Jul og takknemlighet for alt jeg har

Mine svigerforeldre har nå kommet på besøk, og med på lasset har de tatt med seg fire kakebokser fulle av hjemmebakte julekaker, en enorm sekk stappfull av julegaver og to pappesker fulle av julepynt. Selv har jeg bakt serinakaker, pyntet vårt lille juletre og spist store mengder julegrøt flere dager på rad, til den grad at jeg nå begynner å bli en smule lei.

Akkurat som med risgrøten, har jeg vært altfor ivrig når det gjelder julemusikk. I alle år har Mariah Carey og Wham tronet øverst på min personlige spilleliste i desember, og kommer garantert til å gjøre det de neste ti årene også. Uansett hvor annerledes denne jula måtte være, finnes det enkelte ting jeg aldri i verden kunne tenke meg å forandre.

Og, ja, jeg føler meg like heldig hvert eneste år.

Jul er for flere synonymt med ensomhet, høytiden hvor samhold og kjærlighet står i fokus, et dukkledd spisebord dekket med deilig mat, et festmåltid som nytes sammen med nære og kjære. Det blir utveksling av julegaver, en aften som byr på latter, gode samtaler, skåling med vinglass, kanskje også litt akevitt eller søt likør, en julekveld full av varme klemmer og fornøyde smil.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg alltid har hatt noen å feire jul sammen med, fine mennesker som bryr seg om meg. Det gleder meg å få lov til å være en av disse som ser frem til å fortelle fine historier rundt middagsbordet, til å skrive julekort og til å overraske mine kjære med hjemmebakte julekaker.

Av hele mitt hjerte ønsker jeg å takke de av våre medborgere som jobber på julaften, de som ofrer familietid for å tjene vårt samfunn. Enkelte har ikke engang en familie å vende hjem til etter endt arbeidsdag, noen velger dessuten å arbeide gjennom hele høytiden nettopp for å distrahere seg selv fra ensomheten.

Aldri har jeg vært i en livssituasjon hvor en tom leilighet er det eneste som venter meg på julekvelden, hvor ingen tar seg bry til å invitere meg på julebesøk eller til å sende meg en liten melding, en liten oppmerksomhet, for å ønske meg en god jul. Selv nå, fanget i pandemiens klør, er jeg heldig som har tre mennesker ved min side som alle gleder seg til å feire høytiden sammen med meg.

Jeg krysser mine fingrer, tær og alt som krysses kan, for at jeg i februar vil kunne reise hjem for å tilbringe rikelig tid sammen med dem jeg egentlig skulle ha feiret jul sammen med i år. Til dem har jeg sendt julegaver med posten, skrevet julekort og bestilt blomster, stort mer kan jeg ikke gjøre med disse landegrensene som holder oss adskilt.

Heldig er jeg som har en fin bitteliten familie der hjemme i Norge, og en like liten og like fin svigerfamilie her i Frankrike. Mine aller nærmeste er den eneste familien jeg trenger. Og ønsker.

Jula er ingen unntak.

Jul er nemlig for mange synonymt med familiegjenforening, et gjensyn med mennesker man ikke har sett siden forrige juleselskap. Enkelte, meg selv inkludert, ville heller ha valgt å isolere seg hjemme foran TV-skjermen iført pysjbukser og med takeaway-mat og rødvinsgløgg på menyen, om alternativet er å pine seg gjennom en hel aften full av meningsløse spørsmål, dømmende blikk og overfladiske samtaler med mennesker man ikke har noe som helst til overs for. Og null kontakt med de resterende 364 dagene i året.

Familie er for meg de menneskene som gir meg en følelse av kjærlighet, ikke påtvunget høflighet.

Jul er så mye. Vondt og fint, trist og hyggelig, sosialt og ensomt. Jula er også en gyllen mulighet til å strekke ut en hånd, vise at man bryr seg om de som sitter alene, de som drar på jobb, de som befinner seg milevis unna sine nærmeste, og de som har behov for å bli reddet bort fra en ubehagelig familiegjenforening.

