaffe fra et kaffebrenneri som også brygger sitt eget øl, noe jeg blir så nysgjerrig på at jeg like greit ender opp med å kjøpe meg en flaske imperial stout som jeg ser frem til å kose meg med i jula.

En liten kaffe på kaffebaren Lions Coffee før vi vender hjemover, to kafégjester sitter med hver sin kassegitar og spiller fin akustisk musikk, behagelige toner som skaper en varm atmosfære.

Jeg spør min kjære hvordan det går med ham, om han fortsatt føler seg syk, han nikker, medikamenter handles inn på apoteket før vi vender tilbake til hans barndomshjem. Alle krysser vi nå fingrene for at ingen blir syke til jul.

En route til Paris for å feire jul med hans familie

Bildene er fra min lille tur innom julemarkedet i Toulouse forrige lørdag, før kinobesøk og middag på indisk restaurant stod for tur. 

Om jeg kunne fått et juleønske oppfylt, ville jeg ønsket å kunne feire jul sammen med mine foreldre. Jeg ville fortalt dem, som jeg alltid forteller dem, hvor glad jeg er i dem begge to. Jeg ville nok ha spurt min mor om vi kunne tatt oss en tur til en av byens største bokhandlere slik at jeg kunne fått en gyllen mulighet til å fylle opp den store IKEA-hyllen min med enda mer norsk litteratur som jeg kan grave meg ned i, flere historier å drømme meg bort i. Virkelighetsflukt til ulike fantasiverdener mens det stormer her i Frankrike, revolusjonens land.

De siste ukene har det nemlig vært full storm her borte. I tillegg til de fortsatt ukentlige demonstrasjonene som har pågått i over ett år, er vi for tiden også vitner til et rent kaos med streikende togselskap, luftfartskontrollører og energiselskap. Mange studenter står nå fast i jula med kansellerte tog, buss og flyreiser, uten å vite hvordan de skal komme seg hjem til familiene sine. Samtidig har flere hjem og institusjoner, deriblant barnehager og sykehjem, fått strømmen kuttet. At befolkningen raser kan jeg godt forstå, både fra de streikendes ståsted og på vegne av alle ofrene for konsekvensene som faller som dominobrikker for hvert streikende minutt som går. Om jeg kunne fått enda et juleønske oppfylt, ville jeg ønsket at folket ble hørt og deres frustrasjon tatt på alvor.

Julestjerner

I kveld reiser jeg til Paris. For å feire jul sammen med familien til min forlovede for tredje gang i løpet av de snart fem årene vi har vært sammen. Neste år vil vi feire vår første jul som ektepar, og den skal vi feire i Norge sammen med min lille familie på Vestlandet. Ingenting er som en juleferie ved fjorder og fjell, en liten hyttetur, selv en dagstur med nistepakke og kakao ville vært vidunderlig. Jo mer jeg tenker på det, jo større blir lengselen etter å få kommet meg hjem på besøk.

I den brune skinnvesken som jeg har valgt å ta med meg på reise til den franske hovedstaden, ligger en tom signalgrønn matboks som tidligere inneholdt dagens lunsj, toast med cheddar, chilli og champignon. En boks som nå opptar altfor mye plass i den middels store vesken, den som også inneholder en halvtykk lommebok, en mobillader, pass og 1984 av George Orwell, en roman jeg lenge har pratet om å lese, men stadig har nedprioritert til fordel for bøker jeg har fått i gave av mor og svigermor som begge liker å skjemme meg bort med gaver i form av lettlest skjønnlitteratur på norsk, engelsk og fransk.

Jeg ser frem til å lese et ti-talls sider av 1984, vaske den grønne matboksen og våkne opp til en lørdag hvor min kjære, hans foreldre og jeg skal handle på bondemarkedet i den lille byen Meaux, hjemstedet til osten brie, vi skal handle frukt og grønt og kjøtt og franske oster, og kanskje ta oss et glass vin eller en kopp kaffe på kafé i sentrum.

