Julekvelden i vårt flerkulturelle hjem

Mandag, tjuefjerde desember og julaften. Notater fra julefeiringen i familiens lille stue.

Som hver jul før denne, våkner jeg tidlig også i år, spent på hva kvelden vil bringe, hvordan måltidet vil smake, om mine foreldre og min kjære vil bli fornøyd med julegavene jeg har kjøpt til dem. Som vanlig er juleværet grått og trist her i Stavanger by. Jeg kan knapt huske sist vi hadde snø her på julaften, et vagt minne fra da jeg var mye yngre, fra da jeg var på et helt annet stadie i livet. Men, selv om jeg nå er forlovet og lever et helt vanlig voksenliv med regninger, fulltidsjobb og kjedelig ansvar, har jeg som hver jul, lyst til å ligge på sofaen i pysjen og se på Disney-klassikere mens jeg spiser julekaker til frokost og klemmer på pakkene som ligger under mammas dekorerte grantre.

Jule

I år blir det ingen formiddag foran TVen, pysjkos og kaker. Vi slenger på oss klær og tar oss en liten kjøretur opp til et lite turområde ikke så langt fra der familien bor, slik at min kjære kan få tilbringe enda litt mer tid i norsk natur, selv før julestresset på kjøkkenet settes i sving. Det er mildt ute, men vått og kjedelig, grå himmel og brunt gress. Kunne vi ikke bare ha blitt igjen i snøkledde Sirdalen og feiret jul på hytta, i stedet for her nede i regnfylte Stavanger?

Vi tar en kaffe på kafé i nærheten av hvor vi har vært ute og gått tur. Min røde genser med høy hals står i stil med juledekorasjonene her på kafeen, røde julekuler, rød julekopp, rød juleduk. Om en liten time skal dette stedet stenges, slik at også de ansatte kan komme seg hjem for å feire jul sammen med sine kjære.

Julen

Hjemme skifter jeg til enda et rødt antrekk, jeg elsker å være rødkledd på julekvelden, det finnes ingen alternativ for meg, jul for meg betyr rød kjole, og slik vil det alltid være. Denne gang er det rød velurkjole med matchende hårbånd som har fått i oppgave å være kveldens antrekk, sammen skulle også et par øredobber i sort farge og kunstig gull høre med, men disse ble dessverre ødelagt i bagasjen under transporten fra Frankrike til Norge. Jeg får prøve å superlime dem til en senere anledning, da det blir for dumt å måtte kaste noe jeg knapt har fått tatt i bruk.

Julekvelden ringer inn, champagne serveres, symbolsk åpner de gylne boblene festen og alle skåler vi i fryd. Hurra for julefeiring sammen med min forlovede og mine foreldre, hurra for multikulturell julefeiring med franske, norske og polske tradisjoner.

Champagnefest

Champagnen nytes, kvelden fortsetter med røkelaks til min kjære og min stefar, videre spiser vi alle foie gras og drikker søtlig hvitvin. Deretter serveres hjemmelagde pierogi, polske dumplings, vi har fylt halvparten av dem med kjøttdeig og resten med sopp og surkål.

Hovedretten serveres rundt en time senere, roastbiff med brun saus, grønnsaker, kålrabistappe, dette nytes sammen med fransk rødvin, ei flaske Bordeaux fra 2011. Til dessert følger vi tradisjonen med riskrem, en mandel har blitt puttet og gjemt ned i riskremen og den som finner mandelen er vinneren av en liten premie, i vår familie vinnes et flaxlodd, vi liker ikke marsipangris. Min kjære vinner loddet, men vinner ingen millionbeløp, ei heller en lusen tier. Vi flytter oss fra spisebordet til sofaen og stuebordet, kaffen er servert, eggelikør likeså, vi spiser konfekt og slapper av på sofaen før gavene deles ut.

