Små gleder, store skuffelser og en fin alternativ jul i vente

En ny lørdag. Under normale omstendigheter ville jeg sagt at dette er den fineste ukedagen av dem alle. Men ikke nå, ikke når jeg føler meg tom innvendig der jeg våkner etter en søvnfattig natt. En natt hvor tusenvis av tanker har surret rundt i hodet, tanker som nesten alle omhandler de franske byråkratenes slurv med papirene, selve grunnen til at jeg mistet plassen min på kurset som nå har startet uten min deltakelse.

Desperat etter en liten oppmuntring, lengter jeg etter å se juledekorasjonene på rådhusplassen, Place du Capitole, men fornuften ber meg vente en liten stund før det lar seg gjøre. Sentrumsgatene fylles nemlig nok en lørdag med demonstranter, tre ulike demonstrasjonstog i ulike deler av byen, mens handleglade mennesker haster seg fra butikk til butikk for å kjøpe julegaver til sine venner og familie. Siden Julien sine foreldre snart kommer på besøk, våger jeg ikke å gå dit hvor de største folkemengdene ferdes, der hvor risikoen for å bli smittet er høyest.

Været veksler mellom regn og solskinn, selv om værmeldingen for denne helgen hadde lovet oss snø, det som skulle bli årets første snøfall her i Toulouse. De snøfnuggene skulle jeg virkelig ønske jeg kunne se her i den rosa byen, her hvor det snør i maksimalt tre timer i løpet av et helt år.

En splitter ny boblejakke henger urørt i garderobeskapet. Den er altfor varm for det sørvestfranske klimaet, det vet jeg, men den skulle jo egentlig bli med meg hjem til Norge for å beskytte meg mot vestlandets kraftige vindkast, men nå henger den bare der. Inntil videre.

På en kommode i stua ligger julegaven som jeg for lenge siden hadde kjøpt til mine foreldre. Den skulle jeg etter planen pakke pent ned i kofferten sammen med to nye behagelige joggedresser og tykke, myke sokker, klær som skulle varme meg der jeg isolert skulle tilbringe ti dager i karantene etter ankomst på Stavanger Lufthavn.

Men noen hjemreise blir det likevel ikke med det første. Ikke før en vaksine er på plass både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Boblejakken vil jeg heldigvis få tatt i bruk allerede fra bittelille julaften, ved avreise til Pyreneene, hvor jeg skal feire høytiden i en koselig hytte på fjellet sammen med Julien og hans foreldre.

Jeg ser frem til å dra dit hvor snøen faller og landskapet ligner mitt kjære Norge, med sine flotte grantrær og bratte terreng. Også julemiddagen vil få en rekke norske innslag, akkurat som for tre år siden, da vi feiret vår forrige hyttejul. Den varme idyllen som omfavnet oss den gang, ser vi frem til å gjenskape i år. En nødvendig trøst, midt oppi alt det vanskelige som har skjedd den siste tiden.

Boblejakken blir hengende, mens jeg slenger på meg min sennepsgule ullkåpe og rusler ut døra sammen med Julien. For å unngå de store menneskemengdene i sentrum, setter vi oss i bilen og kjører til den fredelige lille nabobyen Blagnac, hvor vi tar oss en spasertur gjennom gatene før vi besøker den katolske Saint-Pierre kirken.

Jeg tenner et lys og setter meg på kirkebenken. Selv om jeg ikke anser meg selv som spesielt religiøs, føles det godt, nesten terapeutisk, å sitte der blant tente lys og vakker kunst, den behagelige stillheten gir meg ro i sjelen, en ny energi fyller kroppen.

En smule lettere til sinns, forlater vi kirken og drar videre til kjøpesenteret i Blagnac. Før vi handler matvarer fra senterets store hypermarked, tar jeg meg en tur innom en kosmetikkbutikk for å kjøpe en liten gave til meg selv, en øyenskyggepalett som jeg gleder meg til å ta i bruk, jeg har jo lyst til å gjøre meg så fin som mulig til både julefeiringen og nyttårsaften.

Denne vinteren har som store deler av året vært vanskelig, en emosjonell berg-og-dalbane. For det blir ingen kurs. Det blir ingen hjemreise. Men jula blir nok fin likevel. Og hva som venter oss i januar, blir spennende å se.

Når den tid kommer.

Dager, uker, måneder – Hvor går ferden etterpå?

Jeg teller ned dagene. Først til fredag og julelunsj med jobben; deilig fransk mat og vin sammen med helt fantastiske kolleger. Fine mennesker fra forskjellige bakgrunner, forskjellige generasjoner, med forskjellige ønsker og ambisjoner.

Deretter til julefeiring på fjellet sammen med familien til kjæresten. Snømann skal bygges, snø-engler skal lages, kaker skal bakes, og gaver skal deles ut. I godt lag sammen med min fine svigerfamilie som har stått på og gjort alt for at jeg og min kjære skal ha det bra.

Deretter til nyttårsfeiring, og nye nyttårsforsetter. Jeg klarer som regel aldri å holde disse løftene, men jeg liker å ha dem i bakhodet likevel. Idéen om å forbedre meg selv, bli flinkere, bli snillere, jobbe hardere, trene meg sterkere, slankere og penere. Champagne skal nytes, fyrverkeri skal beundres og nedtellingen til midnatt skal ende med et stort herlig kyss.

Litt etter litt, sniker Februar seg på, og spørsmålet “hva skjer nå?” blir mer aktuelt enn noensinne. Arbeidskontrakten går jo ut i slutten av måneden. Hva gjør jeg da? Burde jeg sende enda en ny søknad til den internasjonale bokhandelen jeg elsker å besøke? Burde jeg heller fortsette innenfor IT-bransjen, slik som nå? Eller søke jobb i reiselivsbransjen og bruke alt jeg har lært fra da jeg utdannet meg? Eller…. tørr jeg å hoppe ut i det totalt ukjente og gjøre noe helt annet?

Uvitenhet er en skummel ting, men samtidig veldig spennende. Jeg tar enhver utfordring med et smil og gleder meg til å se hva som venter meg her i Toulouse, og ellers der ute i den store verden!

vinter

Nåværende humør: Drømmende. Søkende. Inspirert.

Her er derfor tre franske låter som jeg elsker akkurat nå og ønsker å dele;