Glad vil jeg også bli om vi på mandag får tatt oss en liten tur til sentrum av Paris for å se et juledekorert Champs-Élysées og titte på vindusutstillingene til Printemps og Galeries Lafayette. Selv om jeg savner mitt kjære Norge, selv om jeg dagdrømmer og romantiserer den norske kultur og nordiske natur til den grad at folk flest vil klø seg i hodet og undre hvorfor jeg i det hele tatt forlot landet hvor jeg er født og oppvokst, selv om jeg blir opprørt av å leve midt oppi alt det franske kaoset, så er det ingen sted jeg heller ville bodd enn nettopp her i Frankrike.

Likevel gleder jeg meg allerede til neste år, til familien min sin tradisjonelle norsk-polsk-engelske jul. Med en fransk touch.

Nisse

 

Ferieplaner og høytider sammen med hans familie

Om nøyaktig en uke reiser min kjære og jeg på ferie til Tyskland, hvor ni dager med gløgg og pepperkaker står for tur. Kjærestetid og julemarkeder i urbane Berlin og sjarmerende Dresden, våre siste dager i hovedstaden skal vi i tillegg tilbringe sammen med Julien sine foreldre. Da Berlin tross alt er hjembyen til hans mor og byen hvor hans foreldre møttes for første gang, er det forståelig at de begge benytter enhver anledning til å reise dit for å gjenoppleve gamle minner.

Ni dager med julekos og handel, å dra på julemarked i Tyskland har for oss vært en årlig tradisjon de siste fire årene, en tradisjon som vi i fjor dessverre ikke kunne gjennomføre.

Vi gleder oss derfor ekstra mye til disse ni dagene hvor vi fra tidlig ettermiddag til kveldstid vil vandre fra bod til bod, godt pakket inn i varmt tøy, hansker på hendene og tykke skjerf rundt halsen.

Vinterklær

Jeg ser frem til å titte på fine juledekorasjoner og håndlagde gaveideer, drikke eggepunsj og spise pretzel og andre godsaker. Hvert eneste sekund skal vi nyte på maksimalt nivå. Starten på årets varmeste høytid og kaldeste årstid, månedens siste fredag blir en pangstart på denne stemningsfulle tiden som vil vare helt til nyttår og kanskje enda litt til.

Apropos nyttårsaften, uklart er det fortsatt hvor denne vil bli feiret, men vi vurderer å enten dra på cabaret på casinoet i Toulouse eller kjøre til Spania for å ringe inn det nye året over tapas og Rijoha på den spanske Middelhavskysten.

Trygg er jeg uansett på at vi vil få en hyggelig aften, om det så blir en liten Spaniatur eller cabaret på casino eller fem-retters middag på fin restaurant i sentrum av Toulouse eller som fjorårets feiring, en luksuriøs natt på slott i landlige omgivelser. I år skal vi som i forfjor, tilbringe kvelden sammen med foreldrene til Julien, den gang feiret vi det nye året i Barcelona med fyrverkeri og tapas, et av mine desidert fineste nyttårsminner.

Julaften skal vi også feire sammen med Julien sin familie. I snart fem år har han og jeg feiret høytiden sammen, annen hver jul i Norge, annen hver jul i Frankrike. Årets julefeiring vil finne sted hos hans tante og onkel i Paris, sammen med fetter og kusine, deres ektefeller og barn. Som vanlig vil jeg ikle meg enten rød eller grønn kjole på julaften, den franske julekvelden vil som vanlig starte med mingling, småprat og champagneglass i hånda, sannsynligvis vil tante Véronique servere ulike typer petits-fours før vi rundt en time senere vil sette oss ved bordet for å spise østers og foie gras og alle rettene som følger.