IMG_20181226_232748

Alle ser ut til å være fornøyde med sine julegaver. Selv har jeg fått gavekort på hoteller i Frankrike, gavekort på spa, kinobilletter, kurs i falkonering (ikke til jakt), genser med broderte roser, sokker fra Happy Socks, fire romaner, en reiseskildring og ei faktabok, smykker og undertøy. Alt i alt, flotte gaver, takknemlig er jeg, virkelig.

Etter en fantastisk julaften med min fine familie og min fremtidige ektemann, legger jeg meg til å sove med et smil om munnen. Takknemlig for alt jeg har, alle jeg har rundt meg, alt som virkelig betyr noe her i livet. God Jul.

Julelaks

IMG_20181226_233522

Advertisements

Barnslige gleder og julestemning på hyttetur

Ikke siden vi bodde på hostell i en liten landsby i Panama for to år siden, har min kjære og jeg sovet i køyeseng sammen, jeg oppe og han nede. Her på denne hytta i Sirdal, fikk vi oppleve dette for andre gang, faktisk sov vi begge ganske godt også, selv om det var trangt og rart å dele rom uten å dele seng med den man er forlovet med.

Som i går, våkner vi igjen klokka ni, vi spiser frokost og titter ut vinduet, utsikten mot snøkledde omgivelser, solfylt blå himmel som står i kontrast med alt det hvite, røde hytter, alt er som tatt ut av et julekort eller et fint lite maleri med vintermotiv, et slikt som får deg til å drømme deg bort til hvit jul og varm risgrøt med duft av kanel.

Jeg drikker kaffe, to brødskiver slukes i full fart, jeg hopper i dusjen, og løper kjapt ut igjen, jeg haster meg videre til snøen, den venter, jeg klarer ikke å vente, jeg må ha, jeg vil ha, jeg vet ikke når jeg vil få muligheten til å se tykt lag med glitrende, knitrende kritthvit snø igjen, kanskje om ett år, kanskje blir det flere år til neste gang.

Snø, som et barn, gleder det meg å tråkke i snøen, legge igjen spor av mine skoavtrykk, senke føttene mine ned i andres fotspor, spor fra fremmede mennesker som har gått her tidligere, spor fra min kjære, som er like barnslig og like lykkelig over å kunne få boltre seg i snøen, som det jeg er.

Han kaster snøballer på meg, en etter en, “stopp”, trygler jeg, han flirer og kaster en til. Min mor har også tatt seg en tur ut for å nyte de snøkledde omgivelsene. Også hun blir offer for rampestrekene til min kjære, en snøball treffer hennes boblejakke, hun ser ikke ut til å bry seg. Vi forsøker å lage snømann, men uten hell. Snøen er altfor tørr, altfor pudrete, bittesmå snøballer er alt vi klarer å få til. Vi gir opp forsøket, og går heller over til å ha snøballkrig.

IMG_20181223_233703

Rundt lunsjtid forlater vi hytta, sakte kjører vi, forbi den lokale skistasjonen ved høyfjellshotellet, videre forbi høye fjell og frosne innsjøer, forbi hyttefelt og små boligfelt, vi stopper bilen for å fotografere det pittoreske vinterlandskapet. Videre kjører vi til det koselige hotellet Byrkjedalstunet, for å ta en kaffe på deres trivelige kafé, handle suvenirer, og ta bilder av de sjarmerende husene på tunet. Min kjære og jeg deler en porsjon med riskrem, servert med bringebærsaus, vi handler med oss en pakke hjemmebakte flatbrød som vi ikveld skal kose oss med, servert sammen med en deilig gryterett skal det nytes.

Min kjære hadde ikke smakt flatbrød før, enda en liten typisk norsk oppdagelse, en noe ubetydelig men likevel fin liten detalje som er hyggelig for ham å ha fått med seg fra sitt nå fjerde norgesbesøk på fire år. For hvert besøk, lar vi ham få smake noe nytt, noe tradisjonelt, noe typisk skandinavisk. Selvsagt er det naturen som er det viktigste, det beste, det ultimate klimaks for en reiseglad turist som har valgt å feriere i vårt lille land, vårt nydelige Norge, men det kommer da ikke på tale å la ham forlate Norge uten å ha fått kjenne på vår kultur, våre tradisjoner og spise seg mett på nordisk mat.

ptr

Riskremen er god, sier han, og legger til; men ikke like god som den du lagde i fjor. Han referer til riskremen jeg lagde til fjorårets julefeiring på fjellet i Frankrike, i år skal han smake mamma sin versjon. Ja, for i morgen er det julaften, i morgen skal vi pynte oss, rød velurkjole og matchende hårbånd skal jeg ha på, vi skal spise oss stappmett på deilig julemat, pakke opp julegaver, og kose oss like mye som vi koser oss nå.