Små gleder, store skuffelser og en fin alternativ jul i vente

En ny lørdag. Under normale omstendigheter ville jeg sagt at dette er den fineste ukedagen av dem alle. Men ikke nå, ikke når jeg føler meg tom innvendig der jeg våkner etter en søvnfattig natt. En natt hvor tusenvis av tanker har surret rundt i hodet, tanker som nesten alle omhandler de franske byråkratenes slurv med papirene, selve grunnen til at jeg mistet plassen min på kurset som nå har startet uten min deltakelse.

Desperat etter en liten oppmuntring, lengter jeg etter å se juledekorasjonene på rådhusplassen, Place du Capitole, men fornuften ber meg vente en liten stund før det lar seg gjøre. Sentrumsgatene fylles nemlig nok en lørdag med demonstranter, tre ulike demonstrasjonstog i ulike deler av byen, mens handleglade mennesker haster seg fra butikk til butikk for å kjøpe julegaver til sine venner og familie. Siden Julien sine foreldre snart kommer på besøk, våger jeg ikke å gå dit hvor de største folkemengdene ferdes, der hvor risikoen for å bli smittet er høyest.

Været veksler mellom regn og solskinn, selv om værmeldingen for denne helgen hadde lovet oss snø, det som skulle bli årets første snøfall her i Toulouse. De snøfnuggene skulle jeg virkelig ønske jeg kunne se her i den rosa byen, her hvor det snør i maksimalt tre timer i løpet av et helt år.

En splitter ny boblejakke henger urørt i garderobeskapet. Den er altfor varm for det sørvestfranske klimaet, det vet jeg, men den skulle jo egentlig bli med meg hjem til Norge for å beskytte meg mot vestlandets kraftige vindkast, men nå henger den bare der. Inntil videre.

På en kommode i stua ligger julegaven som jeg for lenge siden hadde kjøpt til mine foreldre. Den skulle jeg etter planen pakke pent ned i kofferten sammen med to nye behagelige joggedresser og tykke, myke sokker, klær som skulle varme meg der jeg isolert skulle tilbringe ti dager i karantene etter ankomst på Stavanger Lufthavn.

Men noen hjemreise blir det likevel ikke med det første. Ikke før en vaksine er på plass både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Boblejakken vil jeg heldigvis få tatt i bruk allerede fra bittelille julaften, ved avreise til Pyreneene, hvor jeg skal feire høytiden i en koselig hytte på fjellet sammen med Julien og hans foreldre.

Jeg ser frem til å dra dit hvor snøen faller og landskapet ligner mitt kjære Norge, med sine flotte grantrær og bratte terreng. Også julemiddagen vil få en rekke norske innslag, akkurat som for tre år siden, da vi feiret vår forrige hyttejul. Den varme idyllen som omfavnet oss den gang, ser vi frem til å gjenskape i år. En nødvendig trøst, midt oppi alt det vanskelige som har skjedd den siste tiden.

Boblejakken blir hengende, mens jeg slenger på meg min sennepsgule ullkåpe og rusler ut døra sammen med Julien. For å unngå de store menneskemengdene i sentrum, setter vi oss i bilen og kjører til den fredelige lille nabobyen Blagnac, hvor vi tar oss en spasertur gjennom gatene før vi besøker den katolske Saint-Pierre kirken.

Jeg tenner et lys og setter meg på kirkebenken. Selv om jeg ikke anser meg selv som spesielt religiøs, føles det godt, nesten terapeutisk, å sitte der blant tente lys og vakker kunst, den behagelige stillheten gir meg ro i sjelen, en ny energi fyller kroppen.

En smule lettere til sinns, forlater vi kirken og drar videre til kjøpesenteret i Blagnac. Før vi handler matvarer fra senterets store hypermarked, tar jeg meg en tur innom en kosmetikkbutikk for å kjøpe en liten gave til meg selv, en øyenskyggepalett som jeg gleder meg til å ta i bruk, jeg har jo lyst til å gjøre meg så fin som mulig til både julefeiringen og nyttårsaften.

Denne vinteren har som store deler av året vært vanskelig, en emosjonell berg-og-dalbane. For det blir ingen kurs. Det blir ingen hjemreise. Men jula blir nok fin likevel. Og hva som venter oss i januar, blir spennende å se.

Når den tid kommer.

En Annerledes Desembermåned i Toulouse

Snøen faller over Pyreneene, fjellene hvor jeg i år skal feire jul på ei nydelig hytte sammen med min kjære Julien og hans foreldre. Vi skulle jo egentlig reise til Norge i år, min mann og jeg, for å feire jul sammen med mine foreldre, men som med alle årets planer, måtte også denne bli avlyst, utsatt inntil videre.