Juletider

Våre familier spør oss begge hva vi ønsker oss til jul, penger til å finansiere bryllupet, svarer vi da. Bortsett fra penger, spør enkelte, familiemedlemmer som ikke liker å gi penger i gave men foretrekker å gi oss presanger som kan pakkes opp foran de andre gjestene. En solid paraply, sier jeg. Et par nye tøfler. Billetter til en teaterforestilling ville også vært fint. Aller helst ønsker jeg meg flybilletter til Norge og to uker ekstra fri fra jobb, for å kunne besøke også min egen familie i nær fremtid, et ønske jeg dessverre ikke vil få oppfylt med det aller første, da billettprisene er skyhøye og reiserutene kompliserte.

Juletre

Vi møtes på nyåret, sier min mor hver gang jeg nevner at jeg savner henne. Når da, spør jeg utålmodig. Hun vet ikke, men lover at det ikke vil bli lenge til. I mellomtiden gjelder det å fokusere på alt som er fint, julemarkedene vi snart skal besøke i Tyskland, julefeiring i den franske hovedstaden, forhåpentligvis vil vi også få tatt oss tid til å spasere rundt i sentrum av Paris, besøke Le Bon Marché, Galeries Lafayette og Printemps for å se årets juleutstilling og ta heisen opp til takterrassen for å få et glimt av Eiffeltårnet, Sacré-Cœur og Notre-Dame.

Et fokus på juleaktiviteter og kvalitetstid sammen med min kommende svigerfamilie, før jula legges bort til fordel for nyttårsfeiring med musserende vin og god mat, og alt annet som vi fortsatt har til gode å finne ut av.

Blomsterskjerf

Julekvelden i vårt flerkulturelle hjem

Mandag, tjuefjerde desember og julaften. Notater fra julefeiringen i familiens lille stue.

Som hver jul før denne, våkner jeg tidlig også i år, spent på hva kvelden vil bringe, hvordan måltidet vil smake, om mine foreldre og min kjære vil bli fornøyd med julegavene jeg har kjøpt til dem. Som vanlig er juleværet grått og trist her i Stavanger by. Jeg kan knapt huske sist vi hadde snø her på julaften, et vagt minne fra da jeg var mye yngre, fra da jeg var på et helt annet stadie i livet. Men, selv om jeg nå er forlovet og lever et helt vanlig voksenliv med regninger, fulltidsjobb og kjedelig ansvar, har jeg som hver jul, lyst til å ligge på sofaen i pysjen og se på Disney-klassikere mens jeg spiser julekaker til frokost og klemmer på pakkene som ligger under mammas dekorerte grantre.

Jule

I år blir det ingen formiddag foran TVen, pysjkos og kaker. Vi slenger på oss klær og tar oss en liten kjøretur opp til et lite turområde ikke så langt fra der familien bor, slik at min kjære kan få tilbringe enda litt mer tid i norsk natur, selv før julestresset på kjøkkenet settes i sving. Det er mildt ute, men vått og kjedelig, grå himmel og brunt gress. Kunne vi ikke bare ha blitt igjen i snøkledde Sirdalen og feiret jul på hytta, i stedet for her nede i regnfylte Stavanger?

Vi tar en kaffe på kafé i nærheten av hvor vi har vært ute og gått tur. Min røde genser med høy hals står i stil med juledekorasjonene her på kafeen, røde julekuler, rød julekopp, rød juleduk. Om en liten time skal dette stedet stenges, slik at også de ansatte kan komme seg hjem for å feire jul sammen med sine kjære.

Julen

Hjemme skifter jeg til enda et rødt antrekk, jeg elsker å være rødkledd på julekvelden, det finnes ingen alternativ for meg, jul for meg betyr rød kjole, og slik vil det alltid være. Denne gang er det rød velurkjole med matchende hårbånd som har fått i oppgave å være kveldens antrekk, sammen skulle også et par øredobber i sort farge og kunstig gull høre med, men disse ble dessverre ødelagt i bagasjen under transporten fra Frankrike til Norge. Jeg får prøve å superlime dem til en senere anledning, da det blir for dumt å måtte kaste noe jeg knapt har fått tatt i bruk.

Julekvelden ringer inn, champagne serveres, symbolsk åpner de gylne boblene festen og alle skåler vi i fryd. Hurra for julefeiring sammen med min forlovede og mine foreldre, hurra for multikulturell julefeiring med franske, norske og polske tradisjoner.