Vi kjører siste strekning, i solnedgangen ruller vi mil etter mil, snøen har vi forlatt, i Stavanger venter bar bakke, plussgrader og nattehimmel.

Vi trenger ikke hvit jul, snøen har vi satt pris på, vi har utnyttet den så godt vi bare kunne, nå behøves ikke mer enn kun familiens nærvær, varme smil og godt selskap, for å kunne skape ekte vakker julestemning når julekvelden ringer inn.

Forberedelser, forsinkelser, julekaos, julekos?

Julestria, julestress, snart blir det julestemning.

Konfekt er kjøpt inn, deilig belgisk, en blomsterbukett er bestilt, julestjerne selvsagt. Flere vinflasker har blitt pakket inn i plastposer og rullet inn i tøy, patéer og foie gras likeså, franske oster har blitt pakket godt inn i avispapir og puttet i en Tupperwareboks, vi krysser fingrene for at ikke hele bagasjen vil pådra seg en karakteristisk odør av assorterte oster. Våre julegaver fordeles i hans koffert og min, håndbagasjen pakkes, kameraet må vi for all del ikke glemme, og passet, vi må jo huske passet!

Vi tar med oss de franske juletradisjonene til Norge, hjem til det lille brune huset ved sjøen, hjem til min polske mor og britiske stefar. Hos oss blir det neppe servert pinnekjøtt eller ribbe på julekvelden, muligens blir det noe internasjonalt, noe nøytralt, kalkun for eksempel, noe som vil falle i smak hos både franskmannen, engelskmannen, polakken og nordmannen. Alle skal med, alle skal føle seg som hjemme, vi skal spise fransk foie gras til forrett, polske pierogi til siderett, og norsk riskrem til dessert.

I år vil familien få gaver fra både Frankrike og fra Sør-Afrika, jeg kunne ikke la være å kjøpe med meg noen unike suvenirer fra landet som har gitt meg fantastiske minner som jeg vil holde kjært for resten av mitt liv. Jeg gleder meg til å sitte rundt middagsbordet og fortelle familien min om alle disse spennende opplevelsene, dele historier fra safaricampen, fortelle hvordan det var å dykke i bur med haier, forsøke å beskrive adrenalinet jeg følte, og ikke minst, prøve å beskrive det magiske øyeblikket da min kjære fridde til meg, den tjuetredje november, dagen da vi var på vinsmaking sammen med hans foreldre, og på hyggelig besøk hos rehabiliteringssenteret for ville fugler.

I år, som ifjor, blir vi kun fire på julaften. Fjorårets jul ble feiret sammen med familien til min kjære, på hyttetur i Pyrénéenne. Denne gang er det mine foreldre og hjembyen min Stavanger som skal få besøk. Gjett om jeg gleder meg til å slenge på meg pysjen og slappe av på den sennepsgule velursofaen til min kjære mamma, sofaen hvor jeg ufrivillig har sovnet gjennom utallige filmkvelder med familien.

På jobb ble det i dag arrangert en liten juleavslutning med gaver og festmåltid. Alle har vi tatt med noe hjemmelaget og hjemmebakt, selv har jeg tatt med serinakaker som jeg bakte i går kveld, i full fart, etter å ha pakket inn de aller siste gavene som snart skal legges på plass under juletreet i familiens lille stue.