I Toulouse snør det så og si aldri. Kanskje en halvtime i året, om vi er heldige.

Forrige lørdagsettermiddag kunne by på oppholdsvær og tretten grader. Sentrumsgatene ville for dagen fylles med mennesker på julegaveshopping, men også med hundrevis av demonstranter, de fleste av dem fredelige.

Selv tok jeg meg også en liten tur ut, ikke for å handle gaver eller gå i demonstrasjonstog, men for å få meg frisk luft, strekke på beina, kjøpe meg en liten takeaway-kaffe og muffin fra en av byens mange fine kaffebarer. En liten rusletur for å se juledekorasjonene i byens butikkvinduer, fasader dekket med blinkende julelys, noen av dem med små juletrær plassert foran inngangspartiet, desember er her, julestemningen er på plass.

Snøfnuggene uteblir, men vintergarderoben er hentet frem. Ullkåper og ulltrøyer og ullsokker og store komfortable gensere og tykke skjerf, sesongens varmeste og mest praktiske tøy. Jeg elsker å pakke kroppen inn i flere lag med myke plagg, tre beina inn i skinnstøvletter og løpe ut døra, ut i det sørvestfranske vinterværet, for å deretter glede meg til det øyeblikket hvor jeg endelig får kommet meg hjem igjen til min varme stue, kle av meg noen av de mange lagene, legge meg på sofaen med hendene foldet rundt en varm kopp te, og dra fleecepleddet langt over overkroppen mens jeg ser julefilmer på TV-skjermen.

Fra en vietnamesisk kaffebar i sentrum av Toulouse, en kafé ved navn Café Bông, kjøpte jeg meg en kaffe latte med kanel og en matcha-muffin med hvit sjokolade. Juledekorerte lokaler fra gulv til tak, hvor nisser og innpakkede julegaver fylte flere av kafeens sitteplasser, stemningen var på topp selv om lokalene stod tomme for folk. Som hos alle andre kafeer og restauranter, stod ordene “uniquement à emporter” skrevet både på ytterdøra og på husets meny med store bokstaver. Frem til midten av januar er det nemlig fortsatt ikke lov å nyte mat og drikke på kafeer og restauranter i Frankrike, alt må tas med hjem eller bli spist i skjul, ute på en benk eller stående i en liten sidegate hvor minimalt med mennesker passerer forbi.

Alene, spaserte jeg rundt i de roligere delene av sentrum, jeg holdt meg unna de travle handlegatene og Place du Capitole. Ikke før den femtende desember vil vi få lov til å treffe venner og familiemedlemmer igjen, de som ikke bor i samme husstand som oss selv, derfor vandrer mange av oss rundt i bygatene helt alene.

Matcha-muffinsen endte jeg til slutt opp med å ta med meg hjem til Julien, den lå jo uansett beskyttet i en rosa kakeeske i den brune skinnveska mi, sammen med leppepomade, en limegrønn serviett, mobiltelefonen med ulvedeksel og lommeboka mi som stadig vokser seg tykkere, den er nemlig stappfull av ulike kundekort fra både kafeer, pizzeriaer, til og med fra blomsterbutikken i nabogata mi.

Blomsterbutikken hvor jeg forrige onsdag kjøpte meg en nydelig julestjerne som nå pryder stuebordet, den som ligger like ved siden av frisørsalongen hvor jeg forrige tirsdag fikk farget etterveksten og gitt håret en etterlengtet hårkur, i samme gate ligger også det som både Julien og jeg synes er byens beste pizzeria.

Jeg gleder meg til å kunne besøke restauranter igjen, til å kunne reise utenlands igjen, se familien min igjen, leve normalt igjen. Men jeg gleder meg også til denne alternative julefeiringen som venter oss om bare noen få uker, på fjellet der hvor snøen faller, etterfulgt av en like annerledes nyttårsfeiring i en nydelig leilighet lenger sør i landet.

En julefeiring langt unna egne ønsker og tradisjoner

Man kan ikke få både i pose og sekk, sies det. Annen hver jul med mine foreldre, annen hver jul med familien til Julien, den eneste måten min forlovede og jeg får feiret jul sammen.