Champagnefest

Champagnen nytes, kvelden fortsetter med røkelaks til min kjære og min stefar, videre spiser vi alle foie gras og drikker søtlig hvitvin. Deretter serveres hjemmelagde pierogi, polske dumplings, vi har fylt halvparten av dem med kjøttdeig og resten med sopp og surkål.

Hovedretten serveres rundt en time senere, roastbiff med brun saus, grønnsaker, kålrabistappe, dette nytes sammen med fransk rødvin, ei flaske Bordeaux fra 2011. Til dessert følger vi tradisjonen med riskrem, en mandel har blitt puttet og gjemt ned i riskremen og den som finner mandelen er vinneren av en liten premie, i vår familie vinnes et flaxlodd, vi liker ikke marsipangris. Min kjære vinner loddet, men vinner ingen millionbeløp, ei heller en lusen tier. Vi flytter oss fra spisebordet til sofaen og stuebordet, kaffen er servert, eggelikør likeså, vi spiser konfekt og slapper av på sofaen før gavene deles ut.

IMG_20181226_232748

Alle ser ut til å være fornøyde med sine julegaver. Selv har jeg fått gavekort på hoteller i Frankrike, gavekort på spa, kinobilletter, kurs i falkonering (ikke til jakt), genser med broderte roser, sokker fra Happy Socks, fire romaner, en reiseskildring og ei faktabok, smykker og undertøy. Alt i alt, flotte gaver, takknemlig er jeg, virkelig.

Etter en fantastisk julaften med min fine familie og min fremtidige ektemann, legger jeg meg til å sove med et smil om munnen. Takknemlig for alt jeg har, alle jeg har rundt meg, alt som virkelig betyr noe her i livet. God Jul.

Julelaks

IMG_20181226_233522

Gode gjerninger, fransk mat og kaos i Toulouse

Alarmen ringer, klokka er åtte, det er lørdag. Etter en fredagskveld på pub sammen med min kjære og hans kolleger, kan jeg ikke si at ideen om å stå opp tidlig på morgenkvisten frister noe særlig. Men, jeg har gaver å pakke inn og sende av sted, jeg må rekke å dra på postkontoret før det om fire timer stenger og holder stengt frem til mandag. En pakke skal sendes til Norge, til østlandet, til en leser og hennes barnebarn som fortjener å få en fin jul, på lik linje med alle andre, uten å måtte bekymre seg for hvorvidt økonomien strekker til. Alle barn fortjener å kunne glede seg til jul, pakke opp julegaver og kose seg med god mat i godt selskap sammen med familien.

Et trist syn møter meg der jeg på vei til postkontoret, spaserer gjennom Saint Cyprien, nabolaget jeg bor i, nabolaget som over flere uker har vært utsatt for hærverk, påsatte branner, store demonstrasjoner og kaos. Omtrent hvert eneste butikkvindu, hver eneste restaurant, banken min, forsikringsselskapet mitt, frisørsalongen jeg er trofast kunde hos, alle har fått vinduene knust og har nå treplater spikret over lokalene sine. Hele nabolaget er dekket i slike treplater, med notis skrevet i store bokstaver på lokalenes inngangsparti; “vi holder stengt inntil videre”.

Jeg leverer pakken på postkontoret, damen i skranken lover meg at denne vil komme tidsnok til Norge før den tjuefjerde desember. Videre tar jeg meg en liten tur innom et bakeri for å handle ferskt brød til frokosten som min kjære og jeg skal nyte sammen før vi deretter drar ut for å handle inn de aller siste julegavene på et lokalt kjøpesenter.

Kun et eneste bakeri i nabolaget holder i dag åpent, det eneste som ikke har blitt utsatt for hærverk, det eneste uten notis på døren, “vi holder stengt inntil videre”. Flere mennesker står på rekke og venter på å få handle brød, kaker og ferske croissanter, jeg stiller meg tålmodig bakerst i køen og forlater til slutt bakeriet med et deilig maisbrød under armen.