Juletre

Med en times avspasering, forlater jeg kontoret og spanderer en liten sum på Uber, for å komme meg tidsnok til flyplassen, hvor min kjære venter meg med all bagasjen som skal bli med oss på juleferie. Uflaks som vi sammen har, nesten hver gang vi skal ut på flyreise, kom det ikke som en overraskelse at også denne gang blir flyet vårt forsinket. Med en hel time til rådighet, setter vi oss ved nærmeste kaffebar og bestiller hver vår kaffe latte, jeg trenger uansett å få i meg en god del ekstra koffein for å kunne holde meg på beina  gjennom disse neste to flyturene, fra Toulouse til Amsterdam, fra Amsterdam til Stavanger.

Helt siden jeg stod opp klokka halv fem i dag tidlig, har det vært full rulle med pakking av koffert, siste arbeidsøkt, møter og til slutt disse juleaktivitetene på kontoret. Vel fremme på flyplass nummer to, den enorme og svært så moderne, stilige og innovative flyplassen Schipol, trodde vi at vi ville bli nødt til å løpe så fort våre slitne ben kan å bære oss, han ville i dette tilfellet hatt en suveren fordel, han som er høy med lange bein, jeg klarer aldri å holde tempo med ham. Løpe, slipper vi dog å gjøre, andpustne slipper vi å bli. Også dette flyet er forsinket. Stavanger må vente, vi kommer ikke frem før midnatt.

Schipol

På flyet vil jeg kunne puste lettet ut og smile for meg selv, et stort gjesp, etterfulgt av et lite smil. Trøtt, sliten, men lykkelig.

Lykkelig, fordi, helt siden jeg stod opp i dag, har jeg sett frem til det øyeblikket hvor jeg kan få lov til å slippe løs mitt indre barn og kjenne på denne julemagien som jeg så sårt har lengtet etter.

Toulouse juletrepynt

Gode gjerninger, fransk mat og kaos i Toulouse

Alarmen ringer, klokka er åtte, det er lørdag. Etter en fredagskveld på pub sammen med min kjære og hans kolleger, kan jeg ikke si at ideen om å stå opp tidlig på morgenkvisten frister noe særlig. Men, jeg har gaver å pakke inn og sende av sted, jeg må rekke å dra på postkontoret før det om fire timer stenger og holder stengt frem til mandag. En pakke skal sendes til Norge, til østlandet, til en leser og hennes barnebarn som fortjener å få en fin jul, på lik linje med alle andre, uten å måtte bekymre seg for hvorvidt økonomien strekker til. Alle barn fortjener å kunne glede seg til jul, pakke opp julegaver og kose seg med god mat i godt selskap sammen med familien.

Et trist syn møter meg der jeg på vei til postkontoret, spaserer gjennom Saint Cyprien, nabolaget jeg bor i, nabolaget som over flere uker har vært utsatt for hærverk, påsatte branner, store demonstrasjoner og kaos. Omtrent hvert eneste butikkvindu, hver eneste restaurant, banken min, forsikringsselskapet mitt, frisørsalongen jeg er trofast kunde hos, alle har fått vinduene knust og har nå treplater spikret over lokalene sine. Hele nabolaget er dekket i slike treplater, med notis skrevet i store bokstaver på lokalenes inngangsparti; “vi holder stengt inntil videre”.

Jeg leverer pakken på postkontoret, damen i skranken lover meg at denne vil komme tidsnok til Norge før den tjuefjerde desember. Videre tar jeg meg en liten tur innom et bakeri for å handle ferskt brød til frokosten som min kjære og jeg skal nyte sammen før vi deretter drar ut for å handle inn de aller siste julegavene på et lokalt kjøpesenter.

Kun et eneste bakeri i nabolaget holder i dag åpent, det eneste som ikke har blitt utsatt for hærverk, det eneste uten notis på døren, “vi holder stengt inntil videre”. Flere mennesker står på rekke og venter på å få handle brød, kaker og ferske croissanter, jeg stiller meg tålmodig bakerst i køen og forlater til slutt bakeriet med et deilig maisbrød under armen.