Fint ville det vært om vi alle kunne ha feiret høytiden sammen, om avstand ikke var et problem, om skyhøye priser på flybilletter ikke var et faktum. Jul, en høytid hvor han og jeg sliter med dårlig samvittighet overfor våre foreldre, ensomme der de annen hver jul sitter mutters alene, om jeg bare kunne delt meg selv i to, vært både i Norge og i Frankrike samtidig, ikke bare i jula, men hele resten av året også, da ville mitt liv vært fullkomment.

mde

Norge i fjor, Frankrike i år. Vi feiret julaften hos tanten og onkelen til Julien, sammen med fetter og kusine og deres barn. En tante og onkel som har et stort fint hjem, store fine biler, store fine teknologiske duppeditter som de gledelig viser frem og skryter av, en måte å fortelle omverdenen at disse er mennesker som liker å vise status, suksess for dem betyr å jobbe seg halvt ihjel for å kunne kjøpe seg det flotteste og det beste av alt som finnes av luksusvarer, alt som er tilgjengelig bare for mennesker som dem selv.

Nisselu

Vi knipset et par familiebilder foran juletreet, Julien, hans foreldre og jeg, før vi pakket bilen full av julegaver og forlot hjemmet til fordel for dette selskapet hvor julekvelden skulle feires.

Kyss på kinnene, vertskapet spurte meg kjapt hvordan det stod til med meg, før jeg i det hele tatt hadde rukket å svare forsvant de videre til andre mennesker som skulle hilses på. Alle kvinnene var kledd i sorte minikjoler for kvelden, omtrent alle menn i sort dress med hvite skjorter. Wienerklassisk musikk ble spilt over høytalerne, det hele lignet mer på en minnestund enn en julefest, med unntak av all den fargesprakende julepynten som prydet både stua og vinterhagens dekorerte spisebord.

Kusinen til min kjære betraktet min mørkegrønne bekledning og lente seg mot mitt øre. Her i Frankrike, sa hun innledningsvis, foretrekker vi å ikle oss sorte kjoler når vi først pynter oss for spesielle anledninger, fortsatte hun og tilføyde, car c’est beaucoup plus classe (da det er mye mer elegant), som et stikk til meg, som hverken er fransk eller begravelseschic på julaften. Her i Frankrike får dere bare leve med at jeg foretrekker å være trash over classe, jeg, da, svarte jeg sarkastisk, og tvang frem det kunstige smilet som skulle følge meg videre utover kvelden til langt på natt.

Spisebord

Et pent dekorert spisebord med kveldens meny rullet sammen og plassert på hvert fat som på en restaurant, kanapeer og velkomstdrink (soupe de champagne), foie gras til første forrett, etterfulgt av røkelaks og deretter kamskjell og skogssopp, steinbit i saus av kreps og kongereker servert med søtpotetstappe, ostefat og deretter bûche de Noël til voksne og hjemmelaget sukkerspinn til barna. Med tanke på at jeg ikke tåler skalldyr og ikke liker laks (noe tanten til min kjære hadde vært obs på flere uker i forveien), ble menyen for min del begrenset til foie gras, sopp og søtpotet, frem til ostefatet og desserten ble servert utover de sene nattetimer. Smil, jublet datteren til kusinen til Julien, alle la vi bort gafler og glass og blottet våre beste smil til den lille jenta der hun stod med ansiktet godt skjult bak farens Polaroid-kamera.

Juleool

Mellom hovedrett og ostefat åpnet vi gaver. Under juletreet lå en hel haug med julepresanger i ulike størrelser, alle ble de revet bort og distribuert i full fart. Før jeg i det hele tatt rakk å lese navnet på personen som hadde kjøpt gave til Julien og meg, fikk vi en ny plassert i fanget. Alle gaver var flotte og fine, gavekort på reiser og opplevelser fikk vi dessuten også. Som ønsket fikk jeg paraply, tøfler og ear pods. I tillegg fikk vi utstyr til å starte med såkalt urban farming, dyrking av frukt og grønnsaker på kjøkkenbenken.

Ostefat

Rundt halv to på natta ble ostefatet servert. Søvnig, serverte jeg meg brie med trøffelkrem, gorgonzola, fourme d’ambert og saint-nectaire før jeg la meg på sofaen i stua for å sove bort de neste to timene før vi endelig dro hjem.