Utenfor bakeriet møter jeg en eldre mann som ber om hjelp til å finne veien til nærmeste metrostasjon, han går med mobilitetsstokk, han er blind. Selfølgelig gjør jeg det en hvilken som helst person ville gjort i samme situasjon, jeg følger ham til stasjonen slik at han ikke uvitende vandrer ut i trafikkerte gater eller går seg vill.

Vel hjemme sitter min bedre halvdel i sofakroken, iført sin blå pyjamasbukse og t-skjorte. Jeg dekker på frokostbordet; rykende ferskt maisbrød, kyllingpaté med koriander, diverse oster, servelat med pistasjebiter, salami med hasselnøttbiter, kaffe og appelsinjuice. Etter gårsdagens ubehageligheter på jobb, føles det ekstra godt å være nær min kjære, i mitt trygge hjem, i hans beskyttende armer.

IMG_20181216_123847

Iført lilla genserkjole og sorte støvletter i semsket skinn, føler jeg meg fin, klar for julegavehandel, klar for kjærestekveld på restaurant i nærområdet. Det skal bli deilig med et tre-retters måltid, fransk cuisine, lokal vin, romantiske omgivelser. Vi har reservert bord på et koselig spisested som heter Cépage Gourmand, like i nærheten av La Ramée, parken med den store innsjøen, der hvor vi i sommer dro på piknik, han og jeg.

Vi handler diverse godsaker fra en delikatessebutikk, gaver til mine foreldre, til min tante, til mine nære venner, champagne for å feire vår ferske forlovelse, denne gang skal begivenheten feires i Norge, ikke i Sør-Afrika, sammen med mine foreldre, ikke hans. Hurra for jula, for det nye året, for kjærligheten, for oss.

Kveldens mørke faller på, magesekken roper etter mat, vi setter oss ved det beste bordet for to, på kveldens utvalgte restaurant. Mitt måltid starter med en valnøtt, pære-og skogsopp terte, stedets veganske alternativ blant de fire forrettene vi kunne velge mellom. Jeg er så definitivt ikke veganer, det er hovedretten min, andefilet med søtpotet og karamelisert ananas, et godt bevis på, men jeg liker å spise balansert. Ikke for mye kjøtt, ikke for mye av noe som helst, en fin balanse, et variert kosthold. Vi avslutter måltidet med en britisk dessert med en fransk tvist, en Trifle, på fransk vis, servert med kandisert ananas, crumble og salt karamell.

ptr

Disse demonstrasjonene som vi trodde var over, er slettes ikke over, på radioen på vei hjem fra restauranten, hører vi om store ødeleggelser i diverse bydeler. Toulouse er vissnok den byen i Frankrike som har flest demonstranter i hele landet, sannsynligvis også flest casseurs (vandalister). Dette er absolutt ikke det Toulouse jeg kjenner til, til vanlig. Byens julemarked som jeg fortsatt ikke har fått besøke, er igjen stengt inntil videre. Bomstasjoner brenner. Bensinstasjoner blokkeres. Butikker blokkeres. Primark er vandalisert, og Amazon sine ansatte blokkeres fra å kjøre ut pakker til kunder som venter på julegavene dem har bestilt. På flyplassen er flere i streik, dessuten blokkeres også inngangen av sinte demonstranter. Gule vester, hundrevis av gule vester.

Bildene jeg tok i dag, ble som forrige helg, tatt foran juledekorasjoner på et kjøpesenter. Her er vi i det minste skjermet fra kaos. Her, hjemme og på disse restaurantene som ligger langt unna sentrum. Dagene telles ned, snart kommer jeg hjem til Norge for å feire jul. Snart kan jeg slappe av, og starte planleggingen av 2019 – et år jeg håper vil by på spennende utfordringer, nye muligheter og flere anledninger til å hjelpe mennesker, forhåpentligvis også dyr og et miljø i nød!

Juledeko