Utenfor bakeriet møter jeg en eldre mann som ber om hjelp til å finne veien til nærmeste metrostasjon, han går med mobilitetsstokk, han er blind. Selfølgelig gjør jeg det en hvilken som helst person ville gjort i samme situasjon, jeg følger ham til stasjonen slik at han ikke uvitende vandrer ut i trafikkerte gater eller går seg vill.

Vel hjemme sitter min bedre halvdel i sofakroken, iført sin blå pyjamasbukse og t-skjorte. Jeg dekker på frokostbordet; rykende ferskt maisbrød, kyllingpaté med koriander, diverse oster, servelat med pistasjebiter, salami med hasselnøttbiter, kaffe og appelsinjuice. Etter gårsdagens ubehageligheter på jobb, føles det ekstra godt å være nær min kjære, i mitt trygge hjem, i hans beskyttende armer.

IMG_20181216_123847

Iført lilla genserkjole og sorte støvletter i semsket skinn, føler jeg meg fin, klar for julegavehandel, klar for kjærestekveld på restaurant i nærområdet. Det skal bli deilig med et tre-retters måltid, fransk cuisine, lokal vin, romantiske omgivelser. Vi har reservert bord på et koselig spisested som heter Cépage Gourmand, like i nærheten av La Ramée, parken med den store innsjøen, der hvor vi i sommer dro på piknik, han og jeg.

Vi handler diverse godsaker fra en delikatessebutikk, gaver til mine foreldre, til min tante, til mine nære venner, champagne for å feire vår ferske forlovelse, denne gang skal begivenheten feires i Norge, ikke i Sør-Afrika, sammen med mine foreldre, ikke hans. Hurra for jula, for det nye året, for kjærligheten, for oss.

Kveldens mørke faller på, magesekken roper etter mat, vi setter oss ved det beste bordet for to, på kveldens utvalgte restaurant. Mitt måltid starter med en valnøtt, pære-og skogsopp terte, stedets veganske alternativ blant de fire forrettene vi kunne velge mellom. Jeg er så definitivt ikke veganer, det er hovedretten min, andefilet med søtpotet og karamelisert ananas, et godt bevis på, men jeg liker å spise balansert. Ikke for mye kjøtt, ikke for mye av noe som helst, en fin balanse, et variert kosthold. Vi avslutter måltidet med en britisk dessert med en fransk tvist, en Trifle, på fransk vis, servert med kandisert ananas, crumble og salt karamell.

ptr

Disse demonstrasjonene som vi trodde var over, er slettes ikke over, på radioen på vei hjem fra restauranten, hører vi om store ødeleggelser i diverse bydeler. Toulouse er vissnok den byen i Frankrike som har flest demonstranter i hele landet, sannsynligvis også flest casseurs (vandalister). Dette er absolutt ikke det Toulouse jeg kjenner til, til vanlig. Byens julemarked som jeg fortsatt ikke har fått besøke, er igjen stengt inntil videre. Bomstasjoner brenner. Bensinstasjoner blokkeres. Butikker blokkeres. Primark er vandalisert, og Amazon sine ansatte blokkeres fra å kjøre ut pakker til kunder som venter på julegavene dem har bestilt. På flyplassen er flere i streik, dessuten blokkeres også inngangen av sinte demonstranter. Gule vester, hundrevis av gule vester.

Bildene jeg tok i dag, ble som forrige helg, tatt foran juledekorasjoner på et kjøpesenter. Her er vi i det minste skjermet fra kaos. Her, hjemme og på disse restaurantene som ligger langt unna sentrum. Dagene telles ned, snart kommer jeg hjem til Norge for å feire jul. Snart kan jeg slappe av, og starte planleggingen av 2019 – et år jeg håper vil by på spennende utfordringer, nye muligheter og flere anledninger til å hjelpe mennesker, forhåpentligvis også dyr og et miljø i nød!

Juledeko

En liten julevise

I Toulouse er det ikke mye som minner om julestemning akkurat nå. De store demonstrasjonene ser heldigvis ut til å endelig være over, men med grå himmel og kjedelig regnvær, for ikke å snakke om min svært så nakne stue, totalt blottet for julepynt er den, ja da får jeg ikke akkurat lyst til å tre på meg nisselue og lage julegrøt mens jeg synger “Glade Jul” for full hals.