Julegaver

IMG_20191225_031912

Isbøtte

En route til Paris for å feire jul med hans familie

Bildene er fra min lille tur innom julemarkedet i Toulouse forrige lørdag, før kinobesøk og middag på indisk restaurant stod for tur. 

Om jeg kunne fått et juleønske oppfylt, ville jeg ønsket å kunne feire jul sammen med mine foreldre. Jeg ville fortalt dem, som jeg alltid forteller dem, hvor glad jeg er i dem begge to. Jeg ville nok ha spurt min mor om vi kunne tatt oss en tur til en av byens største bokhandlere slik at jeg kunne fått en gyllen mulighet til å fylle opp den store IKEA-hyllen min med enda mer norsk litteratur som jeg kan grave meg ned i, flere historier å drømme meg bort i. Virkelighetsflukt til ulike fantasiverdener mens det stormer her i Frankrike, revolusjonens land.

De siste ukene har det nemlig vært full storm her borte. I tillegg til de fortsatt ukentlige demonstrasjonene som har pågått i over ett år, er vi for tiden også vitner til et rent kaos med streikende togselskap, luftfartskontrollører og energiselskap. Mange studenter står nå fast i jula med kansellerte tog, buss og flyreiser, uten å vite hvordan de skal komme seg hjem til familiene sine. Samtidig har flere hjem og institusjoner, deriblant barnehager og sykehjem, fått strømmen kuttet. At befolkningen raser kan jeg godt forstå, både fra de streikendes ståsted og på vegne av alle ofrene for konsekvensene som faller som dominobrikker for hvert streikende minutt som går. Om jeg kunne fått enda et juleønske oppfylt, ville jeg ønsket at folket ble hørt og deres frustrasjon tatt på alvor.

Julestjerner

I kveld reiser jeg til Paris. For å feire jul sammen med familien til min forlovede for tredje gang i løpet av de snart fem årene vi har vært sammen. Neste år vil vi feire vår første jul som ektepar, og den skal vi feire i Norge sammen med min lille familie på Vestlandet. Ingenting er som en juleferie ved fjorder og fjell, en liten hyttetur, selv en dagstur med nistepakke og kakao ville vært vidunderlig. Jo mer jeg tenker på det, jo større blir lengselen etter å få kommet meg hjem på besøk.

I den brune skinnvesken som jeg har valgt å ta med meg på reise til den franske hovedstaden, ligger en tom signalgrønn matboks som tidligere inneholdt dagens lunsj, toast med cheddar, chilli og champignon. En boks som nå opptar altfor mye plass i den middels store vesken, den som også inneholder en halvtykk lommebok, en mobillader, pass og 1984 av George Orwell, en roman jeg lenge har pratet om å lese, men stadig har nedprioritert til fordel for bøker jeg har fått i gave av mor og svigermor som begge liker å skjemme meg bort med gaver i form av lettlest skjønnlitteratur på norsk, engelsk og fransk.

Jeg ser frem til å lese et ti-talls sider av 1984, vaske den grønne matboksen og våkne opp til en lørdag hvor min kjære, hans foreldre og jeg skal handle på bondemarkedet i den lille byen Meaux, hjemstedet til osten brie, vi skal handle frukt og grønt og kjøtt og franske oster, og kanskje ta oss et glass vin eller en kopp kaffe på kafé i sentrum.

Glad vil jeg også bli om vi på mandag får tatt oss en liten tur til sentrum av Paris for å se et juledekorert Champs-Élysées og titte på vindusutstillingene til Printemps og Galeries Lafayette. Selv om jeg savner mitt kjære Norge, selv om jeg dagdrømmer og romantiserer den norske kultur og nordiske natur til den grad at folk flest vil klø seg i hodet og undre hvorfor jeg i det hele tatt forlot landet hvor jeg er født og oppvokst, selv om jeg blir opprørt av å leve midt oppi alt det franske kaoset, så er det ingen sted jeg heller ville bodd enn nettopp her i Frankrike.

Likevel gleder jeg meg allerede til neste år, til familien min sin tradisjonelle norsk-polsk-engelske jul. Med en fransk touch.

Nisse