Men selv om stemningen fortsatt ikke er på plass, føler jeg meg likevel som verdens heldigste person. Jeg som har råd til å kunne kjøpe fine gaver til dem jeg er glad i, spise god mat og ta meg fri fra jobb for å kunne være sammen med familie og venner gjennom hele romjula. Heldigst av alt er jeg som får føle på de to viktigste tingene man trenger i jula; kjærlighet og trygghet.

I den anledning, for å dytte stemningen i gang, har jeg skriblet ned en mengde rim og laget meg en liten julevise.

Jula ringer inn, ikke helt enda, men om en liten uke og en halv, da er julekvelden her. Først må jeg få arbeidsuka overstått, deretter uka etter der. Neste fredag tar jeg siste fly til Amsterdam og videre til Stavanger og min mor, og før jeg vet ordet av det sitter jeg rundt stuebordet hjemme, der hvor foreldrene mine bor. Hektiske er disse ukene før jeg pakker arbeidet sammen og reiser hjem, deilig skal det bli å få litt gløgg, litt grøt og mammas gode varme klem.

Serinakaker har jeg bakt her på mitt kjøkken i Toulouse, norsk oppskrift med franske ingredienser, ja gjett om det blir kos!
Jeg tar dem med på jobb og lar kollegene få smake, jeg blar gjennom en kokebok, hva annet kan jeg bake? Jeg drømmer om krumkaker og havreflarn, slike gode minner fra da jeg var barn. Multekrem er min favoritt, kan man få tak i multer her? Nei, dette blir da vanskelig, jeg får lage krem med bringebær!

Julemelodier spilles på høyt volum i stua, jeg pleier aldri å synge høyt, med mindre jeg er på drua. Til min forlovedes ergrelse synger jeg høylytt med. “Nå har vi vaska gølvet”, synger jeg surt og storkoser meg med det. Mitt gulv det må bli vasket, det burde jeg så absolutt få gjort, kanskje tar jeg det på søndag, hvem vet, kanskje glemmer jeg det bort. Stua er så varm og god, men vi mangler fortsatt juletre. Han sier “vi reiser jo til Norge snart, så hva skal vi med det?“

Forrige lørdag var det julebord på restaurant med arbeidsplassen min, tre retters middag, tropisk punsj og to beskjedne glass med vin. Sort kjole for anledningen og lårhøye støvletter på, jeg tok imot en gave, noe jeg ikke regnet med å få (sparkesykkel). Vi danset og vi pratet helt til stjernene tittet frem, med gaven under armen, dro jeg blid og takknemlig hjem.

Til helgen skal jeg på julemarked, men først på posten for å sende pakker, julegaver til folk i nød, jeg er ikke en person som bare snakker.

Tenk på andre før du tenker på deg selv, spesielt i denne høytiden. Ikke alle har noen å være sammen med, ekstra vondt gjør det i julestriden.
Husk å vise omtanke og dele det du kan, vi fortjener alle kjærlighet, hvert barn, hver kvinne og hver mann!

Og når det er sagt, har jeg gledelige nyheter å komme med. Forrige innlegg har jeg fått mange fine tilbakemeldinger på, og har nå kjøpt gaver til noen som kontaktet meg i håp om å få hjelp. Det gleder meg å kunne stille opp for noen, bidra med noe, gjøre en forskjell, vite at jeg med en liten brøkdel har bidratt til at noens barn vil få en fin julefeiring. Det er dette jula handler om. Kjærlighet og medmenneskelighet, varme og omtanke, en hjelpende hånd, en klem, dette trenger vi, alle og enhver, både store og små. Glem ikke det.

IMG_20181212_133810

Bildene er fra 2016, romjul-og nyttårsfeiring i Warszawa, Polen.

Jeg vil stille opp for noen som trenger hjelp i jula!

Jula nærmer seg med stormskritt, men her finnes bare stormvær. Og du, om du leser til siste avsnitt, om jula er en vond og vanskelig tid for deg, vit at jeg vil hjelpe deg.

Hverdagen min etter at jeg kom hjem fra Sør-Afrika for en og en halv uke siden, har vært alt annet enn hyggelig. Som mange sikkert har fått med seg, er Frankrike midt oppi hva mange velger å kalle en ny revolusjon, andre kaller det forstadiet til borgerkrig. Kall det hva du vil, vondt er det uansett, for oss som lever midt oppi det hele, vi som bor i sentrum av en av de mange byene som rammes av voldelige demonstrasjoner, dag etter dag, sinte mennesker som har fått nok av regjeringens måte å styre landet på, mennesker som har fått nok av å leve på sultegrensen mens politikere – og landets tidligere presidenter – bader i luksus og lever på millionlønn, uten knapt å løfte en finger.

Det hele startet da regjeringen ville øke bensinavgiften, noe som viste seg å være selve dråpen som skulle få begeret til å flyte over. Landet har vært rammet av både voldelige og mindre voldelige demonstrasjoner i tre uker nå, og fortsatt vet vi hverken når eller hvordan dette vil ende.

Hver dag tar jeg bussen til jobb tidlig på morgenkvisten, men jeg vet ikke om det vil være mulig for meg å komme meg hjem når arbeidsdagen er over. Demonstranter (studenter i disse tilfellene, ikke “Les Gilets Jaunes”-bevegelsen) har tidligere terrorisert passasjerer på diverse busser og satt fyr på søppelkasser plassert foran metrostasjonene for å blokkere og for å skremme, derfor tar transportselskapet ikke lenger noen sjanser og stenger like greit hele transportnettet så snart demonstrantene tar gatene. Nabolaget jeg bor i er totalt vandalisert. Glasskår, brent plast, nedbrente biler, plyndrede butikker, det hele minner om en krigssone. Jeg forlater kun leiligheten for å gå på jobb, eventuelt når jeg må komme meg ut for å handle mat. Tåregass og giftig røyk, voldelige sinte mennesker, lokale kjøpmenn og restauranteiere som har mistet alt, julemarkedet har stengt, dekorasjon har blitt revet ned, gatene brenner.

Jeg vil vekk herfra, jeg vil få alt dette på avstand.

På en annen side, denne situasjonen har gitt meg mer enn nok av tid til å tenke langt lengre enn til min egen nesetipp.

Heldig er jeg, som har et trygt hjem hvor jeg kan gjemme meg, når det stormer som verst ute i gatene. Ikke bor jeg i et hjem hvor dem som skal beskytte meg, måtte det være samboer eller foreldre, er selve hovedårsaken til min utrygghet. Ikke bor jeg i et krigsherjet land hvor bomber kan slippes over mitt, mine venners eller min families hjem et hvilket som helst tidspunkt.

Heldig er jeg, som har råd til å ta buss til jobb, og har noen som kan hente meg om bussen ikke kommer. Ikke må jeg gå flere mil til fots, i mangel på et bedre alternativ. Ikke må jeg velge bort å handle mat, for å få råd til å kjøpe månedskort.

Heldig er jeg, som har råd til å kjøpe julegaver. Heldig er jeg, som har en familie, venner og en samboer å tilbringe juletiden sammen med. Ikke blir jeg sittende alene på det som for mange er årets mest ensomme dag. Ikke må jeg beklage til dem jeg er glad i, beklage for at jeg ikke har råd til å gi dem gaver, i år som i fjor.

Med det ønsker jeg å si til deg som leser, om du skulle være en av de ensomme, en av de utrygge, en av dem som ikke har råd; er det noe JEG kan gjøre for å hjelpe deg?

Om det så skulle være å bistå med julegaver, ta en kaffe sammen, hva som helst, ta kontakt.

I år skal jeg feire jul i Stavanger. Om du skulle trenge noe, er jeg kun et par tastetrykk unna.

Juleselfie